VerdiStrek2017_web

16
17
– Lytt, snakk og vær vennlig
– Det gjelder å snakke så barn lytter. Det gjelder å lytte så barn snakker. Hvis vi blir underaktive og
bare lytter, tør ikke barn snakke med oss. Da blir de ansvarlige for samtalen. Om vi blir overaktive,
blir de stille og ramler ut. Vi må finne balansen. Det er magi i turtaking, sier Magne Raundalen.
Raundalen snakker om hvordan vi skal være sammen med
barn og unge som sliter, og hvordan vi skal kommunisere
med dem. Han er forundret over at vi er kommet så kort i
å snakke med barn og la barn medvirke.
– Hvordan vi snakker med barn, henger sammen med
hvordan vi ser på barn. Barn er forskere, de vil vite. Barn er
likeverdige som oss, de har rettigheter. Vi må ha respekt
for barnets forstand. Barn er kompetente, sier Raundalen
og gjengir Jesper Juuls lov: ”Barn er født til å samarbeide,
bare de vet hvordan de skal samarbeide.” Derfor trenger
barn forstandige voksne som vet å lære dem dette.
– Hvordan må voksne VÆRE i møte med barn, når de skal
snakke med barn?
– Barn er veldig sensitive for sure mennesker, sensitive i
møte med uvennlighet. Uvennligheten varer lenge fordi de
er så sårbare. Gode voksne og gode samtalepartnere må
være VENNLIGE, understreker Magne Raundalen.
Hvorfor så vanskelig?
– Hvorfor snakker en ikke med barn? Hvorfor har ikke
barnevernet som har kjent Barnekonvensjonen i 28 år,
kommet lenger i systematisk arbeid med å kommunisere
med barn? Vi er ikke gode nok her i landet når
det gjelder å informere barn, høre barn og
sørge for medvirkning fra barn og unge.
Barnevernet sliter med å snakke
med barna. Hvorfor, vet vi ikke helt,
men det etterspørres hele tiden:
Hvordan skal vi snakke med barn
og unge? Egentlig kan jeg ikke skjønne hvorfor vi gjør dette
så vanskelig, sier Magne Raundalen, som gladelig deler
av erfaringer for å gi alle som arbeider med barn og unge
mot til å kommunisere med dem på gode måter, og være
sammen med dem på gode måter.
Barnekonvensjonen og andre lover
Han viser til at Barnekonvensjonen blir 28 år i 2017 og at
vi fremdeles må sette kraften inn på å realisere den. Han
er særlig opptatt av artikkel 12 – om barns rett til å uttale
seg og ha mening om saker som angår dem – og at deres
meninger skal vektlegges. Artikkel 5 vil han også løfte.
Den pålegger oss å forberede barna slik at de selv kan
utøve de rettighetene de har fått i Barnekonvensjonen – i
henhold til deres modenhet og alder.
– Vi har lovet barna hjelp, og vi har lover, understreker
Raundalen.
Turtaking
Raundalen er opptatt av turtakingen i kommunikasjonen
med barn og unge.
”Det gjelder å snakke så barn lytter. Det
gjelder å lytte så barn snakker. Hvis vi blir
underaktive og bare lytter, tør ikke barn
snakke med oss. Da blir de ansvarlige for
samtalen.”
Om vi bli overaktive, blir de stille og ramler
ut. Vi må finne balansen. Det er magi i
turtaking, sier Magne Raundalen.
“Det at det ofte gjentas at
vi har to ører og en munn,
betyr ikke at vi som voksne
ikke skal snakke.”
At vi bare skal sitte å si: Hmmm. Nei, vi skal være
åpne, anerkjennende, interesserte, nysgjerrige og aktivt
lyttende, men vi skal også snakke, dele og respondere.
Hvis ikke vi gjør det, gir vi barnet altfor stort ansvar. Det
blir dessuten ingen naturlig samtale. For turtakingen som
begynner allerede når barnet er nyfødt, er den beste form
for kommunikasjon. Lytte, respondere, vente, sier Magne
Raundalen.
Han har også flere eksempler på at vi ber barn meddele
seg og medvirke i saker der voksne skulle tatt ansvaret.
Det kan være i kompliserte saker der far eller mor er i
fengsel, det kan være i saker med vold og overgrep. Da
er det ikke alltid riktig å legge ansvaret på barnet ved å
spørre: ”Vil du besøke pappa i fengsel?” Barnet skal ikke
ta det ansvaret om vi voksne vet at det blir en altfor stor
belastning for barnet. Da skal vi ta ansvar og snakke med
barnet om hvorfor, sier Raundalen. Han er svært opptatt
av deltakelse og medvirkning, men anmoder om å vise
kløkt i møte med hvordan barn medvirker og hva det skal
medvirke i. – Vi voksne har ansvar for å beskytte barn og
unge, det må vi aldri glemme, understreker Raundalen.
Alvoret og lekenheten
– Vi må finne ut hva barna tenker og hvordan de ser
på verden. Men vi kan forberede barn på vanskelige
situasjoner ved å forklare ting for dem, for eksempel
hvis mamma og pappa skal skilles. Vi kan også prøve å
forklare terror, ulykker og andre vanskelige tema. Vi må
snakke med barna om døden. Om sorgen. Barn går ut og
inn av lek. Vandrer mellom alvor og lek. Men de trenger å
bli trygget av voksne på vanskelige tema.
Mindre redde
Magne Raundalen fortsetter: – Jeg er opptatt av å snakke
med barn og unge slik at de blir mindre redde i vanskelige
og smertefulle situasjoner. I denne dialogen må vi ha en
stor respekt for hva barnet mener, tenker og føler. Vi må
etterstrebe å vise en langt større respekt for hva barn
mener, sier og tenker. Det kan få så alvorlige konsekvenser
for de barna det gjelder, om de ikke har noen voksne som
tar dem på alvor, sier barnepsykologen alvorlig.
Språkets kraft
Magne Raundalen har alltid vært opptatt av språkets kraft,
hvordan ord skaper virkelighet. Han er RVTS Sørs faste
spaltist, han har meddelt seg i aviser, bøker og medier
gjennom flere tiår. Ennå leter han etter språk som favner
virkeligheten bredt nok. Som kan få barn til å forstå og
voksne til å handle slik at barn får det bedre.
Barn som etterlatt ved selvmord
Hele Norges barnetalsperson snakker også med barn som
er etterlatte ved selvmord. Han blir ofte tilkalt til skoler
og barnehager dersom det har vært selvmord eller andre
kriser. Da bruker han ofte begrepet tankesykdom – om
depresjon. Han forteller om hvordan tankesykdommen
har sagt ting til den pappaen eller mammaen som har tatt
livet av seg. Han prøver på barnevennlige måter å si det
som det er. Forklare.
– I samtale med barn må alt blodet ha rent ut i første
versjon, pleier jeg å si, – slik at historien ikke blir verre
etter hvert. Eller barnet begynner å lage seg egne fantasier
som er verre enn virkeligheten. OM det er selvdrap i nære
relasjoner, må barna få vite det med de beste ordene
vi kan gi dem. Ikke pynte på ordene men si hva som er
skjedd. Vi må bevare vår nennsomhet for barn i måten vi
gjør det på. Men vi må aldri overlate barna til seg selv i
kriser og vanskelige situasjoner. Vi må gå nær dem, lytte
til dem – og snakke, og ikke minst, være vennlige, sier
Magne Raundalen.
Tekst: Eva Dønnestad