Med ordet i sin makt S. 24 - Under Dusken

More documents

Recommendations

Info

min anbefaling Navn: Torstein Holen Alder: 27 Er: DJ Trepan, driver platebutikken Fatback og Gaffa Records FILM En alltime favorite regissør er Jim Jarmuch, men ikke nødvendigvis Ghost Dog. Permanent Vacation er mye kulere i såfall. Ellers er vel favoritt filmen min den franske ghettofilmen La Heine (på norsk Hatet) av Mathieu Kassovitz. B O K Slik talte Zarathustra av Nietzsche er den beste boka. Jens Bjørneboe er min favoritt fortfatter. Tror jeg har lest alt han har skrevet. MUSIKK Topp fem: 1) EPDM 2) Gangstarr 3) Nine Inch Nails 4) Nina Simone 5) Leonard Cohen Da har vi vel dekket de mest grunnleggende sjangrene - ha ha. TEGNESERIE Frank Millers Sin City og Moebius` John Difool (Inkal -albumene). TV-PROGRAM Sopranos er suveren. Få med at jeg alltid har synes at X-Files har vært drit dårlig. Mens Millennium som er laget av samme person er mye bedre. TEATER Det stykket som har grepet meg mest er filmatiseringen av Shakespears Titus med Anthony Hopkins i hovedrollen. Å sitte i en teatersal i Norge er bare tull. De klarer ingenting. Man må jo til New York for å se Ibsen. Nei forresten, det var kanskje å ta litt hardt i. Bjørn Sundqvist er bra. Alt annet er dårlig (ler mye). BILLEDKUNST Av grafitti så synes jeg 156 Crew i Paris er bra. ADK (også fra Paris) sine Tog er helt rå. Av street-art må jeg trekke fram Kinsy. En type som driver med sære sprittusj-tegninger på vegger. Av de klassiske malerne så liker jeg Nicolas De Stael best. Av Henning Wisth ANMELDELSER Lys levende rock’n’roll Konsert: Gluecifer i Storsalen på Studentersamfundet, onsdag 17. april En konsert med de selvutnevnte Kings of Rock, Oslobandet Gluecifer, må og skal inneholde det som er å finne av godt brukte rockeklisjéer. I så måte skuffet Gluecifer definitivt ikke under konserten de holdt i Storsalen. Ølregnet startet fra det øyeblikket det første bandmedlemmet entret scenen, og etter at bandet hadde levert singelen Easy Living fra deres siste plate Basement Apes, tok det helt av. Det var stagediving, puppeflekking(!), gitarkriging og en salig blanding av svette og øl foran scenen. Gluecifer er et band som er usedvanlig tro mot idealene og klisjèene, og valget av instrumenter sier egentlig alt. Du kan bare ikke gå på scenen og leike at du speller rock’n’roll med doble basstrommer og gitarer som Gibson SG (Captain Poon) og Flying V (Rando Useless). Så ble da også konserten en real rockefest. Det var tydelig at bandet var innstilt på å gi det berømte alt. Her var det ikke noen antydning til trønderhets eller annen form for drittslenging, eller som vokalist Biff Malibu sa det: «Negativ? Det var før det. Nå er det bare Ja-rock!» Bandet virket oppriktig interessert i at alle til stede, gutta selv selvfølgelig inkludert, skulle ha det morsomt, og det ble det også. Gluecifer har alltid hatt et særdeles godt live-rykte, og levde definitivt opp til forventningene. Grunnstammen av bass og trommer, representert ved henholdsvis Stu Manx og Danny Young, var tett og solid, samspillet mellom gitaristene fungerte som bare det, og over det hele lå vokalist Biff sin røffe vokal. Assosiasjonene til AC/DC ble etter hvert mange, noe som definitivt ikke er å forakte. Jammen klarte de ikke å flette inn et par coverlåter på slutten også, blant annet Thin Lizzy’s The Rocker. Likevel låt de absolutt best når de holdt seg til eget materiale, noe som tjener bandet til heder. Med så tett, dønn ærlig, herlig rock’n’roll som Gluecifer Gammel kjærlighet ruster visst litt PENERE STEMMER FØR: Publikum så ingen grunn til å reise seg for de nye sangene fra Bel Canto. ÆRLIG: Gluecifer levde opp til ryktet som et av Norges beste konsertband. spiller, er