Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
min anbefaling<br />
Navn: Torstein Holen<br />
Alder: 27<br />
Er: DJ Trepan, driver<br />
platebutikken Fatback og<br />
Gaffa Records<br />
FILM<br />
En alltime favorite regissør er Jim Jarmuch, men ikke<br />
nødvendigvis Ghost Dog. Permanent Vacation er<br />
mye kulere i såfall. Ellers er vel favoritt filmen min den<br />
franske ghettofilmen La Heine (på norsk Hatet) av<br />
Mathieu Kassovitz.<br />
B O K<br />
Slik talte Zarathustra av Nietzsche er den beste boka.<br />
Jens Bjørneboe er min favoritt fortfatter. Tror jeg har<br />
lest alt han har skrevet.<br />
MUSIKK<br />
Topp fem:<br />
1) EPDM<br />
2) Gangstarr<br />
3) Nine Inch Nails<br />
4) Nina Simone<br />
5) Leonard Cohen<br />
Da har vi vel dekket de mest grunnleggende sjangrene<br />
- ha ha.<br />
TEGNESERIE<br />
Frank Millers Sin City og Moebius` John Difool (Inkal<br />
-albumene).<br />
TV-PROGRAM<br />
Sopranos er suveren. Få med at jeg alltid har synes<br />
at X-Files har vært drit dårlig. Mens Millennium som<br />
er laget av samme person er mye bedre.<br />
TEATER<br />
Det stykket som har grepet meg mest er filmatiseringen<br />
av Shakespears Titus med Anthony Hopkins i<br />
hovedrollen. Å sitte i en teatersal i Norge er bare tull.<br />
De klarer ingenting. Man må jo til New York for å se<br />
Ibsen. Nei forresten, det var kanskje å ta litt hardt i.<br />
Bjørn Sundqvist er bra. Alt annet er dårlig (ler mye).<br />
BILLEDKUNST<br />
Av grafitti så synes jeg 156 Crew i Paris er bra. ADK<br />
(også fra Paris) <strong>sin</strong>e Tog er helt rå. Av street-art må<br />
jeg trekke fram Kinsy. En type som driver med sære<br />
sprittusj-tegninger på vegger. Av de klassiske malerne<br />
så liker jeg Nicolas De Stael best.<br />
Av Henning Wisth<br />
ANMELDELSER<br />
Lys levende rock’n’roll<br />
Konsert: Gluecifer i Storsalen på<br />
Studentersamfundet, onsdag 17. april<br />
En konsert med de selvutnevnte Kings of Rock, Oslobandet<br />
Gluecifer, må og skal inneholde det som er å finne<br />
av godt brukte rockeklisjéer. I så måte skuffet Gluecifer<br />
definitivt ikke under konserten de holdt i Storsalen.<br />
Ølregnet startet fra det øyeblikket det første<br />
bandmedlemmet entret scenen, og etter at bandet hadde<br />
levert <strong>sin</strong>gelen Easy Living fra deres siste plate Basement<br />
Apes, tok det helt av. Det var stagediving,<br />
puppeflekking(!), gitarkriging og en salig blanding av<br />
svette og øl foran scenen.<br />
Gluecifer er et band som er usedvanlig tro mot idealene<br />
og klisjèene, og valget av instrumenter sier egentlig<br />
alt. Du kan bare ikke gå på scenen og leike at du speller<br />
rock’n’roll med doble basstrommer og gitarer som Gibson<br />
SG (Captain Poon) og Flying V (Rando Useless). Så ble<br />
da også konserten en real rockefest. Det var tydelig at<br />
bandet var innstilt på å gi det berømte alt. Her var det<br />
ikke noen antydning til trønderhets eller annen form for<br />
drittslenging, eller som vokalist Biff Malibu sa det:<br />
«Negativ? Det var før det. Nå er det bare Ja-rock!»<br />
Bandet virket oppriktig interessert i at alle til stede, gutta<br />
selv selvfølgelig inkludert, skulle ha det morsomt, og det<br />
ble det også.<br />
Gluecifer har alltid hatt et særdeles godt live-rykte,<br />
og levde definitivt opp til forventningene. Grunnstammen<br />
av bass og trommer, representert ved henholdsvis Stu<br />
