Naim Nait XS - Fidelity
Naim Nait XS - Fidelity
Naim Nait XS - Fidelity
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
57-modell Stratocaster eller en 36-modell bestefar kunne fremføre<br />
noe i nærheten. Og sånn fortsetter det, Guy og hans gjester<br />
(inkludert Eric Clapton) forer oss med en vidunderlig blanding<br />
av renrased blues med alle ingredienser til stede. Guy setter hele<br />
tiden standarden både vokalt og gitarteknisk, dette er en musiker<br />
i full blomst, noe han har vært i snart 40 år! Mulig det ikke finnes<br />
noen ekstrem højdare på denne skiva, kanskje savner jeg noe av<br />
magien fra Live-skiva’s «Sweet black angel», eller desperasjonen<br />
fra «Damn right, I’ve got the blues», men bevares her også finnes<br />
det i bøtter og spann. Har ikke hørt gubben spille med slik<br />
voldsom energi på flere år, faktisk, min oppfatning er vel at denne<br />
skiva nok er det heftigste han har gjort siden nevne «Damn<br />
right...». Buddy er så dreven på emosjonell fremstilling både på<br />
gitar og vokal at han fullstendig gruser alle andre i bransjen.<br />
Videre er det alltid morsomt å høre hvor utrolig inspirert Clapton<br />
blir hver gang han spiller med Guy, så også denne gangen. På låta<br />
«Every time I sing the blues» både spiller og synger Clapton med<br />
betydelig større innlevelse enn man normalt sett opplever fra den<br />
kanten. Som en liten digresjon er det fint å vite for Joe Bonamassa<br />
hvor god Clapton har blitt på vokal i sin godt voksne alder,<br />
det er visst aldri for sent! Låta avsluttes med en nydelig gitarduell,<br />
der ingen føler for å bevise noe annet enn at det de kan aller best<br />
er å formidle blues på en måte ingen andre er i stand til. Dette<br />
er unikt. Ikke mindre unik er neste låt. Buddy er kommandøren<br />
foran et tungt band som driver fram «Out in the woods» med et<br />
lokomotivs ustoppelige kraft. Seigt og kraftfullt ruller låta over lytteren,<br />
samtidig som de sprer om seg med florlette accordiontoner<br />
og steelgitar på dertil egnet sted. Dette er verdensklasse!<br />
Og sånn fortsetter det nedover spillelista, hver låt med sitt eget<br />
uttrykk og ståsted, Guy er allestedsnærværende, og selv om han<br />
synger med en viss grad av tilbakelent eleganse i forhold til i sine<br />
mest eksalterte øyeblikk, savnes lite og intet på denne skiva.<br />
Buddy vet fortsatt å formidle hvor skapet skal stå. Ingen andre<br />
burde være i tvil heller, etter å hørt denne skiva. Det er ingen<br />
tegne til at Guy begynner å bli stiv på oppløpssiden, han holder<br />
mange runder til!<br />
IAN GILLAN:<br />
One eye to Morocco<br />
Velger å ta med litt nostalgia<br />
også. Selv om denne skiva faktisk<br />
er blodfersk, har det av en eller<br />
annen årsak festet seg et inntrykk<br />
av at 70-tallets helter er<br />
dinosaurer som går lys levende<br />
blant oss. Og det enda de er<br />
10 år yngre enn Buddy Guy og<br />
hans samtidige! Ian Gillan er som<br />
kjent selve stemmen i Deep Purple, men innimellom<br />
slagene har han vært flink til å fore oss med også noe andre<br />
toner og stemninger. Med “One eye to Morocco” viser han etter<br />
undertegnedes oppfatning endelig det jeg lenge har ventet på,<br />
nemlig det med å aldres med stil. Skiva er tilbakelent og elegant,<br />
fylt av så vel kreative tekster som melodier, samt fremført som det<br />
sømmer seg en gammel helt. Her nikkes det høflig til Elvis og andre<br />
storheter, Gillan har få grenser for sine inspirasjonskilder, og<br />
her på denne skiva flyter de fritt. Fra de spenstige lett arabiskinspirerte<br />
harmonier i åpningssporet over på slentrende, lekende toner<br />
på «Don’t stop», blå røtter på «Better days» og selvsagt noen<br />
låter med et relativt heavy mønster. På nevnte «Better days» får vi<br />
en nokså ny variant av Gillan; råere, svartere og mer intens enn vi<br />