det nesten litt synd at de har vokst seg for store til å spille på Knaus. Når det er sagt; hvis bandet fortsetter i det sporet de følger nå, er det mer enn mulig at de kommer til å fylle Storsalen stappende full neste gang de kommer til byen, og da mener vi ikke bare av bandets etter hvert så berømte egoer. Av Torgeir E. Sæveraas og Hans Martin Momyr (Foto) Konsert: Bel Canto i Storsalen på Studentersamfundet, lørdag 13. april Det første som møtte Bel Canto etter at Anneli Drecker hadde sagt sitt «Hallo, alle sammen», var et brunstrop på kav trøndersk som sa noe sånt som «I låvv ju Anneli!» Og Anneli og resten av bandet viste at det var tider da kjærligheten absolutt var gjensidig og ble gjengjeldt i fullt monn, blant annet med låter som Bombay og Shimmering, Warm and Bright, som kom tidlig i settet. Anneli beveget seg silkemykt på scenen som kattekvinnen selv, og stemningen steg. Det var da bandet kom over i nyere partier at det ble tydelig at det var en stund siden Bel Canto var på topp. Selv om lydbildet var noe nær perfekt, og enhver ANMELDELSER nyanse i Anneli Dreckers stemme kom fram, var det noe kaldt og livløst over både band og framførelse. Anneli sluttet og danse, publikum gjorde det samme, og da ble det litt trist og kjedelig. Riktignok tok bandet seg litt inn igjen, men igjen er det med gamle gode slagere, som for eksempel Rumour. Det er litt synd å si det, men Bel Canto viste litt for mange tegn på å være et band som har passert middagshøyden. At et band må ty til altfor mange gamle Død over dramalærerne Teater: Shooting Bourbaki under Bastardfestivalen på Avant Garden 9. og 10. april. Tilhørende seminar 11. april med problemstillinger knyttet til barn i kunst og medier I 1871 måtte general Bourbaki med 87 000 soldater flykte fra tyske tropper til Frankrike via Sveits. Som takk for gjestfriheten fakturerte vertskapet Frankrike for 25 000 strømper og lange underbukser. Dessuten - og langt viktigere - la soldatene igjen nærmere 70 000 skytevåpen. Det nøytrale Sveits ble dermed et land med et skytevåpen i nær sagt hvert hjem. I dag forteller statistikken at Sveits har 43 skytevåpen per 100 innbyggere. Til sammenlikning har USA 85 og Norge cirka 20. Med dette som bakgrunn fikk publikum oppleve fem gutter i alderen 11-14 år dele litt av sin svært gjenkjennelige hverdag. Guttene er, som gutter flest, opptatt av og fascinert av våpen. De samler på Warhammer-figurer (en slags moderne tinnsoldat), spiller dataspill og leker med videokamera. Det som skiller dem fra de fleste norske elleveåringer er at de har fått prøve noe som normalt tilhører en voksensfære: å skyte med virkelige våpen. Forestillingen viser videoklipp fra detaljert skytetrening, våpenopplæring og paintballspill. Guttene vet hvor lenge man kan stole på øynene når man sikter. De kjenner forskjellen på en virkelig avtrekker og en virtuell. Og de vet at virkeligheten er låter for å få opp stemningen og må overintrodusere («dette er enda en sang fra vår nye plate som vi har nevnt så ofte før») nye sanger, er aldri noe godt tegn, heller ikke i Bel Cantos tilfelle. Likevel viste jo bandet at de har hatt plenty å by på ved tidligere anledninger, så det er på en måte et spørsmål om å finne tilbake til røttene. I Storsalen på Studentersamfunnet leverte Bel Canto en konsert som best kan beskrives som en vanskeligere og motstanden i våpenet større enn i et TV-spill. Selv om forestillingen også viser andre og mindre alvorlige sider ved guttene, gjennom blant annet sekvenser fra Star Wars og Whitney Houstons sviske Saving All My Love For You, holdt forestillingen tydelig fokus på viktige problemer knyttet til oppvekst i det våpenliberale Sveits: Hva gjør det med et barn å kunne bruke skytevåpen? Er