Manx og Danny Young, var tett og solid, samspillet<br />
mellom gitaristene fungerte som bare det, og over det<br />
hele lå vokalist Biff <strong>sin</strong> røffe vokal. Assosiasjonene til<br />
AC/DC ble etter hvert mange, noe som definitivt ikke er<br />
å forakte. Jammen klarte de ikke å flette inn et par coverlåter<br />
på slutten også, blant annet Thin Lizzy’s The<br />
Rocker. Likevel låt de absolutt best når de holdt seg til<br />
eget materiale, noe som tjener bandet til heder.<br />
<strong>Med</strong> så tett, dønn ærlig, herlig rock’n’roll som Gluecifer<br />
Gammel kjærlighet ruster visst litt<br />
PENERE STEMMER FØR: Publikum så ingen grunn til å<br />
reise seg for de nye sangene fra Bel Canto.<br />
ÆRLIG: Gluecifer levde opp til ryktet som et av Norges<br />
beste konsertband.<br />
spiller, er det nesten litt synd at de har vokst seg for store<br />
til å spille på Knaus. Når det er sagt; hvis bandet fortsetter<br />
i det sporet de følger nå, er det mer enn mulig at de<br />
kommer til å fylle Storsalen stappende full neste gang<br />
de kommer til byen, og da mener vi ikke bare av bandets<br />
etter hvert så berømte egoer.<br />
Av Torgeir E. Sæveraas og Hans Martin Momyr (Foto)<br />
Konsert: Bel Canto i Storsalen på Studentersamfundet,<br />
lørdag 13. april<br />
Det første som møtte Bel Canto etter at Anneli Drecker<br />
hadde sagt sitt «Hallo, alle sammen», var et brunstrop<br />
på kav trøndersk som sa noe sånt som «I låvv ju Anneli!»<br />
Og Anneli og resten av bandet viste at det var tider da<br />
kjærligheten absolutt var gjensidig og ble gjengjeldt i<br />
fullt monn, blant annet med låter som Bombay og<br />
Shimmering, Warm and Bright, som kom tidlig i settet.<br />
Anneli beveget seg silkemykt på scenen som<br />
kattekvinnen selv, og stemningen steg.<br />
Det var da bandet kom over i nyere partier at det<br />
ble tydelig at det var en stund siden Bel Canto var på<br />
topp. Selv om lydbildet var noe nær perfekt, og enhver<br />
ANMELDELSER<br />
nyanse i Anneli Dreckers stemme kom fram, var det<br />
noe kaldt og livløst over både band og framførelse.<br />
Anneli sluttet og danse, publikum gjorde det samme,<br />
og da ble det litt trist og kjedelig. Riktignok tok bandet<br />
seg litt inn igjen, men igjen er det med gamle gode<br />
slagere, som for eksempel Rumour.<br />
Det er litt synd å si det, men Bel Canto viste litt for<br />
mange tegn på å være et band som har passert<br />
middagshøyden. At et band må ty til altfor mange gamle<br />
Død over dramalærerne<br />
Teater: Shooting Bourbaki under Bastardfestivalen<br />
på Avant Garden 9. og 10. april.<br />
Tilhørende seminar 11. april med problemstillinger<br />
knyttet til barn i kunst og medier<br />
I 1871 måtte general Bourbaki med 87 000 soldater flykte<br />
fra tyske tropper til Frankrike via Sveits. Som takk for<br />
gjestfriheten fakturerte vertskapet Frankrike for 25 000<br />
strømper og lange underbukser. Dessuten - og langt<br />
viktigere - la soldatene igjen nærmere 70 000 skytevåpen.<br />
Det nøytrale Sveits ble dermed et land med et skytevåpen<br />
i nær sagt hvert hjem. I dag forteller statistikken at Sveits<br />
har 43 skytevåpen per 100 innbyggere. Til<br />
sammenlikning har USA 85 og Norge cirka 20.<br />
<strong>Med</strong> dette som bakgrunn fikk publikum oppleve fem<br />
gutter i alderen 11-14 år dele litt av <strong>sin</strong> svært<br />
gjenkjennelige hverdag. Guttene er, som gutter flest,<br />
