nøt_199504

278
stiger. Utlån skaper nemlig innskudd. Samtidig vil der begynne å
melde sig en del nye låntagere, som er blitt kredittverdige ved den
stimulans som vareomsetningen har fått og ved den forbedring av bedriftenes
lønnsomhet, som følger med skattelettelsene. Alt i alt vil det
virke i retning av å løse den unaturlige sammensnøring som nu hersker.
(S & c, s. 33, 34-35).
Frisch mente at bankene ville ha «likviditetsmessig plass» til en viss
aning av sine utlån ved å flytte en del av de midler de hadde på foliokonto
i Norges Bank, over i lån til staten mot skattkammergaranti. (Forretnings-
og sparebankene hadde i de første 1930-årene ca. 90 millioner kroner
som «kassebeholdning og innestdende i Norges Bank».)
Skattkammeranvisningene skulle kunne diskonteres i Norges Bank:
«Der vedtas en lov om skattkammeranvisninger. Disse skal være diskonterbare
i Norges Bank efter visse regler, som blir å utforme nærmere.»
Sannsynligvis ville det bli lite behov for diskontering. Etter at de private
banker hadde økt sine utlån til staten, ville den økonomiske vekst komme
i gang. Innskuddene ville gå opp og gi bankene midler til de økte utlån.
Dette fulgte av kredittmultiplikatoren, men veksten i innskudd ville ikke
bli fullt så stor som veksten i utlån. Bankene måtte altså ha noen «ekstra
midler» for å starte utlånsøkningen, men disse fantes i bankenes folioinnskudd
i Norges Bank. Hvis disse ble aktivert, ville behovet for annen sentralbankfinansiering
gjennom rediskontering bli beskjedent.
I sin plan nevnte Frisch ikke offentlige arbeider. Han ville stimulere
aktiviteten ved å få forbruket opp. I den internasjonale krisedebatt var
dette uvanlig, for i de aller fleste land var det nødsarbeider o.l. som stod i
fokus.
Frisch mente at en krisepolitikk krevde nye institusjoner, ikke minst
fordi han var meget skeptisk overfor sentralbanken. Han mente at Norges
Banks ledelse verken hadde «full forståelse av den samfundsmessige sammenheng
mellem produksjonslivet på den ene side og penge- og kredittlivet
på den annen» eller «vilje til d stille Norges Bank til samfundets disposisjon
som konjunkturregulerende apparat». Man kunne derfor ikke gjøre
«regning med noen positiv løsning via Norges Bank», og måtte derfor
legge ansvaret for den makroøkonomiske styring til et konjunkturråd, som
bl.a. skulle treffe beslutninger om endringer i skattesatsene og foreta endringer
i banklovenes bestemmelser om bankenes likviditetsreserver.