nøt_199504

NORSK ØKONOMISK 

TIDSSKRIFT 

INNHOLD 

Side 

Artikler: 

ANDERS SKONHOFT: Tap av biologisk mangfold og 

utryddelse av arter. Hvilken innsikt gir økonomisk teori? 231 

LARS HAKONSEN: Optimal beskatning — en grafisk 

illustrasjon 255 

PREBEN MUNTHE: Ragnar Frisch, Ole Colbjørnsen og 

Arbeiderpartiets kriseplaner 275 

Bokanmeldelse 303 

Artikkelfolfattere i dette nummer 309 

English Summary 310 

Innhold 1995 311 

109. ÅRGANG HEFTE 4 1995 

Tidligere 

STATSØKONOMISK TIDSSKRIFT

NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT 

Redaktør: Jon Vislie 

Redaksjon: Torstein Bye, Jan Morten Dyrstad, 

Tor Amt Johnsen, Tore Niissen, 

Kjell G. Salvanes og Lars Sorgard 

Produksjonskonsulent Inger Kurds 

Utgitt av:Sosialøkonomenes Forening 

Leder Frank Myhre 

Generalsekretær: Birgit Laudal 

Tidsskriftets Postboks 8872 Youngstorget 

adresse: 0028 OSLO 

Telefon: 22 17 00 35 

Telefax: 22 17 31 55 

Postgiro: 0813 51 67887 

Bankgiro: 6001.05.13408 

Abonnementspris kr 250,— 

Studentabonnement kr 180,— 

Enkeltnr. kr 70,— inkl. porto 

Annonsepriser (ekskl. mva.) — gjeldende fra 1. januar 1995 

1/1 side kr 4.300,— 

3/4 side kr 3.800,— 

1/2 side kr 3.300,— 

Abonnement løper til oppsigelse foreligger.

Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT) 109 (1995), 231-254 

TAP AV BIOLOGISK MANGFOLD OG 

UTRYDDELSE AV ARTER. 

HVILKEN INNSIKT GIR ØKONOMISK TEORI?* 

Av Anders Skonhoft 

Artikkelen gir en smakebit på hva bioøkonomisk teori sier om årsaker til 

tap av biologisk mangfold og utryddelse av arter når det foretas en samfunnsøkonomisk 

optimal investering i ressursene. Det presenteres to 

hovedtyper av modeller som begge konsentrerer seg om landbaserte (terrestriske) 

arter. Først studeres en utvidelse av Colin Clarks klassiske modell 

hvor alternativverdien av habitatsområdet (leveområdet) for den biologiske 

ressurs trekkes inn. Dernest studeres en modell hvor omfang av 

biodiversitet direkte relateres til arealbruken og hvor arealbruken er 

irreversibel. 

1. Innledning 

Konvensjonen om biologisk mangfold ble vedtatt ved Rio-konferansen 

sommeren 1992. I konvensjonen defineres biologisk mangfold som «Variabilteten 

hos levende organismer av alt opphav, herunder terrestriske, marine 

og andre økosystemer, samt de økologiske komplekser som de er en 

del av; dette inkluderer mangfold innenfor artene, på artnivå og på økosystemnivd» 

(sitert etter NFR 1994, s. 5). I NFR(1994), UNDP (1993), 

Sandlund og Schei (1993), Wilson (1989) m.fl. identifiseres en rekke prosesser 

og aktiviteter som har bidratt til artsbortfall. Hovedårsaken til tap 

av biologisk mangfold fastslås å være menneskelig press på naturressursene, 

spesielt gjennom ødeleggelse av leveområder. Men det gjøres rede 

* Takk til Carl Erik Schulz og Nils Christian Stenseth for nyttige diskusjoner og til Harald 

Bergland, Jon Vislie og to anonyme konsulenter for kommentarer til et tidligere utkast. 

Takk også til Norges Forskningsrad som har gitt finansiell støtte til arbeidet via Biodiversitetsprogrammet.

232 

for at også andre årsaker enn habitatødeleggelse er viktige. Dette inkluderer 

overbeskatning, forurensning, introduksjon av fremmede organismer i 

økosystemene og ringvirkninger av at annet mangfold på alle nivåer går 

tapt. 

Økonomiske prosesser knyttet til forvaltning av fisk og dyr og konkurranse 

mellom menneskelig aktivitet og naturen, herunder rask befolkningsvekst, 

er derfor ganske klart hovedårsakene til tap av biolgisk 

mangfold og utryddelse av arter. Betyr så dette noe? De fleste vil svare ja, 

fordi tap av biologisk mangfold og utryddelse av arter representerer verditap. 

Dels vil dette være verdier som kan måles økonomisk, dels vil det 

være verdier som det er svært problematisk å sette mål på. Det skilles 

vanligvis mellom direkte og indirekte verdier. Direkte verdier dreier seg 

om anvendelse av bioressurser til konsum og produktiv virksomhet, indirekte 

verdier dreier seg om ikke-konsumert bruksverdi, opsjonsverdi 

(verdien av å beholde potensielle muligheter i framtiden) og eksistensverdi 

(verdien av arter og bioressurser oi seg selv»). For en drøfting, se 

for eks. UNDP (1993, avsn. 2). Mange av disse verdiene vil være uklare 

og ukjente for forvaltningsorganer og eiere av bioressurser. Etiske og 

moralske faktorer vil spille inn, og mange bioressurser vil være kollektive 

goder. 

Det spørsmål vi skal stille her er hva bioøkonomisk teori kan si om faktorer 

som truer biologisk mangfold og utsatte arter. I biøkonomiske modeller 

betraktes biologiske ressurser som kapital som det investeres i og 

hvor uttaket, høstingen, regulerer investeringsaktiviteten. Dette kan skje 

innen rammen av nokså veldefinerte forvaltningsregimer hvor en eier eller 

et forvaltningsorgan regulerer aktiviteten, eller det kan skje på en uregulert 

måte hvor mange aktører hoster fritt. Denne type modeller har lang 

tradisjon i studiet av marine ressurser, men har også i stor utstrekning blitt 

nyttet for å undersøke utnyttingen av landbaserte, eller terrestriske, bioressurser. 

De første arbeidene som fokuserte oppmerksomheten omkring muligheten 

for overbeskatning av biologiske ressurser, tok utgangspunkt i en 

situasjon med uregulert forvaltning. Warming (1911) var et tidlig nordisk 

arbeide, mens Gorden (1954) mer formelt viste at fritt fiske ville lede til 

større beskatning enn hva som ville følge ved en optimal investering i ressursen. 

Grunnen var naturligvis at når ressursen var tilgjengelig for alle, 

hadde ingen av aktørene insentiv til å investere tilstrekkelig i den. Svært

233 

misvisende har dette blitt betegnet som «allmeningens tragedie»'. Arbeidet 

til Gordon har blitt fort videre i en rekke retninger som i den senere tid 

særlig har omfattet dynamiske spillsituasjoner. For en oversikt se Mesterton-Gibbons(1993). 

I dette arbeidet begrenser vi oss til å studere det tilfellet hvor en eier 

eller et forvaltningsorgan regulerer aktiviteten på en optimal måte. Hvis 

eieren eller organet samtidig tar hensyn til alle eksternaliteter, svarer 

denne type forvaltning til en samfunnsøkonomisk optimal ressursforvaltning. 

Pionerarbeidet som studerte mulighten for utryddelse av arter 

innen denne rammen var Colin Clark(1973). Clark analyserte utnyttelsen 

av marine ressurser. Hans poenger har imidlertid mindre relevans 

når det gjelder å analysere beskatningen av landbaserte arter. For terrestriske 

bioressurser kommer nemlig det viktige tilleggsmoment inn at 

kapitalmodellene også må ta hensyn til at landarealer svært ofte har en 

alternativ anvendelse. Bruk av habitatsområder på land i motsetning til 

sjøs, har derfor en alternativkostnad2. Og når alternativkostnaden av 

habitatsområdet bringes inn viser det seg at det er andre faktorer enn et 

høyt pris/kostnadsforhold i høstingen, lav naturlig tilvekst av ressursen 

og en høy kalkulasjonsrente, som hos Clark(1973), som kan virke i retning 

av at det fra et økonomisk synspunkt er optimalt å utrydde arter. 

Bioøkonomiske modeller som trekker inn alternativkostnaden av habitatsområdet 

er nyelig presentert i noen arbeider av Timothy Swanson 

(1993, 1994). 

I det klassiske arbeidet til Garret Hardin(1968) som ga opphav til betegnelsen allmeningens 

tragedie («the tragedy of the commons»), skilles det ikke mellom fri tilgang til d 

høste og felleseiendom med begrenset adgang til å høste. Denne sondringen er også fraværende 

i for eks. det framtredende arbeidet Dasgupta (1982). Fri tilgang har knapt noe med 

felleseiendom å gjøre og som sådan er «allmeningens tragedie» ved for eks. fritt fiske en 

feilaktig betegnelse. For en klargjørende diskusjon, se Bardhan(1993). 

2 j UNDP(1993, s.28) sies det for eks. at «...the important difference between marine and 

terrestrial resources is the number of competing uses the humans have for their respective 

habitats. The main avenue by which humans interact with oceanic species is through harvesting 

and pollution; however, with regard to terrestrial species, the nature of the interaction 

is much more multi-faceted... Humans may consider making use of the habitat for 

purposes of agricultural production... Alternatively, humans may consider using the land 

for purposes completey unrelated to the biosphere (such as residences and factories). ..». 

Men ingen regel uten unntak. Havområder kan også nyttes til annen produksjon enn 

fiske. Oljeutvinning er et nærliggende eksempel hvor det lett kan oppstå brukskonflikter.

234 

Den etterfølgende diskusjonen legger hovedvekt på å studere årsaker til 

tap av landbaserte biologiske ressurser. Denne analysen følger i avsnitt 3. 

Men som et utgangspunkt for denne modellen, starter vi med en kort gjennomgang 

av Clarks (1973) modell. Både i avsnitt 2 og 3 ser vi på én-bestandsmodeller 

og diskuterer ikke biologisk mangfold eksplisitt. I avsnitt 

4 gir vi imidlertid en smakebit på en modellformulering som direkte knytter 

omfang av biologisk mangfold til arealbruken. Modellen som presenteres 

trekker på teorien diskutert i Krutilla (1967), hvor irreversible prosesser 

står sentralt. Den institusjonelle rammen i alle modellene er nokså generell 

i den forstand at hosting og salg foregår for et marked og at målet 

hele tiden er å maksimere det samfunnsøkonomiske overskuddet. 

2. Colin Clarks modell for marine ressurser 

Som nevnt har økonomenens diskusjon av faktorer som kan lede til utryddelse 

av bioressurser tatt utgangspunkt i Colin Clarks klassiske artikkel 

fra 1973. Modellen ble reformulert av Clark og Munro (1975) og er i dag 

standardmodellen for analysen av optimal investering i en fornybar ressurs 

når det er en veldefinert eier av ressursen. Modellen har en biologisk 

blokk som gir ressursens populasjonsdynamikk og en økonomisk blokk 

som gir kostnader og priser ved høstingen. Disse to blokkene knyttes så 

sammen gjennom modellens optimeringskriterium, vanligvis representert 

ved maksimering av profitt eller nytte. 

Populasjonsdynamikken for ressursen er gitt som 

(1) dX/dt =F(X) - y 

hvor X er bestandsstørrelsen på tidspunkt t (tidsnotasjonen er utelatt), 

dX/dt er bestandsveksten og y er høstingen. F(X) er den naturlige vekstfunksjonen 

og er positiv for alle bestandsstørrelser over en nedre grense 

som ofte antas d være null, og mindre en enn øvre grense som betegnes for 

ressursens bærekapasitet. Vekstfunksjonen er videre stigende for en «lav» 

bestand og fallende for en «høy» bestand. I tillegg antas funksjonen (av 

matematiske bekvemlighetshensyn) vanligvis å være såkalt kompensatorisk 

slik at den er strengt konkav, F"

235 

Priser og kostnader skal vi forutsette er konstante over tiden. Høstingsprofitten 

på tidspunkt t følger som 

(2) ic =13(X;p,e)y, 

slik at enhetsprofitten er gitt av b(X;p,c). En høyere bestand gir ikke-avtagende 

profitt fordi enhetskostnadene er ikke-stigende i bestandssstørrelsen, 

bx a). En høyere markedspris p for ressursen gir også høyere profitt, 

bp >0, mens høyere kostnader for fangstinnsatsen gir lavere profitt b c

236 

(4) fanger både opp kontrollbetingelsen aCH/ay =0 som gir b =ti, og tilstandsbetingelsen 

di.t/dt =811 - acwax som gir dl.t/dt =1.1,(8 - F') - ybx . 

Differensieres kontrollbetingelsen m.h.p. tiden og innsettes i tilstandsbetingelsen, 

får vi så (4) som dermed gir optmimumsbetingelsen på redusert 

form i og med at ressursprisen er eliminert. Omskrives (4) til F' + 

bxF/b =8, framkommer den såkalte Clark-Munro regelen. Venstresiden uttrykker 

her bestandens egen økonomiske avkastningsrate, og den skal 

være lik alternativavkastningen gitt av kalkulasjonsrenten 8. 

(4) bestemmer alene steady-state verdien for bestanden X. Høstingsraten 

y * bestemmes av (1) når dX/dt =0. (4) og (1) representerer derfor en 

singulært system fordi (4) ikke er en differensiallikning og grunnen er at 

Hamiltonfunksjonen er lineær i kontrollvariabelen y. Løsningen pd optimeringsproblemet 

er derfor av «bang-bang» typen. Som diskutert for eks. 

i Clark (1990) og Neher (1990) impliserer dette (i en ènbestandsmodell 

som her) en såkalt MRAP-strategi (Most Rapid Approach Path) i hostingen. 

Dette betyr at hvis en initialt har en bestand som er høyere enn likevektsbestanden 

er det optimalt d nytte fangstkapasiteten fullt ut og høste 

sd mye som mulig slik at X * blir nådd raskest mulig (merk imidlertid at 

fangstkapasitet ikke eksplisitt er introdusert i problemformuleringen). Og 

motsatt, hvis en starter med en bestand som er lavere enn likevektsbestanden 

er det optimalt å stoppe fangsten inntil likevekten blir nådd. 

I og med at en positiv stasjonververdi for bestanden er forutsatt å eksistere, 

blir ressursen pr. antagelse ikke utryddet. De krefter som kan lede i 

retning av utryddelse kan imidlertid analyseres ved å studere partielle 

effekter på (4). På denne måten framkommer Clarks resultater nokså 

umiddelbart. For detforste har vi effekten av priser og kostnader. Effekten 

av en permanent endret markedspris på likevekten blir 

(5) aX */ap =(1/N)[(8-P)bp - Fbxp], 

der N .(bF"+2bxF`l-bxx"bx) vil være negativ som følge av andreordensbetingelsen 

for maksimum (jfr. note 4) og (8-F`) vil være positiv 

som følge av (4). Dessuten vil en høyere markedspris øke enhetsprofitten, 

b >0. Fordi bestandsstørrelsen kun påvirker kostnadene og ikke markedsprisen, 

slik at marginal enhetsprofitt er upåvirket av endret markedspris, 

ab X /ap =b Xp =0, vil derfor en permanent høyere markedspris på ressursen 

entydig redusere bestanden, aX *Mp 0.

237 

For det andre har vi virkningen av den naturlige tilveksten til ressursen. 

I den logistiske vekstmodellen angitt ovenfor gir den maksimale spesifikke 

vekstrate r uttrykk for ressursens naturlige tilvekst ved gitte biologiske 

omgivelser representert ved bærekapasiteten K. Hvis vi generelt 

antar at vekstfunksjonen F påvirkes av en slik parameter og skriver vekstfunkjonen 

som F(X,r), vil aF/ar være positiv mens aF/ar er positiv for 

bestandsverdier mindre enn bestanden som gir den største naturlige til-- 

vekst, X msy Introduseres denne funksjonen i (4) gir differensiering resul- 

' 

tatet 

(6)arlar =-(1/N)(baF/ar + bxaF/ar). 

ax* /al- >0 vil derfor sikkert holde for X* 5_X msy slik at en sent-voksende 

ressurs i dette tilfellet gir en lavere stasjonærbestand for gitte pris- og 

kostnadsforhold. 

Bestanden påvirkes også av kalkulasjonsrenten 8, og en permanent høyere 

kalkuasjonsrente vil, alt ellers likt, gi en lavere likevektsbestand 

(7)aria8 =(1/N)b. 

Dette resultatet tolkes gjerne slik at ved en høyere alternativavkastning av 

kapitalen er det optimalt å høste mer og dermed investere mindre i ressursen. 

En «høy» kalkulasjonrente er derfor den tredje faktor som kan lede til 

utrydding innenfor denne modellen. 

Oppsummert har vi således vist at innsikten fra Clarks model er at et 

høyt pris/kostnadsforhold kombinert med lav naturlig tilvekst gir en lav likevektsbestand 

når det investeres optimalt i ressursen. Utryddingspresset 

forsterkes hvis den alternative plassering av kapitalen er høy 5 . Det er viktig 

å understreke at Clarks modell sier at det ikke vil være noe utrydningspress 

for en ressurs som har liten kommersiell interesse, dvs , når markeds- 

5 Kjernen i disse resultatene kan også vises på en alternativ måte, nemlig betingelsene for en 

indre løsning for X. Hvis det pålegges ytterligere restriksjoner pd enhetsprofitten slik at 

bxx 0 (enhetskostnadene er konvekse i bestanden), viser 

Clark(1990, kap. 2.8) at en indre løsning og en positiv stasjonærverdi for bestanden er sikret 

hvis b(0;p,c) 5 holder (fortsatt antatt at F"

238 

prisen er lav. Når p er svært lav kan en nemlig lett komme i den situasjon 

at det ikke er lønnsomt d høste av ressursen. Biomasseinntaket vil da alene 

begrense ressursens størrelse, og i likevekt vil bestanden svare til den biologiske 

bærekapasiteten, X * =K. 

3. Alternativkostnaden av land og utnyttingen av landbaserte bioressurser 

Den grunnleggende forskjell mellom analysen av marine og landbaserte 

bioressurser er som nevnt at leveområdet eller habitatsområdet som regel 

har en alternativ økonomisk anvendelse for terrestriske bioressurser. Når 

det skal investeres i denne type ressurser, må derfor alternativverdien til 

området bringes inn i analysen. I et optimalt investeringsprogram blir dermed 

både bestandsstørrelse og størrelsen på habitatsområdet bestemt. 

Denne type modellering er nyelig presentert av Timothy Swanson (1993, 

1994) og Schulz (1994) og bygger på Swallow (1990). UNDP (1993) gir 

en mer verbal og intuitiv diskusjon av problematikken. Sammenliknet 

med de refererte arbeider er den etterfølgende modellen utvidet på et par 

punkter. Populasjonsdynamikken diskuteres noe nærmere, og vi går også 

noe lenger i retning av å presentere formelle resultater. I tillegg studeres 

også den situasjon at modellen ikke gir noen indre løsning for arealbruken. 

