nøt_199504

232
for at også andre årsaker enn habitatødeleggelse er viktige. Dette inkluderer
overbeskatning, forurensning, introduksjon av fremmede organismer i
økosystemene og ringvirkninger av at annet mangfold på alle nivåer går
tapt.
Økonomiske prosesser knyttet til forvaltning av fisk og dyr og konkurranse
mellom menneskelig aktivitet og naturen, herunder rask befolkningsvekst,
er derfor ganske klart hovedårsakene til tap av biolgisk
mangfold og utryddelse av arter. Betyr så dette noe? De fleste vil svare ja,
fordi tap av biologisk mangfold og utryddelse av arter representerer verditap.
Dels vil dette være verdier som kan måles økonomisk, dels vil det
være verdier som det er svært problematisk å sette mål på. Det skilles
vanligvis mellom direkte og indirekte verdier. Direkte verdier dreier seg
om anvendelse av bioressurser til konsum og produktiv virksomhet, indirekte
verdier dreier seg om ikke-konsumert bruksverdi, opsjonsverdi
(verdien av å beholde potensielle muligheter i framtiden) og eksistensverdi
(verdien av arter og bioressurser oi seg selv»). For en drøfting, se
for eks. UNDP (1993, avsn. 2). Mange av disse verdiene vil være uklare
og ukjente for forvaltningsorganer og eiere av bioressurser. Etiske og
moralske faktorer vil spille inn, og mange bioressurser vil være kollektive
goder.
Det spørsmål vi skal stille her er hva bioøkonomisk teori kan si om faktorer
som truer biologisk mangfold og utsatte arter. I biøkonomiske modeller
betraktes biologiske ressurser som kapital som det investeres i og
hvor uttaket, høstingen, regulerer investeringsaktiviteten. Dette kan skje
innen rammen av nokså veldefinerte forvaltningsregimer hvor en eier eller
et forvaltningsorgan regulerer aktiviteten, eller det kan skje på en uregulert
måte hvor mange aktører hoster fritt. Denne type modeller har lang
tradisjon i studiet av marine ressurser, men har også i stor utstrekning blitt
nyttet for å undersøke utnyttingen av landbaserte, eller terrestriske, bioressurser.
De første arbeidene som fokuserte oppmerksomheten omkring muligheten
for overbeskatning av biologiske ressurser, tok utgangspunkt i en
situasjon med uregulert forvaltning. Warming (1911) var et tidlig nordisk
arbeide, mens Gorden (1954) mer formelt viste at fritt fiske ville lede til
større beskatning enn hva som ville følge ved en optimal investering i ressursen.
Grunnen var naturligvis at når ressursen var tilgjengelig for alle,
hadde ingen av aktørene insentiv til å investere tilstrekkelig i den. Svært