opptatt av og fascinert av våpen. De samler på Warhammer-figurer<br />
(en slags moderne tinnsoldat), spiller<br />
dataspill og leker med videokamera. Det som skiller dem<br />
fra de fleste norske elleveåringer er at de har fått prøve<br />
noe som normalt tilhører en voksensfære: å skyte med<br />
virkelige våpen. Forestillingen viser videoklipp fra<br />
detaljert skytetrening, våpenopplæring og paintballspill.<br />
Guttene vet hvor lenge man kan stole på øynene når<br />
man sikter. De kjenner forskjellen på en virkelig<br />
avtrekker og en virtuell. Og de vet at virkeligheten er<br />
låter for å få opp stemningen og må overintrodusere<br />
(«dette er enda en sang fra vår nye plate som vi har<br />
nevnt så ofte før») nye sanger, er aldri noe godt tegn,<br />
heller ikke i Bel Cantos tilfelle. Likevel viste jo bandet<br />
at de har hatt plenty å by på ved tidligere anledninger,<br />
så det er på en måte et spørsmål om å finne tilbake<br />
til røttene.<br />
I Storsalen på Studentersamfunnet leverte Bel<br />
Canto en konsert som best kan beskrives som en<br />
vanskeligere og motstanden i våpenet større enn i et<br />
TV-spill. Selv om forestillingen også viser andre og<br />
mindre alvorlige sider ved guttene, gjennom blant<br />
annet sekvenser fra Star Wars og Whitney Houstons<br />
sviske Saving All My Love For You, holdt forestillingen<br />
tydelig fokus på viktige problemer knyttet til oppvekst<br />
i det våpenliberale Sveits: Hva gjør det med et barn å<br />
kunne bruke skytevåpen? Er dette noe en elleveåring<br />
skal vite? Hvor går skillet mellom lek og virkelighet?<br />
Forestillingen er interessant også fordi den utforsker<br />
grenselandet mellom amatør- og profesjonelt teater.<br />
Haug, Kaegi og Wetzel har utformet forestillingen i samarbeid<br />
med de fem guttene, og resultatet har blitt noe<br />
helt annet enn hva man vanligvis ser på en scene, både<br />
i uttrykk og utførelse. Resultatet er engasjerende,<br />
tankevekkende og veldig, veldig godt.<br />
I tilknytning til forestillingen arrangerte Avant<br />
Garden et seminar som skulle ta opp problemstillinger<br />
rundt det å bruke barn som aktører i scenekunst. Men<br />
forestillingen og seminaret utviklet seg til å bli rake<br />
motsetninger. Der forestillingen var interessant, utfordrende<br />
og ikke minst aktuell, ble seminaret en heller<br />
trist affære. Riktignok var Haug, Kaegi og Wetzels<br />
presentasjon av og tanker om forestillingen svært<br />
interessante, likeså Narve Hovdenaks bidrag. Men<br />
ellers ble det hele altoverveiende og pinlig kvalmende.<br />
De to innlederne ivret etter å teoretisere forestillingen;<br />
var opptatt av å vise hvor mye de syntes og kunne av<br />
floskler om bruk av barn i teatret og hadde fokus<br />
kamelrygg, med høydepunkter bestående av gamle låter<br />
på starten og mot slutten. Mellom, før og etter var det<br />
litt labert, og store deler av publikum fant god grunn<br />
til å holde seg til sitteplassene. Men som sagt, de har<br />
jo kunnet bedre før. Vi får bare håpe bandet finner ut<br />
det selv også.<br />
Av Torgeir E. Sæveraas og Eivind Yggeseth (Foto)<br />
OM BARN I KRIG: Stykket er veldig, veldig godt, mener<br />
vår anmelder.<br />
nærmere <strong>sin</strong> egen navle enn seminarets egentlige<br />
problemstillinger. Trist, siden både forestillingen og<br />
tanken bak den var så spennende.<br />
Av Sigrun Haugen og Anders Aasbø (Foto)<br />
Anmeldelser<br />
43