Lee A. Bygrave (red.) YULEX 2002 - Universitetet i Oslo

............................................................................
12 Olav Torvund
hardt kritikken faktisk rammer. Men man må kunne gå ut fra at de som har
vært med på å etablere eller har sluttet seg til en slik klagenemnd, i alle fall i
utgangspunktet har til hensikt å rette seg etter nemnden. Gjør man ikke det,
ville det ikke hatt noen mening å ha noen slik nemnd.
Noen nemnder har sanksjoner av ulik styrke som kan iverksettes mot den
som ikke retter seg etter nemndens uttalelser. Nsafe kan beslutte å frata en
aktør retten til å bruke merket. Langt mer brutale sanksjoner møter en ved
klager over tildeling av domenenavn. Her vil man kunne overføre et domenenavn
til klager. Dette er i praksis en tvangsfullbyrdelse av nemndsvedtak. Når
sanksjonene blir så sterke som i disse tilfellene, kan man reise spørsmål om
rettssikkerheten for den som et vedtak retter seg mot. Men de spørsmålene
lar jeg ligge i denne sammenhengen.
Et problem med selvregulering som man ikke tvinges inn i, eller hvor
ulempene med å stå utenfor er så store at de aller fleste velger å være innenfor,
er at de «snille» velger å stå innenfor, mens de «slemme» står på utsiden.
Når målet med reguleringsinitiativet ofte er å disiplinere de «slemme», så blir
en slik regel lite effektiv.
Et utbredt sett av regler som er akseptert av de fleste aktørene i et marked
kan imidlertid få virkning også i forhold til de som står utenfor. Hvordan
myndighetene kan medvirke, kommer jeg tilbake til nedenfor. Men også uten
deres medvirkning kan reglene få betydning. Hvis man har sanksjonerte lovregler
med kriterier som «god skikk», «(u)rimelighet» osv, så vil nok etablerte
standarder i markedet få betydning, også i forhold til aktører som ikke har
sluttet seg til de regler som setter standarden.
Også i forhold til erstatning etter den alminnelige uaktsomhetsstandarden,
må man regne med at utbredte regler vil kunne få betydning for den standard
som legges til grunn i culpavurderingen. Myndighetene kan på ulike måter
medvirke til å gjøre en selvregulering effektiv. Man kan velge å gjøre «klubbens»
regelverk bindende for alle, gjennom å ta det inn i lov eller forskrift. Et
eksempel på det siste er advokatforskriften. 3 Her har man tatt Den Norske
Advokatforenings regler for god advokatskikk inn som forskriften kapittel
12, og dermed gjort dem til en del av forskriften. Men det er nok ikke så
vanlig at man velger denne løsningen.
Går vi tilbake til avtaleregulering, er Forbrukerombudets kompetanse til å
forhandle om avtaler et eksempel på at myndigheter går inn i en selvreguleringsprosess.
Rett til å forhandle er i seg selv ikke så mye. Men Forbrukerombudets
maktmiddel er at en sak kan bringes inn for Markedsrådet med
krav om at de forbyr bruk av visse avtalevilkår, dersom man ikke kommer til
3 Forskrift til domstolloven kapittel 11, 1996-12-20, nr 1161.