VerdiStrek2017_web

42
43
ansatte og dialogen har lært oss mye, sa prosjektleder
Solhaug.
– Noe av det vi har arbeidet mye med er å ta inn at
det nesten alltid ligger smerte bak rusen. Rus er en
uhensiktsmessig måte å dempe smerte på. Vi ønsker å se
bakenfor rusen. De fleste mennesker har et grunnleggende
behov for trygghet for å klare å bryte mønstre og utvikle
seg videre. Derfor er tillitsbygging og trygghetsskaping en
viktig del av arbeidet. Vi må våge å gå litt nærmere. I gode
menneskemøter klarer vi å gå fra refleks til refleksjon. Vi
prøver å forstå den andre, ikke beskrive. Vi må våge å
jobbe med hjertet. Gode erfaringer bygger hjernen, bygger
kroppen, bygger sinnet. Alt henger sammen, understreker
Solhaug.
“Jeg tror ikke noe på at de pasientene
som kommer hit i utgangspunktet har
atferdsproblemer, men jeg tror svært
mange har problemer med følelsene
sine.”
Det kan gi seg uttrykk i uforståelig eller dårlig atferd. Vi må
inn til behovene, smerten og følelsene for at mennesker
skal klare å håndtere smerten på annen måte enn ved å
bruke rusmidler, sier Pål Solhaug.
Han er ikke så opptatt av hva vi kaller de ulike traumene,
men legger vekt på at det er forskjell på å være utsatt for
en enkeltstående traumatisk opplevelse, og det å over tid
være utsatt for påkjenninger av dem som skulle gitt
omsorg – såkalt utviklingstraumer. Forskningen som viser
at hjernen formes av bruken, gir håp inn i rusfeltets arbeid.
Vi har også lært av Bruce Perry at det ikke nytter å tilby
behandling som taler til logikkhjernen når skjevutviklingen
ligger i føle- eller overlevelseshjernen. Vi må arbeide med
kropp, følelser, tanker og fortellinger for å bidra til helhet,
sier Solhaug.
Frykten for å falle utenfor
Heine Steinkopf minnet om de store linjene i alle menneskers
liv, enten vi demper smerte på den ene eller andre
måten: Vi ønsker å være en del av flokken. Vi trenger
tilhørighet. Og vi har det ikke godt om vi ikke hører til
noe sted. Vi søker tilhørighet der den er å finne. Og det
kan være tungt å skulle endre mønstre, hjernen vår vil
helst ikke det. Han understreket også at samholdets
og relasjonens pris er sårbarhet – fordi vi mennesker er
feilbarlige.
– Vi må trene oss på å vise hvem vi er, hvilke behov vi har.
Vi må skape fellesskap som ikke utstøter oss når vi viser
hvem vi er på godt og vondt. Endring medfører at vi må
gjøre noe utenfor mønstrene våre, og det kan oppleves
skummelt. Vi kan risikere å feile, og da kommer frykten
for å bli avvist av de andre.
Steinkopf understreket viktigheten av å være verdiforankret
i arbeidet.
“Det er ikke så viktig HVA du gjør, men
HVORFOR du gjør det. Vi kan ikke
møte alle på samme måte. Da forsvinner
kompleksiteten.”
Det som fungerte på Per, behøver ikke å fungere på Pål.
VI må i hvert enkelt menneskemøte finne ut: Hva handler
dette om? Hvordan har Per det? Hvorfor ruser han seg?
Hva gjør vondt, hva er han redd for, hvilke ressurser har
han i seg som gjør at han kan klare å bære fortellingen
sin, våge en endring? Før tiltakene kommer metodene, før
metodene kommer teoriene, før teoriene kommer verdier
og menneskesyn. Det er verdiene vi skal leve ut i møtet
med den andre. Da kan vi få en verdibasert praksis der
hvert menneske blir møtt som unikt. Det er forståelsen
som skal avgjøre hva vi lever ut i praksis, understreker
Heine Steinkopf.
Husk å glemme
En oppfordring fra alle sårbare barn til alle hjelpere.
Husk å glemme at jeg ikke satte skoene pent fra meg,
at jeg løp ut uten lue og at jeg ikke vasket hendene før maten.
Husk å glemme at jeg veltet glasset med melk under middagen,
at jeg sa føkka jævel og løp min vei da du ble streng i stemmen.
Husk å glemme alt jeg gjør som jeg ikke selv husker at jeg har gjort,
at jeg river meg løs og blir borte når jeg er ute av meg.
Husk å glemme at jeg ber deg dra til helvete,
kom heller nærmere selv om jeg viser at du ikke skal.
Husk å se alt jeg ikke sier og alt jeg ikke gjør,
husk at jeg prøver så godt jeg kan og at jeg bare er litt skjør.
Kjell Gustumhaugen
Tekst: Eva Dønnestad