Endelig ser vi på det tilfellet at det ikke finner sted noen hosting. 

Vi studerer nå utnyttelsen av et landområde hvor det antas at størrelsen 

på habitatsområdet entydig definerer alternativkostnaden og dess større 

område, dess høyere alternativkostnad. Størrelsen på habitatsområdet vil 

derfor påvirke bestanden av bioressurser på en indirekte måte via muligheten 

for alternativ anvendelse av arealene. Habitatsområdet påvirker 

også bioressursene gjennom en annen, direkte kanal, nemlig via ressursens 

tilvekst. Også når det gjelder ressursens naturlige tilvekst og størrelsen 

på arealet, skal vi anta at det eksisterer en entydig sammenheng, og et 

større habitatsområde gir høyere tilvekst. 

Vi starter igjen med å se på populasjonsdynamikken som nå generelt er 

gitt av (8) og eksemplifisert ved (9). 

(8) dX/dt =F(X,H) - y 

(9) F(X,H) =rX[1 - X/K(H)]

239 

Bestandseffekten på tilveksten er som ovenfor og funksjonen er fortsatt 

antatt d være konkav i antall dyr. Med den notasjonen som nå introduseres, 

har vi derfor Fxx

240 

kan leddet reflektere en indirekte verdi og en verdsetting av ressursen «i 

seg selv», jfr. de innledende bemerkninger i avsnitt 1. I begge tilfeller vil 

en større bestand gi et postivt og ikke-voksende grensebidrag, W' >0 og 

W" 0. Fra den optimale vekstteorien er introduksjon av et beholdningsledd 

av denne type også kjent som en «wealth-effect» (Kurz 1968) 7 . 

Optimal investering i den biologiske ressurs styres nå av ønsket om å 

maksimere neddiskontert profitt 

(11) PV0 = 0 J lb(X;p,c)y - 8qH + W(X)1e -8tdt 

gitt populasjonsdynamikken (8). Løpende-verdi Hamiltonfunksjonen for 

dette problemet er CH =b(X;p,c)y - öqH + W(X) + [t[F(X,H) - y] hvor H, 

i tillegg til y, er kontrollvariabel. Nødvendige betingelser for maksimum 

med en indre løsning8 (stasjonærløsning med positiv X og H, se nedenfor) 

er gitt ved 

(12) b(X,p,c)Fx(X,H) + bx(X,p,c)F(X,H) =8b(X;p,c) - W` (X) 

(13) b(X;p,c)FH(X,H) =8q. 

Som i avsnitt 2, fanger (12) opp kontrollbetingelsen aCH/ay =0 som gir 

b =la og tilstandsbetingelsen 41,/dt =8g, - acwax som gir dia/dt =IA - Fx) 

ybx - W` . Den andre kontrollbetingelsen er aCH/aH =0 som gir[IFH 

=8q. Innsatt for b =1,1, gir dette (13). (12) og (13) bestemmer alene stasjonærverdiene 

X* og H*. Det kan vises at stasjonærverdiene vil være entydige 

(se Appendikset). I tillegg bestemmes høstingsraten y * av (8) når 

dX/dt =0. Igjen har vi derfor et singulært system. 

(12) har samme tolkning som (4). Fordi F x blir mindre for enhver gitt 

verdi på H når W` blir større, innsees det umiddelbart at en verdsetting av 

7 Hvis W(X) uttrykker en verdi av den biolgiske ressurs oi seg selv», vil dette gjerne reflektere 

en samfunnsmessig verdsetting som nødvendigvis ikke deles av en eventuell veldefinert 

eier. Men som nevnt innledningsvis, det antas hele tiden at det finner sted en optimal 

samfunnsøkonomisk investering i ressursen. 

8 En negativ semidefinit Hessematrise av Hamiltonfunksjonen i optimum gir nå betingelsene 

(bFxx+2bxFx+bxxF+W") 5_0, (bFxx+2bxFx+bxxF+W")bFHH -(bxFH+bFxH)2 

og dermed at bFHH 5_ O. Merk derfor at antagelsen om avtagende naturlig tilvekst for ressursen 

når habitatsområdet øker, FHHmå holde hvis optimeringsproblemet skal gi en 

meningsfylt løsning.

241 

ressursen «i seg selv» bidrar i retning av å sikre ressursen fra utryddelse. 

Se Figur la. (13) representerer likevektsbetingelsen for bruk av arealer og 

sier at marginalprofitten av habitatsområdet ved å holde den biologiske 

ressurs som kapital, bFH, skal svare til marginal alternativverdi av området, 

8q. Fordi FH er positiv og avtagende vil denne likevektsbetingelsen 

være som antydet i Figur lb. 

Figur 1 Likevektsbetingelsene (12) og (13). Panel a), likevektsbestand. Panel b), likevekt 

arealbruk. 

Spørsmålet er sd hvordan endrete økonomiske betingelser påvirker størrelsen 

på habitatsområdet og bestanden i denne langtidslikevekten. Totaldifferensiering 

av (12) og (13) gir først virkningene av en permanent endring 

i høstingsprisen som 

(14) ariap .(i/m)[(8-Fx)bF,,,, +(bxFH+bFxH)FH]bp 

(15) aH*/ap =-(1/M)RbFxx+2bxFx+bxxF+W" -8bx)FH + 

(8-Fx)(bxFH+bFxH)]bp 

hvor M =(bFxx+2bxFx+bxxF+W"-öbx)bFHH-(bxFH+bFxH)2 er positiv 

fra andre ordens betingelsene for maksimum (jfr. note 8). 

I motsetning til i Clarks(1973) modell for marine ressurser, blir bestandseffekten 

her uklar fordi de to hovedleddene i hakeparantesen i (14) 

virker i motsatt retning når FHH 0 holder. Virkningen blir positiv 

og motsatt av i Clark-modellen hvis (ö-Fx)bFHH + (bxFH+bFxH)FH 

>0. Når vi tar (12) i betraktning, kan dette også skrives som -[FH 

+(b/bx)FxH 1 (FH/FHH) >(F+ W7bx). Betingelsen for at ar/ap >0 skal 

holde er derfor at en marginal endring av habitatsområdet må bety «mye»

242 

for den biologiske produktivitet. «Mye» i denne sammenheng impliserer 

for det første at effekten av et større habitatsområde er sterk og svakt avtagende, 

dvs. FH er stor og FHH er liten i tallverdi. Dernest at den økologiske 

kryssefekt FxH er positiv. Når prisforholdet p/q øker som følge av økt p, 

vil det under disse omstendigheter følgelig være lønnsomt å investere mer 

i ressursen9 . 

Det sees også at hvis modellens økonomiske og økologiske parametre 

har resultert i en lav likevektsbestand slik at F har en lav positiv verdi, vil 

muligheten for en positiv bestandseffekt være større. På den annen side 

observeres det at bestandsleddet W' >0 isolert sett bidrar i motsatt retning. 

Dette kan kanskje virke paradoksalt, men dette må sees i lys av at W' >CI 

som nevnt bidrar til en høyere likevektsbestand for gitte priser og kostnader. 

I figur 2 har vi antydet to stiliserte situasjoner 10 . 

Figur 2 Stilisert sammenheng høstingspris og likevektsbestand. Panel a), endret habitatsområde 

betyr «mye» for populasjonsdynamikken. Panel b), endret habitatsområde 

betyr «lite» for populasjonsdynamikken 

9 Men merk at andre ordens betingelsene for maksimum (note 8) legger restriksjoner pd 

hvor sterke disse effektene kan være. 

10 På bekostning av generaliteten, kan folgende tilleggsmomenter observeres hvis vi antar 

bestandsuavhengige kostnader eller kostnadsfri hosting, bx =0. Ved kostnadsfri hosting 

svarer enhetsprofitten til markedsprisen, b =p. Betingelsen for ar/ap >0 reduseres da til 

kravet -FxHFH/FHH Hvis IV' =0 samtidig som FxH >0, vil derfor priseffekten alltid 

være positiv. Og motsatt: Hvis FxH =0 og W` >0 vil priseffekten alltid være negativ. Hvis 

W` =FxH =0 er det ingen priseffekt. Modellen vil da essensielt sett være identisk med 

standard en-bestandsmodell for marine ressurser. I denne modellen er det velkjent at markedsprisen 

ikke påvirker likevekten ved kostnadsfri hosting.

243 

Fra (15) sees det at en permanent endring i høstingsprisen også har en 

uklar effekt på habitatsområdet fordi (bFxx+2bxFx+bxxF+W" -811x) er 

negativ fra andre ordens betingelsene for maksimum (jfr. note 8). Men det 

innsees nokså enkelt at kravet til at aH *Mp >0 skal holde er mindre restriktivt 

enn kravet om en postiv bestandseffekt. Grunnen til dette kan observeres 

direkte av (13) og Figur lb. En økning i høstingsprisen gir nemlig 

via b et skift oppover i bFH selv ved uforandret bestandseffekt. 

Hvis det finner sted en permanent økning i lønnsomheten av alternativ 

produksjon slik at kostnadene ved å investere i arealet som habitatsområde 

øker, blir virkningene som 

(16)ax* laq =-(iim)(bxFH+bFxH)8 

(17)aH*laq =(1/M)(bFxx+2bxFx+bxxF+W"-öbx)8. 

Her er resultatene nokså klare. Så sant FxH er ikke-negativ vil likevektsbestanden 

reduseres når alternativprisen øker slik at arlaq

244 

bitatsområde (relasjon 13). En høy alternativverdi som følge av at annen 

lønnsom produksjon kan legge beslag på arealene, er den faktor som klarest 

kan virke i retning av at ressursen utryddes innenfor denne modellen. 

Hvis den alternative plassering av kapitalen i tillegg er høy, dvs. hvis kalkulasjonsrenten 

er høy, vil utryddingspresset forsterkes. 

Resultatene utledet ovenfor hviler på antagelsen om at det er en indre 

løsning for arealbruken. Men hvis det gitte landområdet er lite og/eller alternativkostnaden 

er lav, kan en gjerne komme i den situasjon at det er optimalt 

å nytte hele det gitte landområdet, L, som habitatsområde. Se Figur 

lb. Ved eksistens av denne type randløsning vil (12) fortsatt gjelde, mens 

marginalprofitten av habitatsområdet ved å holde den biologiske ressurs 

som kapital blir større enn alternativverdien av området slik at (13) erstattes 

av bFH >8q. I en slik stasjonærløsning vil åpenbart resultatene ovenfor 

ikke lenger være gyldige, og spesielt vil det være slik at effekten av en 

marginal endring i høstingsprisen sikkert vil virke i retning av redusert bestand 

slik vi finner det i Clarks modell. 

I modellen vi har studert i dette avsnittet er hosting den sentrale økonomiske 

aktivitet. Modellen passer derfor best for større pattedyr hvor biomasse 

i form av kjøtt er en ressurs som markedet verdsetter. De langt 

fleste arter representerer imidlertid ikke en slik kommersiell interesse og 

høstes ikke. La oss derfor kort undersøke egenskaper ved modellen når 

hosting ikke finner sted. Det problemet ressurseieren står ovenfor i denne 

situasjonen vil da typisk være å avveie verdien av ressursen «i seg selv» 

mot verdien av arealene anvendt til alternativ produksjon. 

Når det ikke finner sted hosting, reduseres planleggingsproblemet til å 

maksimere PV0 = o fr° [W(X) — 8qH]e-8tdt under bibetingelsen dX/dt = 

F(X,H). Løpende-verdi Hamiltonfunksjonen for dette problemet er CH 

=W(X) - 6qH + pt,F(X,H) hvor H nå er eneste kontrollvariabel. Stasjonærverdiene 

for dette systemet beskrives av 

(20) iffx(X,H) =81.1, -W'(X) 

(21) 11,FH(X,H) =8q 

(22) F(X,H) =0

245 

når det igjen forutsettes en indre løsning 1 1 . (20) representerer tilstandsbetingelsen 

.8 11-aciv3x i steady-state og gir Clark-Munro betingelsen 

i den foreliggende formulering. (21) gir kontrollbetingelsen aCH/aH 

=0 og sier at marginal (skygge) profitt av habitatsområdet ved å holde den 

biologiske ressurs som kapital skal svare til marginal (markeds) alternativverdi 

av området. (22) er populasjonstilveksten og forteller at i steadystate 

skal bestanden akkurat svare til den maksimale kapasitet den optimale 

arealbruken kan bære. 

Uten noen formell utledning innsees det lett at en høy alternativverdi av 

habitatsområdet, q, en høy alternativavkastning av kapitalen, 8, og en lav 

marginal verdsetting av bestanden, W` , er de faktorer som representerer 

farene for artsutryddelse i denne modellen. Av disse er naturligvis verdsettingen 

av bestanden den kritiske faktor. Resultatene blir derfor svært lik 

resultatene i den foregående formuleringen hvor høsting inngikk. Den viktige 

prinsippielle forskjell er fravær av en mulig kompenstorisk effekt via 

et høyt pris/kostnadsforhold når uttak av biomasse ikke representerer en 

kommersiell interesse. 

4. Biodiversitet og irreversibilitet 

Så langt har framstillingen vært begrenset til d analysere faktorer som kan 

påvirke biodiversiteten gjennom utryddelse av enkeltarter. Men spørsmålet 

om biodiversitet er langt mer omfattende. Det diskusjonen ofte tar utgangspunkt 

i er nemlig en reduksjon i artsmangfoldet som sådan og ikke 

faren for utryddelse av enkeltarter. I dette avsnittet skal vi derfor formulere 

en modell som eksplisitt analyserer faktorer som påvirker artsmangfoldet. 

Også nå fokuseres oppmerksomheten omkring terrestriske ressurser, 

av denne grunn vil mekanismer som virker inn på arealbruk og habitatsområde 

stå sentralt. 

Vi ser pd et gitt landområde som kan nyttes i to alternative anvendelser. 

Det kan enten forbli uberørt og nyttes som habitatsområde eller det kan utvikles 

og nyttes til produksjon i en eller annen form. Det mest nærlig- 

11 Dynamikken i denne modellen blir mer komplisert enn den enkle MRAP-strategien som 

følger når det høstes. Intuisjonen bak dette er at vi nå har en kontrollvariabel mindre. Hvis 

den økologiske krysseffekten FxH er svak og neglisjerbar kan det vises at stasjonærløsningen 

vil være et sadelpunkt.

246 

gende eksempel er kanskje regnskog som hugges ned og konverteres til 

jordbruksarealer. I motsetning til den foregående modellen er det imidlertid 

ikke populasjonsdynamikken for enkeltbestander, men grad av biodiversitet 

som knyttes til størrelsen på de ikke-utnyttete arealer. Hvis habitatsområdet 

reduseres, reduseres biodiversiteten. Dette er den eneste måten 

biologiske ressurser kan tapes på i den etterfølgende modell idet effekten 

av hosting neglisjeres. 

For å forenkle analysen skal vi anta at ingen biologiske arter eksisterer på 

den utviklete delen av området. Her er det følgelig pr. definisjon ingen biodiversitet. 

Videre forutsettes det at når arealer først har blitt konvertert til 

produktive formål kan de ikke bringes tilbake til sin naturgitte tilstand. Vi 

antar m.a.o. at når regnskog først har blitt ryddet og omformet til jordbruksarealer, 

kan ikke arealene bringes tilbake til regnskog. I motsetning til modellen 

i foregående avsnitt, er derfor arealbruken nå irreversibel. Irreversibiliteten 

har stor betydning for de resultater vi kommer fram til. De 

prinsippielle sider ved modellen trekker primært på Fisher et al.(1972) og 

Barrett(1993). Et viktig tidligere bidrag som diskuterer bevaring versus utvikling 

av landområder hvor irreversibilitet står sentralt er Krutilla (1967). 

I tråd med Barrett (1993), gir vi biodiversitet-habitatsområde sammenhengen 

som 

(23) S t =S(Ht) 

hvor Ht, som ovenfor, angir størrelsen på habitatsområdet på tidpunkt t, 

mens St er en indeks som uttrykker grad av biodiversitet, her representert 

ved antall arter 12. Funksjonssammenhengen forutsettes å være fast over 

tid, men fordi effekten av skift i nytte og profitt vil stå sentralt i analyser) 

har variablene nå tidsnotasjon. Det antas at >0 og S"

(24) Hi + Di =L 

247 

hvor Di er den delen av den gitte arealtilgang L som er utviklet og nyttes 

til produktive formal. Dette betyr at tap av biodiversitet direkte kan knyttes 

til arealkonverteringen som dS i/dt = -S`dDi/dt. 

Den økonomiske nytten av arealbruken er gitt ved 

(25) rct =B i(Di) + Wi(S(Hi)). 

Det første leddet uttrykker løpende bruttoprofitt av den produktive aktivitet, 

mens det andre leddet reflekterer verdsettingen av biodiversitet. Mer 

arealer til produktive formål gir høyere avkastning, men i avtagende grad, 

slik at B i` >0 og B i " 5_ 0. Wi er også positiv og konkav i grad av biodiversitet. 

Fordi artsmangfoldet Si via (23) i tillegg er konkav i størrelsen på 

habitatsområdet, er verdien av artsmangfoldet også konkav i H. 

Det som gjenstår er å formulere betingelsene for arealkonvertering. 

Ulikheten 

(26) dDi/dt0 

gir først irreversibiliteten i arealbruken, dvs , når først habitatsareal er konvertert 

til produktiv anvendelse kan ikke arealene bringes tilbake til sin 

naturgitte tilstand. Videre fordres det i prinsippet ressursbruk. Denne 

investeringssammenhengen er gitt som 

(27) dDi/dt =fad 

hvor f er konkav og ikke-negativ med f(0) =0. Dette betyr at mens B i(Di) 

gir bruttoprofitten ved å nytte Di enheter areal til produktive formal, uttrykker 

kontantstrømmen når w er prisen pr. enhet investeringsdose. 

Samfunnsplanleggerens problem er nå d maksimere neddiskontert kontantstrøm 

[B i(Di)+Wi(S(Hi))-wIi] gitt restriksjonene (24), (26) og (27). 

Også dette problemet kan løses ved bruk av optimal kontrollteori 13, men 

13 Lagrangefunksjonen for problemet blir LA =CH-1-01:1I hvor CH = B(D)+W(S(L-D))-wI+Of(I) 

er løpende-verdi Hamiltonfunksjonen (tidsnotasjonen er utelatt). N uttrykker arealkonverteringsskranken 

formulert som et krav om ikke-negative investeringer hvor r1 er 

skyggeprisen. 

