Naim Nait XS - Fidelity

elsen på disse diskantene. Foten er kledd
med filt på undersiden slik at den skåner
topplaten på dine høyttalere. Bruksområdet
til diskantene er for så vidt begrenset
ved at man bør ha en høyttaler med flat
og plan topplate for å kunne benytte
ST-100. Selv om disse deler modellbenevnelse
med Tannoys tidlige superdiskanter,
så er det ikke helt samme greia. Mens
Tannoy sine starter der hørselen slutter
og fortsetter oppover til 100 kHz, så har
John Blue sin versjon frekvensgang mellom
3kHz og 40kHz.
OPP ELLER NED?
John Blue er heller sparsomme med
detaljer rundt hvordan disse er anbefalt
benyttet, eller hvordan de tre bryterne
på baksiden fungerer. Bryterne er nummerert
fra 1 til 3 og den ene posisjonen
er ”på”. Jeg klarte å finne et lite bilde på
nettet som med korrekt styrke på brilleglassene
er mulig å tyde som et skjema
for bryternes stilling, og hvilken frekvensgang
dette gir. Ikke imponerende,
og jeg håper John Blue i neste revisjon
lager en bedre brukverveiledning for
ST-100. Men jeg får takke for mosjonen
til og fra høyttalerne med flikking av
disse bryterne…
LyTTEINNTRyKK
Første runde med disse diskantene var
ikke veldig positiv. Det skyldes nok at
jeg forsøkte dem sammen med Usher
BE718, en høyttaler som på egen hånd
rekker opp til samme øvre grensefrekvens
som John Blue ST-100. Med alle
bryterne i på-stilling så hørtes en klar
forskjell, men den var ikke til det bedre.
Lyden ble for lyst klingende og med
ekstra hardhet på sibilanter og cymbaler,
noe som trakk oppmerksomheten
vekk fra musikken. Men med bryterne
1 og 3 i av-stilling roet dette seg ned
betraktelig. Alikevel fikk jeg ikke dette
til å fungere selv om jeg justerte mer på
brytere eller plassering av diskanten.
I ren frustrasjon hentet jeg frem noen
mer lettdrevne høyttalere med mindre
rekkevidde oppover i diskanten, WLM
LaScala ble koblet opp med ST-100 på
toppen. Det kommer nok en omtale av
denne høyttaleren etter hvert, førsteinntrykk
er at den er herlig på midten
og ikke fult så utstrakt på endene.
Følsomhet: 98dB (+ 3dB)
IEC effect-tålighet: max 60w
Impedans: 8 Ohm
Frekvensrespons: 3kHz – 40kHz
Delefrekvens: 14 eller 17kHz
Vekt: 830 gram
Pris: 6.500 pr par
Importør: www.moiz.no
Hva kan så en slik superdiskant bidra
med på denne høyttaleren som har en
diskant som mest ligner på en gammel
pappmellomtone? (Wlm har også en +
3dB justering på diskanten, men det får
jeg komme tilbake til senere.)
MED wLM
Med disse Wiener-høyttalerne ble
det andre boller, her tåler de både
mer volum på superdiskantene og de
blander seg fint inn i lyden fra hovedhøyttalerne.
Med diskantene utkoblet
faller lyden litt sammen og samler seg
mer som en klump i midten. Det er en
utfordring å ”holde igjen” på nivået til
diskanten, men det retter seg over tid
når man får justert til det nivået som
oppfattes korrekt. Bruk tid på å finne
trivselsnivået. En hyggelig virkning
med diskantene hos meg var at et
område i øvre mellomtone som stakk
seg ut ble roet ned med diskanten innkoblet,
sannsynligvis grunnet jevnere
frekvensgang oppover.
EN SLAGS KONKLUSJON
Disse superdiskantene fra John Blue er
ikke rene superdiskanter i og med at
de bidrar allerede fra 3kHz. Slik som
jeg oppfatter dem, også lydmessig, så
er de ment som diskanter som strekker
gjengivelsen videre oppover fra fulltonehøyttalere
og høyttalere som ikke
strekker seg like langt som moderne
konstruksjoner som mine egne Usher
BE718. Justeringsmulighetene er noe
forvirrende og ikke godt forklart, men
ved litt justering og flikking av bryterne
så finner du ønsket delefrekvens og
nivå. Når dette sitter så spiller anlegget
svært så forførende og overbevisende.
Lydbildet åpner opp og det låter mer
levende. Anslag får mer snert og det
uten at lyden tipper over til å bli hard.
Diskantene bør prøves i eget anlegg
for å finne ut hvor godt de integreres
og hvordan de passer sammen med
diskantene i egne høyttalere. Når det
klaffer så er dette et spennende produkt
som er vel verdt justeringsjobben
og investeringen. 3
81