Med ordet i sin makt S. 24 - Under Dusken

Blant pøbler
LERKENDAL STADION, SØNDAG 14. APRIL 2002. Rosenborg
tar imot Odd Grenland. Det er seriestart. Nær elleve
tusen tilskuere har betalt seg inn for å bivåne det som
viser seg å bli en heller kjedelig aften. Elleville skiensgutter
vinner til slutt 1-0 over vantro trøndere. Bortelagets
supportere har det selvsagt stas. Eneste gleden i skåret
for oss andre er den røde solnedgangen i pausen.
Mitt problem er at jeg innerst inne, i likhet med mitt
store idol Ketil Bjørnstad, forakter fotball (for å sitere ham).
Men jeg har bestemt meg for å prøve. Gi fotballen en fair
sjanse i en uke. Prøve å temme villskapen. Prøve å forstå
galskapen. Derfor sitter jeg her, på Lerkendal, denne milde
søndagskvelden, sammen med ganske mange andre. Jeg
ser Nils Arne Eggen langt der nede. Han kjederøyker og
veiver med armene samtidig. Det ser ganske dumt ut.
Forrige sesong ble det solgt over en million billetter
til norske tippeligakamper. 182 kamper. 651 mål. Det blir
penger av sånt. Fotballindustrien omsetter årlig for 250
milliarder kroner.
De har spilt i cirka tjue minutter nå. Plutselig spretter
sidemannen opp (det smeller i de trange dongeribuksene
hans). «Faens amatørjævel!» «Talentløse skitspiller!»
Sidemannen spytter ut skjellsord så fråden legger seg i
barten, bare fordi Ståle Stensaas var litt uheldig med et
ballmottak.
32 Reportasje
En mann er en mann er en mann. En idiot er en idiot er en idiot.
Men en fotballidiot, det er noe ganske annet. (Ketil Bjørnstad)
GUD PÅ GRESSMATTA: – I fotball er målet et mirakel,
sier den britiske fotballeksperten Rogan Taylor i flomlyset
fra Lerkendal.
I EKSTASE: Og hvem har banket
Rosenborg i årets første seriekamp?
Jeg får kaffen i halsen og prøver å få kontroll over
rykningene.
NOEN DAGER SENERE skal jeg få den etterlengtede
forklaringen på denne såkalte supporteroppførselen. Det
er britiske dager ved NTNU, og direktør Rogan Taylor fra
Football Industries Group ved University of Liverpool
holder foredrag om fotballens kultur og historie. Taylor er
en av øyrikets fremste eksperter på fotballkultur. Han sitter
sikkert med svarene. Og jeg har nok av spørsmål.
– Fotball oppstår for første gang i organisert form rundt
omkring på britiske skoler på 1860-tallet.
Med de ordene innleder briten foredraget.
– Men alle spiller med sine egne, sære regler, fortsetter
han.
Så når elevene møtes som studenter noen år senere,
på universitetene, sugne på kamptrening, må de først bli
enige om ett sett regler. Det er to hovedmotstandere i
diskusjonen. De store arbeiderklasseguttene som vil ta
mannen, ikke ballen, og gjerne litt hardt også, og med
knottene først, selvsagt. Og overklasseguttene, som verken
vil takle eller bli taklet, bare drible litt.
– Og vi vet jo alle hvem som vant den diskusjonen. Det
er fotball fordi de britiske overklasseguttene ikke ville ta i
ballen med henden, humrer Taylor.
URBAN RELIGION: Rosenborgsupportere og et halleluja.
Men det kom lite hjelp fra oven i 0-1-tapet for Odd Grenland.
Det er visstnok takket være dem at en liten, spinkel gutt
som Michael Owen kan være en av verdens beste spisser
i dag - puslingene fikk det som de ville.
Med fotballkampene kommer fansen. De første
organiserte lagene grunnlegges i byer der stål-, kull-,
bomulls- og skipsindustri er levebrødet. Liverpool,
Manchester, Newcastle og Sunderland. Arbeiderne er
mange, og de er innflyttere. De har lagt igjen gamle
tradisjoner og høytider hjemme, de mangler en naturlig
livsrytme. Fanklubbene oppstår.
– Fotballen blir kalenderen. Hva gjør du for å bli
integrert blant innbyggerne? Du går og ser Bolton Wanderers.
Hvordan vet du at det er mai? FA Cup-finalen, høhø.
Men det er også andre grunner til at fansen strømmer
til. Taylor gliser hemmelighetsfullt.
– And then there’s the extacy!