2- NOT

248 

vi nøyer oss her med å løse modellen som et 2-periode problem hvor ressursbruken 

ved å konvertere arealer fra naturgitt tilstand neglisjeres. 

Neglisjering av investeringskostnadene har ingen prinsippiell betydning 

for de resultater modellen gir. Problemet reduseres da til å maksimere nytten 

over periode 1 og 2 gitt som 

(28) PV0 =[1/(1+8)][B i (D 1)+W i (S(H 1))1+[1/(1+6) 2][B 2(D2)+W2(S(H2))] 

under restriksjone (24) og (26) uttrykt ved (D2-D 1) ?_0. I tillegg er arealbruken 

i utgangspunktet kjent og gitt som Do. For å få en interessant problemstilling 

forutsettes denne skranken ikke å være effektiv. Dette betyr at 

det i utgangspunktet er utviklet for lite arealer til produktiv virksomhet. 

Lagrangefunksjonen for dette problemet er LA =[1/(1+6)] [B i (D 1 ) 

+W 1 (S(L-D 1 ))] +[1/(1+8)2][B 2(D2)+W2(S(L-D2))]+O(D2-D 1) med D 1 og 

D2 som kontrollvariable og 0 som skyggepris pd arealbruksendringen. 

Skyggeprisen er ikke-negativ fordi det medfører en kostnad fritt ikke d 

kunne endre arealbruken. Nødvendige betingelser for optimum blir som i 

(29) - (31) når begge typer arealer er forutsatt å komme til anvendelse. 

(29) B 1 '(D 1 ) - W 1 'S`(L-D 1 ) =0(1+6) 

(30) B 2'(D2) - W2'S'(L-D2) =-0(1+8)2 

(31) (D 2-D 1 ) Iri, (13$ ?_0, (1(D2-D 1 ) =0 

Vi står her ovenfor to hovedmuligheter. Hvis arealbruksskranken ikke 

er effektiv og (D2-D 1) >0 holder slik at Kuhn-Tucker betingelsen (31) gir 

(13 =0, reduseres førsteordensbetingelsene til B 1 ` -W i 'S ` =0 og B 2:-W2 `S` 

=0. Marginalprofitten av de to områder skal m.a.o. være lik i begge perioder. 

For at dette skal kunne være mulig samtidig som arealbruken til produktive 

formål øker, må profitten av den produktive aktivitet ha steget relativt 

til verdsettingen av biodiversiteten. Figur 3a illustrerer dette tilfellet 

hvor D 1 * og D2* gir den optimale arealbruken. Konklusjonen er altså at 

hvis verdsettingen av biodiversitet faller relativt over tiden, vil habitatsområdet 

reduseres. Via (23) sees det derfor at det vil være optimalt med 

redusert biodiversitet i denne situasjonen.

249 

Figur 3 Arealbrukslikevekt. Panel a), relativ verdistigning den produktive aktivitet. 

Panel b), økt relativ verdsetting biologisk mangfold 

Den andre hovedmuligheten har vi når (D 2-D 1) =0 slik at CD >0. (29) og 

(30) sier da at marginalprofitten av de produktive arealer skal være høyere 

enn marginalprofitten av arealbruken som nyttes til habitatsområde i periode 

1, mens det motsatte må være tilfelle i periode 2. For at dette skal 

være mulig samtidig som arealbruken er uendret, må verdsettingen av biodiversitet 

ha steget relativt til verdsettingen av den produktive aktivitet.

250 

Figur 3b illustrerer denne situasjonen hvor D * gir den optimale arealbruken. 

Ved en relativ økning av verdsettingen av biodiversitet over tiden reduseres 

følgelig ikke habitatsområdet mellom tidspunkt 1 og 2 og det er 

ikke optimalt å redusere det biologiske mangfold. Men fordi det er utviklet 

for lite produktive arealer i utgangspunktet vil habitatsområdet reduseres 

mellom tidspunkt 0 og 1. I dette tilfellet vil diskonteringsfaktoren påvirke 

arealbruksendringen og omfang av biodiversitet, og det kan vises at 

3p*/a6 >0. Grunnen til dette resultatet er at D * kan oppfattes som et kompromiss 

mellom den arealbruken som ville ha funnet sted ved fravær av irreversibilitet, 

D+ og D-, med D+ >D - (se figuren). Større 8 betyr at periode 

2 får mindre vekt, slik at D * endres i retning av D+, dvs. D * øker. 

Hovedkonklusjonen fra denne modellen er derfor at hvis lønnsomheten 

av den produktive aktivitet stiger over tiden som følge av for eks. økt produktpris 

eller forbedret teknologi, vil resultatet bli mindre uberørte arealer 

og redusert artsmangfold. Jo større lønnsomhetsvekst, jo sterkere tap i 

biodiversitet. Det konvensjonelle synet er imidlertid at fordi uberørt natur 

og biodiversitet er et knapt gode i absolutt forstand, vil verdsettingen av 

dette godet øke relativt over tiden. Det modellen sier om denne situasjonen 

er at det da ikke er optimalt å ta i bruk mer uberørt natur for å redusere 

habitatsområdet og artsmangfoldet. I dette tilfellet viser modellen også det 

klare samfunnsøkonomiske tapet en nærsynt ressursforvaltning gir. En 

myopisk politikk ville konkludert med at marginal nytte av de to aktiviteter 

skulle vært lik i periode 1. Arealbruken til produktive formål ville da 

ha ekspandert til D+ i stedenfor til D * denne perioden. Dette ville gitt et 

udiskontert samfunnsøkonomisk tap svarende til det skraverte areal i 

Figur 3b. 

5. Oppsummerende merknader 

Artikkelen har gitt noen smakebiter på hva bioøkonomisk teori sier om 

faktorer som truer bioressurser og biologisk mangfold. Framstillingen er 

begrenset til å analysere virkninger av samfunnsøkonomisk optimal investering 

i bioressurser. Eksternaliteter som følge av at mange høster den 

samme ressursen eller at det finner sted en ukontrollert hosting er derfor 

ikke diskutert. I artikkelen har vi videre sett bort fra alle typer usikkerhet 

som vil være tilstede. Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at de biologiske

251 

vekstfunksjoner hele tiden ligger fast over tiden og at framtidige priser og 

kostnader er antatt å være kjente. 

Den første modellen som studeres er en utvidelse av Clarks(1973) klassiske 

modell. Anvendt på landbaserte bioressurser viser det seg at det ikke 

er noen entydig sammenheng mellom pris/kostnadsforholdet ved høstingen 

og størrelsen på likevektsbestanden. Men vi har sett at hvis endret 

arealbruk betyr mye for populasjonsdynamikken, vil et høyt pris/kostnadsforhold 

virke i retning av å sikre den biologiske ressurs. Det er da 

lønnsomt d investere i habitatsområde og ressursen framfor i alternativ 

produksjon. I motsatt retning virker alternativverdien av habitatsområdet. 

Og en høy alternativverdi som følge av at annen lønnsom produksjon kan 

legge beslag på arealene er den faktor som representerer det største utryddingspress 

innenfor denne modellen. 

I den andre modellen som analyseres relateres omfang av biodiversitet 

direkte til arealbruken. Vi ser på et gitt landområde som kan nyttes i to alternative 

anvendelser. Det kan enten forbli uberørt og nyttes som habitatsområde 

eller det kan utvikles og nyttes til produksjon i en eller annen 

form. Hvis habitatsområdet reduseres, reduseres det biologiske mangfold. 

Bestemmende for hva som skjer med utviklingen av artsmangfoldet er 

hvordan verdsettingen av artsmangfoldet utvikler seg over tid sammenliknet 

med lønnsomheten av alternativ produksjon. Hvis lønnsomheten av 

den produktive aktivitet stiger over tiden vil resultatet bli mindre uberørte 

arealer og redusert artsmangfold. Det konvensjonelle synet er imidlertid at 

fordi uberørt natur og biodiversitet er et knapt gode i absolutt forstand, vil 

verdsettingen av dette godet øke relativt over tiden. I denne situasjonen vil 

det ikke være optimalt å ta i bruk mer uberørt natur og dermed redusere 

habitatsområdet og artsmangfoldet. Det samfunnsøkonomiske tapet ved 

en nærsynt ressursforvaltning er også vist i dette tilfellet. 

Økologer har lenge hevdet at artsbortfall og tap av biologisk mangfold 

primært skyldes menneskelig press på naturressursene gjennom ødeleggelse 

av habitatsområder. De bioøkonomiske modellene presentert her 

støtter derfor denne innsikten. Men modellene sier også noe mer, nemlig 

at habitatsområder ødelegges fordi områdene representerer lønnsomme alternative 

økonomiske anvendelser. Fordi den samfunnsmessige verdsetting 

av bioressurser vanligvis vil være høyere enn en privatøkonomiske 

verdsetting, vil den relative lønnsomhet ved alternativ bruk av områdene 

være lavere ved samfunnsøkonomisk verdsetting. Faren for artsbortfall og

252 

tap og fragmentering av habitatsområder vil derfor generelt aksentueres 

ved fravær av et samfunnøkonomisk forvaltningsregime. Forvaltning av 

bioressurser basert på samfunnsøkonomiske kriterier vil derfor sikre ressursene 

på en bedre måte enn hva privatøkonomisk forvaltning kan klare.

Referanser: 

253 

Bardhan, P.(1993): Symposium on management of local commons. Journal of Economic 

Perspectives 7, 87-92 

Barrett, 5.(1993): Optimal economic growth and the conservation of biological diversity. I 

Barbier, E.(1993): Economics and ecology. New frontiers and sustainable development. 

Chapman og Hall, London 

Clark, C.(1973): Profit maximization and the extinction of animal species. Journal of Political 

Economy 81, 950-961 

Clark, C.(1990): Mathematical bioeconomics (second edition). John Wiley, New York 

Clark, C. og G.R. Munro(1975): The economics of fishing and modem capital theory: a simplified 

approach. Journal of Environmental Economics and Management 2, 163-180 

Dasgupta, P.(1982): The control of resources. Basil Blackwell, Oxford 

Fisher, A., Krutilla, J. og Cicchetti, C.(1972): The economics of environmental preservation: 

A theoretical and empirical analysis. American Economic Review 62, 605-619 

Fleming, I og Aagaard, K.(1993): Documentation and measurement of biodiversity. Utredning 

050, Norsk Insitutt for Naturforskning, Trondheim 

Gorden, H.S.(1954): The economic theory of a common property resource: the fishery. Journal 

of Political Economy 62, 124-142 

Hardin, G.(1968): The tragedy of the commons. Science 162, 1243-1248 

Krutilla, J.(1967): Conservation reconsidered. American Economic Review 57, 778-786 

Kurz, M.(1968): Optimal economic growth and wealth effects. International Economic Review 

9, 348-357 

Mesterton-Gibbons, M.(1993): Game-theoretic resource modeling. Natural Resource Modeling 

7, 93-147 

Neher, P.(1990). Natural resource economics. Conservation and exploitation. Cambridge 

University Press, Cambridge 

NFR (1994): Nasjonal handlingsplan om biologisk mangfold. Rapport Norges Forskningsråd, 

Oslo 

Sandlund, O.T. og Schei, P.J.(1993): NorwaylUNEP Expert conference on biodiversity. Direktoratet 

for naturforvaltning, Trondheim 

Schulz, C.(1994):Sanctions and the optimal management of renewable resources. Working 

paper Department of Economics University of Tromso, Troms0 

Schulz, C. og Skonhoft, A.(1996): Wildlife management, land-use and conflicts. Environment 

and Development (forthcoming) 

Solow, A. et al.(1993): On the measurement of biological diversity. Journal of Environmental 

Economics and Management 24, 60-68 

Swallow, 5.(1990): Depletion of the environmental basis for renewable resources: The economics 

of interdependent renewable and nonrenewable resources. Journal of Environmental 

Economics and Management 19, 281-296 

Swanson, T.(1993): Regulation of endangered species. Economic Policy 16, 185-205 

Swanson, T.(1994): The international regulation of extinction. Macmillan Press, London 

Sydsæter, K.(1990): Matematisk analyse II. Universitetsforlaget, Oslo 

UNDP(1993): Economics and the conservation of global biological diversity. Working 

Paper United Nations Development Program, New York

254 

Warming, J.(1911): Om grundrente av fiskegrunde. Nationaløkonomisk Tidsskrift 49, 499- 

505 

Weitzman, M.(1992): On diversity. Quarterly Journal of Economics 117, 363-405 

Wilson, E.(1989): Threats to biodiversity. Scientific American 123, 60-66 

Appendiks 

I dette Appendikset viser vi at stasjonærverdiene til hovedmodellen i avsnitt 3 er 

entydige. Differensiering av (12) gir først 

(*) (bxFH+bFxH)dH =-(bFxx+2bxFx+bxxF+W"-s3bx)dX. 

Fra de tilstrekkelige betingelser for optimum (se note 8) følger det at leddet i parantesen 

på høyresiden vil være negativt. Leddet i parantesen pd venstresiden vil 

være positivt når FxH er positiv. Gitt FxH >0, vil derfor (12) være en stigende 

funksjon i X-H planet omkring optimum. 

Differensiering av (13) gir 

(**) bFHHdH --,-:-(bxFH+bFHx)dX. 

Dette vil også være en stigende funksjon omkring optimum når FxH er positiv og 

når FHH er ikke-negativ, hvilket følger av de tilstrekkelige betingelser for maksimum. 

Det sees videre enkelt at helningen på (12) vil være mer postiv enn helningen 

pd (13) når H måles langs ordinataksen, hvis (bFxx+2bxFx+bxxF+W"öbx)bFHH 

-(bxFH+bFHx) 2 >O. Også som følge av de tilstrekkelige betingelser for 

optimum vil dette holde. (12) vil derfor skjære (13) nedenifra i ett punkt. 

Helt analogt kan det vises at hvis FxH er sd sterk negativ at (bxFH+bFHx)

Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT) 109 (1995), 255 -273 

OPTIMAL BESKATNING — 

EN GRAFISK ILLUSTRASJON 

Av Lars lidkonsen* 

I denne artikkelen benyttes enkle numeriske eksempler for å muliggjore 

grafisk framstilling av betingelsene for optimal beskatning. Med andre 

ord er formålet å vise hvordan den velkjente Ramsey-regelen rent visuelt 

ser ut. Som for alle andre optima under bibetingelser består en indre losning 

av skatteoptimeringsproblemet i å finne et tangeringspunkt mellom 

nivåkurver for målfunksjon og restriksjonsfunksjon. En grafisk framstilling 

av dette er hittil ikke sett i litteraturen og kan forhåpentligvis bidra til 

å styrke forståelsen av strukturen i problemet. Artikkelen er derfor først og 

fremst ment som et pedagogisk virkemiddel. Imidlertid åpner de presenterte 

figurene også for en beskrivelse av hva andreordensbetingelsene for 

et skatteoptimum består i. Dette punktet savnes ofte i den foreliggende litteraturen 

på området. 

1. Innledning 

Teorien om optimal beskatning er et veletablert fagområde innenfor 

offentlig økonomi. Basiskonseptene skulle dermed være velkjente og 

trenger ingen omfattende gjennomgang her. For en god litteraturoversikt, 

se Sandmo (1982). Her skal vi kun sette opp selve problemet, og utlede 

tilhørende førsteordensbetingelser for det enklest mulige tilfellet, der 

nytten til en representativ konsument maksimeres gitt et visst krav til skatteinntekt 

for det offentlige. Førsteordensbetingelsene for et slikt skatteoptimum 

kalles gjerne «Ramsey-regelen». Det finnes flere tolkninger av 

denne regelen, bl.a. den velkjente «inverse elastisitetsregel», som er gyl- 

* Takk rettes til Lars Mathiesen, Ulf Pedersen, Agnar Sandmo og NOT's konsulenter og redaktør 

for konstruktive kommentarer.

256 

dig dersom alle krysspriselastisiteter er lik null 1 . En mer generell tolkning 

av egenskapene ved et skatteoptimum er gitt ved følgende «regel»: 

La t* were vektoren av optimale skattesatser, og x* den resulterende 

konsumvektoren. I optimum er skattesatsene t* valgt slik at en marginal, 

proporsjonal økning av alle skatter medfører like prosentvise reduksjoner 

i etterspurt kvantum ut fra punktet x* for alle varer, målt langs de 

kompenserte etterspørselsfunksjoner. 

Et gjennomgående trekk i litteraturen om optimal beskatning er en rikholdig 

drøftelse og tolkning av førsteordensbetingelser. Andreordensbetingelser 

er imidlertid ofte mindre tilfredsstillende behandlet (se imidlertid 

Diamond og Mirrlees (1971), seksjon X), og er generelt ansett for d være 

et problematisk tema. Følgende sitat fra Dixit (1990), s. 84, sammenfatter 

hva problemet består i. 

[The indirect utility function V(p,I) is quasi-convex in p.] «In other 

words, the lower contour sets of the indirect utility function are convex. 

This has an unfortunate consequence. When the government chooses 

indirect taxes optimally, it is in effect choosing prices to maximize an 

indirect utility function. Our result says that the objective function has 

the wrong curvature for a maximization problem. Therefore sufficient 

conditions for optimal tax problems are hard to verify.» 

I denne artikkelen benyttes numeriske eksempler for d muliggjøre grafisk 

illustrasjon av optimale vareskatter. En slik grafisk fremstilling av 

problemet gir opphav til en tolkning av førsteordensbetingelsen som tilsvarer 

«alle andre» tolkninger av maksima (minima) under bibetingelser: 

«I optimum er helningen på en nivåkurve for maksi(mini)manden lik helningen 

på restriksjonsfunksjonen.» Videre vil vi med en visualisering av 

løsningen bokstavelig talt kunne se hvorvidt løsningen oppfyller andreordensbetingelsen. 

Til slutt vises det at substitusjonselastisiteten mellom 

konsumgodene er en kritisk parameter for beregningene. Dersom denne 

substitusjonselastisiteten blir «for stor», vil det tradisjonelle poenget med 

1 Jeg har bevisst unngått A si hva slags krysspriselastisiteter. Den inverse elastisitetsregel 

finnes nemlig i to ulike versjoner: i) dersom krysspriselastisitetene for de kompenserte 

ettersporselsfunksjoner er lik null, og ii) dersom krysspriselastisitetene for de ordinære 

etterspOrselsfunksjoner er lik null. For en framstilling av dette, se Sandmo (1987).

257 

«Lafferkurven» framkomme; ved et visst nivå på skattesatsene blir samlet 

skatteinntekt en avtagende funksjon av skattesatsene. I et slikt tilfelle vil 

problemets førsteordensbetingelser ikke lenger definere en entydig optimal 

løsning for skattesatsene. To sett av skattesatser vil da oppfylle førsteordensbetingelsen; 

ett på den stigende og ett på den fallende delen av 

oLafferkurven». 