dette noe en elleveåring skal vite? Hvor går skillet mellom lek og virkelighet? Forestillingen er interessant også fordi den utforsker grenselandet mellom amatør- og profesjonelt teater. Haug, Kaegi og Wetzel har utformet forestillingen i samarbeid med de fem guttene, og resultatet har blitt noe helt annet enn hva man vanligvis ser på en scene, både i uttrykk og utførelse. Resultatet er engasjerende, tankevekkende og veldig, veldig godt. I tilknytning til forestillingen arrangerte Avant Garden et seminar som skulle ta opp problemstillinger rundt det å bruke barn som aktører i scenekunst. Men forestillingen og seminaret utviklet seg til å bli rake motsetninger. Der forestillingen var interessant, utfordrende og ikke minst aktuell, ble seminaret en heller trist affære. Riktignok var Haug, Kaegi og Wetzels presentasjon av og tanker om forestillingen svært interessante, likeså Narve Hovdenaks bidrag. Men ellers ble det hele altoverveiende og pinlig kvalmende. De to innlederne ivret etter å teoretisere forestillingen; var opptatt av å vise hvor mye de syntes og kunne av floskler om bruk av barn i teatret og hadde fokus kamelrygg, med høydepunkter bestående av gamle låter på starten og mot slutten. Mellom, før og etter var det litt labert, og store deler av publikum fant god grunn til å holde seg til sitteplassene. Men som sagt, de har jo kunnet bedre før. Vi får bare håpe bandet finner ut det selv også. Av Torgeir E. Sæveraas og Eivind Yggeseth (Foto) OM BARN I KRIG: Stykket er veldig, veldig godt, mener vår anmelder. nærmere sin egen navle enn seminarets egentlige problemstillinger. Trist, siden både forestillingen og tanken bak den var så spennende. Av Sigrun Haugen og Anders Aasbø (Foto) Anmeldelser 43
44 Kultur bølgeblikk I spalten bølgeblikk ser vi nærmere på hva som rører seg innen samtidens kunst- og kulturfenomener Hverdagsfiksjoner Du kjenner kanskje scenariet. En ellers trivelig kveld på byen blir brått torpedert av at eksen dukker opp. Arm i arm med den nyeste erobringen. Presset opp i et hjørne mumler du et par tamme unnskyldninger og smyger ut nærmeste nødutgang. Vel utenfor står det klart for deg hva du selvsagt skulle gjort. Stirret eksen rett i hvitøyet og med klar kald stemme forkynt: «A relationship, I think, is like a shark. You know? It has to constantly move forward or it dies. And I think what we got on our hands is a dead shark.» Vel hjemme belønner du deg selv med å se Annie Hall en gang til. Han er ikke dum, han der Woody Allen. Filmen er vårt tydeligste uttrykk for drømmer, idealer og fantasier. En formidler av de klassiske myter, samtidig som den skaper nye. Den er vår tolkning av verden som vi ser den og kan bidra til å gjøre virkeligheten mer håndterlig, mener Anne Hoff. NRKs filmkritiker er initiativtaker og redaktør av antologien Mitt liv som film, der ti bidragsytere formidler eksempler på hvordan filmen har vært med på å påvirke deres liv. For Hoff har det vært viktig å sette fokus på de positive erfaringene filmen kan gi oss, og ikke bare de negative trekkene, slik de for eksempel er kommet til uttrykk i medievoldsdebatten. – Voldsdebatt har vi hatt siden sent på 1700-tallet, da allmuen var oppriktig bekymret over de gotiske romanenes effekt på unge pikesinn, sier Hoff, som i stedet ønsker å fokusere på hvilket redskap filmen kan være for oss. – Jeg har alltid foretrukket en pedagogisk bevisst- Hvor mange ganger har du ikke grepet deg selv i å tenke «dette er jo nesten som på film»? Nå har det kommet en bok om akkurat det. gjøring fremfor skjerming. For meg er filmen en positiv læremester. Film fra ulike verdenshjørner kan for eksempel fungere som et vindu mot andre kulturer. I tillegg til å fôre våre egne liv med inntrykk