Klassisk tro – kirke i endring | FBB ved 100-årsjubileet

FBB | <strong>Klassisk</strong> tro – kirke i endring
titetsmarkører for det kristne fellesskapet. Ved å bruke den apostoliske
Kristus-forkynnelse som hellig tekst bekjente de kristne
sin tro på Kristus, samtidig som de feiret sentrale hendelser i hans
liv som avgjørende begivenheter i det frelsesdrama som begynte
med utvelgelsen av Abram. På denne måten fastsatte de også
de sentrale fortolkningsprinsippene for de bibelske skriftene. De
handlet alle først og fremst om Kristus (den historiske mening)
og fortalte en historie hvor de troende fant seg selv inkludert (den
figurlige eller tropologiske mening). 7 Å forstå seg selv som en del
av det de hellige tekster handler om, var allerede en del av den
bibelske kanon, 8 og er et kjerneelement både i kirkefedrenes og
middelalderens bibelfortolkning. 9
Utover dette var det ingen strenge krav til enhetlighet hverken
når det gjaldt hvilke skrifter en regnet til kanon eller reglene for
hvordan de skulle fortolkes. 10 Det var likevel visse grenser både
når det gjaldt kanon og fortolkning. For å bli ansett som kanonisk
måtte et skrift kunne betraktes som et apostelskrift som utfoldet
fortellingen om den oppstandne som Herren for Guds folk på dets
vei mot det himmelske riket. Skrifter som enten var for nye til å
kunne knyttes til apostlene eller deres nærmeste medarbeidere,
7 Til denne distinksjonen se Lewis Ayres, «Patristic and Medieval Theologies
of Scripture», i Justin S. Holcomb (red.), Christian Theologies of Scripture: A
Comparative Introduction, New York and London: New York University Press
2006, 11–20.
8 Fortellingen om uttoget fra Egypt i 2 Mos 12 gis i form av forskrifter for den
liturgiske feiring av denne begivenheten. Det som skjedde på veien fra Egypt
til de lovede land, kalles av Paulus for «eksempler» (týpoi) for de troendes erfaringer
(1 Kor 10,6), og nattverdfeiringen skal skje «til minne» (anánmnesis)
om det som hendte.
9 Ifølge Bokedal er det en nær sammenheng mellom denne måten å lese Bibelen
på og Hans Georg Gadamers forståelse av hermeneutikk som delaktighet
i tradisjon. Se Bokedal, Formation and Significance of the Christian Biblical
Canon, 21–30.
10 Ayres, «Patristic and Medieval Theologies of Scripture», 15, foreslår derfor
«at vi tenker på Skriften i oldkirken og middelalderen som den viktigste ressurs
for den kristne fantasi».
16