2. Utledning av forsteordensbetingelsene for det generelle tilfellet 

Framstillingen i dette avsnitt er en kortfattet gjengivelse av standardmodellen 

for utledning av Ramsey-regelen. For en grundigere gjennomgang, 

se f.eks. Sandmo (1982). Vi har n+1 varer, nummerert fra 0 til n, og 

forutsetter konstante produsentpriser 2 (po, p i , ...., pa). Vare xo er et ubeskattet 

numerairegode. For de skattlagte varene, (x 1 , x2,... xa), får vi full 

overveltning av skattene i konsumentprisene, dvs. (P 1 , P2, ..., Pn) = 

(p i+t i , p2+t2 , pa+ta). Konsumenten har en eksogent gitt inntekt I (som 

kan være lik null). Siden både inntekt og produsentpriser forutsettes å 

være konstante, skriver vi for enkelthets skyld etterspørselsfunksjonene 

som funksjoner kun av vektoren av skatter, xi = xi(t). På tilsvarende måte 

forenkler vi konsumentens indirekte nyttefunksjon ved definisjonen 

V(P0, P 1 , ..., Pa, I) = V(t). 

Videre er R(t) = tixi(t) 

i= 

2 Denne forutsetningen begrunnes ofte med en antagelse om konstant skalautbytte i alle 

produksjonssektorer. Problemstillingen er utførlig drøftet i Berg (1990). Bergs analyse og 

numeriske beregninger viser at konstant skalautbytte ikke i seg selv impliserer konstante 

produsentpriser i generell likevekt. I generell likevekt med konstant skalautbytte er alle 

produsentpriser lik minimal enhetskostnad. Videre er minimal enhetskostnad homogen av 

grad null i kvantum for gitte faktorpriser, men homogen av grad 1 i faktorpriser for gitt 

kvantum. Dermed er det kun to muligheter for d få konstante produsentpriser i generell likevekt: 

Enten at alle faktorpriser holder seg konstante, eller at variasjonene i faktorprisene 

tilfeldigvis er slik at nettovirkningen på enhetskostnader er null. Det er selvsagt ingen spesiell 

grunn til d anta noen av delene i generell likevekt, og konklusjonen er dermed at den 

ofte benyttede slutningen fra konstant skalautbytte til konstante produsentpriser er en feilslutning. 

Imidlertid viser Berg at strukturen i optimal-beskatnings-problemet er uforandret 

av dette; dvs. førsteordensbetingelsenes form er den samme som i tilfellet med konstante 

produsentpriser. I sin analyse konkluderer Berg (s. 77) med at «the more interesting question 

is not whether p [produsentprisvektoren] is constant, but whether it exists». [Min 

kommentar i klammer.]

258 

en funksjon som uttrykker det offentliges samlede skatteinntekt. Myndighetenes 

problem er nå d maksimere V(t) gitt at R(t) R°. Som vanlig loses 

et slikt beskranket maksimeringsproblem ved å formulere en Lagrangefunksjon, 

(1). 

L = V(t) + aR(t) — RI (1) 

Førsteordensbetingelsene for optimal indirekte beskatning blir dermed 3 : 

aL 

atk 

n ax.] 

. - xxk + I\-- I, xk + t. i = 0, for k = 1,....,n, (2) 

z--. i at 

k 

aL = R(t) — R° = O. 

all 

En videre drøftelse av førsteordensbetingelsene tar utgangspunkt i (2). 

Ved å substituere inn fra Slutsky-ligningen for leddene axi/atk (dvs. axi/atk 

.= asiatk - xkaxim), og benytte symmetrien i kryssprisvirkningene for de 

kompenserte etterspørselsfunksjoner (dvs. at asi/atk = askiati), framkommer 

uttrykket som vanligvis omtales som Ramsey-regelen, jf. den kursiverte 

teksten i innledningen. 

+ ti axi 

' 

— 11i=1 aI 

n 

for k = 1,..., n. 

Selv om (4) er det sentrale uttrykket for tolkningen av egenskapene ved et 

skatteoptimum i litteraturen, er det førsteordesbetingelsene slik de framkommer 

direkte i (2) og (3) som er de sentrale uttrykkene for den videre 

3 I (2) framkommer det første leddet, -Xx k, ved utnyttelse av omhylningsteoremet under derivasjonen 

awatk. (X, er grensenytten av inntekt for konsumenten.) Førsteordensbetingelsene 

er kun satt opp som strenge likheter, dvs. det er implisitt forutsatt at det er optimalt d 

ha positive skattesatser pd alle de n skattbare varene. Videre har vi utelukket at det kan 

were optimalt a velge sd høye skattesatser at skatteinntektskravet overoppfylles. Førsteordensbetingelsene 

utledet fra Lagrangefunksjonen forutsetter videre at føringsbetingelsen 

(«constraint qualification») er oppfylt, dvs. at awatk # 0 for minst én k e [1, ..., n], se 

f.eks. Dixit (1990), s. 18). 

(3) 

(4)

259 

framstillingen i denne artikkelen4. Problemets andreordensbetingelse omhandles 

i de følgende avsnitt, samt i appendiks 1. 

3. Et numerisk eksempel med Cobb-Douglas nytte 

Vi beholder vare xo som ubeskattet numerairegode, men reduserer antallet 

beskattede varer til to; x 1 og x2. Nyttefunksjonen er U(x0,x 1 ,x2 ) = 

der a, b, og c er positive konstanter. Vi setter konstante produsentpriser lik 

1 på alle varer, gir konsumenten en inntekt på 100, og velger a, b og c lik 

hhv. 0,2, 0,4 og 0,4. Videre settes det offentliges budsjettkrav til 30. Dermed 

får vi følgende liste over funksjonsuttrykk5, som alle uttrykkes som 

funksjoner av skattesatsene t 1 og t2 : 

Indirekte nyttefunksjon: 

V(t i , t2) = 200,2 (40/ (1 + t 1))°,4 (40/ (1 + t2))°,4 . 

Etterspørselsfunksjoner: 

40 40 

X0 = 20 xi(ti) = , x2 (t2) = 

0 , l+t 1 +t2 

Skatteinntektsfunksjon: R(ti, t2) = t 1 x i (t i ) + t2 X2(t2). 

4 Siden tolkninger av optimal beskatning i sd sterk grad er tilknyttet egenskaper ved de 

kompenserte etterspørselsfunksjoner, kan man lett bli forledet til d tro at implementering 

av optimal beskatning faktisk krever at man kjenner de kompenserte etterspørselsfunksjoner. 

Dette er imidlertid ikke tilfelle. Førsteordensbetingelsene (2) og (3) er (n+1) ligninger 

med (n+1) ukjente; t og 1.1. Fra (2) og (3) ser vi at det som kreves for å løse dette systemet 

er i) de ukompenserte etterspørselsfunksjoner xi(P, I) og ii) alle kryss- og egenprisderiverte 

av disse. Når vi setter inn for Slutsky-ligningen og utleder (4), utnytter vi bare en 

identitet som gjelder i optimum. Dette gjøres for å åpne for mer interessante tolkninger av 

fOrsteordensbetingelsene enn det vi kan ose» ut fra (2) og (3) direkte. 

5 Siden krysspriselastisitetene mellom varene i det valgte eksemplet er null, vil optimum tilsvare 

det Sandmo har kalt «Den inverse elastisitetsregel, versjon II», jf. «Proposition 3» i 

Sandmo (1987). I det valgte eksemplet er begge egenpriselastisiteter er lik en, slik at vi 

egentlig vet hvordan løsningen vil were uten d regne; like skattesatser pd begge varer. Mer 

generelt viser Berg (1992) at optimal beskatning impliserer like prosentvise skattesatser 

pd alle konsumvarer når preferansestrukturen utgjøres av CES-nyttefunksjoner (hvorav 

Cobb-Douglas er et spesialtilfelle).

260 

Med det valgte skattekravet på 30, kan mulighetsområdet (restriksjonsområdet 

R(t i , t2) 30) fremstilles grafisk som i figur 1 nedenfor. R(t i , t2) = 

t 1 x 1 + t2 x2 ser i utgangspunktet ut som en lineær sammenheng, der nivåkurvene 

utgjøres av rette linjer. Siden etterspørselen er prisfølsom ved at 

x 1 = x i (t i) og x2 = x2(t2), er imidlertid R(t i , t2) en strengt kvasikonkav 

funksjon, og R(t i , t2) 30 en strengt konveks mengde. 

Førsteordensbetingelsen for Ramsey-problemet vil nå bestå i å velge skattesatser 

slik at en nivåkurve for V(t i , t2) tangerer restriksjonskurven vist i 

figur 1. Det finnes i dette tilfellet kun ett slikt tangeringspunkt, m.a.o. er 

løsningen av førsteordensbetingelsene entydig. Vi er imidlertid ikke sikret 

at dette tangeringspunktet er et optimum - andreordensbetingelsen må 

også være tilfredsstilt. Spørsmålet er derfor om nivåkurven for V(ti , t2) i 

tangeringspunktet er mer eller mindre krum enn restriksjonskurven R(t i , t2) 

= 30. Dette illustreres i figur 2 nedenfor. Merk at preferanseretningen for 

den indirekte nyttefunksjonen er syd-vest i figuren. Dette siden lavere priser 

gir høyere nytte for gitt inntekt. Videre er nivåkurvene for den indirekte 

nyttefunksjonen konvekse mot origo siden den indirekte nyttefunksjonen 

er kvasikonveks i priser for gitt inntekt (se f.eks Varian (1992), 

kap. 7.3). Det er nettopp denne «problematiske» egenskapen ved den indirekte 

nyttefunksjonen Dixit sikter til i sitatet i innledningen. Problemet er

261 

altså at målfunksjonen V(t i , t2) er kvasikonveks og ikke kvasikonkav i det 

vi maksimerer med hensyn på; skatter/priser. Sd lenge forholdet mellom 

krumningsgraden til nivåkurvene for hhv. V(.) og R(.) er som vist i figur 

2, er allikevel andreordensbetingelsen oppfylt, dvs. tangeringspunktet er 

et maksimum. 

Vi ser altså at nivåkurven V(t i , t2) = V(t i *, t2*) er mindre krum enn restriksjonskurven 

R(t i , t2) = 30. Dermed har tangeringspunktet (t 1 *, t2*) 

den ønskede separasjonsegenskapen: Mengden (t 1 , t2) V(t i , t2) 

V(ti *, t2*)) har kun ett felles punkt med mengden (t 1 , t2) : R(t i , t2) 301. 

Dermed er andreordensbetingelsen oppfylt (se også appendiks 1). 6 Optimum 

er punktet (t 1 *, t2*) = (0,6, 0,6), dvs. 60% påslag på produsentprisene 

som begge er lik 1. 

6 Merk at separasjonen her er svakere enn i flertallet av kjente økonomiske optimeringsproblemer: 

Når nivåkurven V(t i , t2) = V(t i *, t2*) er mindre krum enn restriksjonsområdet, får 

tangeringspunktet den ønskede separasjonsegenskapen, men det finnes ikke en separerende 

linje (mer generelt; et separerende hyperplan) mellom restriksjonsområdet og 

«bedre eller lik»-mengden { (t 1 , t2) : V(t i , t2) V(t i *, t2*)}. For det generelle tilfellet med 

n+1 varer blir andreordensbetingelsen at den n-dimensjonale nivåflaten V(t) = V(t*) må 

være mindre krum enn nivåflaten R(t) = le i tangeringspunktet t*.

262 

Det neste poenget måtte være å forsøke å beskrive hva vi faktisk ser i figuren, 

dvs, å beskrive hva det innebærer å beskatte varene slik at vi får lik 

helning på kurvene R(.) = 30 og V(.) = V(t 1 *,t2*). Helningen på skatteinntektsfunksjonen 

finnes ved å differensiere R(.) = 30. Vi får da følgende: 

aR ax, 

dt2at i 

i ,- - — . 

dt iaR X2 + t2 ax2 

at2at2 

x i + t i at (5) 

Altså er helningen langs skatteinntektsfunksjonen lik det negative av forholdet 

mellom det offentliges grenseinntekt ved å øke hhv, t i og t2 . 

På tilsvarende måte finner vi (fra omhylningsteoremet) at helningen 

langs en nivåkurve for V blir 

av 

dt2at1 -- _xx ix1 (6) 

= 

dti av — xx2x2 

at2 

Tolkningen av det vi grafisk har sett i figur 2 skulle da være: Sett skattesatsene 

slik at 

awat i x iaRiat i 

awat2 — x2 aRiat2 • 

dvs. slik at forholdet mellom grenseinntekten ved Okt skattesats skal settes 

lik forholdet mellom etterspørselen etter varene (i optimum). Mens etablerte 

fortolkninger av et Ramsey-optimum bygger på de kompenserte etterspørselsfunksjoner, 

ser vi at det i (7) kun inngår de ordinære etterspørselsfunksjoner 

og deres deriverte. Denne formuleringen viser eksplisitt at 

optimum er definert ved tangering mellom målfunksjon og restriksjonsfunksjon 

(hvilket også betyr at gradienten til V(•) og det negative av gradienten 

til R(.) har samme retning i optimum). Analogien til f.eks. konsumentens 

nyttemaksimeringsproblem er her klar - et indre optimum innebærer 

lik helning på målfunksjon (nyttefunksjon) og restriksjonsfunksjon 

(budsjettlinje). 

(7)

263 

Cobb-Douglas nyttefunksjonen representerer et «spesielt» tilfelle blant 

klassen av funksjoner med konstant substitusjonselastisitet (CES). Vi ser 

dette fra de tilhørende etterspørselsfunksjonene som vist ovenfor, der alle 

kryssprisderiverte er lik nu11. 7 For numerairegodet x o innebærer dette at 

konsumet er konstant lik 20 uansett hva prisen på de andre varene er. Den 

umiddelbare konsekvensen av dette blir at det ikke er mulig d kreve inn 

mer enn 80 i skatteinntekt, målt i enheter av numerairegodet. Det ser vi 

selvsagt også av skatteinntektsfunksjonen R(t i , t2) = 40t 1 /(1+t 1) + 40t2/ 

( 1+t2), som vokser asymptotisk mot 80 for uendelig høye verdier for t 1 og 

t2. Mer generelt vil asymptoten for skatteinntektsfunksjonen være 

I(b+c)/(a+b+c), der a, b og c er parameterne fra Cobb-Douglas nyttefunksjonen, 

og I er inntekt. 

4. Holder resultatene seg med andre nyttefunksjoner? 

Hvis vi velger andre nyttefunksjoner som utgangspunkt, vil formen på 

nivåkurvene til både V(t 1 ,t2) og R(t 1 ,t2) endres. Det sentrale spørsmålet 

blir dermed om forholdet mellom krumningsgraden til de to kurvene i 

figur 2 bevares for alternative spesifikasjoner, dvs. om det fortsatt er slik 

at nivåkurvene til V(t i , t2) er mindre krumme enn nivåkurvene til skatteinntektsfunksjonen. 

For å teste dette velges klassen av CES-nyttefunksjoner, 

U(x0,x 1 ,x2) = (x0P+x 1 P+x2P) 1/P. Etterspørselsfunksjoner og indirekte 

nyttefunksjon er da gitt ved 

p .r-li 

Xi(P0,P 1 ,P2,i) = 1, for i = 1,2,3 og V(P0,P1,P2,I) I(por p ir p2r)-(1/r) , 

2 

P 

der r = P — 1 

Vi har fortsatt at P0=1, P 1=(1+t 1 ), P2.(1+t2) og I = 100. Substitusjonselastisiteten 

a er her gitt ved a=1/(1-p). 

7 Dette innebærer at inntekts- og substitusjonsvirkningen følgende av en endring i prisen på 

en annen vare nøyaktig opphever hverandre. 

3- NOT

264 

4.1. CES med substitusjonselastisitet lik 0.5 

Først ser vi pd tilfellet med relativt liten substitusjonselastisitet, a = 1/2, 

dvs. krummere indifferenskurver i kvantums-rommet enn i Cobb-Douglas-tilfellet. 

Som kjent fra dualteorien (se Varian (1992), kap. 6.4; Geometry 

of duality), blir krumningen til den tilhørende dualfunksjonen V(t) 

den motsatte 8 av krumningen til primalfunksjonen U(x), dvs. nivåkurvene 

til V-funksjonen i prisrommet blir mindre krumme enn i Cobb-Douglastilfellet 

vist i figur 2. I figur 3 vises løsningen for den valgte CES-funksjonen 

med substitusjonselastisitet lik 1/2. Vi ser at forholdet mellom krumningsgradene 

til de to kurvene holdes uendret. Altså er R(t i , t2) = 30-kurven 

fortsatt mer krum enn den inntegnede nivåkurven V(t i , t2) = 

V(t i *, t2*) slik at andreordensbetingelsen er oppfylt også i dette tilfellet. 

De optimale skattesatsene er nå (t 1 *, t2*) = (0,71, 0,71). 

Et poeng som framkommer ved å sammenligne figur 2 og 3 er følgende: 

Når substitusjonselastisiteten er «liten» (figur 3), dvs. at tilpasningen 

er relativt lite følsom med hensyn på relative priser, ligger kurvene 

R = R° og V = V(t 1 *,t2*) relativt nær hverandre også utenfor optimum. 

Det betyr at tapet ved d velge «gale» skattesatser her er relativt lite i forhold 

til et tilsvarende avvik fra optimum i figur 2. Dette samsvarer godt 

med den intuitive forståelsen av et skatteoptimum: Det er relative kvanta 

som teller, mens relative priser eller skattesatser kun er virkemidler for å 

oppnå minst mulig vridende kvantumseffekter. Dermed blir tapet ved å 

avvike fra optimale skattesatser mindre jo mindre følsom tilpasningen er 

med hensyn på relative priser. Tilfellet med Leontief-preferanser er her yttertilfellet 

der endrede relative priser overhodet ikke endrer kvantumsløsningen. 

Da vil de to kurvene i figur 3 gå over til å bli rette linjer med 

samme helning, slik at alle skattesatser som tilfredsstiller det offentliges 

budsjettkrav er like gode. 

8 Ikke motsatt i den forstand at en konveks kurve går over til A bli konkav, men slik at en 

sterkt krummet kurve blir lite krummet og vice versa.

t, 

265 

Figur 3. Optimale skattesatser når substitusjonselastisiteten er 0.5 

Når substitusjonselastisiteten mellom varene blir mindre enn i Cobb-- 

Douglas-tilfellet, vil inntektsvirkningen være større enn substitusjonsvirkningen 

ved kryssprisendringer. Dermed blir ikke lenger etterspørselen 

etter det ubeskattede godet, x0, uavhengig av skattene pd de andre varene. 

I dette eksemplet blir det derfor mulig d erobre hele konsumentens inntekt 

for det offentlige, slik at R(t i , t2) i dette tilfellet har 100 som asymptote9 . 

