Naim Nait XS - Fidelity

More documents

Recommendations

Info

JACKIE LEVEN The Haunted year – winter (COOKCD483) Jackie Leven er på mange forskjellige vis en representant for det ekstraordinære. Hvem andre ville finne på å frivillig tilbringe sin eneste og sårt etterlengtede fridag i fengsel? Ok, nå var alternativet å rusle rundt i Bergen by, så valget er kanskje ikke så oppsiktsvekkende likevel. Åkke som, den nevnte «fridagen» tilbake i 2003 ble tilbragt i Bergen Fengsel, hvor Jackie Leven spilte for de innsatte. Opptaket herfra utgjør altså den ene halvdelen av denne dobbeltutgivelsen, og er tidligere utgitt på Levens egen label Haunted Valley som enkeltalbum med tittelen «Men In Prison – Live In Bergen Men’s Prison». Den andre halvparten er albumet Munich Blues, som også er en liveinnspilling opprinnelig gitt ut på Haunted-etiketten. Derfor tittelen «The Haunted Year», hvor undertittelen «Winter» forteller oss at dette bare er første del av i alt fire planlagte over samme lest. Neste ut vil hete «Spring», og slippes i løpet av April. Poenget er altså å gjøre titler som i lengre eller kortere tid har vært utilgjengelige lett tilgjengelige ved å gi de ut som dobbeltalbum til nice-price. Disc 1 på «Winter» er altså Leven helt solo i Bergen Fengsel. Naturlig nok åpnes seansen med «Men In Prison», originalt å finne på «The Forbidden Songs Of The Dying West» fra 1995. Nesten like selvsagt følger han opp med «Extremely Violent Man» fra «Fairytales for Hard Men». Alt i alt syv låter, hvorav de fleste fortsatt er temmelig faste innslag på hans liverepertoire. På «Munich Blues» har han med seg sin mangeårige følgesvenn Michael Cosgrave (keyboards/trompet) og sin samboer Deborah Greenwood med enkelte vokale innslag. Materialet her dreier seg mye om albumet «Defending Ancient Springs», kanskje hans aller beste til dato. Leven er jo også kjent for sine meget velformulerte og tidvis hysterisk morsomme anekdoter og småhistorier, og her får vi blandt annet vite hvilken europeisk by som er selve hovedstaden for «plastic Irish pubs». Slapp av, det er hverken Oslo eller Bergen! DIVERSE ARTISTER Power of Soul – A Tribute to Jimi Hendrix RTH 2012 dobbel 200gr vinyl LP Såkalt tributealbum kan være så mangt, og det kan fort gå forferdelig galt når det er en av de helt store kanonene som skal hyldes. Noe særlig større enn salige James Marshall Hendrix -som vel egentlig ble døpt Johnny Allen Hendrix - er det vel vanskelig å bli. Få har vel inspirert flere gitarheltwannabees enn nettopp Hendrix. I den grad man kan tillate seg bruken av adjektivet ikon i populærmusikksammenheng er Jimi Hendrix definitivt kvalifisert. Ferdig snakket. Prosjektet «Power of Soul» ble endelig ferdigstilt tilbake i 2004, og er en slags oppfølger til «Stone Free: A Tribute to Jimi Hendrix» fra 1993. Bak begge utgivelsene står stiftelsen Experience Hendrix LLC, drevet av Hendrix familie, som gjennom mange og lange år har kjempet for å få tilbake rettighetene og kontroll over den kunstnerlige arven etter sin berømte slektning. Hendrix’ eneste direkte etterkommer er som de fleste vel vet faktisk svensk, og bærer navnet James Daniel Sundquist. Utrolig hva disse våre blonderte søstre fra øst har stelt i stand. Jeg insinuerer ingen verdens ting. Bare konstaterer med like deler sorg og skuffelse at hverken Hendrix, Peter Sellers eller George Best nådde avtalefestet pensjonsalder. Inntektene fra disse utgivelsene er øremerket for økonomisk vanskeligstilt afroamerikansk ungdom som vil ta høyere utdannelse innen kunst og musikk, og blir forvaltet og utdelt av United Negro College