Lee A. Bygrave (red.) YULEX 2002 - Universitetet i Oslo

SELVREGULERING
OLAV TORVUND
Selvregulering har blitt et slags credo for mange som arbeider med handel og
annen aktivitet på internett. Men om man forsøker å finne ut hva disse egentlig
tror på, kommer man ikke særlig langt. Hvis selvregulering, slik dette ordet
brukes, har et konkret innhold, så er det i alle fall ikke lett å få øye på. I denne
artikkelen tar jeg for meg noen former for selvregulering, slik at man kan ha et
noe bedre grunnlag for å vurdere om dette er en egnet strategi for nettet.
En begrunnelse for å velge selvregulering som strategi, er at man mener at
lovgiver bør være tilbakeholden med å regulere en fremtidig virkelighet som
ingen riktig vet hvordan kommer til å bli. Man vil at spillereglene utvikles av
aktørene i markedet. Og disse reglene kan gjerne utvikles gradvis, etter hvert
som problemene oppstår.
I en del internett-miljøer kan man finne en ganske ekstrem motstand mot
regulering. Det er en ideologi om at alt skal være fritt og uten innblanding.
Jungelens lov er en mer treffende betegnelse på en slik tilstand enn selvregulering.
Nettets rovdyr, hyener og gribber ønsker ikke at andre skal hindre dem i
deres virksomhet.
Debatten om selvdømme er også ganske gammel. Her er spørsmålet om en
lukket krets kan regulere en avgrenset virksomhet innenfor kretsen, uten at
denne kan overprøves av domstolene. Begrunnelsen er at dette i liten grad
berører noen utenfor kretsen, og det aksepteres at man ikke har noe rettskrav
på å være medlem i et balalaikaorkester hvor man ikke er ønsket. En gang i
internettets barndom var man kanskje en liten og lukket krets som drev med
en virksomhet som var uinteressant og uvesentlig for verden utenfor. Men det
er ikke lenger tilfellet, slik at dette ikke kan begrunne at man kan melde seg
ut av rettssamfunnet.
En klassisk form for selvregulering er avtaler. En fullstendig avtalefrihet
gir fullt rom for selvregulering. Bruk av standardkontrakter gir partene store
muligheter for å regulere sin virksomhet selv. Men det betyr også at den som
er sterk nok kan presse andre til å måtte goda sin egen, ikke særlig balanserte
regulering. De senere års erkjennelse av at man trenger et forbrukervern –
som riktig nok har gått for langt – viser at en slik modell for selvregulering
ikke uten videre kan aksepteres.