Lee A. Bygrave (red.) YULEX 2002 - Universitetet i Oslo

............................................................................
Selvregulering 11
regulering er for svake. Bildet er ikke entydig. Noen sterke aktører, med Microsoft
i spissen, setter viktige spilleregler gjennom sin kontroll over deler av
teknologien. Videre er de maktstrukturer og reguleringsmekanismer som
gjelder for sentrale elementer i infrastrukturen særdeles lite gjennomsiktige.
NORID, organisasjonen som tildeler og administrerer domenenavn under
domenet, skriver om seg selv at deres registreringstjeneste «er delegert
til UNINETT av IANA (Internet Assigned Numbers Authority), og drives i
forståelse med det norske Post- og teletilsynet.» Det er vanskelig å få klarhet i
hvordan denne «delegeringen» fungerer, og det som skjer høyere opp i dette
hierarkiet er særdeles lite gjennomsiktig.
Beveger vi oss opp fra infrastrukturen og til de som driver en virksomhet
basert på denne strukturen, kommer vi inn i det området som de fleste tenker
på når de ønsker selvregulering. Markedet for nettbaserte tjenester er sammensatt,
og monopolister deltar også her. Men vårt hjemlige marked for ehandel
har, i alle fall til nå, vært lite organisert og ikke preget av noen få
dominerende aktører. Så langt har ikke problemet med selvregulering vært at
noen aktører blir for sterke og kan diktere spillereglene, men tvert i mot at
ingen er sterke nok til at reguleringen bli effektiv.
Visse former for selvregulering er knyttet til merkeordninger. Man må
forplikte seg i forhold til visse regler for å kunne benytte merket på sine nettsider.
Et eksempel er Nsafe, som er etablert i samarbeid mellom Forbrukerrådet
og eForum. 1 Dette er også en klubbløsning, og det er den antatte markedsføringsverdien
av å kunne benytte et merke som indikerer seriøsitet som
skal lokke markedsaktørene inn i ordningen.
Et typisk element i norske selvreguleringsinitiativer – i alle fall de som
gjelder aktører som henvender seg til forbrukere – er klagenemnder av ulike
slag. Vanligvis vil en slik nemnd være opprettet gjennom en avtale mellom en
bransjeorganisasjon på den ene siden, og Forbrukerrådet på den annen. Klagenemnder
som kun er forankret i et reguleringsinitiativ fra partene, vil vanligvis
bare avgi uttalelser. De treffer ikke vedtak som er bindende for partene.
Et velkjent eksempel på en slik nemnd er Pressens Faglige Utvalg (PFU), som
avgir uttalelser om hvorvidt et presseorgan har opptrådt i strid med «god
presseskikk». Nettnemnda er en klagenemnd som skal håndheve Etiske regler
for internett. 2 Den er opprettet av IKT-Norge og Internettforum. Nettnemnda
har mange likhetstrekk med PFU.
Hvorvidt uttalelser fra klagenemnder blir fulgt av aktører som får en avgjørelse
mot seg, avhenger av nemndas autoritet og prestisje, og dermed hvor
1 Se .
2 Se .