Fund. Man støtter altså Noen mener kanskje prosjekter som dette (og de kommende utgivelsene) bare har interesse for Levensamlere, men der er på ingen måte enig. Spesielt «Munich Blues» - delen gir eventuelt uinnvidde et godt inntrykk av hvordan en Leven-konsert fortoner seg i dag. Mannen er definitivt en sanger, låtskriver og historieforteller av formidabel kaliber, noe som tydelig demonstreres på disse opptakene. Jackie leven får som alltid mye ut av lite, selv med et minimalistisk produksjonsformat som her. Myndig og sjelfullt. Gå for all del ikke glipp av Levens konsert på kommende Kongsberg Jazzfestival, hvor han skal spille sammen med Knut Buen. Årets kultbegivenhet? en god sak ved å kjøpe dette albumet. Bidragsyterne på «Power of Soul – A Tribute to Jimi Hendrix» hører med et par unntak alle hjemme på absolutt øverste hylle i den store populærmusikalske godtebutikken. Om ikke alle har toppet VG-lista, er alle her medvirkende uansett høyt respekterte innen den seriøse delen av musikkbransjen og hele denne produksjonen oser av kvalitet i alle ledd. Flere av dem har faktisk spilt sammen med Hendrix under ulike omstendigheter. Som for eksempel Eric Clapton og Carlos Santana. Her gjør de flotte versjoner av henholdsvis «Burning of the Midnight Lamp» og «Spanish Castle Magic». Santana har ellers med seg vokalisten Corey Clover fra Living Colour, den nå avdøde jazztrommelegendenTony Williams (fra blandt meget annet Miles Davis Quintet) og selveste Stanley Clarke på bass. En mer funky lineup skal man vel lete en stund etter, selv om det er flere konstellasjoner det svinger godt av her. Eller hva skal man si om Sting, som har fått med seg John McLaughlin, Domenic Miller og Vinnie Colaiuta til å fremføre «The Wind Cries Mary»? Den låta gjør også Seal, som forøvrig er et bonuskutt som bare er å finne på vinylugaven. Absolutt ingen dødpunkter på denne utgivelsen, men skal jeg velge meg en personlig favoritt blandt mange gode kandidater må det bli John Lee Hooker og hans mektige versjon av «Red House». Prince har også valgt seg denne, men som den jålebukken han er har han likegodt døpt den om til «Purple House». Han har tydeligvis en softsopt for akkurat den fargen. Et slikt album hadde selvsagt ikke vært komplett uten Stevie Ray Vaughan. Han får æren av å avslutte hele ballet med en tidligere upublisert medley av «Little Wing» og «3rd Stone From the Sun» i liveversjon. Samlere i alle land; løp og kjøp! 55
3 3 56 Tekst Blått & Rått AV HåKON ROGNLIEN LIL’ ED AND THE BLUES IMPERIALS: Full tilt I grunn sier tittelen det meste. Lil’ Ed Williams og hans band «The blues imperials» innehar en energi helt utenom det normale, og det kommer da virkelig fram fra første sekund og hele skiva gjennom. For noen år tilbake anmeldte undertegnede «Get wild!» fra dette bandet, og på linje med Alligators grunnlegger Bruce Iglauer, ble også jeg slått overende av den nær brutale og eksplosive energi og lekenhet som preger disse guttas utgivelser. Vi kan vel si at skjemaet følges også her. Det er pedalen rett mot metallet, og der blir den, dog med et par intense nedbremsinger underveis, for å skape det nødvendige dynamiske inntrykk. Med et par unntak er hele skiva skrevet og arrangert at Ed sjøl, han skriver og framfører med et klart hint til funk, men allikevel trygt plassert med begge beina i blues med heftig rocka bakgrunn. I det hele tatt et uttrykk og en sound som er temmelig egen for dette bandet. Ed’s ekstremt heftige slidegitar dominerer lydbildet, og følges tett som hagl av bandets komp. Det er denne ufattelige energien, altså. Når så mye av