Unikum desember 2019

ville også sagt at det er veldig koselig å strikke sammen
med kona mi og å kunne samtale om strikking.
Nå, derimot, er det ikke like mye tid til strikking som før
dattera ble født, strikkekvelder er nesten utelukkende fraværende
og plagg tar mye lengre tid å fullføre enn før – noe som
er litt demotiverende. Det er fortsatt en del av motivasjonen,
men det som gjør at jeg ønsker å fortsette med strikking er
den konstante utviklingen av mine ferdigheter. Det at jeg hele
tiden lærer meg nye metoder og klarer å se nye løsninger. Jeg
som for ett år siden trodde strikking bare handlet om rett og
vrang til man gikk lei, har per i dag «funnet på» egne strikkemasker,
strukturmønstre og rett og slett designet to egne
plagg. Det at JEG har klart dette på litt over ti måneder gir meg
bare motivasjon til å lære ENDA mer og stadig utfordre meg
selv mer. Et av mine fremtidsmål (som jeg ikke har fortalt til
kona) er at jeg skal lære ungen å strikke, så da må jeg nesten
bare fortsette å strikke slik at jeg ikke glemmer teknikken.
Hva er dine tanker om likestilling sett i lys av dette?
Jevnt over blir strikkinga mi møtt med positive reaksjoner. Kanskje
har dette noe med å gjøre at jeg er en mann som strikker?
Det finnes jo utallige kvinner som er mye flinkere enn meg til å
strikke, men likevel føler jeg at «strikkende mann» er viktigere
enn «flink strikker». Jeg har fått kommentarer hos enkelte om
at jeg driver med en «kvinneaktivitet», og i slike tilfeller synes
jeg det er ekstra godt å vise meg fram med strikketøyet mitt.
Litt for å vise at «nei, det er ikke en kjønnsbestemt aktivitet».
Det at jeg har laget en Instagramkonto for strikkinga mi er
hovedsakelig for å være med på å bekjempe fordommer som
«kvinneaktivitet» og «manneaktivitet»; at aktiviteter, hobbyer
og egentlig hva som helst skal være knyttet til et bestemt kjønn.
Det har tidligere vært mange kvinner som har stått fram i
såkalte «manneyrker», men jeg har sett veldig få menn som
har gjort det motsatte. Det betyr ikke at de ikke finnes, men
heller at det kanskje er større skam for menn å vise seg fram.
Har du noen tanker om slow fashion
og en mer bærekraftig klesindustri?
Jeg mener at Slow Fashion utvilsomt bidrar til en mer bærekraftig
klesindustri. Det at man lager klærne selv gjør først og
fremst slik at klesproduksjonen begrenser seg selv – mot at det
lages, kjøpes og kastes uendelig med masseproduserte klær.
Navn og alder: Robert Torrissen, 32 år.
Instagram: hardbarka_
Når begynte du å strikke, og hva var
det som fikk deg til å starte?
Jeg er vel i grunnen arvelig belastet fra barndommen.
Min mor har strikket hele livet mitt og hun sier
jeg kunne strikke allerede som femåring. Interessen
for strikkingen opphørte imidlertid i mange år, med
noen få tilbakefall da jeg var rundt 15 og 25 år.
Det var først i en alder av 31 at jeg fikk ordentlig fart på
strikkingen igjen. Historien bak oppstarten fortjener å bli
fortalt på en ordentlig måte, og er derfor noe jeg ønsker
å gjøre etter hvert. Kort fortalt kan jeg si at det handler
om mitt barn nr. 3, hvor ting ikke ble helt som planlagt.
Dette resulterte i at jeg og min samboer måtte bruke mye
tid på sykehus. I den forbindelse var strikkingen grei
og ha til rolige tider, og en fin metode for avkobling.
Hvordan reagerte venner og familie
på at du begynte å strikke?
Når man lager klærne selv, får man også mulighet til å velge
materialene selv. På denne måten kan man kvalitetssikre
at materialene er både bærekraftig og etisk framstilt.
Hvis man har tatt seg tid til å lage et helt plagg til seg selv eller
fått et plagg fra noen, så vil man forstå hvor mye arbeid som
faktisk ligger i å produsere et plagg. Plagget vil bety mye mer,
og derfor kommer man til å ta bedre vare på plaggene, man
fikser dem når de blir ødelagt og plaggene blir brukt mye lengre.
Min mor og svigermor var svært fornøyde, spesielt da de
innså at jeg ikke kom til å slutte. Min far var vel noe mer
skeptisk. Han hadde sikkert ingenting imot at jeg strikket,
men han hadde nok foretrukket en mer «mandig» hobby.
Svigerfar kom også med en og annen kommentar, men
ble kjapt satt på plass av svigermor. Ellers har jeg prøvd
og holde meg forholdsvis anonym. Til tross for at jeg nå
har vært gjeste-snapper for Strikkere og har en åpen profil
på Instagram, er det fremdeles mange av de nærmeste
vennene mine som ikke vet at jeg strikker. Hadde jeg
sagt det til dem tror jeg nok ikke de ville trodd meg.
DESEMBER 2019 UNIKUM NR 10 23