Foreldres indre dialoger under nettverkssamtaler - Sørlandet ...

det bidratt til at de hadde snakket videre om tema? eller åpnet opp for at flere av deres indre
”stemmer” hadde kommet til uttrykk?
6.3 Forståelse og tilstedeværelse
Schibbye (1996) stiller spørsmål om klinisk holdning har en terapeutisk virkning? For å kunne
svare på dette, tenker hun at vi trenger relasjonelle begrep som understreker at holdning ikke
bare er noe som er tilstede inne i terapeuten. Holdningen må komme til uttrykk i en relasjon
der gjensidighet er det vesentlige. Hun hevder at anerkjennelse er et viktig begrep her, hvilket
innebærer likeverd. Dette fordrer at de som deltar i samtalen henvender seg til hverandre som
subjekt til et annet subjekt, der tanken om individets rett til sin opplevelse er sentral. I følge
henne er det å se den andre som objekt for egne opplevelser eller egne behov derved uforenlig
med anerkjennelse. Schibbye har en grunnleggende antakelse om at en anerkjennende
holdning fungerer intervenerende i terapiforholdet, ved at det skaper mulighet for en økende
selv- avgrensning og selv- refleksjon hos klienten.
Under første sekvens i nettverkssamtalen med familien Art viste Aud en skisse hun hadde
laget. Denne ga et bilde av vanskelighetene og utfordringene Arne hadde, hvilket hun foreslo
kunne være utgangspunkt i samtalen. Under intervjuet ga Astrid uttrykk for at hun hadde
problemer med å finne ord, og at hun strevde med å sortere egne tanker. Videre at hun følte
seg såret fordi hun visste at Arne var såret. Det siste utsagnet kan ha sammenheng med at
Astrid var opptatt av egne tanker og følelser, og at det var dette som opptok henne mest der og
da. Schibbye (1996) hevder at å utvikle egen bevissthet innebærer å gjenkjenne denne i den
andre, for videre å ta den tilbake som forandret. Her snakkes det ikke om påvirkning, men om
en affektiv opplevelse av å kunne ”bli tatt inn i” den andre – innenfor den andre. Dette kan
også benevnes som intersubjektivitet. Schibbye antar at uansett hvilket problem som er til
stede finnes forstyrrelser i selvopplevelsen. Hun tenker her på det relasjonelle selvets forhold
til både indre og ytre objekter, hvor målet må være å styrke det relasjonelle selvet eller selvet i
relasjonen. En anerkjennende relasjon kan danne en slags bakgrunn eller ramme for dette.
Ved at terapeuten setter seg inn i klientens følelser, for eksempel opplevelsen av håpløshet, og
gir den tilbake som forståelig eller rimelig, kan følelsen bli gitt plass og gyldighet. Gjennom
denne bekreftelsen fanges klientens opplevelse ”utenfor” eller av en annen person, noe som
55