den kommer uskadd gjennom studio, kan man jo bare drømme om hva disse gutta kan levere på scenen! Det er åpenbart at jeg skal oppsøke dette bandet så snart jeg finner en flik av en mulighet, se til å få dem til Notodden! (I skrivende stund er det fortsatt mulig å treffe dem i Norge i løpet av april, men for leserne av dette, er nok toget gått for denne gangen. Skal forsøke å få sett på showet når de først er her i landet!) Denne skiva har heftighet som en trykkoker, selv de saftige balladene inneholder denne intensiteten og energien man knapt kan finne maken til hos noen nålevende artister i genren Allikevel makter de på de mer langsomme låtene, på sitt eget vis holde energien i sjakk. Dette fører egentlig bare til enda mer økning i spenningen, dette med å holde desperasjonen tilbake. Også her er Ed en mester. Så vel vokalt som gitarteknisk har han en helt egen og lett kjennelig stil. Det er som om han knapt kan holde seg selv i sjakk, såpass mye trøkk har han. Hans hylende og viltre slidestil flommer av følelser, rock, blues og funk i en deilig røre. Klart det er vanskelig, for ikke si umulig, å velge ut enkeltlåter fra en slik skive, og på mange måter setter vel dette faktum også fingeren på et mulig svakhetstegn ved dette bandet. Det kan rett og slett bli for mye! Alt har en sånn intensitet at man blir helt svett til slutt, og det er med nød og neppe at de gripende balladene kan redde lytteren fra å bli litt vel gira. Men jeg kan allikevel ikke la være å nevne et par av dem, som for eksempel «Life got in the way», der Ed til fulle viser sin voldsomme og pågående tilbakeholdenhet (og selvsagt ser jeg denne selvmotsigelsen) som gjør denne plata så spennende. Nevner gjerne også åpningssporet «Hold that train», som til fulle viser Ed’s maniske desperasjon, han har en evne utenom normalt til å formidle alle mulige energier, som nevnt. Så selv om dette bandet muligens er noe over the top til tider, anbefales de på det varmeste. Det swinger så det gjør vondt! JOE BONAMASSA: The ballad of John Henry Nytt album fra det hvite blueshåpet, den kommende mann, antakelig den største og mest kreative gitaristen bak Walter Trout. Nå, midt i 30-årene, er allerede Bonamassa kommet til sin åttende utgivelse, og det hører med til historien at den første kom så sent som i 2002. Hardt arbeidende, kan man fastslå. I tillegg er det jo moro å høre en mann som setter den deilige feite klangen fra Gibson Les Paul i høysetet, verden hører jo så alt for sjelden fra Les Paul’ens konge, den etter hvert legendariske Jeff Beck. Bonamassa gjør faktisk et poeng av at han tidvis bruker eksakt samme oppsett som Beck, og faktum er at det er klart hørbart. Kanskje ikke like ufattelig digert som Beck kan få til, men dette er en gitarsvinger med store talenter, det er garantert! På linje med flere tidligere album fra Bonamassa, gir også dette oss låter med mangslungne røtter, her føres Zeppelin’s dopharmonier sammen med gamle akustiske gitarhelter med den største selvfølgelighet. Dessverre er ikke Bonamassa på langt nær en like stor vokalist som gitarist; på den annen side har han årene fremfor seg, med litt bedre teknikk og et par havarerte ekteskap bak seg, blir det nok sving på sakene, skal vi nok se. Gi gutten 10 år til, så... Men allerede i dag finner vi mye vidunderlig. Etter det tunge gitarfylte åpningssporet tar han uredd for seg Sam Brown-hit’en «Stop!», og fullfører så absolutt stående. En klart mer maskulin og saftig variant enn Brown’s, bra at den skiller seg så tydelig, alt annet ville blitt bom. At gutta i bandet kjenner hverandre er hevet over tvil