VerdiStrek2017_web

56
57
Fromm var en anerkjent tysk-amerikansk psykoanalytiker,
psykolog, sosialfilosof og sosiolog. Han gir næring til
kjærlighetens kraft.
Dialog med Miljøterapeutenes nestor
I dialog med miljøterapiens nestor i Norge, Erik Larsen, og
psykologspesialist Anders Dovran, problematiserer Larsen
bruken av kjærlighetsbegrepet dersom det tømmes for
faglighet. Vi deler fortellinger med hverandre om hvordan
barn og unge kan møtes på respektfulle forståelsesfulle
måter – der de tas på alvor. Blant annet reflekterer vi rundt
en historie en av oss opplevde – om den 11-årige jenta
Marte - som bodde på en avdeling for psykisk helsehjelp.
Hun hadde ikke hatt noen god dag. Da den voksne kom
inn og skulle si god natt, lå hun med hele seg under dyna.
– Hei, sa den voksne.
Ikke noe svar fra Marte.
– Er et ok at jeg setter meg her litt?
– Ja.
– Ja, ja, da setter jeg meg her litt, da. Jeg også la meg
sånn noen ganger da jeg var på din alder.
Stille.
– Det kan være fint det, å ligge under dyna, fortsetter den
voksne.
– Vil du stikke hode inn å se hvor mørkt det er, spør jenta,
så.
Den voksne stikker hodet inn. Der ser hun to foldede
hender under dyna.
– Jeg vil ikke at de voksne som jobber her skal se at jeg
ber, sier 11-åringen.
– Men nå ser jeg det, og det er bare fint, sier den voksne.
Dette er undersøkende kjærlighet sier Erik Larsen. Han
går med på å bruke kjærlighetsbegrepet når det gis
innhold – han kaller dette for undersøkende kjærlighet.
Kjærligheten må alltid ha kontakt med virkeligheten og
vise seg der. Dille-kjærligheten ville vist seg gjennom at
den voksne hadde kommet inn, trukket ned dyna og begynt
å stryke barnet på kinnet, for eksempel, sier Erik Larsen.
Kjærligheten er noen ganger lik kunsten – oppfinnsom.
Det som kan gjøre det umulige mulig.
Menneskeligheten i dem som
har diagnoser
Mennesket først, er kjærlighetens
språk. Og det
er mennesker som får
psykiske og fysiske sykdommer.
Som får angstlidelser,
psykoser, komplekse
påkjenninger som
kan gi ulike traumatiske
reaksjoner. Da trenger vi en klem, og vi trenger mer enn
en klem. Vi må være nyanserte slik at vi ikke i frykt
for å gjøre mennesket til en diagnose, ikke klarer å se
menneskeligheten i dem som har diagnoser. Det vil alltid
være avgjørende hvordan hjelp, omsorg, kjærlighet,
anerkjennelse og forståelse leves ut. Begrepene må
ut i kropper og handlinger. Det kommer an på hvordan
hjelperen følger den kunnskap og erfaring han har ut
i menneskemøtene. Men vi har respekt for at det er
mennesker som må få profesjonell hjelp i perioder - uten
at de ER sin lidelse. Kjærlighetsbegrepet i hjelpekunsten
rommer også diagnosene mennesker har, men den
fastholder hele tiden at mennesket er mer enn sin
diagnose.
“Og mennesket trenger alltid varme,
forståelse, anerkjennelse, heling, mening
og framtidstro.”
Hjelpekunst med innhold
Hjelp må ha et innhold. Hjelp er ikke bare fagkunnskap,
menneskemøter og metoder som skal organiseres og
settes i system. Hjelpekunsten har innhold – både i kraft
av at et menneske, møter ett annet menneske. Med
alt det innebærer. Men hjelpekunsten får retning både
av kunnskap, forskning, erfaringer, metoder, måter å
organisere på – men også av innholdsord som kjærlighet,
varme, medmenneskelighet, anerkjennelse, forståelse,
medvandrer i sorg og glede osv.
Vi trenger kjærlighetsbegrepet i hjelpearbeid- også fordi
det er ett av de begrepene som kan fastholde og forankre
menneskets verdi og likeverd når det røyner på. Det kan
hjelpe oss å flytte blikket til den andre, gi kraft til oppgjør
mot alt som krenker menneskeverdet og bidra til å flytte
oss fra jeg til vi.
Kjærlighet som verdi og visjon
Når vi sammen så godt vi kan ut fra det vi vet, har erfart
og ennå bare aner, gir kjærlighetsbegrepet et sunt og sant
innhold, kan jeg være fristet til å foreslå at kjærligheten
blir både verdi - det vi slår røtter i, og visjon - det vi strekker
oss mot både i hjelpearbeid, hjelpekunst og i livet ellers.
Tekst: Eva Dønnestad
Å erkjenne gode
og vonde følelser
Det er styrke – å klare å si det som det er. Å integrere de vonde
følelsene innebærer å ta i mot dem og sette ord på dem. Bare
slik kan vi bli kvitt skam og klare å leve med det smertefulle som
en erkjent og bearbeidet del av oss, ikke som en byll vi ikke tør
røre. Det nytter aldri å flykte fra skam og smertelige følelser av
nedverdigelser etter påkjenninger. Det må møtes, erkjennes og
arbeides med.
Vi må også erkjenne gode følelser som er sanne. Det kan kreve
mot, for noen ganger kan vi ha satt opp feilplasserte murer som
stenger for å få kontakt med eller slippe inn gode og ekte følelser.
Også disse må integreres om vi skal bli hele og tro mot oss selv.
Å gå fra livssmerte til livsvekst involverer alltid følelser.
Steinkopf&Dønnestad