vanligvis hører ham. Forbannet bra fremført over et enkelt, men<br />
feilfritt komp. Samme hører vi igjen på den noe tyngre «Ultimate<br />
groove», i det hele tatt håper jeg det vi hører på denne skiva viser<br />
oss litt om hvilken retning også Purple har tenkt seg. Den totale<br />
kreativiteten innad i det bandet er nok relativt mye større enn<br />
det vi finner i det laget som her leverer stoffet, så jeg har visse<br />
forhåpninger for fremtiden. Det er i det hele tatt mange grunner<br />
for å presentere denne skiva i «Blått & rått» til tross for at<br />
den ikke er en ren bluesskive. For det er hevet over tvil at mye av<br />
Gillans sangstil her godt passer inn i det utvidede bluesbegrepet.<br />
Behersket anbefaling, altså. De gamle helter står fortsatt støtt!<br />
DEEP PURPLE:<br />
Stormbringer 35th anniversary edition<br />
Vi tar skrittet fult ut, og skrur tidsmaskinen 35 år tilbake. «Stormbringer»<br />
er skiva som fulgte etter den frenetisk deilige «Burn», og<br />
vi må helt tilbake til 1974 for å finne originalen. Nå har bassisten<br />
fra den gang, Glenn Hughes, samt et lag av gode kolleger fra<br />
EMI, tatt seg tid til å finne fram de gamle tapene og vaske dem<br />
litt, samt friske opp litt her og der. I tillegg leverer de med den<br />
originale quad-mixen, men her i det nokså underlige formatet<br />
DVD men bare med lyd. Ikke DVD-A, altså, men filmlyd uten film!<br />
Det betyr i korte trekk at alle med et 5.1-anlegg kan nyte dette<br />
uten mer om og men. På skiva finner man for øvrig også et PCM<br />
stereo 48/24 spor, for de med slike tilbøyeligheter. I god tradisjon<br />
inneholder utgivelsen også et svært informativt hefte med historiene<br />
fra den gang da.<br />
I 1974 var Ritchie Blackmore mentalt sett i ferd med å gjøre seg<br />
ferdig med Deep Purple, og selv om hans deltakelse på komponistsiden<br />
er stor på papiret, hadde han liten interesse av det ferdige<br />
produktet. Historiene om hans demonstrative opptredner under<br />
innspillingstiden er mange og godt dokumenterte, men samtidig<br />
setter dette tydelig spotlight på hvilket gitargeni mannen var (og<br />
er). Ta låta «Hold on» som et eksempel. Her synes han låta var<br />
så uinteressant at han insisterte på å spille selve sporet kun med<br />
tommelfingeren. Vel framme ved opptaket av soloen, gadd han<br />
ikke en gang gå inn i studio; med forsterkeren påslått dro han av<br />
soloen i ett take i kontrollrommet, for så å sette fra seg gitaren<br />
og gå. Det er en vidunderlig solo. Til fingerspissene perfekt timet,<br />
spretten og harmonisk. Så proff, så elegant og så jævla sta og<br />
«De gamle helter<br />
står fortsatt støtt!»<br />
arrogant kan man være, altså. Men når resultatet ble som det ble,<br />
kan man i grunn tilgi det meste. «Stormbringer» er uten konkurranse<br />
den mest funky skiva Purple gjorde, selv om de så vidt beveget<br />
seg i disse retninger i enkelte øyeblikk også tidligere, var de<br />
aldri i nærheten av å være funky på heltid, men på denne skiva er<br />
de svært nær. Skiva ble i grunn ingen suksess, rett nok gjorde den<br />
det meget bra her til lands, men verden over gikk den nokså upåaktet<br />
hen, spesielt sett i forhold til deres tildligere millionselgere.<br />
Det finnes allikevel låter som huskes også herfra, da mest spesielt<br />
den intense Coverdale-balladen «Solider of fortune», en låt som<br />
tydelig viste hvilken dyktig balladesnekker Coverdale er.<br />
Lyden er nokså pistrete, slik det ofte var på 70-tallet, men Hughes’<br />
remixer på noen av låtene er både åpnere og varmere i klangen<br />
enn originalen. Om dette alene er nok til å kjøpe skiva omigjen vil<br />
jeg ikke påstå, men et hyggelig gjenhør er dette uansett. Bare de<br />
gjennomarbeidede liner notes er jo alene verdt en hel masse!<br />
57
Change language