fra filmverdenen, bidrar filmen til å sikre vår felles kulturarv. Vi kjenner igjen klassiske temaer som kampen mellom det gode og det onde, heltens strabasiøse ferd mot målet og den store kjærligheten, forklarer Hoff. Fantasi og realitet Universitetslektor i psykologi ved NTNU Keith Munkejord er ikke umiddelbart enig i Hoffs påstander om at folk flest har så mye å lære av filmen. Ifølge Munkejord representerer mange filmer en urealistisk drømmeverden som svært få har muligheten til å få innpass i. – Filmen øker kløften mellom realselvet, som er den personen du definerer deg som akkurat nå, og idealselvet, som er den personen du ønsker å være. Filmkarakterene i Hollywoods fantasiverden har ofte egenskaper som langt overgår gjennomsnittsmennesket. Å ha slike karakterer som idealer vil bare føre til frustrasjon, mener Munkejord. Filmopplevelsen presenterer oss ofte for en lineær tenkemåte, der hovedpersonen ofte er på vei fra noe til noe. Underveis møter han eller hun stadig nye problemer som må løses eller bifigurer som må overvinnes. – Denne type fremdrift og erfaringsreise kan også brukes i det virkelige livet. Hvor mange ganger har man ikke tenkt «dette er jo nesten som på film» eller «nå må det da snart skje noe», sier Hoff. – Det er viktig å være bevisst på den posisjonen filmen har i våre liv, men samtidig må man ha det klart for seg at en del av de klassiske hollywoodfilmene på markedet til tider er ekstremt moralske. Her er det snakk om en forenkling på linje med eventyrene. Heltene har kun gode egenskaper, og skurkene er bare slemme og dumme. Likevel er det mulig å hente ut metaforer som kan overføres til det virkelige liv, mener Hoff. Skaper behov Munkejord er enig i at filmen kan presentere et bilde av den sosiale verden og hvordan mennesker samhandler, men mener at den i realiteten sjelden gjør det. – Filmen skaper langt flere behov enn den dekker. Filmer viser som oftest en drømmeverden milevidt fra hverdagen. Et eksempel på dette kan være glatte ungdomsfilmer som presenterer oss for coca-colareklamens ubekymrede, perfekte univers. Til tross for at karakterene møter litt motgang underveis så lykkes de alltid til slutt - mot all forventning. Sånn er det dessverre sjelden i virkeligheten. De fleste skiller greit mellom film og virkelighet, men emosjonelt reagerer vi ofte ganske likt, mener psykologilektoren. – Vi tilegner oss følelsesmessige skjemaer både fra filmen og virkelighetens verden. Når vi glemmer opphavet til disse tankestrukturene, kan det få negative følger. Filmer kan for eksempel gi oss skjemaer som påvirker oss i hverdagen uten at vi selv er klare over det. HVEM ER JEG?: Hvorfor bruker Frode all sin tid på å etterligne helten Frodo fra filmen Ringenes herre? Hva er det egentlig filmen gjør med livene våre? Fagfolkene er ikke enige. Film som sosialisering Anne Hoff mener at vi i dagens samfunn ikke lenger har den konsentrerte videreformidlingen av myter, holdninger og verdier som vi før fikk gjennom blant annet skole og familie. Filmen kan fungere som en supplerende sosialiseringsfaktor og normskaper. Ifølge Keith Munkejord er det imidlertid ikke mulig å snakke om at filmen representerer noen felles verdier i samfunnet. – I vår mediehverdag forholder vi oss til et enormt mangfold av inntrykk, noe som fører til en fragmentering av selvfølelsen. Det blir vanskelig å opprettholde en stabil identitetsfunksjon når vi hele tiden må forholde oss til nye inntrykk. I stedet for å framheve filmen som en identitetsskapende faktor, vil jeg tvert imot hevde at en person som fordyper seg fullstendig i medieuniverset vil kunne få problemer med å fungere sosialt. Filmen gir oss ikke motstand, den blir for urealistisk og diffus i forhold til strukturene