4.2. CES med substitusjonselastisitet lik 2 

Med substitusjonselastisitet lik 2, vil indifferenskurvene for U(x) skjære 

aksene. Det innebærer at ingen av varene er nødvendighetsgoder, slik at 

en tilstrekkelig høy relativ pris pd en vare medfører at denne varen ikke 

blir konsumert. Naturlig nok vil dette bety at inntektsmulighetene fra 

skattlegging av en undergruppe av konsumvarene reduseres. I dette tilfellet 

blir det faktisk ikke mulig å oppnå inntektskravet på 30; det globale 

maksimum for R(t i , t2) er 27,95, for (t 1 , t2) = (1,73, 1,73). Vi får altså fram 

en tre dimensjonal Laffer-kurve (flate), med fallende skatteinntekter for 

tilstrekkelig høye skattesatser; figur 4. 

9 En skatteinntekt på 100% av BNP vil neppe were særlig aktuelt i praksis.

R.(t,, 2 ) 

20 

15 

10 

4 

266 

V40, 

Figur 4. R(ti, t) med substitusjonselastisitet Hk 2 (olafferkurveno) 

Den umiddelbare konsekvensen av at skatteinntektsfunksjonen har det 

forløpet vi ser i figur 4 blir at førsteordensbetingelsens krav om tangering 

mellom nivåkurver for R(t i , t2) og V(t i , t2) ikke lenger gir en entydig løsning. 

Vi får to slike tangeringspunkter, ett på den stigende, og ett på den 

fallende delen av funksjonsgrafen vist i figur 4, der det første er et maksimum 

og det andre et minimum. Vi ser dette i de to følgende figurerm, der 

skattekravet le i begge tilfeller er satt lik 26. 

10 Leseren vil her kanskje undre seg over at nivåkurvene for V(t i , t2) ser ut til å skjære aksene. 

Poenget med dualitet burde jo nettopp være at hvis primalfunksjonen U(x o, x 1 , x2) 

skjærer aksene, gjør ikke dualfunksjonen dette. Det er da også tilfellet, men i figurene benyttet 

i artikkelen har vi egentlig en forskyvning av aksene ved at det er skattesatsene t 1 og 

t2 som er aksebenevnelsene. t 1 = t2 0 tilsvarer dermed P 1 = P2 = 1 siden produsentprisen 

på varene er satt lik 1. Dermed måtte vi ha vist dualfunksjonen med akser lik (-1+t 1 ) og 

(-1+t2) for d få fram at dualfunksjonen ikke skjærer aksene når konsumentprisene går mot 

null.

267 

{0,, : t2) v(t i *, t2*) } 

Figur 5. Tangeringspunkt som gir maksimum 

{(t,, t2) : v(t„ t2)?_ v(t,#, t2)} 

Figur 6. Tangeringspunkt som gir minimum

268 

Sandmo (1982, s. 8) fastslår det vi har sett i figurene 5 og 6: «i et optimum 

skal vi aldri være pd den synkende delen av Lafferkurven». I sitt resonnement 

tar Sandmo utgangspunkt i førsteordensbetingelsen (2). Denne kan 

alternativt skrives slik (forutsatt at p, # 0): 

aR 

atk 

— x k , for k = 1,...,n. 

I (8) er X, grensenytten av inntekt for konsumenten (som er positiv), 

mens 1,t, er Lagrangemultiplikatoren til skatteinntektsrestriksjonen. Om 

denne sier Sandmo (s.8): 

«Ved å gå tilbake til Lagrangefunksjonen (12) [i Sandmo (1982); (1) i 

denne artikkelen] ser vi at i også må være positiv. For er den sosiale 

verdi av en marginal endring [økning] i det eksogene kravet til skatteinntekt, 

T, [i denne artikkelen; le] og siden dette er ressurser som bare 

forsvinner ut av systemet, må vi ha -Ix < O.» [Mine kommentarer i 

klammer.] 

Strengt tatt er det imidlertid intet i førsteordensbetingelsene alene som 

tilsier at vi kommer pd den rette siden av «Lafferkurven» - hvis denne i et 

punkt går over til å bli fallende. Poenget er at m, går over fra å være positiv 

til å være negativ når vi passerer forbi «toppen» på Lafferkurven. Allikevel 

er selvsagt 4.t, den sosiale verdi av en marginal Økning i det eksogene 

kravet til skatteinntekt. Men økt skatteinntekt er, når vi har passert toppen 

av Lafferkurven, bare mulig ved å redusere skattesatsene. Da øker den representative 

konsumentens nytte, hvilket altså avspeiles ved at -11, i et slikt 

punkt er positiv. 

Det gjenstår å diskutere hva som skjer når vi er akkurat i toppunktet på 

Lafferkurven. I dette toppunktet er de partielle deriverte av R(t 1 , t2) lik 

null. Dermed har vi et punkt som ikke oppfyller føringsbetingelsen, jf. fotnote 

3. I et slikt tilfelle bryter hele apparatet med Lagrangefunksjonen 

sammen; førsteordensbetingelsene utledet fra derivasjon av Lagrangefunksjonen 

forutsetter at føringsbetingelsen holder. Vi ser det enkelt fra 

(8). Når aRiatk er null, produserer førsteordensbetingelsen en umulighet; 

både xk og Ä, er positive størrelser i det aktuelle punktet. Altså gir ikke 

fOrsteordensbetingelsen mening i toppunktet på Lafferkurven. Intuisjonen 

for dette resultatet kan kanskje styrkes ved følgende observasjon: I topp- 

(8)

269 

punktet finnes det ingen nivåkurve for R(t i , t2); det finnes bare et «nivåpunkt». 

Tangering mellom nivåkurver for V(ti , t2) og R(t i , t2) gir da ikke 

mening — hva er tangenten til et punkt? 

5. Lærer vi noe av å tegne? 

I innledningen ble det referert til Dixit (1990), der det framgår at andreordensbetingelser 

for optimal beskatning generelt er et problematisk område. 

I denne artikkelen er «generelt» byttet ut med «spesielt», dvs. eksplisitte 

funksjonsformer er valgt for d illustrere optimal tilpasning og d 

teste om andreordensbetingelsen holder i et knippe av enkle eksempler. 

De valgte talleksemplene har ett felles trekk; like skattesatser i optimum. 

Dette er et spesielt resultat som skyldes at de kompenserte krysspriselastisitetene 

mellom de beskattede varene og numerairevaren er like i disse eksemplene 

(jf. Corlett og Hague (1953-54) og Auerbach (1979)). Man 

kunne selvsagt ha valgt andre funksjonsformer som ikke ga dette spesielle 

resultatet. Det sentrale tema for artikkelen er imidlertid ikke spørsmålet 

om like eller differensierte skattesatser, men spørsmålet om hvorvidt andreordensbetingelsen 

er oppfylt. Det er selvsagt alltid en fare forbundet 

med å trekke generelle slutninger basert pd spesielle forutsetninger. Andre 

analyser gjør imidlertid at det er god grunn til å tro at vi vil finne et veldefinert 

optimum også for andre klasser av funksjonsformeril 

Det er også slik at valg av eksplisitte funksjonsformer gjør at vi like 

gjerne kan regne som tegne. Sagt pd en annen måte: Det er ingen av de her 

presenterte grafiske resultater som ikke kan verifiseres ved velkjent matematikk 

(se appendiks 1). Slik sett lærer vi intet nytt av å tegne. Imidlertid 

gjelder det samme også for mange andre sentrale optimeringsproblemer i 

økonomisk teori. Allikevel benytter vi som økonomer grafiske teknikker 

nær sagt «så ofte vi kan». Dette skyldes gjerne en oppfatning av at en visualisering 

av problemets løsning bidrar til økt forståelse. Vi kan kanskje 

si at det er en viktig synergieffekt mellom matematikk og grafisk framstilling; 

grafikken styrker forståelsen av matematikken og vice versa. 

11 Tilstrekkelighetsbeviset referert til i innledningen (Diamond og Mirrlees (1971)) forutsetter 

ikke at man har spesielle restriksjoner på preferansene som f.eks. gitt av klassen av 

CES-funksjoner.

Referanser: 

270 

Auerbach, A.J. (1979): A Brief Note on a Non-existent Theorem about the Optimality of 

Uniform Taxation, Economics Letters 3, s. 49-52. 

Berg, M. (1990): On the Modelling of the Public Sector in a Walrasian General Equilibrium, 

dr.oecon. avhandling, NHH, Bergen. 

Berg, M. (1992): A Norwegian General Equilibrium Model with Optimal Tax Rates, 

Arbeidsnotat Nr. 106/1992, SNF, Bergen. 

Corlett, W.J. og D.C. Hague (1953-54): Complementarity and the Excess Burden of Taxation, 

Review of Economic Studies 21, s. 21-30. 

Diamond, P.A. og J.A. Mirrlees (1971): Optimal Taxation and Public Production II: Tax Rules, 

American Economic Review 61, s. 261-278. 

Dixit, A. K. (1990): Optimization in Economic Theory, 2. utg., Oxford University Press. 

Sandmo, A. (1987): A Reinterpretation of Elasticity Formulae in Optimum Tax Theory, Economica 

54, s. 89-96. 

Sandmo, A. (1982): Normativ beskatningsteori - problemstillinger og resultater, Statsøkonomisk 

tidsskrift nr. 1, s. 1-22. 

Sydsæter, K. (1990): Matematisk Analyse Bind II, Universitesforlaget. 

Varian, H. (1992): Microeconomic Analysis, 3. utg., W.W. Norton & Co.

271 

Appendiks 1. Nærmere om andreordensbetingelser for optimal beskatning 

Andreordensbetingelsen for optimal beskatning er hittil omtalt rent verbalt som et 

krav om at den indirekte nyttefunksjonens nivåkurve gjennom tangeringspunktet 

(t i *, t2*) skal være mindre krum enn nivåkurven definert av ligningen R(t i , t2) 

= R°. I figur 5 vises et eksempel der dette kravet er oppfylt, mens tangeringspunktet 

vist i figur 6 ikke oppfyller dette kravet. Vi er imidlertid ikke avhengige av figuranalyser 

for A verifisere andreordensegenskapene ved de aktuelle tangeringspunktene. 

I dette appendikset vises sammenhengen mellom krumningsgraden til 

hhv. V- og R- funksjonene og andreordensbetingelser for et optimeringsproblem 

under bibetingelser. Vi holder oss til tilfellet beskrevet i figurene, der det er to 

skattesatser, t i og t2 , som skal velges optimalt. Lagrangefunksjonen er som følger: 

L(t i , t2, ix) = V(t i , t2) + ji[R(t i , t2) - 

For en indre løsning har vi følgende nødvendige betingelserl (med notasjon aLiat i 

L 1 osv.): 

= + pR i = 0, (Al) 

L 2 = V2 -11.1R2 = 0, (A2) 

L= R(t1' t 2 ) - R0 =O.(A3) 

For å teste andreordensegenskapene ved løsninger av Al, A2, A3, trenger vi nå 

Lagrangefunksjonens bordede Hessematrise2. Denne er definert som følger (med 

notasjon 

L.. = atiati 

for i, j = 1, 2.): 

0 R 1 

H= R 1 L 11 

R- L L2 1 

_ 

R 2 - O R1 

L 12 = R 1 (Vii 4-11R ii ) 

L22 (V2 1 +111121) 

R2 - 

(V12 4- 1.1.R 12 ) 

(V22 +1.1,,R 22 ) 

1 Igjen settes betingelsene kun opp som likheter. Føringsbetingelsen er i dette tilfellet at 

minst én av R 1 og R2 må være forskjellig fra null. 

2 Framstillingen bygger på Sydsæter (1990) kap. 4.10.

272 

H inneholder de andrederiverte av både V- og R-funksjonene. Derfor inneholder 

matrisen informasjon om forholdet mellom krumningsgradene til disse to 

funksjonene. Vi ser at formen på matrisen ligner pd en enkelt funksjons bordede 

Hessematrise, som jo viser kurvaturen pd nivåkurven til en enkelt funksjon. Matrisen 

H gir den samme type informasjon, ikke om kurvaturen til én enkelt nivåkurve, 

men om forholdet mellom kurvaturen til niveikurvene for hhv. V(•) og R(.); 

nettopp det vi er ute etter. Betrakt følgende figur (som tilsvarer figur 2): 

Tangeringspunktet (t 1 *, t2*) er funnet ved løsning av førsteordensbetingelsene Al, 

A2 og A3. Hvis dette punktet er et maksimum, må restriksjonsfunksjonen R(.) ha 

sterkere krumning enn nivåkurven for V(.) ved en tillatt bevegelse ut fra punkt 

(t 1 *, t2*). En tillatt bevegelse må selvsagt følge kurven R(*) = R0. Hvis R(.) = R0kurven 

følges ut fra punktet (t 1 *, t2*) er definisjonen på et maksimum at vi kommer 

pd et lavere nivd3 for V(.) enn V(t i *, t2*). Dette er oppfylt hvis H er negativ 

definit i punktet (t 1 *, t2*), hvilket kan verifiseres ved kontroll av fortegnene pd de 

ledende prinsipale underdeterminantene til H. Den første ledende prinsipale underdeterminanten 

er per definisjon lik null, og inngår ikke i testen. Den andre ledende 

prinsipale underdeterminanten er gitt ved -(R 1 )2, og inngår heller ikke i testen. 

Den eneste aktuelle determinanten i tilfellet med kun to skattbare varer4 er 

dermed determinanten til hele matrisen H, D a- det(H). Andreordenstesten er da 

gitt som følger (jf. Sydsæter (1990), Setning 4.18, pkt. (b)). 

3 Igjen påpekes det origo gir maksimum for V(•), dvs , at preferanseretningen for V(•) er 

syd-vest i figuren. 

4 For generalisering til tilfellet med flere endogene variable, se Sydsæter (1990), Setning 

4.18.

Andreordensbetingelse 

273 

La punktet (t 1 *, t2*) tilfredstille de nødvendige betingelsene gitt ved Al, A2, 

A3, samt føringsbetingelsen. Hvis D(t i *, t2*) > 0, da er (t 1 *, t2*) et lokalt maksimum 

for V(.) gitt kravet til samlet skatteinntekt, R°. 

I tilfellet beskrevet i avsnitt 4.2 finnes det to sett av skattesatser som oppfyller 

betingelsene Al, A2, A3 samt føringsbetingelsen. Tangeringspunktet vist i figur 5 

er (t 1 , t2) = (1,21, 1,21) og tangeringspunktet vist i figur 6 er (t 1 , t2) = (2,49, 2,49). 

For (t 1 , t2) = (1,21, 1,21) er D = 324,71. Dermed oppfylles andreordensbetingelsen, 

og vi har verifisert at (t 1 , t2) er et maksimum. For (t 1 , t2) = (2,49, 2,49) er D = 

-12,33. Dette bryter med andreordensbetingelsen, og tangeringspunktet er dermed 

ikke et maksimum. Punktet er faktisk et minimumspunkt siden D

274 

Professor 

Wilhelm Keilhau's Minnefond 

Fondet har vesentlig gitt støtte til dekning av trykkingsutgifter 

ved utgivelse av økonomiske forskningsavhandlinger 

samt til reise- og oppholdsutgifter ved aktiv deltagelse 

ved økonomisk faglige kongresser eller forskningsprosjekter. 

Dette vil fortsatt være hovedretningslinjen for 

fondets virksomhet. 

Fondet kan også gi støtte til forskere som ønsker å 

utvide sine kunnskaper på et spesielt felt innen den 

Økonomiske teori og av den grunn ønsker et kortvarig 

opphold ved en forskningsinstitusjon som har spesiell 

kompetanse innen dette felt. 

Professor Wilhelm Keilhau's Minnefond er et «siste 

utvei fond» pd den måten at det er først når andre former 

for støtte ikke er tilgjengelig eller ikke er tilstrekkelig at 

støtte fra fondet kan bli aktuelt. 

Skriftlig søknad sendes til 

Høegh Invest A/S 

Postboks 2596 Solli, 0203 Oslo — Telefon 22 86 97 00

Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT) 109 (1995), 275-302 

RAGNAR FRISCH, OLE COLBJORNSEN 

OG ARBEIDERPARTIETS KRISEPLANER* 

Av Preben Munthe 

Den norske debatten om statens politikk under den økonomiske krisen i 

1930-årene ble sterkt preget av professor Ragnar Frisch og Arbeiderpartiets 

ledende økonom, Ole Colbjørnsen. Mens Frisch opprinnelig ville redusere 

inntektsskattene og finansiere budsjettunderskuddet med lån i de 

private banker, la Arbeiderpartiet hovedvekten på økte offentlige arbeider 

og balanserte budsjetter. Til tross for meningsforskjellene inngikk de i et 

samarbeid om Arbeiderpartiets ambisiøse kriseplan 1934. Denne var 

langt mer omfattende enn de krisetiltak som ble gjennomført etter at partiet 

hadde dannet regjering i 1935. 

1. Teori og politikk 

Den økonomiske krisen fra slutten av 1920-årene til midten av 1930-årene 

var en stor utfordring for sosialøkonomene. Utfordringen lå pd to plan — 

det teoretiske og det politiske. Det første betydde at økonomene måtte revurdere 

den gjengse økonomiske teori, fordi den tilsynelatende ikke var i 

stand til å forklare en så dyp og sd langvarig krise; det siste at de måtte anvise 

ekstraordinære tiltak som myndighetene kunne sette i verk for å 

dempe krisen. 

Den tette sammenknytningen av teoretisk drøfting og økonomisk-politisk 

«propaganda» er kanskje mest markert hos Keynes, som både skrev 

General Theory og pamfletter til støtte for Lloyd George's krisepolitikk. 

Det samme gjaldt i Sverige, og også i mange andre land ble økonomene 

engasjert i det økonomisk-politiske ordskiftet. I Norge var Ragnar Frisch 

* Takk til Jens Andvig, Arne Jon Isachsen og redaksjonens konsulent for synspunkter pd et 

tidligere utkast. - For å spare plass er henvisningene til annen litteratur svært knappe i 

denne artikkelen. En oversikt med mer fullstendige kildehenvisninger kan fås ved henvendelse 

til forfatteren.

276 

den akademiske økonom som deltok mest aktivt, og han fikk en verdig 

medspiller i Ole Colbjørnsen. 

Frisch' og Colbjørnsens samarbeid skjedde i tilknytning til Arbeiderpartiets 

kriseplaner. Også de andre politiske partiene hadde kriseplaner, 

men disse var mer beskjedne, hadde ikke den samme teoretiske basis og 

berørte heller ikke de allmenne problemer som gjaldt for kriseplaner i alle 

land. Derfor er det grunn til å vie Arbeiderpartiets kriseplaner spesiell 

oppmerksomhet.' 

