Lee A. Bygrave (red.) YULEX 2002 - Universitetet i Oslo

............................................................................
76 Jon Bing
re anser dette for å være av underordnet betydning, det sentrale er at man
utvikler systemer som løser kompliserte oppgaver. Man kan si at de første er
opptatt av kognitive prosesser, mens de andre er mer opptatt av systemets
atferd, og finner det unødvendig å ta stilling til hvorvidt prosessene ligner
menneskers tankeprosesser.
Ett av Turings yndlingseksempler var en sjakkspillende datamaskin. Sjakk
er et spill med helt faste regler, man skulle tro det var enkelt for et datamaskinprogram
å kalkulere de beste trekkene og slik vinne et spill. Men mulighetene
er så mange, at dette i praksis ikke lar seg gjøre. Det systemet som i
dag er best kjent, er Deep Blue, en spesialbygget IBM-maskin som tapte mot
Garri Kasparov i 1996. Men maskinen ble oppgradert, og i 1997 oppga Kasparov
spillet etter 19 trekk og erklærte Deep Blue for vinner. Likevel kunne
ikke maskinen «se» mer enn seks trekk fremover i spillet.
Sjakk er et spill med helt faste regler. Man kan ta som utgangspunkt at en
regel har tre elementer: (1) en viss omstendighet som er relevant for beslutningen,
(2) det resultat som tilstedeværelsen av omstendigheten favoriserer
(verdi) og (3) den relative vekt som tilstedeværelsen av omstendigheten teller
med. I faste regler kan alle disse elementene fastlegges på forhånd. Man kan
bygge komplekse og uoverblikkbare regelstrukturer, men avgjørelser vil alltid
være forutberegnlige (forutsatt at man er enige om hvilke omstendigheter
som foreligger – det er man ikke alltid, jurister vil da gjerne si det foreligger
strid om faktum som avgjøres ved bevisføring). Et sjakktrekk er et eksempel
på en avgjørelse som styres av faste regler, men hvor sammenhengen mellom
reglene er så kompleks at mennesker mister oversikten, og en datamaskin
altså bare kan etablere den for et lite antall trekk fremover i spillet.
Men mange avgjørelser bygger på skjønn. Dette kan også beskrives som
regelstyrte avgjørelser, men to forhold skiller de skjønnsmessige fra de faste
avgjørelsene:
• Man kan aldri på forhånd bestemme hvilke omstendigheter som kan
anses for å være relevante for en ny avgjørelse.
• Man kan aldri på forhånd bestemme med hvilken relativ vekt en omstendighet
vil kunne telle med i en ny avgjørelse.
Hvis dette er en riktig teori, har man i og for seg angitt en grense for muligheten
for automatisering. Men dette er bare en prinsipiell grense. Vi kan tenke
oss at et program analyserer et meget stort antall skjønnsmessige avgjørelser
som er truffet, flere hundre eller tusen. Da vil programmet ut av dette materialet
kunne danne et komplekst sett med regler, som i og for seg er faste, men
som vil avgjøre nye spørsmål «på samme måte» som de tidligere avgjørelsene.
I praksis vil man da oppleve dette som at det fortsatt treffes skjønnsmessige