etter spor nr 3; det eneste bandet vet før de går i studio er at låta går i E; deretter spiller de den rett inn på tape. Tøft gjort. Så satser Bonamassa på en Tom Waits-låt. Hans glatte fremstilling av «Jockey full «Det swinger så det gjør vondt!» of burbon» yter muligens ikke låta full rettferdighet, men igjen et klart pluss for å prøve, samt det å så tydelig velge sitt eget spor og sound. Bonamassa var ikke blitt det han er uten sine stemningsfulle ballader. Åpenhjertig som han er, forteller han i låta «Happier times» om en kvinne han så gjerne så var blitt hans for sånn ca evig, men nå har han foreviget stemningen på en CD i stedet. Klart det er både trist, vakkert og fantastisk spilt. Men desperasjonen fra den virkelige verden finner jeg lite av. Hvor vondt sånt gjør kan jeg bare ikke føle når jeg hører på Bonamassa’s silkeglatte tristesse. På den annen side er det kjipt å klage på en såpass drivende god utgivelse. Variert og swingende, vakkert og heftig, kreativt og full av svært spennende sprang. Visst, Bonamassa, deg skal jeg følge nøye med på. Og jeg gleder meg til Notodden dette året! BUDDy GUy: Skin Deep Buddy er tilbake! I sitt 74. år klinker han til med enda en energisk og kreativ utgivelse som klart viser hvor kongen av blått blod befinner seg. Jeg bøyer meg kort sagt i støvet for hvordan denne mannen kan fremføre musikk med såpass stort engasjement og teknisk brillians med såpass mange år i bransjen bak seg. Allerede på åpningssporet «Best damn fool» kliner han til med noen gitarvendinger så ut av helvete, at man aldri ville tiltrodd verken hans
Page 1 and 2: 3/2009 7. årgang 38 9+1 Skandinavi
Page 3 and 4: 4 Innhold 38 nr 3/2009 6 Brev dCS P
Page 5 and 6: 6 Brev til Parasound eller Dynamic
Page 7 and 8: 8 Null hjemmekino! ”Fidelity er s
Page 9 and 10: dCS Puccini en av de vakreste skapn
Page 11 and 12: en opplevelse av utfasing av lyden
Page 13 and 14: 3 3 16 Cary SLi 80 F1 Signature Ame
Page 15 and 16: 3 3 18 Cary SLi 80 F1 Signature Lyd
Page 18 and 19: 3 3 22 Vienna Acoustic the Music Gu
Page 20 and 21: 3 3 24 Vienna Acoustic the Music de
Page 22 and 23: 3 3 26 Stockholms High-End messe 09
Page 28 and 29: Exotic er navnet på Seas nye serie
Page 30: 3 3 36 Integrerte forsterkere fra k
Page 33 and 34: 3 3 40 Integrerte forsterkere fra k
Page 35 and 36: TESTPANELET Anders Rosness: Virker
Page 37 and 38: i begge tilfeller kuttet forsiktig
Page 39 and 40: 3 3 48 Integrerte forsterkere fra k
Page 41 and 42: 3 3 Integrerte forsterkere fra kr 1
Page 43 and 44: 3 3 52 Godt norsk Glimmer og gråst
Page 45: Musikkomtaler 3 3 AV JAN MyRVOLD 54
Page 49 and 50: 3 3 58 Musikkomtaler AV TORE DAG NI
Page 51 and 52: 3 3 62 Velodyne SPL-800R sub Musika
Page 53 and 54: 3 3 64 Velodyne SPL-800R sub videre
Page 55 and 56: 3 3 66 Second opinion: Velodyne SPL
Page 57 and 58: 3 3 68 Rega Apollo 35th anniversary
Page 59 and 60: 3 3 70 Budsjett: Marantz PM 4001 fo
Page 61 and 62: 3 3 72 Budsjett: Pioneer DV-LX50 Hv
Page 63 and 64: Jo da, vi er svært begeistret for
Page 65 and 66: ealistiske lydnivåer. Men i dette
Page 67 and 68: M16 har nå kommet i en oppgradert
Page 69 and 70: elsen på disse diskantene. Foten e
Page 71 and 72: Leema Pulse, integrert forsterker,
Page 73 and 74: 3 3 86 Audio Valve Sunilda rørbase
Page 75 and 76: 3 3 88 Audio Valve Sunilda rørbase
Page 78 and 79: 3 3 92 Hva bør stereoen koste? BUD
Page 80 and 81: 3 3 94 Hva bør stereoen koste? Bas
Page 82 and 83: 96 Neste nummer kommer Grenseflytti
Page 84: Kundeservice: fidelity@kundetjenest

Naim Nait XS - Fidelity

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?