2. Frisch' forslag om sirkulasjonsregulering 

Frisch la frem sine krisepolitiske tanker i tre artikler i Dagbladet i januar 

1933, som han utgav som en liten brosjyre, Sparing og cirkulasjonsregulering, 

(nedenfor kalt S & c), og i et noe større notat om Statens plikt til 

cirkulasjonsregulering, (memo). 

Utgangspunktet for Frisch' innlegg var at det måtte være et mål for 

myndighetene å søke å opprettholde full utnyttelse av landets ressurser, 

uttrykt ved en «utnyttelsesindeks». Dette skulle de oppnå ved å regulere 

mengden av «cirkulasjonsmidler», som er «penger eller pengerepresentativer» 

og dermed uttrykker kjøpekraften. Dette gjorde myndighetene tidligere 

ved endre diskontoen, foreta markedsoperasjoner o.1., men utviklingen 

i USA hadde vist at disse midler ikke var effektive. Årsaken var at 

de bare tok sikte på d lette bedriftenes likviditetskrise, ikke deres avsetningskrise. 

Det var ikke tilstrekkelig å redusere bedriftenes lånekostnader, 

man måtte også stimulere deres salg. 

Frisch understreket at staten måtte tilføre, ikke bare omfordele, kjøpekraft: 

«I en depresjonsperiode er der [...] liten hjelp i at staten tar kjøpekraft 

fra visse forbrukere og gir til andre. Hvad staten må gjøre i en depresjonsperiode, 

er sammenlagt d ta inn mindre i skatt fra borgerne (iberegnet 

toll o. s. v.) enn den betaler ut i utgifter.» (S & c, s.24). I den aktuelle situasjon 

måtte de midler som staten lånte opp, brukes til «skattelettelser, 

fOrst og fremst til nedsettelse av den direkte inntekts- og formuesskatt, 

dernest til avvergelse av nye skatter, f.eks. den nu foreslåtte omsetningsskatt.» 

(S & c, s. 34). 

I Arbeiderpartiets kriseplaner er tidligere drøftet av Nordvik (1977), Bergh og Hanisch 

(1984) og av Lange (Hanisch og Lange 1986). - Dahl (1985) og Danielsen (1984) har behandlet 

Høires økonomiske politikk i mellomkrigstiden, derunder kriseplanene.

277 

Det underskudd som skattenedsettelsene kan føre til må ikke dekkes 

ved lånemidler som på ordinær måte suges op fra omsetningen. Ti i 

så fall vil det igjen bli å ta med den ene hånd hvad der gis ut med den 

annen. Staten må ordne dekkingen på en slik måte at det virkelig skapes 

nye likviditetsreserver. (S & c, s. 26). 

Dette skulle skje «ikke ved en ukontrollert seddelutstedelse, men ved legitime 

og vel planlagte finansdisposisjoner.» 

«Et system som i hovedsaken tilsikter å skape netop de virkninger jeg 

har fremholdt som nødvendige i den nuværende situasjon», fant han i den 

tyske von Papen-planen. Den gikk ut pd å redusere visse skatter ved å gi 

skatteyterne rabatter i form av skattebeviser, og å utbetale en premie til de 

bedrifter som økte sysselsettingen. Skattebevisene kunne selges, diskonteres 

i bankene eller brukes som sikkerhet for kassakreditt. 

Hvis man gjennemtenker denne ordning, vil man se at den virker nettop 

i de retninger som jeg foran fremholdt, at man nu må arbeide: For 

det første skapes der en cirkulasjonsdifferens i form av skattelettelser 

for svære beløp, hvilket betyr en øking av kjøpekraften i forbruket; 

og dernest skapes der nye likviditetsreserver ved reglene om at skattebevisene 

kan tjene som underlag ved utstedelse av papirer som er 

rediskonterbare i Riksbanken. (S & c, s. 30-31). 

Frisch så altså to positive trekk ved planen: Nedsettelse av skattene 

ville stimulere forbruksetterspørselen, og innføring av skattebevis ville 

kunne øke bankutlånene, fordi skattebetalerne hadde fått sin formuesstilling 

forbedret. Begge deler var viktige, men Frisch var særlig opptatt av 

kredittvirkningene. 

Det var vesentlig at dekningen av underskuddet ikke skjedde ved lån i 

markedet, som konkurrerte med private lån, men ved en kredittutvidelse. 

Dette kunne skje ved at staten foretok kortsiktig opplåning i de private 

bankene. Han foreslo en ordning med skattkammeranvisninger, som 

skulle deponeres i bankene. 

Den kreditt som staten får mot sikkerhet i skattkammeranvisninger, 

skal staten ikke trekke pd med svære beløp på en gang. Det 

skal gjøres litt efter litt, slik at de indirekte virkninger av statens anvendelse 

av pengene får tid til å utfolde sig. Disse indirekte virkninger 

vil bl.a. bestå i at bankenes stilling styrkes, idet innskuddene

278 

stiger. Utlån skaper nemlig innskudd. Samtidig vil der begynne å 

melde sig en del nye låntagere, som er blitt kredittverdige ved den 

stimulans som vareomsetningen har fått og ved den forbedring av bedriftenes 

lønnsomhet, som følger med skattelettelsene. Alt i alt vil det 

virke i retning av å løse den unaturlige sammensnøring som nu hersker. 

(S & c, s. 33, 34-35). 

Frisch mente at bankene ville ha «likviditetsmessig plass» til en viss 

aning av sine utlån ved å flytte en del av de midler de hadde på foliokonto 

i Norges Bank, over i lån til staten mot skattkammergaranti. (Forretnings- 

og sparebankene hadde i de første 1930-årene ca. 90 millioner kroner 

som «kassebeholdning og innestdende i Norges Bank».) 

Skattkammeranvisningene skulle kunne diskonteres i Norges Bank: 

«Der vedtas en lov om skattkammeranvisninger. Disse skal være diskonterbare 

i Norges Bank efter visse regler, som blir å utforme nærmere.» 

Sannsynligvis ville det bli lite behov for diskontering. Etter at de private 

banker hadde økt sine utlån til staten, ville den økonomiske vekst komme 

i gang. Innskuddene ville gå opp og gi bankene midler til de økte utlån. 

Dette fulgte av kredittmultiplikatoren, men veksten i innskudd ville ikke 

bli fullt så stor som veksten i utlån. Bankene måtte altså ha noen «ekstra 

midler» for å starte utlånsøkningen, men disse fantes i bankenes folioinnskudd 

i Norges Bank. Hvis disse ble aktivert, ville behovet for annen sentralbankfinansiering 

gjennom rediskontering bli beskjedent. 

I sin plan nevnte Frisch ikke offentlige arbeider. Han ville stimulere 

aktiviteten ved å få forbruket opp. I den internasjonale krisedebatt var 

dette uvanlig, for i de aller fleste land var det nødsarbeider o.l. som stod i 

fokus. 

Frisch mente at en krisepolitikk krevde nye institusjoner, ikke minst 

fordi han var meget skeptisk overfor sentralbanken. Han mente at Norges 

Banks ledelse verken hadde «full forståelse av den samfundsmessige sammenheng 

mellem produksjonslivet på den ene side og penge- og kredittlivet 

på den annen» eller «vilje til d stille Norges Bank til samfundets disposisjon 

som konjunkturregulerende apparat». Man kunne derfor ikke gjøre 

«regning med noen positiv løsning via Norges Bank», og måtte derfor 

legge ansvaret for den makroøkonomiske styring til et konjunkturråd, som 

bl.a. skulle treffe beslutninger om endringer i skattesatsene og foreta endringer 

i banklovenes bestemmelser om bankenes likviditetsreserver.

279 

Rådet måtte være uavhengig av andre deler av statsadministrasjonen. Forslaget 

innebar altså at to helt sentrale virkemidler ble løftet ut av Stortingets 

hender og overført til et frittstående organ. 

I arbeidet med en systematisk cirkulasjonsregulering måtte det utarbeides 

noen sentrale økonomisk-statistiske dokumenter — et nasjonalregnskap 

eller finansplan og en plan for kommunenes økonomi. 

3. Colbjornsens kritikk 

Frisch' skrift ble anmeldt av Ole Colbjørnsen, som i 1932 var ansatt som 

Arbeiderbladets økonomiske medarbeider, og som snart skulle vise seg å 

være en energisk og velskolert økonom. I sin anmeldelse så han Frisch 

som representant for «en type som i de senere år er blitt nokså almindelig» 

ved universitetene i de store land, nemlig «den moderne borgerlige radikaler 

med et islett av de planøkonomiske idéer». Dette var positivt så langt 

det rakk, men det var en svakhet at Frisch ikke drøftet 

selve privatkapitalismens og profittproduksjonens inneboende grunnsvakhet, 

som nu i tidens fylde har ført verden ut i kapitalismens store 

organisasjonskrise, i økonomisk og sosialt kaos. Men så dypt pløier 

ikke Frisch. Han holder sig i det store og hele til overflatefenomenene, 

de som nu de fleste opvakte folk forlengst er blitt temmelig klar 

over. Han ligger ennu langt tilbake for arbeiderbevegelsens analyse 

og erkjennelse, og kunde med stor fordel underkaste arbeiderpartiets 

programmer et mer inngående studium. Frisch ligger også på dette 

felt temmelig langt efter de av sine nordiske kolleger som ved siden 

av ham har vært ledende indenfor den mere moderne og radikalt innstilte 

sosialøkonomi. (Arbeiderbladet 28. februar 1933). 

Og der fulgte en henvisning til et radioforedrag av Bertil Ohlin. 

Colbjørnsen fant at Frisch' forslag bare var nok et eksempel på en statlig 

initiert «reflasjon». «Verden har i de seneste år vært oversvømmet av 

slike prosjekter» og erfaringene hadde vist at de ikke hadde vært synderlig 

effektive. Colbjørnsen så von Papen-forslagene som «ganske fiffige metoder». 

Skattesertifikatenes «stimulerende virkning består hovedsakelig i at 

de foranlediger en kredittutvidelse, en mer eller mindre latent og maskert 

inflasj on. » 

4- NOT

280 

Colbjørnsen var overrasket over at Frisch ikke hadde sans for Arbeiderpartiets 

direkte engasjement i produksjonslivet, men nøyde seg med ordninger 

som kunne, men ikke nødvendigvis ville, stimulere det private initiativ. 

Frisch så i det hele tatt ikke at privatkapitalismen sviktet og at veien 

frem lå i den sosialistiske planøkonomi. 

I et tilsvar fra Frisch het det: 

Efter mitt skjønn er det uberettiget på grunnlag av denne lille brosjyre 

å si noe om hvorvidt jeg «pløier dypt» eller ikke. Det spørsmål 

vil det være tidsnok å ta op, hvis jeg senere skulde legge frem en 

mere samlet fremstilling av mitt syn på fremtidens økonomiske organisasjonsform. 

(Arbeiderbladet 7. mars 1933) 

Om Colbjørnsens/Arbeiderpartiets kriseplan skrev Frisch: 

Jeg vet vel at noen av de sannheter som omtales i brosjyren — særlig 

de som gjelder selve beskrivelsen av vanskelighetene under det nuværende 

økonomiske system — faller i tråd med Marx' og Engels 

lære. Det er ting i denne lære jeg fullt ut aksepterer, samtidig som jeg 

forbeholder mig fritt slag overfor visse feilberegninger som denne 

lære efter mitt skjønn har gjort sig skyldig i og som også kommer til 

syne i Det norske arbeiderpartis program. Jeg tenker særlig på visse 

virkninger på omsetningen og pd kjøpekraftfaktorene. Efter mitt 

skjønn er det mange gode ting i arbeiderpartiets program, men i disse 

spesielle spørsmål har programmet vært mig en skuffelse. 

I et lengre tilsvar (Arbeiderbladet 15. mars 1933) fastholdt Colbjørnsen 

at Frisch' forslag til en motkonjunkturpolitikk med finansielle midler var 

helt utilstrekkelig og at bare en sosialistisk planøkonomi kunne løse problemene. 

Forslagene om skattelette var usolidariske og antakelig lite 

effektive. Skatteletten ville bare komme de bedre stilte i samfunnet til 

gode, og disse kunne gjerne bruke midlene til «øket luksusforbruk eller til 

å reise til Rivieraen». Det ville være langt mer effektivt og rettferdig å gi 

midlene til de arbeidsløse. Men enda bedre ville det være å bruke midlene 

til offentlige arbeider. En von Papen-plan «skulde gi det private bedriftsliv 

stimulans til å sette ny og utvidet virksomhet i gang og kunne innta flere 

arbeidere», men det gav ingen garanti for at dette ville skje. «Grunnen er 

den enkle og fundamentale [...]: man gir bare privatkapitalistene adgang 

og lettelser til å gjøre noe, man tvinger dem ikke til det. Skulde skattelet-

281 

telsene virkelig sikres å få noen betydning, måtte de kombineres med produksjonstvang.» 

I et nytt innlegg (Arbeiderbladet 15. mai 1933) gikk Frisch inn på det 

han så som den største svakhet ved Colbjørnsens planøkonomi, nemlig at 

den ikke la tilstrekkelig vekt pd det private initiativ. Planøkonomien måtte 

ordnes så rasjonelt «at man får nyttiggjort den uhyre energikilde som ligger 

i den enkeltes vilje og initiativ». Hvordan dette skulle skje, var et 

grunnproblem, men det fant han ikke behandlet i arbeiderpartiets program. 

I en tidligere artikkel hadde Colbjørnsen gjort det klart at en sosialistisk 

planøkonomi forutsatte «en vidtgående sosialisering og samfundsmessig 

kontroll og regulering på de forskjellige felter, og spesielt for finansvesenets 

og industriens vedkommende.» (Arbeiderbladet 5. mai 1934.) 

4. Samarbeidet mellom Frisch og Colbjørnsen 

Motsetningen mellom Frisch og Colbjørnsen ble raskt overvunnet. Det 

nøyaktige hendelsesforløp er ikke klarlagt, men det er kjent at Frisch 4. 

desember 1933 hadde et møte med lagtingspresident Johan Nygaardsvold 

og stortingsmann Magnus Nilssen, begge sentrale representanter for 

Arbeiderpartiet. Etter dette utarbeidet Frisch — samme dag — et lengre P.M. 

(35 maskinskrevne foliosider) om Finansielle foranstaltninger mot depresjonen. 

Dette ble revidert av Frisch og Colbjørnsen og fremmet som Forslag 

til et kapitel om finans-, bank- og kreditvesenet, å innta i Arbeiderpartiets 

kriseprogram. Utkastet ble ytterligere bearbeidet før det ble tatt 

med i Det norske Arbeiderpartis kriseplan 1934. (Stortingsforhandlinger 

1934, Femte del, Dokument nr. 2.) 

I forslaget gjentok ikke Frisch sitt forslag om generell skattelette eller — 

mer prinsipielt — forslaget om at skattesatsene skulle endres mot-konjunkturelt. 

Han godtok arbeiderpartiets forslag om sterk økning i offentlige 

realinvesteringer og at disse delvis skulle finansieres med høyere skatter. 

Han drøfter ikke krisebevilgningene. Det viktigste for ham var å se på 

finansieringen og de likviditetsmessige virkninger av økte offentlige uttellinger. 

Colbjørnsen på sin side aksepterte både delvis lånefinansiering av de 

ate offentlige utgifter, og at lånefinansieringen skulle bygge på «ny kre-

282 

ditt». Han har åpenbart forlatt oppfatningen om at en kredittutvidelse ville 

være en «mer eller mindre latent og maskert inflasjon». 

Blant de spørsmål som ble drøftet i Frisch P.M. var også hvordan myndighetene 

skulle «overvinne sabotasjen fra den passive kapital», og her 

kom han inn på spesielle skattespørsmål. Frisch foreslo en (a) kapitalanvendelseskatt 

som skulle pålegges finansielle plasseringer (i motsetning 

til realinvesteringer), og (b) «en almindelig rentetrykkende politikk». 

I drøftelsen av «kapitalanvendelsesskatt» gikk Frisch mot tanken om en 

arveskatt, for det var ikke kapitalen som burde rammes, men bare dens 

urasjonelle anvendelse. 

Det er den likvide kapital som må beskattes, ikke den som er blitt 

ulikvid ved anvendelse i det produktive liv. Under den nuværende situasjon 

er det en rekke bedrifter som sitter med store likvide reserver, 

som på grunn av depresjonen ikke finner at de kan anvende kapitalen 

med profit. 

En skatt på den likvide kapital kunne stimulere investeringene og produksjonen. 

«En slik skatt vil kunne gjøre meget godt i en periode hvor der 

hersker en slik likviditetspanikk som der erfaringsmessig gjør i depresjonen.» 

Tilsvarende forslag ble fremsatt i forslag til krisepolitikk i andre 

land, bl. a. professor Rexford Tugwell, som var medlem av president Roosevelts 

første brain trust. Forslaget er vanskelig å realisere, fordi det er 

uklart hvilket skattegrunnlag det skal bygge på. Frisch gikk ikke inn på 

dette spørsmål. 

Frisch' memorandum munnet ut i et forslag om at det burde opprettes et 

riksfinansråd, som skulle ha vidtgående fullmakter for å styre den makro- 

Okonomiske politikk, og derfor nok var det samme som det tidligere konjunkturråd. 

5. Arbeiderpartiets kriseplan av 1934 

Mens Frisch var spesielt opptatt av de kredittpolitiske sider ved kriseplanen 

lå Ole Colbjørnsens interesser nok mer på realøkonomien. Sammen 

med Axel SOmme hadde han skrevet En norsk treårsplan (1934), der de 

gikk inn for en storstilet utbygging av næringslivet i statlig regi. Dette 

skulle innvarsle overgangen til en full sosialistisk økonomi. Colbjørnsen 

var åpenbart overbevist om at det norske næringsliv tidlig i 1930-årene

283 

ikke hadde den nødvendige investeringslyst til at landet kunne bli kvitt 

arbeidsløsheten. Det var bare staten som kunne gjøre det. Dessuten var 

han overbevist om at statlig utbygging ville være langt mer rasjonell enn 

privat. 

Industriplanen bygget på synet at eksportnæringene ikke kunne vokse 

videre. Under de rådende forhold måtte ekspansjonen derfor finne sted i 

hjemmemarkedsindustrien. Det ble statens oppgave d få investeringene og 

produksjonen opp i disse bransjene. Da de politiske forhold ikke tillot staten 

å tvinge frem en slik løsning, måtte den satse på utbygging av infrastruktur 

(samferdsel o.1.) og d tilby private bedrifter finansiering på gunstige 

vilkår. 

Både i 1932 og i 1933 hadde Arbeiderpartiet fremmet forslag om økonomiske 

krisetiltak. Planen av 1934 var derfor en videreføring, men den 

var utarbeidet i langt større detalj og hadde et vesentlig stone omfang enn 

de tidligere planene. I tillegg til de krisebevilgninger som lå inne i regjeringens 

budsjett, ville Arbeiderpartiet bevilge de summene som er vist i 

oppstillingen nedenfor. Den viser at planene ble fordoblet fra det ene år til 

det neste. 

