Dokumenter/rapporter/Årskrift 1961.pdf - Norges Naturvernforbund

.
.
BØKER OM NATUR OG NATURVERN
Ja/jan Fr. Wlllgohs: The Whitc-tailed Eagie
Haliatus albicilla albicilla (Linné) in Nor
way. Årbok for Universitetet i Bergen. Mat.—
Natur’. Serie 1961 No. 12.
En om fattendc og utførlig utgreiing av liv og
levesett hos havørnen, en av de stateligste fugler
langs Norges kyst, som synes langt på vei til å ut—
ryddes. Både havørnen og dens frencle kongeørnen har
i dette århundre vært gjenstand for en intens for—
følgelse fra menneskenes side hos oss og de er nå så
fåtallige her at det er alvorlig å frykte for at landet
helt skal miste dette karaktertrekk i naturen. Det
underlige er at våre reelle kunnskaper om Ørnens liv
og livskrav hittil har vært hØyst mangelfulle og
vesentl igst har bygget på tilfeldige spredte observa
sjoner og funn. Og dessverre må det innrØmmes at
iakttakelsene i stor utstrekning har vært gjennom—
vevet med fantasi på grunn av forutfattede menin
ger og «Ønsketcnkning>.
Menneskenes innstilling overfor rovfuglene har i
vårt hundreår gjennomgått stor endring efterhvert
som vitenskapelige og mest mulig objektive under
søkelser har formådd å. kaste lys over deres yrkes—
områder som nødvendige ledd i naturens store ur—
verk. Her må det dessverre innrømmes at Norge
ennå er et temmelig «tilbakeliggende land».
For noen år siden ga Yng’var Hagesi ut sin
store oversikt «Rovfuglene og ‘iltplcien» (1952)
som markerer noe av et vendepunkt hos oss. Det er
nær sagt fØrste gang vi får et utsyn over hva vi alt i
alt vet om de norske rovfuglers næring og betyd
ning, og Isvor det klart blir fremholdt at rovfuglene
ikke bare er skadeclvr overfor oss mennesker, men at
de også har sin regulerende gjerning i naturens
balanse fo rlsold.
Wil/ga/is’ moonografiske fremstilling av hav—
Ørneo i Norge og dens historie er den stØrste og
mest uttininende noen rovfugl hittil lsar fått Isos
oss. Forf. Isar arbeidet issecl den i issange år, først
mere ved spredte iakttagelser; men efterhvert har
han så å si Iselt konsentrert seg omis studiet av denne
fuglearten, dens liv og levesett «fra vuggen til gra
ven». Sine egne studier har han kunnet supplere med
opplysninger fra en rekke andre iakttakere og hjel
pere.
I første (lei av avhandlingen får vi et detaljert ut
syn over havørnens utbredelse i Norge både langs
kysten og i innlandet Isvor den har hatt sine hekke
plasser noen få steder omkring 1950, men nå helt
er forsvunnet. I løpet av vårt lsundreår har havør—
nen efterhvert gitt opp hekkeplass efter hekkeplass
fra svenskegrensen, langs sØrlands- og vestlands
kysten, til dens sørhigste redeplass i 1960 lå ved
munningen av Sognefjorden. Det kan være vanske
lig å si, hvor stor stammen har vært i eldre tid men
siden 1956 regner forf. med at alt i alt 344 par har
ruget langs den norske kyst og «at godt tredje
parten av dem har holdt til i Nordland». I Sogn og
Fjordane vil lsavrnen snart være helt utryddet, hvis
dets ikke blir beskyttet. I det hele, sier Willgohs,
«kan det ikke være noen grunn til å fortsette med å
betale for drepte ørner i kystdistriktene.»
Det som folk flest forsvarer «rovfugl»-premieoe
med er Ørnenes skadelige innflydelse på menneske
nes pekuniære interesser. Derfor er avsnittet (bo
kens midtre 3 dj spart, s. 73—128) om havØrncns
nærings-økologi (næring, fangstmetocler og -evner)
allment sett av stØrst interesse.
59
Willgohss har her foretrukket å gi oss de nakne
fakta, slik at de lsar kunnet slås fast med sikkerhet,
og i hovedsaken overlater han det til leserne å trekke
slutningene.
Det vil sikkert falle mange tungt for brystet og
lite estetisk å måtte fastslå at havØrnen i meget stor
utstrekning er en «åtseleter» som helst spiser død
fisk og som ofte på tyvjomanår tiltvinger seg «an
nen manns bytte». Havørnen er til stadighet å se
ved fangstplasser og steder hvor den kan regne med
fiskeslo, vrakfisk og kanskje også nappe til seg en
eller annen stØrre godbit. Ved siden av har (len en
merkelig forkjærhighet for å tilegne seg fisk som
oteren trekker på land for å godgj øre seg med, og
havØrnen er ikke redd for å gå angrepsvis til verks
i slike hØve. Overfor de store havmåsene er den
også meget pågående, når den ser at de har noe de
sjØfuglene er også
bØr avlevere til den. —
Men
ellers en hoveddel av lmavØrnens direkte føde. Det
ser ut til at det mest avhenger av de lokale forhold,
om hovedvekten blir lagt på fisk eller sjØfugl, på
egg, unger eller voksne. JErfuglen er et forholdsvis
lett bytte og står derfor ganske høyt på. matlisten ved
siden av alke- og måsefuglene og også toppskarven
er godt representrert i måltidene, særlig i Nordland.
Derimot er det ytterst sjelden at havrnen forgriper
seg på jaktbare hØnsefugler som rype og orrhane,