Klassisk tro – kirke i endring | FBB ved 100-årsjubileet

Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
ble ikke oppfunnet ved denne anledningen, men den hadde aldri
blitt betraktet som kirkelære før på konsilet i Trient. 33
Det alternative, skjønt strukturelt tilsvarende, standpunkt, altså
avvisningen av tradisjonen til fordel for Bibelen som formell
autoritet, er noe vi finner i deler av den ikke-lutherske protestantisme.
I ekstrem form finner vi dette hos gjendøperne, som
angriper den konstantinske enhet av kirke og folk ved å avvise
barnedåpen som ubibelsk selv om den bekreftes av en entydig
kirkelig tradisjon. 34 På samme måte avviser også svermerne tradisjonen,
men hos dem skjer det til fordel for en lære om direkte
inspirasjon som også er uavhengig av tekstlig formidling. 35 I en
mindre ekstrem form finner vi dette i de reformerte bekjennelsene.
De følger konsilet i Trient ved å gi en (alternativ) liste over de
kanoniske bøker, og skiller seg fra den lutherske tilnærmingen
også ved å gi en mer rasjonelt ambisiøs og mindre tradisjonsorientert
utleggelse av den kristne tro. For eksempel er argumentasjonen
i Westminster Confession (1647) strukturert rundt tanken
om Guds ære, 36 og ikke som CA rundt kristologien i Den nikenske
trosbekjennelse. 37
33 Se Heiko A. Oberman, «Quo vadis, Petre? Tradition from Irenaeus to ‘Humani
Generis’», i Heiko A. Oberman (red.), The Dawn of the Reformation, Edinburgh:
T&T Clark 1992, 269–296.
34 Justo L. González, A History of Christian Thought 3: From the Protestant Reformation
to the Twentieth Century, Nashville: Abingdon Press, 1987, 88–95. Lutheranerne
forsvarte barnedåpen, til tross for at den ikke har entydig støtte i
noen bibeltekst, fordi tradisjonen på dette punkt er entydig; se Mæland (red.),
Konkordieboken, 370 (Store katekisme).
35 González, A History of Christian thought 3, 98–100.
36 Ifølge Westminster Confession artikkel 3 er poenget med den dobbelte predestinasjon
å «manifestere Guds ære» (Schaff (red.), The Creeds of Christendom,
3,608).
37 Keith A Mathison, The Shape of Sola Scriptura, Moscow, ID: Canon Press, 2001,
som bygger på Obermans forskning som jeg ovenfor har referert til, skiller
mellom tradisjon I (den tidlige kirkes forståelse av sammenfall mellom Skriften
og tradisjonen), tradisjon 0 (gjendøperne, og, ifølge Mathison, de evangelikale),
tradisjon II (uavhengig muntlig tradisjon) og tradisjon III (pavelig
23