BEVILGNINGER 1932 1933 1934 

1. Samferdselsanlegg m.v. 11,5 19,551 , 5 

2. Bureising/næringsstøtte 6,5 7,030,0 

3. Arbeidsløshetstiltak m.v. 11,0 14,529,5 

4. Gjeldslettelser 4,0 4,017 ,0 

5. Støtte til kommuner 2,0 5,012,0 

6. Rente på nytt lån1,5 

7. Bortfalt omsetningsavgift 20,02 

I alt 35,0 70,0 141,5 

2 Posten skyldes at Arbeiderpartiet Ønsket d fjerne den omsetningsavgiften som Bondepartiregjeringen 

hadde tatt med i sitt budsjettforslag, fordi den ville ha usosiale virkninger. Regjeringen 

Hundseid (Bondepartiet) falt for budsjettet skulle tre i kraft og ble avløst av regjeringen 

Mowinckel (Venstre). Denne trakk forslaget om omsetningsavgift tilbake. Da 

Johan Nygaardsvold dannet Arbeiderpartiets regjering i 1935, kom omsetningsavgiften 

inn igjen som resultat av kriseforliket med Bondepartiet.

284 

DEKNINGSMÅTE 1932 1933 1934 

1. Redusert militærbudsjett m.v. 5,0 5,0 6,5 

2. Forbruksavgifter 7,0 4,0 

Omsetningsavgift 20,0 

3. Renteskatt 17,0 25,03 

4. Arveavgift 10,0 10,0 

5. Inntekt/formuesskatt 8,0 9,0 

6. Avdragsutsettelse og lån 15,0 25,0 80,0 

I alt 35,0 70,0 141,5 

I alle tre planer spilte utgifter til veibygging, nye jernbaner, elektrifisering 

av banene, opprustning av telekommunikasjonene og — i 1934 — bygging 

av flyplasser en sentral rolle. Jordbruk og fiske skulle få store midler 

til bureising, redskaper m.v. I 1934 inneholdt planen også 10 millioner 

som støtte til industrien, særlig skipsbyggingsindustrien, og til boligbygging. 

I tillegg til de direkte utgifter ville partiet vurdere å nedsette arbeidstiden, 

redusere pensjonsalderen for statsansatte og a sette i verk sysselsettingstiltak 

for ungdom. Dessuten inneholdt kriseplanen fire forslag til lover 

om renter og gjeldsforhold. 

Når det gjaldt finansieringen av de økte offentlige arbeidene, skjedde 

det en markant endring i Colbjørnsens og partiets oppfatning. I de første 

kriseplanene ble det slått fast at de offentlige arbeidene måtte finansieres 

helt ut med skattemidler. Lån var bannlyst. Statsbudsjettet måtte balansere. 

I en artikkel fra 1932 gjorde Colbjørnsen det klart at den kraftige 

«ekspansjon av industri, transport og det øvrige næringsliv» måtte skje 

uten låneopptak, og Arbeiderpartiets medlemmer av finanskomitéen uttalte 

i særmerknadene til budsjettinnstillingen for 1932: 

Å minka avdraget pd statsskulda er noko som me kan gå med på som 

eit siste naudmidel for å få meir til arbeidsbudsjetta. Me vil understrika 

at vårt partis syn hev vore og framleides er at ein i dei gode år 

må betala skuld og setja av til d møta nedgangstidene med. Men når 

3 I stedet for renteskatten kunne inntektsskatten økes med fra 2 til 4 prosentpoeng. Dette 

ville også innbringe 25 millioner.

285 

dei styrande ikkje fylgde denne lina, og staten no stend utan dei reserver 

han burde havt, kann ogso vårt parti verta nøydd til å gå ein slik 

naudutveg som minka avdraget på skuld. Men fyresetnaden er då både 

at dette er reint millombils og at midlane heilt må nyttast til d auka arbeidsbusjetta 

og andre busjett til avhjelp av arbeidsløysa. (s. 36). 

Året etter ble lånedøren åpnet på gløtt. Colbjørnsen siterte fra partiets 

arbeidsprogram: «Statens økende kapitalbehov tilveiebringes fortrinsvis 

ved øket beskatning, som avpasses slik at den i første rekke rammer den 

passive kapital.» Dette hadde vært partiets linje, men det var grunn til å 

legge om kursen. 

I disse krisetider vil det imidlertid være uforsvarlig å forsøke å avdra 

på statsgjelden, idet dette kan gå ut over arbeidslivet, og så fortvilet 

som stillingen er, med den veldige arbeidsledighet og sviktende 

kjøpekraft, vil det kanskje endog være forsvarlig d gå til en viss midlertidig 

låneoptagelse for å reise midler til å igangsette arbeid og øke 

kjøpekraften og dermed også stimulere produksjonen og omsetningen 

i sin almindelighet. 

Ut fra de netop skisserte hensyn har Arbeiderpartiet funnet det 

nødvendig og forsvarlig å gå til praktisk talt å la være å betale av på 

statsgjelden, idet nettoavdraget er nedsatt fra 27 millioner til 2 millioner 

kroner. De kontraktsmessige avdrag må da dekkes gjennem ny låneoptagelse. 

(Colbjørnsen, Hele folket i arbeid, Oslo 1933, s. 33-34.) 

I kriseplanen for 1934 spilte lånefinansieringen en vesentlig større rolle. 

Staten skulle da låne ca 55 millioner ut over det som avdragsunnlatelse 

(25 millioner) betinget, mens økte skatter også skulle innbringe 55 millioner. 

Lånefinansieringen kom inn i programmet etter forslag fra Frisch og 

Colbjørnsen. I et avsnitt omfinans-, bank- og kredittvesenet, som åpenbart 

var skrevet av Frisch, het det at det måtte treffes 

foranstaltninger for d overvinne de cirkulasjonsmessige hindringer. 

Denne siste slags foranstaltninger må ta sikte pd d bryte igjennem den 

meningsløse hemning som pengeøkonomien har skapt i den nuværende 

depresjonsperiode, og som kan illustreres ved at skomakeren 

ikke kan få skaffet sig dress, fordi han ikke kan få solgt de sko han lager, 

og samtidig skredderen ikke kan få skaffet sig sko, fordi han ikke 

kan få solgt nogen dress. (Stortings-forhandlingene 1934, Femte del, 

Dokument nr. 2, s. 47)

286 

Kriseplanen var også opptatt av bankenes kredittskapende evne og la 

vekt på hvordan en kredittekspansjon kan startes: 

I denne forbindelse er det av betydning d være klar over den ting at 

innskuddsmasse i bankene kan skapes eller tilintetgjøres ved bankledenies 

rent psykologiske innstilling. En almindelig optimistisk innstilling 

i vurderingen av lånsøkernes «kredittverdighet» fører til at 

det blir gitt større kreditter. Bankenes kunder trekker på disse kreditter 

og bruker pengene til betalinger av forskjellig slag. De som mottar 

pengesedlene eller checkene går imidlertid ikke med dem i lommen, 

ad mange omveier kommer disse midler igjen tilbake til bankene. 

Bankenes samlede likviditetsreserve vil derfor were omtrent 

like god som tidligere, mens utlån og innskuddsmasse er steget. 

Under en almindelig pessimisme («deflasjonspsykose») er det omvendt, 

banklederne vil for å «styrke» sin likviditet, innskrenke utlånene, 

og dette vil nødvendigvis om kort tid ytre sig pd den måte at 

bankstatistikken viser en nedgang i innskuddene fra almenheten. 

Selv om sammenskrumpning i bankvesenet ikke gir noget uttrykk 

for en tilsvarende nedgang i realkapitalen, vil den allikevel, slik som 

produksjon og omsetning nu er organisert, ha en skjebnesvanger innvirkning 

på den økonomiske virksomhet i landet, idet både vareprisene 

og de produserte og omsatte varemengder går ned, svarende til 

nedgangen i omsetningsmidler, hvilket praktisk talt vil si nedgangen i 

kredittvolumet. (S. 48.) 

Dette var bakgrunnen for den foreslåtte finansiering av krisetiltakene: 

Hvis de store uttellinger som vil følge med utvidelsen av de offentlige 

arbeider o.l. ikke skal virke begrensende på den private virksomhet, 

må man ved finansieringen ikke bare gjøre bruk av rasjonelt 

avpassede, differentierte skatter og vanlig låneoptagelse, men Staten 

må også finansiere en del av sine utgifter på en slik måte at det derved 

skapes nye kredittmidler. L.] Det bør særlig iakttas at kredittskapningen 

gjennemføres på en slik måte at den kan bryte den likviditetsog 

sikkerhetspessimisme som karakteriserer depresjonstiden. 

Der er forskjellige alternativer hvorefter dette kan opnåes. Hovedsaken 

er at bankene må føle at de styrker sin likviditet ved operasjonen, 

og dessuten at det ikke tas bort midler fra andre berettigede formal. 

Det hele blir i stor utstrekning et psykologisk spørsmål. S. 50.)

287 

Det var forskjellige måter finansieringen kunne ordnes på, men forfatterne 

var blitt stående ved ordningen med skattkammerveksler. En del av 

låneopptaket på 80 millioner kroner som kriseplanen forutsatte, måtte 

«kunne skaffes ved skattkammerbeviser». 

Frisch var opptatt av bankenes kredittskapende evne. Utlånsøkningen 

ville skape vekst i innskuddene, men ved større aktivitet ville bedrifter, 

banker og personer øke sine kassebeholdninger. Det trengtes derfor et tilskudd 

fra sentralbanken, men dette ville være beskjedent. 

I en større artikkel om «Finansiering og kredittutvidelse» hevdet Ole 

Colbjørnsen lignende synspunkter. Han var nå kommet helt på linje med 

Frisch når det gjaldt behovet for låneopptak, men hans synspunkter på det 

Ønskelige ved nye skatter avvek fra det Frisch hadde hevdet. Colbjørnsen 

minnet om at skattene kunne redusere aktiviteten i den private sektor, men 

fortsatte: 

Imidlertid skal vi huske pd at beskatningen overfører en del av 

samfundets kjøpekraft fra private til staten (eller kommunen) og at 

den samfundsøkonomiske effekt av denne overførsel i det vesentlige 

ligger i at samfundet kan anvende denne kjøpekraft på en nyttigere 

og bedre måte enn de private vilde ha gjort. (Det 20. århundre, desember 

1934, s. 340.) 

Colbjørnsen var ikke i tvil om at en sterkere beskatning av renteinntekter 

og arvemidler ville være forsvarlig, fordi statsutgiftene under Arbeiderpartiets 

kriseprogram ville ha en så høy samfunnsøkonomisk verdi. 

Han uttalte seg ikke om den påtenkte omsetningsavgift. 

6. Den pengetekniske komités uttalelse om kriseplanen 

Kriseplanene fra Arbeiderpartiet, Bondepartiet og Høire ble forelagt for 

den pengetekniske komité, som Finansdepartementet hadde nedsatt våren 

1932 for å utrede «økonomiske og pengepolitiske spørsmål». 4 

4 Komitéen kalles både pengekomitéen og den pengetekniske komité. Gunnar Jahn var formann 

unntatt i den perioden da han var finansminister. Andre medlemmer var opprinnelig 

skogeier A. J. Enger, skibsreder T. Fearnley, bankdirektør E. G. H. Gundersen, generaldirektør 

A. Indrebø og professor Wilhelm Keilhau. 11935 kom professor Frisch inn som 

medlem etter at Indrebø var blitt finansminister i Nygaardsvolds Arbeiderpartiregjering.

288 

Komitéens uttalelse om finansieringsforslagene i Arbeiderpartiets kriseplan 

var forbeholdne, men i ettertid er det vanskelig å se at de var så negative 

som samtiden oppfattet dem. Komitéen pekte på at offentlige arbeider 

og kredittutvidelse hadde vært brukt tidligere i norsk økonomisk politikk. 

Komitéen var ikke motstander av slike tiltak, men den mente at en så 

ambisiøs plan som Arbeiderpartiets ville skape «inflasjon». Videre var komitéen 

opptatt av de valutamessige konsekvenser av en sterkt ekspansiv 

politikk i Norge, noe som den mente Arbeiderpartiet ikke hadde lagt tilstrekkelig 

vekt på. En sterk ekspansjon i Norge ville føre til at landet 

måtte oppgi sin valutastabilitet. Selv om dette ville by på ulemper, utelukket 

komitéen ikke denne mulighet. 

I pengekomitéens oppsummering het det: 

Arbeiderpartiets tankegang synes å ha vært følgende: Gjennem 

store statsarbeider økes efterspørselen efter forbruksvarer, og derved 

blir det mulig å få produksjonskapasiteten i forbruksindustrien fullt 

utnyttet. Sørger man så samtidig for å finansiere statsarbeidene på en 

slik måte at dette ikke skjer til fortrengsel for det private næringsliv, 

men tvert imot samtidig sørger for en kredittutvidelse som kan 

komme dette til gode, sd vil man kunne gi næringslivet en stimulans 

som setter hjulene i sving. [.. .] 

For oss står det som denne politikk, hvis den skal drives i det omfang 

som gjør det mulig å skaffe full beskjeftigelse, må føre til en 

ikke ubetydelig prisstigning. Full beskjeftigelse kan nemlig ikke skapes 

uten en sterkt øket kapitaldannelse, også i det private næringsliv, 

og en så stor kapitaldannelse har i tidligere tider bare latt sig gjennemføre 

gjennem en ubevisst tvangssparing, forårsaket av prisstigningen. 

De ledige produksjonsmidler forekommer ikke nu i ferdige 

proporsjonale doser, og man gjør derfor rettest i å regne med erfaringen 

fra tidligere tider. Nu er det klart at en prisstigning i og for sig 

ikke er av det onde. Det er noe som ønskes overalt i verden. Men efter 

den plan for kredittpolitikken som Arbeiderpartiet har fremlagt, er 

det overordentlig stor fare for at en slik prisstigning vil bli av en utpreget 

inflasjonistisk karakter og også kommer til å ha virkning pd 

valutaen. Dette må man ha for Øje. Det er mange som åpent erkjenner 

dette, og som mener at de betingelser for en utglidning på dette punkt 

som vi kjente i efterkrigsårene, ikke foreligger nu, og at man derfor

289 

ikke løper den risiko ikke å kunne beherske inflasjonen i tide. Om det 

enn kan være noe i dette, så er det dog en fare som man ikke må 

legge skjul på. Undersøker vi nærmere Arbeiderpartiets plan, viser 

det sig nemlig at de midler hvorved kredittutvidelsen skal skje, i realiteten 

munner ut i en øket utstedelse av sedler, delvis via Riksfinansrådets 

herredømme over seddelutstedelsen, dels via skattkammervekslene. 

Som vi før har sagt er denne fremgangsmåte farlig. 

(St.med. nr. 19, 1934, Bilag 1.) 

Pengekomitéen tok ikke avstand fra kredittfinansiering av de offentlige 

arbeidene. Dette var d foretrekke fremfor å finansiere dette med skatter, 

selv om det måtte minnes om at statsgjelden allerede var høy og krevde 

store uttellinger til renter og avdrag. Komitéen sluttet med d anbefale at 

man studerer nærmere hvordan kredittfinansieringen kunne ordnes mest 

hensiktsmessig. Komitéen pekte på at man særlig burde se på muligheten 

med skattkammerveksler (treasury bills) og på markedsoperasjoner (open 

market operations). «[H]erunder må man ikke være engstelig for nogen 

økning av det nuværende seddelomløp, da en slik økning slett ikke behøver 

å virke inflatorisk eller virke til fall i kronen.» 

Tidligere i uttalelsen hadde komitéen polemisert mot den raske avfeiing 

av markedsoperasjoner i arbeiderpartiets kriseplan. Det var alt for lettvint 

å vise til erfaringene fra USA. Man måtte se på forholdene i Norge. 

Komitéen sd med adskillig skepsis på en del av de organisasjonsmessige 

nyordninger. Den fant ingen grunn til å erstatte Norges Bank med et 

«riksfinansråd», og den mente at den foreslåtte varebyttesentral var kommet 

med i planen ved en inkurie. 

7. Keynes trekkes inn 

Colbjørnsen var meget misfornøyd med komitéens betenkning og skrev 

flere kritiske artikler. Han oppfordret Frisch til å gjøre det samme, og han 

skrev også et avisinnlegg, men det er ukjent om dette ble publisert. Derimot 

gav Frisch opphav til en kuriøs «dogmestrid» om Keynes' oppfatning 

av begrepet sparing. Da den avspeiler et sentralt teoretisk spørsmål i 1930årene, 

kan den være verdt å gjengi. 

I sin uttalelse om Arbeiderpartiets kriseplan brakte den pengetekniske 

komité blant annet et sitat fra Keynes' Treatise on Money, som viser at det

290 

var forsvarlig å øke kreditten så lenge dette ikke skapte inflasjon. I komitéens 

oversettelse skrev Keynes: 

Hvad er det sanne kriterium på å skape kreditt som ikke skal virke 

inflatorisk [...] ? Vi har funnet at svaret ligger i det å oprettholde balansen 

mellem samfundets sparing og verdien av de nye investeringer, 

d. v. s. bankene har bare rett til å skape kreditt uten å kunne 

anklages for inflasjonistiske tendenser hvis nettoeffekten av en slik 

kredittskapning på verdien av nye investeringer ikke hever denne 

verdi over publikums løpende besparinger. Og de vil likeledes kunne 

anklages for deflasjon hvis de ikke skaper tilstrekkelig kreditt til 

hindre verdien av nye investeringer fra å synke under beløpet av de 

løpende besparinger. Hvor meget kreditt det skal skapes for å oprettholde 

likevekt, er et innviklet spørsmål, fordi det beror på hvordan 

kreditten blir brukt og hvad som skjer med de andre monetære faktorer. 

Men svaret, skjønt det ikke er ganske enkelt, er bestemt, og prOven 

på om en slik likevekt blir oprettholdt kan man i virkeligheten 

alltid finne ved å undersøke om det er stabilitet eller mangel på stabilitet 

i hele avkastningens prisnivå (of the output as a whole). (s.4-5). 

