Lee A. Bygrave (red.) YULEX 2002 - Universitetet i Oslo

PRISEN FOR POLITIINFORMANTENES LIV
JENS PETTER BERG
Justisdepartementet fremmet den 6.12.2002 et lovforslag som vil nekte de mistenkte
og deres forsvarere rett til innsyn i opplysninger når politiet ikke vil
påberope disse som bevis i alvorlige straffesaker. Justisminister Dørum ønsker
med dette forslaget å bedre sikkerheten til politiets kilder, angivelig uten
at man av den grunn gir slipp på viktige rettssikkerhetsgarantier. For innsynsnektelse
skal bare kunne besluttes av retten dersom det er strengt nødvendig,
og ikke dersom nektelse «medfører vesentlige betenkeligheter» av
hensyn til den mistenktes forsvar. Den mistenkte sjøl og hans forsvarer får
imidlertid ikke være med på rettens behandling av påtalemyndighetens begjæring
om innsynsnektelse.
Statsadvokaten i Oslo frafalt 6. desember 2002 tiltalen mot, og løslot to
utlendinger som var blitt pågrepet på kureroppdrag i Osloområdet med ca 35
kg heroin. Beslutningen var en reaksjon på Høyesteretts kjæremålsutvalgs
avgjørelse dagen i forveien om at disse to hadde krav på fullt innsyn i opplysninger
om bl a bruken av politiinformanter i saken.
Høyesterett var ved sin avgjørelse bundet av Borgarting lagmannsretts bevisvurdering,
dvs av denne domstolens avgjørelse om «at opplysningene i de
tilbakeholdte dokumentene kan være relevante for avgjørelsen av straffesaken».
Tap for påtalemyndigheten også i rikets øverste domstol var dermed
påregnelig – med mindre påtalemyndigheten hadde klart å få dommerne med
på at det var legitimt å foreta en sterkt utvidende tolkning av bevisavskjæringsregelen
i straffeprosessloven § 292 andre avsnitt. Alternativet var å overlate en
slik avveining mellom hensynet til politiinformanters sikkerhet og hensynet til
tiltaltes forsvar til Stortingets avgjørelse – gjennom en lovendring.
Påtalemyndigheten hadde opplyst under rettsforhandlingene at man av hensyn
til politiinformanters liv heller ville frafalle saken enn å bøye seg for en
avgjørelse om innsynsrett for de tiltalte, men høyesterettsdommerne valgte
likevel å overlate verdiprioriteringene til Stortinget som lovgiver. Dermed ble
lagmannsrettens avgjørelse om innsynsrett for de tiltalte stående. Bak dommernes
knappe begrunnelse lå åpenbart en bekymring for at en slik begrensning av
en mistenkts rett til innsyn i opplysninger som kunne være av betydning for
saken, måtte regnes som et uakseptabelt innhogg i vår straffeprosessordnings