VerdiStrek2017_web

32
33
Fredriks fortelling
Jeg møtte en gutt som var innlagt på en psykiatrisk avdeling. Han gjorde alt han kunne for å
beskytte hjertet sitt.
Jeg møtte han tre ganger. Målet var et intervju om hvordan
det var å i perioder være innlagt på en avdeling i psykisk
helsevern.
Første gang møttes vi på Kaffestova. Han kom inn. Jeg
skjønte det var han med det samme. Vi pratet i to timer.
Hele samtalen hang det lyse krøllete håret ned foran
øynene hans. Han viste meg ikke sine øyne. Han viste
meg ikke sin sjel.
Den andre gangen vi møtes kom han rett mot meg i parken
der vi skulle møtes. Jeg tenkte at han dermed skimtet mitt
ansikt, selv om jeg fremdeles ikke fikk se hans.
Den tredje gangen vi møttes, gikk praten lett. Det var som
om krøllene foran ansiktet formet seg til et smil. Etter to
timer, like før vi skulle skilles, løftet han hånden, skjøv noe
av håret til side og viste meg halve sin sjel.
Jeg glemmer aldri kraften av tilliten som spredte seg mellom
oss.
“Noen ganger tar det tid å finne tillit nok
til å vise og være den vi er.”
Jeg tenkte at han måtte ha gode grunner til å skjule sitt
ansikt. Om jeg hadde hatt en rutine, metode eller regel
som hadde fått meg til å si: - Jeg kan ikke prate med deg
før du tar håret vekk fra ansiktet, hadde han gått med det
samme. Og vi hadde gått glipp av et møte ingen av oss
kan glemme.
Vi vet så lite. Håret hadde lagt seg tettere og tettere for
å beskytte seg mot ny avvisning, nye påkjenninger, men
også for å bevare det fineste i seg. Det innerste ukrenkelige
punktet av menneskelighet.
“Noen ganger er det langt inn til de
smertefulle sannhetene. Langt inn til
hjertet av gull - der alle tapre forsøk og
varmende nærvær, er smeltet inn.”
To år etter våre treff, fikk jeg melding fra Fredrik: «Kan du
være referanse for meg på en jobb jeg har søkt?»
Noen ganger kan man kjenne seg oppdaget av en fremmed.
Det er ikke alltid antall timer, dager og år man omgås som
forteller om noen har fattet litt av dybden og storheten i
den man er. Møtet levde ikke bare videre i Fredrik. Jeg
tenker ennå på hvordan jeg kan erverve meg hans evne til
å ta vare på hjertet sitt.
Takk, Fredrik!
Tekst: Eva Dønnestad