VerdiStrek2017_web

26 27
Vi kan VÆRE en forskjell
Som miljøterapeuter har vi ett privilegium større enn alle andre: Vi kan bli virkelig betydningsfulle i
andre menneskers liv. Det fineste av alt er at vi kan bli dét – betydningsfulle – bare ved å være oss
selv.
Med dette som overordnet tanke kommer vi langt i
jobben bare ved å være og bruke oss selv. Når vi bruker
alle nyanser ved den vi er og samtidig er vårt ansvar i
relasjonen bevisst, kan vi bli betydningsfulle fordi vi møter
barnet med noe langt større enn teori og fastlåst metode.
Når vi viser alle våre sider og møter barnet med alt som
bor i oss – når vi er både den modne, den nysgjerrige,
den avventende, den utholdende, den tilstedeværende,
den undrende, den ærlige og den sårbare – vil styrken
som ligger i å være hele mennesker bryte igjennom de
mange rapportene som forteller hva barnet har med seg
og hvordan vi bør være når vi er sammen med barnet.
Da jeg begynte å jobbe som miljøterapeut med sårbare og
risikoutsatte barn undret jeg meg mye over hvordan jeg
kunne bli en god hjelper når min egen livshistorie er fri for
annen dramatikk enn det man kan forvente av et vanlig
liv. Riktignok inneholdt den første tiden av mitt liv en viss
spenning med global oljekrise i kombinasjon med en lokal
navlestreng som surret seg rundt halsen min på sykehuset
på Lillehammer en januarlørdag i 1974, men utover dette
har det vært så som så med uventede livshendelser.
Så hvordan kunne jeg gjøre en forskjell for andre når
jeg selv ikke hadde vært i nærheten av å kjenne barnas
indre turbulens og smerte på kroppen? Det tok ikke lange
tiden før jeg skjønte at nettopp min egen livserfaring var
det beste utgangspunktet for å gjøre en god jobb som
miljøterapeut.
“Alle som har jobbet med barn har vel
opplevd disse helt spesielle øyeblikkene
som oppstår når relasjonen har satt seg
og barnet begynner å bli trygg på deg.”
Jeg tenker på disse stundene hvor det er som om du
plutselig får øye på en annen side av barnet og tenker
”Der er du jo! Nå ser jeg deg. Hei du!” Disse små glimtene
av noe annet hvor man plutselig oppdager noe sammen
med barnet og deler en bitteliten opplevelse som likevel
kan bli så stor.
Da jeg første gang opplevde et slikt øyeblikk snublet
tankene mine over diktet ”Ett er nødvendig” av Hans
Børli. Det var jeg og barnet, en triviell og på mange måter
hverdagslig situasjon rundt kveldsmaten. Mens jeg fortalte
om hvordan jeg hadde det da jeg var barn – om fisketurer
med faren min hvor vi satt og ventet på storgossen eller
bading i små fjellvann om sommeren – la jeg merke til
den helt spesielle gløden i barnets øyne. Det var som om
barnet koblet seg på meg på en annen måte.
Resten av tiden barnet bodde på barnehjemmet ble dette
et mønster i kontakten mellom oss. Jeg fortalte historier
fra jeg selv var liten mens vi delte et par skiver med
gulost til kvelds, mens vi kjørte bil eller mens vi hoppet
på trampolinen. Og hele tiden lyttet barnet og spurte
tilbake. Det var i disse øyeblikkene jeg jobbet best. Det
var i disse øyeblikkene jeg klarte å bygge relasjon. Det var
i disse øyeblikkene jeg fikk øye på ressursene som bodde
i barnet.
Diktet til Børli? Jo, Børli avslutter diktets førti ord med to
ord som for meg drar alt dette sammen på en så enkel
måte at jeg håper det kan gi alle landets miljøterapeuter
selvtillit til å bruke hele seg– den de var og den de har blitt
– i sitt arbeid hver eneste dag.
Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Hele livet – fra mor og far pakket meg forsiktig ned i bagen
og ruslet ned bakken fra sykehuset, over de snøkledde
bilfrie gatene og hjem til leiligheten i Storgata 14 – har
jeg vært så heldig at jeg først og fremst har møtt andre
menneskers bebodde øyne. Som miljøterapeuter kan vi
representere det samme.
“Vi kan være de bebodde øynene. Vi kan
være de som bidrar til at barnet blir kjent
med seg selv og verden på nytt.“
“Først når vi våger å være hele oss og
bruker vårt blikk for de små tingene og
våre bebodde øyne, kan vi gå til det nære
og levende sammen med barnet.”
Til det som skjer mellom oss akkurat da. Til møtets helt
egen dynamikk, til blikkets og de små bevegelsenes
magiske språk. Til å følge barnets pust og å forstå det
som blir sagt uten ord.
Først da kan vi gå til å bli det som betyr noe for barnet:
Ryggen å snakke til når vi kjører bil. Den som ikke sier
noe selv om det kan være mye å si. Latteren fra dypet i
magen. Pleddet rundt beina og det forsiktige stryket under
fotsålene. Den myke hodeputa som må snus før det blir
for varmt.
Utdannet barnehagelærer. Har
tidligere jobbet som pedagogisk
leder i barnehage. Jobber nå som
miljøterapaut på barnehjem og
krisesenter. Forfatter av boken
“Blant hjertevarme og utilstrekkelighet”.
Tekst: Kjell Gustumhaugen, spaltist