vi møter i dagliglivet. Anne Hoff tror ikke at vi nødvendigvis blir skadelidende fordi vi lever i en postmoderne tid der de store metafortellingene er erklært døde og alt er tillatt. – Helter og skurker er ikke hva de engang var, men dette kan gi rom for flere tolkninger. Dessuten aner jeg en svingning tilbake til det klassiske arketypiske stoffet, en idéhistorisk stemning som har den klassiske fortellingen som tyngdekraft. Rituelt felleskap Som en følge av videoen og hjemmeunderholdningens fremvekst, er kinoen flere ganger blitt spådd en brå død. Men vi søker oss fortsatt til den kollektive filmopplevelsen i kinosalen. – Det er jo nettopp fellesskap i kinosalen som er nøkkelbegrepet ved filmopplevelsen - vi ler og gråter sammen. Kinoopplevelsen består nettopp fordi folk fortsatt er opptatt av å søke denne type opplevelser i fellesskap, sier Anne Hoff. Flere medieforskere har pekt på den nærmest seremonielle rollen filmen spiller i overgangen fra barndom til voksentilværelse. – Et eksempel kan være når unge gutter i puberteten sitter sammen og ser skrekkfilm. Det fungerer som en slags rituell manndomsprøve. Livene våre er ikke så dramatiske lenger og det kan muligens forklare vår trang til å utsette oss for spenning. Slik oppnår vi en vikarierende fysisk fare innenfor en trygg ramme. Det kan kanskje være fristende å tolke behovet for å leve våre liv gjennom filmen som et tegn på en tom tilværelse, men Anne Hoff er ikke enig. – Mennesket har til alle tider brukt litteratur og bildekunst som en kilde, særlig Bibelen med dens eventyrlige fortellinger med spenning, moral og erotikk. I våre dager er filmen den dominerende inspirasjonskilden, mener hun. Manipulering av følelser Læring gjennom filmmediet kan umiddelbart virke som en passiv form for sosialisering. Men ifølge Anne Hoff kan det som vises på lerretet gi oss grunnlag for diskusjon og ettertanke. – Det er bedre at ungdommen lærer om Shakespeare gjennom filmer som Romeo og Julie, enn at de forblir historieløse. Dessuten skal man ikke undervurdere sitt publikum. Folk er generelt godt medietrente og mottar filmens budskap ulikt. Det private liv er unikt sammensatt for hvert menneske, så utfallet av blandingen av liv og fiksjon blir unikt for enhver. Keith Munkejord understreker at en kommersiell films suksess avhenger ene og alene av filmens evne til å trigge reaksjoner i oss. – Vi bør alltid ha i bakhodet at en films mål i de aller fleste tilfeller er å manipulere følelseslivet vårt - ikke å lære oss noe viktig om livet. Jeg ser ikke bort fra at filmen kan ha en viss sosial funksjon, men å påstå at filmmediet er en sentral faktor i formingen av sosiale roller og mønstre, er å trekke det litt vel langt. Men på ett punkt er han fullstendig enig med Anne Hoff. – Film er den perfekte avkobling der man kan flykte inn i et fiksjonsunivers, vekk fra hverdagens trivialiteter. Av og til må det være lov å bare drømme, avslutter Munkejord. Av Anniken Eid Kjeserud(Tekst), Christin Dammen(Tekst) og Anders Aasbø (Illustrasjonsfoto) Kultur 45
Page 1 and 2: Under Dusken studentavisa i Trondhe
Page 3 and 4: «NTNU vil være en aktiv medspille
Page 5 and 6: Spilte pc-spill i 84 døgn Studente
Page 7 and 8: Medisinsk fjellvri Strengt tatt: Du
Page 9 and 10: 16 Debatt betenkningstid I Betenkni
Page 11 and 12: UNGE DEMONSTRANTER: Følelsene var
Page 13 and 14: 24 Portrett portrettet Tor Erik Jen
Page 15 and 16: Når går bussen? • Send en SMS-m
Page 17 and 18: Blant pøbler LERKENDAL STADION, S
Page 19 and 20: 36 Kultur KULTUR Kamp mot mental fo
Page 21: ANMELDELSER Erotikk, takk Teater: E
Page 25: eturadresse Under Dusken postboks 6

Med ordet i sin makt S. 24 - Under Dusken

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?