Han hever armene. Akkurat nå minner dette mer om
et vekkelsesmøte enn et seriøst foredrag i regi av The British
Council. Det er visst noe fantastisk ved denne briten jeg
ikke får med meg, for de andre studentene på foredraget
er fullstendig oppslukt i ham. Alle måper nå.
Jeg begynner å føle en stigende uro.
– FOTBALL ER LIDELSE! Fordi du ikke kan gjøre det helt
åpenbare - bruke hendene, gestikulerer fotballeksperten.
Han følger opp med et retorisk spørsmål:
– Og hvorfor er det da så populært i forhold til andre
ballspill? Fordi det er som livet! Det er kaos. Null kontroll.
Det går til helvete gang på gang. Unntatt de øyeblikkene
det ikke gjør det - og det føles som om Gud har åpenbart
seg på gressmatta: «Det gikk! Han klarte det! Og han gjorde
det med den lille bylten på enden av beinet!» Briten humrer
godt mens parodierer britiske fotballfans i ekstase. Taylor
forteller om basketball, der du må «være svart og to meter
høy for å lykkes». Og rugby, der du må «veie minst 130
kilo for å i det hele tatt ha en sjanse».
– Men i fotball, fortsetter han:
– I fotball kan en lubben, liten stubb som Maradona
bli den beste spilleren i verden. Kanskje den beste gjennom
tidene.
Platini. Cruyff. Puskas. De var små. Spinkle. Puskas
var til og med småfeit, påpeker Taylor.
– I basket er det to hundre scoringer. Ingen midtbane.
Bare scoring, scoring, scoring, og så - hei, hva skjedde,
de scoret jo ikke?!
Briten tar en slurk av vannglasset og ser opp på
forsamlingen. Han ser høytidelig ut. «The beautiful game»
sa Pelé i sin tid.
– In football, the goal is a miracle, sier Rogan Taylor
nå.
Gutten fra Lancashire gløder. Tilhørerne gløder også.
Jeg merker at jeg trenger luft.
UTENFOR, PÅ GANGEN, PUSTER JEG LANGT BEDRE. Jeg
bestemmer meg for at dette er mer enn nok fotball for én
dag. Egentlig i overkant. Likevel føler jeg en uimotståelig
trang til å bla i fotballboka som ligger blant kaffe og kaker
på bordet utenfor auditoriet.
Den er skrevet av to fotballidioter, står det. I Norge
har vi en statsminister som glatt innrømmer at han er
fotballidiot. Han sier til og med at det i dagens Norge må
være lov til å dyrke idiotien. Vi har en statsminister som
vil profilere fotballen gjennom sitt vesen.
Jeg begynner å lure på hvordan disse menneskene
tenker. Jeg åpner boka og leser.
VM i fotball 1994, Oktober forlag. Av Dag Solstad, en
av landets mest kritikerroste samtidsforfattere. Mannen
som høster litteraturpriser slik andre høster epler. Og Jon
Michelet, redaktør i Klassekampen. Ypperstepresten i en
av landets mest samfunns- og maktkritiske aviser.
«Jeg kan reise meg og skrike ut alt og ingenting, alt og
ingenting, det vil si et langtrukkent: Jaaaaa!» (Dag Solstad
i et følelsesladd øyeblikk på side 61.)
«Meldinga om at jeg er rapportert glad, gitt meg av en
datter, er presis det som skal til for å få meg til å begynne
å grine for Brasil som er blitt verdensmester.» (Jon Michelet
på side 325.)
Og så, til slutt, får jeg et sjeldent innblikk i fotballfanatikerens
indre. Det er Dag Solstad som gir meg det
på side 30. Og det er nå jeg gir opp.
«Forstå mitt tungsinn, forstå at jeg griper etter håpet,
men ikke i utide, det skal mye til før jeg griper etter håpet,
som jeg ønsker å gripe etter, det er jo ikke noe annet jeg
vil, men livet, tribunesliterlivet, det tungsindige
fotballentusiastlivet har lært meg å telle, ikke mine dager,
men mine minutter, og det er nitti av dem...»
Jeg prøver tenke på Dag Solstad, den intellektuelle
forfatteren Dag Solstad, et eller annet sted på en tribune,
omgitt av gale supportere, med den bærbare pcen foran
seg, på fanget, han trykker heftig på tastene så hele
kroppen rister, like gal selv.
Det er en skremmende tanke.
Jeg får lyst til å skrike ut alt og ingenting.
Av Erlend Langeland Haugen (tekst),
Anniken C. Mohr (foto)
og Eivind Yggeseth (foto)
FOTBALLENS VEIER ER URANSAKELIGE: Supporterne koser seg selv når de bivåner en real møkkakamp.
Reportasje
33