Unikum desember 2019

KOMMENTAR
TEKST: KRISTIAN TYSE NYGÅRD
Kristendommen og fremmedgjøringen av naturen
Boken «The Patterning Instinct» er skrevet av Jeremy
Lent, og bærer undertittelen «A Cultural History of Humanity’s
Search for Meaning». Den tar for seg utviklingen
av ideologier og verdenssyn i Vesten, India, Kina og den
islamske verden, og er et fascinerende stykke idéhistorie.
Journalisten George Monbiot fra The Guardian kalte den
«the most profound and far-reaching book I have ever
read.» Boken minner meg om Yuval Hararis «Sapiens»,
bortsett fra at den er, vel … bra (jepp, jeg sa det: «Sapiens»
er oppskrytt; send inn dine klager til red@unikumnett.no).
TPI er langt mer innsiktsfull og lærerik, og den
har utførlige kildehenvisninger etter nesten samtlige
avsnitt heller enn på hver andre eller tredje side slik tilfellet
ofte er hos Harari.
Uansett, jeg hadde denne boken i tankene da jeg hørte
Kjell Ingolf Ropstads utspill om at det kristne menneskesynet
er under angrep fordi «deler av miljøbevegelsen»
mener mennesker og dyr er like verdifulle;
han insisterer på at «mennesket er skapt med iboende
egenverdi» og er «hevet over naturen». (Politisk kvarter
13.11.19) Jeg hadde TPI i tankene fordi Lent søker svar
på hva som er de ideologiske og kulturelle årsakene til
dagens miljøkrise, og han viser til at kristendommen
spilte en avgjørende rolle i å forme og forfekte det
vestlige tankemønsteret hvor man ser på naturen som
noe som skal erobres og utnyttes til egen vinning, en
ideologi som ga grobunn for en dyp fremmedgjøring
fra naturen i tillegg til dagens klimakrise.
Lent ser en rød tråd i vestlig idéhistorie som går fra Platon,
St. Augustin, den katolske kirke, den vitenskapelige
revolusjon, kapitalismen, til dagens konsumerisme. Et
gjennomgående element er et dualistisk tankesett som
skiller mellom det abstrakte og konkrete, det åndelige
og fysiske, sjel og kropp, fornuft og følelser, menneske
og dyr, menneske og natur – og det førstnevnte i disse
skillene opphøyes på bekostning av sistnevnte. Kristendommen
eksemplifiserer dette.
derimot er stabilt, evig, godt og ekte. Vår verden er en
blek skygge av idéverdenen (som Platon hintet til med
hulelignelsen). Sjelen er den evige, ideelle delen av
mennesket, det som knytter oss til idéverdenen, mens
kroppen og dens sanselige lyster binder oss til den
fysiske verdenen. «Kroppen er sjelens gravkammer»,
ble det sagt. For å komme i kontakt med idéverdenen
må man så å si «koble ut» av kroppen, for sjelen utfolder
seg gjennom fornuften; med abstrakt tenkning,
geometri og matematikk kunne man oppnå spirituell
opphøyelse.
Disse tankene begeistret St. Augustin, og han gikk
så langt som å påstå at grekerne hadde uavhengig
oppdaget kristendommen. I likhet med Platon trodde
han på et kosmos delt mellom vår fysiske verden og
det åndelige himmelriket, og de delte et nedsettende
syn på kroppen, det fysiske og sanselige, som noe som
måtte undertrykkes for å nå Gud. St. Augustin selv
forbannet sine seksuelle lyster og det dyriske som lå i
dem.
Platon og de kristne teologene delte også troen på et
rasjonelt univers styrt av gudegitte lover, og Kirken
ønsket derfor vitenskap (eller «naturfilosofi»)
velkommen, for den ble ansett som et middel til å
forstå skaperverket og komme nærmere Gud. Nå
til dags oppfatter mange vitenskap og religion som
totalt uforenlige motsetninger, men historien viser at
kristendom og vitenskap har en tett ideologisk fortid
sammen – begge opphøyer det abstrakte over det
konkrete, fornuft over følelser. For å bruke Jeremy
Lents bilde, den vitenskapelige revolusjon lå inni den
katolske kirke som i et egg.
Johannes Kepler og Galileo Galilei jobbet iherdig med
å finne Guds lover gjennom matematikk og geometri.
Kepler skrev at geometri ikke bare er en måte å forstå
Gud på, men den er Gud, og Galileo var overbevist om
at veien til Gud går gjennom matematikken (noe som
er dårlig nytt for oss som strøk på matteeksamen på
videregående). De gamle grekerne ville vært stolte.
Gud er noe abstrakt og hinsides denne verden, noe som
man ikke kan se, høre eller føle direkte, som man må
komme i kontakt med via ånden eller sjelen, som også
er noe abstrakt uten konkret form. Den abstrakte Gud
er viktigere enn den konkrete verden. Mennesket er
skapt i Guds bilde, og Han satte oss til å «råde over (…)
alle dyr som det kryr av på jorden.» (Første mosebok,
1:28) Mennesket står i særstilling og råder over dyrene
og skaperverket/naturen, heller enn å være et dyr eller
av naturen.
Med denne skissen etablert, la oss følge den røde tråden
til Lent.
Først Platon. Han mente at kosmos er delt mellom den
fysiske verdenen vi befinner oss i, som er foranderlig,
forgjengelig, slett og illusorisk; og idéverdenen, som
Etter hvert som den vitenskapelige revolusjonen
putret av gårde med Newton & Co, ble Guds lover i
stedet til naturlover, og naturen ble oppfattet som
en maskin (ofte sammenlignet med et urverk) man
kan knekke koden til for så å utnytte til egen vinning.
René Descartes gikk så langt som å påstå at dyr bare
er maskiner, «automatoner», som ikke føler smerte
fordi de ikke har sjel. Han mente derfor at det ikke
er noe galt med å torturere dem; det som kan minne
om smertefulle skrik og rykninger, er bare tegn på
«mekanisk svikt».
Det såkalte mekanistiske natursynet ble «naturens
død». Når noe er dødt, har man ikke moralsk ansvar
overfor det. Og dette synet var gunstig for den
gryende kapitalismen, for det var (og er fortsatt) mye
26