Den pengetekniske komité påberopte altså Keynes' autoritet for å understreke 

at kredittekspansjon kan føre til inflasjon. Komitéen mente at 

Arbeiderpartiet ikke ønsket inflasjon, men hevdet at man «gjør rettest i å 

regne med at en kredittutvidelse av det omfang Arbeiderpartiet tar sikte 

på, vil virke til prisstigning [...]». Kredittutvidelse kunne i seg selv virke 

positivt, men den måtte skje innenfor de rammer som settes av sparingen 

og av hensynene til verdensøkonomien (valutaen). Om den første begrensning 

skrev komitéen: 

Et moment som i høi grad berører grensen for kredittutvidelsen, er 

sparingen. Vi har ovenfor i citatet av Keynes' bok sett hvilken vekt 

han legger pd den, og det forbauser at sparingen ikke er nevnt i Arbeiderpartiets 

plan. [...] Forholdet er at det som trenges er en utvidelse 

av produksjonsapparatet, og det er også dette Arbeiderpartiets 

program tar sikte pd. Men er det så, da kommer «sparingen» inn som 

et meget viktig moment, og man kan ikke innse annet enn at Keynes 

på dette punkt har pekt på noget som er meget viktig. Nu er det riktignok 

sd at vi er klar over at man gjennem selve kredittvesenet kan 

påvirke «sparingen». Det er en av dets funksjoner å påvirke nyskap-

291 

ningen av kapital som samfundsmessig sett er det samme som sparing, 

men dermed er også satt grenser for kredittutvidelsen. Man forutsetter 

da at man ikke vil drive kredittutvidelsen sa langt at tvangssparingen 

gjennem inflasjonen vil føre til tilstander som nedsetter levestandarden 

sterkt. (s. 6). 

Disse uttalelser grep Frisch fatt i. I brev til Stortinget 19. mars 1934 

skrev han: 

Pengekomitéen anfører som et av sine hovedargumenter at en kredittutvidelse 

er farlig og vil lede til inflasjon med mindre den bygger 

på en forutgående Økning av sparingen i samfundet (økning av bankinnskuddene 

o.s.v.). Og da sparingen for tiden hos oss er meget 

mangelfull, vil grensen for en kredittutvidelse i praksis måtte bli meget 

snever. 

Komitéen bruker visstnok ikke direkte disse uttrykk, dens formulering 

er mere vak, men dens uttalelser må i hovedsak opfattes på 

denne måte. [...] Og det er netop som støtte for dette argument om at 

en kredittutvidelse er farlig med mindre den bygger på en forutgående 

økning av sparingen, at henvisningen til Keynes — bl.a. citatet 

fra Keynes om ønskeligheten av alltid å oprettholde balanse mellem 

sparing og kredittutvidelse — må bli forstått. 

Dette er et misbruk av Keynes' navn. (Stortingets forhandlinger 

20. mars 1934, s. 412 ff.) 

Frisch hadde vært i Cambridge kort før og der «forklart [Keynes] situasjonen 

og oversatt for ham de angjeldende deler av Arbeiderpartiets Kriseplan 

og Pengekomiténs memorandum.» På denne bakgrunn skrev Keynes 

til Frisch og forklarte at den oppfatning som pengekomitéen hadde 

etter Frisch' fremstilling, ikke dekket Keynes' egen oppfatning. Frisch 

oversendte Keynes' brev til Stortinget. Der gjorde Arbeiderpartiets parlamentariske 

leder, Johan Nygaardsvold, et nummer av brevvekslingen mellom 

Frisch og Keynes. Han mente at den ville «rokke lite grand ved denne 

selvbevisste pengekomités flertalls fremstilling av hvad Mr. Keynes har 

ment om disse spørsmål.» Johan Nygaardsvold sørget for at Keynes' brev 

ble omdelt til stortingsrepresentantene. 

Formannen for den pengetekniske komité, direktør Gunnar Jahn, svarte 

på Frisch' angrep og hevdet at Frisch hadde misforstått pengekomitéens 

uttalelse:

292 

Pengekomitéen har nemlig aldri gått ut fra at en kredittutvidelse 

er farlig «med mindre den bygger på en forutgdende økning av sparingen 

i samfundet». Heller ikke har den gått ut fra den opfatning 

som Keynes tillegger komitéen, nemlig «at sparing i betydning av at 

man holder tilbake (undlater å forbruke) en større del av inntekten 

enn tidligere, er en nødvendig betingelse for utvidet investeringsvirksomhet». 

Tenker man sig et slikt standpunkt gjennemført, vilde det jo 

si det samme som at man skulde sette sig ned uten å gjøre noe og opfordre 

folk til å bruke mindre og vente til bankinnskuddene steg. 

Blev en slik «sparing» satt i gang nu, vilde den kunne virke meget 

uheldig. Pengekomitéen har aldri hevdet en slik opfatning. Den har 

tvert imot understreket at en kredittutvidelse nu er av stor betydning 

og at den vil kunne påvirke nyskapningen av kapital. Men når pengekomitéen 

har trukket sparemomentet inn, var det for å understreke at 

man ved en kredittutvidelse må ha for øie, at hvis den økede realinntekt 

som skal følge av kredittutvidelsen, ikke også fører til en sparing 

som når op til det beløp som Keynes i sitt brev sier «er nødvendig for 

nyinvesteringen av realkapital», så vil kredittutvidelsen kunne virke 

inflatorisk. Vil man drive en kredittutvidelsespolitikk, er det derfor 

nødvendig d ha sparingen for øie efter at kredittutvidelsen er satt i 

gang. (Arbeiderbladet 22. mars 1934). 

Gunnar Jahn hevdet at Keynes hadde polemisert mot Frisch' tolkning 

av den pengetekniske komité, men denne tolkning var altså ikke riktig. 

I et tilsvar til Jahn uttrykte Frisch sin glede over Jahns redegjørelse og 

konstaterte at det ikke var noen uenighet: 

Hvis nemlig pengekomitéen efter det som nu oplyses bare mener at 

en kredittutvidelse må skje på en slik måte at den efterfølges av en 

aning i den reelle sparing, så er den i full overensstemmelse med arbeiderpartiets 

synspunkt. Hvis det er noe som karakteriserer arbeiderpartiets 

kriseplan, så er det jo nettop dette at en kredittutvidelse i sig 

selv ikke er nok, men at den må gå hånd i hånd med mere direkte foranstaltninger. 

Kredittutvidelsen må ledes og utnyttes på en slik måte 

at den gir sig utslag i øket omsetning og øket produksjon av realkapital, 

altså i øket real sparing. (Arbeiderbladet 22 mars 1934).

293 

Frisch frikjente altså pengekomitéen for villfarelser. Det hele hadde vært 

storm i et vannglass. 5 

Frisch ble så begeistret over pengekomitéens «omvendelse» at han 

straks skrev til Nygaardsvold og foreslo at Arbeiderpartiet skulle fremme 

forslag om at komitéen ble gitt i oppdrag å studere på hvilken måte en kredittutvidelse 

kunne gjennomføres. Han sluttet seg altså til pengekomitéens 

forslag. 

8. Statsveksler 

Noen måneder senere drøftet Stortinget et forslag om å gi Finansdepartementet 

fullmakt til å utstede statskasseveksler. 

Dette spørsmålet hadde vært fremme også i 1920-årene uten at tanken var 

blitt realisert. Når regjeringen nå gikk inn for et slikt nytt låneinstrument, 

var det fordi det kunne sikre staten billigere korte lån og fordi det kunne 

være en hensiktsmessig likvid plassering for banker og andre kredittinstitusjoner. 

Regjeringen forutsatte at volumet ble begrenset til 40 millioner, 

at lånene ble kortsiktige og at Norges Bank var villig til å rediskontere 

dem. (Stortings-proposisjon nr. 46, 1934.) 

5 Arbeiderbladet fastholdt senere (18. april 1936) at det var Frisch og Keynes som hadde 

fått den pengetekniske komité til å endre oppfatning: «Arbeiderpartiet stilte gjennem sin 

store kriseplan av 1934 kredittutvidelsen op som et meget viktig tillegg til og forutsetning 

for en sterk arbeidsutvidelse i landet. Forståelsen av denne sak var på denne tiden liten, 

også pd såkalt 'sakkyndig' hold. Vi minner om den fadese som herrene Jahn og Keilhau i 

statens pengetekniske komité den gang gjorde. De blev skarpt tilrettevist av mer moderne 

og autoritative akademiske økonomer, som professorene Frisch og Keynes, og de fikk 

også sine fortjente lusinger både av Nygaardsvold i stortinget og i vårt blad.» 

Professor Keilhau ville ikke akseptere denne versjon av historien, og fremhevet at «professor 

Frisch misforstod et enkelt punkt i vår innstilling, som nok kunde ha været klarere 

utformet, hvis vi pd forhånd hadde tenkt oss muligheten av at nogen kunde finne pd d fortolke 

den som professor Frisch.» (Aftenposten 22. april 1936.) 

I en brosjyre Politikk i pakt medfremtiden, som Frisch utgav i 1965, gjengav han Nygaardsvolds 

innlegg i Stortinget og sin brevveksling med Keynes, men han tok ikke med 

den etterfølgende debatt med Jahn og dermed heller ikke at hans gjengivelse overfor Keynes 

var en mistolkning av den pengetekniske komités uttalelse. 

Frisch kunne kanskje hatt større grunn til d anklage Colbjørnsen for villfarelser, for han 

hadde skrevet at «... staten gjennem kredittpolitikken sørger for på forhånd eller samtidig d 

skape de lånemidler som den selv og andre skal låne.»

294 

Pengekomitéen fikk forslaget til uttalelse. Komitéen understreketat at 

lånene først og fremst måtte ta sikte på å jevne ut sesongsvingningene i 

statens inn- og utbetalinger. Det måtte ikke komme på tale å rullere disse 

kortsiktige lånene slik at de i realiteten ble langsiktige. Som den eneste 

høringsinstans pekte komitéen på §19 i lov om Norges Bank, der det het at 

banken ikke måtte stå i forskudd til staten. Dette satte en grense for hvor 

langt banken kunne rediskontere vekslene. 

Da Stortingets finanskomité fikk proposisjonen til behandling, delte 

den seg — som vanlig — i fraksjoner. Etter anmodning fra stortingspresident 

Nygaardsvold hadde Frisch utarbeidet utkast til særvotum fra Arbeiderpartiets 

komitémedlemmer. Utkastet ble innledet med noen generelle betraktninger 

om «cirkulasjonsspørsmålene» og en drabelig kritikk av Norges 

Banks direksjon, basert på en enkelt setning i en tidligere uttalelse fra 

direksjonen. Frisch skrev: 

Norges Bank har altså overhodet intet forstått av den cirkulasjonsmessige 

sammenheng mellem utlån og innskudd i en nasjons samlede 

bankvesen, d.v.s. den sammenheng som gjør at utlån på en kant 

kommer tilbake som innskudd pd en annen. Den ovenfor citerte uttalelse 

vil sikkert komme til å bli stående i historien som et vidnesbyrd 

om den utrolige mangel på forståelse av samfundsøkonomien (i motsetning 

til privatøkonomien) som vor høieste bankledelse har hatt. 

Arbeiderpartiets medlemmer av finanskomitéen strøk både cirkulasjonsbetraktningene 

og utfallet mot Norges Bank, men fulgte ellers Frisch' utkast 

temmelig tett. De fremhevet at statsveksler ikke bare skulle brukes til 

sesongutjevning, men at de også kunne brukes ved konvertering av faste 

lån. De avviste forslaget om en grense for utstedelsen og ville i det hele se 

bruken av statsvekslene som et middel til en generell kredittutvidelse. 

Norges Bank måtte pålegges å rediskontere vekslene. 

Fraksjonen mente åpenbart at statsveksler alene ikke var tilstrekkelig, 

for uttalelsen munnet ut i et forslag, som stammet fra Frisch, om at regjeringen 

snarest mulig skulle utrede hvordan en kredittutvidelse burde 

iverksettes. Dette forslaget ble vedtatt av Stortinget. Debatten der munnet 

nemlig ut i en henstilling til regjeringen om å utrede «ved hvilke foranstaltninger 

fra statens side den av [den pengetekniske komité] anbefalte 

kredittutvidelse bør iverksettes.» Foranledningen til beslutningen var 

direktør Jahns uttalelse om at pengekomitéen mente «at en kredittut-

295 

videlse nu er av stor betydning, og at den vil kunne påvirke nyskapningen 

av kapital». 

Med bakgrunn i Stortingets henstilling ba Finansdepartementet den pengetekniske 

komité om å utrede spørsmålet. Utredningen forelå 30. november 

1935. Den munnet ut i to forslag: Norges Bank burde drive markedsoperasjoner 

og taket for bankens seddelutstedelsesrett burde heves. Finansdepartementet 

sluttet seg til forslagene. Arbeiderpartiet, som nå var regjeringsparti, 

og pengekomitéen var dermed ikke lenger pd kollisjonskurs. 

9. Markedsoperasjoner 

Pengekomitéens drøftelse om markedsoperasjoner kom til å dreie seg om 

flere spørsmål: 

—markedsoperasjoner som et økonomisk-politisk virkemiddel, 

—det rettslige grunnlag for markedsoperasjoner, 

—regnskapsmessige konsekvenser for Norges Bank, og 

—behovet for større seddelutstedelse. 

Det ble slått fast at Norges Bank allerede med den gjeldende lovgivning 

hadde adgang til å kjøpe og selge verdipapirer, men for å gjøre reglene for 

markedsoperasjoner enda tydeligere, ble det foreslått mindre endringer. 

De regnskapsmessige konsekvenser gjaldt spørsmålet om Norges Bank 

burde tilføres en støtpute fra staten for å fange opp eventuelle tap som 

følge av kurssvingninger. Videre var det spørsmål om eventuelle gevinster 

skulle kunne tilfalle bankens private aksjonærer. 

I sin korte uttalelse om selve hovedsaken gikk den pengetekniske komité 

ikke særlig grundig inn på viktige problemer, først og fremst hvilken 

virkning markedsoperasjoner ville få under de rådende konjunkturforhold. 

Komitéen understreket at sentralbanken alltid hadde hatt som oppgave å 

føre en motkonjunkturpolitikk gjennom variasjoner i sin diskonto. «Under 

den siste fase i den opadgående konjunktur — ofte først når omslaget var 

inntrådt — satte landenes centralbanker diskontoen op, for så å sette den 

sterkt ned under lavkonjunkturen.» Endringene i diskontoen ville påvirke 

kredittvolumet. «En rentesenkning vil [.. .] ha en tendens til å påvirke efterspørselen 

efter kreditt og under de nevnte forutsetninger — at lønnsomheten 

stiger — også tilbudet. Derigjennem blir en «kredittutvidelse» satt i 

gang. Motsatt vil en diskontoforhøielse kunne virke til kredittinnskrenkning.» 

(s.3).

296 

Pengekomitéen gjentok at det var ønskelig med en kredittutvidelse og 

mente at det var grunnlag for å gripe til mer «direkte» virkemidler enn diskontoendringer. 

Mens kredittforholdene tradisjonelt hadde vært lette i depresjonstider, 

var dette ikke tilfelle i 1934. Markedsoperasjoner kunne endre 

dette forhold. I et avsnitt som antakelig var skrevet av Frisch, het det: 

Når man skal drøfte kredittutvidelsen, må man ikke uten videre 

feste sig ved innskuddenes bevegelse og gå ut fra at man må vente 

med kredittutvidelsen inntil innskuddene er begynt å stige av sig selv. 

Det er en misforståelse. Det er nemlig ikke tvilsomt at hvis man begynner 

med å få i stand en nettoøkning av utlånene, så vil det ha en 

tendens til å skape en tilsvarende nettoøkning i innskuddene, likesom 

en nettoinndragning av utlånene vil ha en tendens til å bringe innskuddene 

ned. Det er derfor en mulighet for på et helt sundt grunnlag 

å begynne med å påvirke utlånssiden. Det er nettop her den aktive 

kredittutvidelsespolitikk ligger. 

Det at man begynner med utlånssiden behøver ikke å bety at det er 

ved seddelpressens hjelp at kredittutvidelsen kommer i stand. Naturligvis 

er det så at hvis den aktive kredittutvidelsespolitikk lykkes slik 

at forretningsvirksomheten efter hvert økes, så vil dette skape et behov 

for støne kassabeholdninger hos bedrifter og banker og dette vil 

i sin tur nødvendiggjøre en viss økning i seddelomløpet. Men denne 

økning er bare en naturlig følge av den økede virksomhet. Den utgjør 

bare en brøkdel av det samlede beløp med hvilket kreditten er utvidet. 

Hvor stor denne brøkdel skal bli avhenger av forretningslivets 

betalingsvaner. (S. 4). 

Det springende punkt ble altså å få satt kredittekspansjonen i gang. 

Dette avhang av bankenes likviditet, næringslivets foretaksomhet og tilgangen 

på kredittverdige kunder. 

Det er tre faktorer som hver for sig er nødvendige for at banksystemets 

egne krefter skal sette i gang en kredittutvidelse. For det første 

må de enkelte banker mene at de har så rikelig med midler — har en så 

stor likviditetsreserve — at de uten å sette sin egen posisjon i fare 

vilde kunne øke sine utlån, hvis der måtte melde sig gode kunder. [...] 

For det annet må det være forretningsfolk som har et så optimistisk 

syn på lønnsomheten og den kommende utvikling at de våger å legge

297 

i vei med virksomhet og gå til å opta lån. Og for det tredje må bankene 

anse disse kunder som kredittverdige. Alle disse tre faktorer er i 

høi grad psykologisk bestemt. (S. 5) 

Gjennom «monetære foranstaltninger» kunne myndighetene påvirke den 

første faktor, men knapt nok de to andre. Komitéen gikk ikke inn på dette. I 

stedet drøftet den begrensningene for en kredittekspansjon. Den fant at faren 

for inflasjon var svært liten, men at hensynet til valutaen satte grenser. 

Komitéen gikk ikke inn på hvor effektive markedsoperasjonene ville 

være under depresjonen, men innstillingen var preget av betydelig nokternhet. 

Det pekes på at det norske verdipapirmarked var lite utviklet, selv 

om fordringsmassene ble vesentlig utvidet under og etter verdenskrigen. 

Men markedet var stadig langt mindre raffinert enn det man fant i verdens 

store kapitalmarkeder, særlig det engelske og det amerikanske. Komitéen 

viste til et bilag av Frisch, som drøftet operasjonene og deres virkninger 

på banksystemet. Dette er hans vel kjente utredning om kredittmultiplikatoren, 

som lenge var pensum ved Sosialøkonomisk embedseksamen. Bilaget 

viste meget store verdier for kredittmultiplikatoren, men komitéen tok 

ikke stilling til realismen i beregningene. 

Et spesielt aspekt ved en kredittutvidelse var seddelomløpets størrelse. 

Under det differansesystem som da gjaldt, måtte Stortinget fatte vedtak om 

grensen for Norges Banks seddelutstedelsesrett. I 1934 var denne 250 millioner 

kroner ut over verdien av gullbeholdningen. Da det faktiske seddelomløpet 

var begynt å nærme seg denne grensen, foreslo pengekomitéen at 

grensen burde heves. Flertallet gikk inn for en økning med 75 millioner, til 

325 millioner, mens «professor Frisch holder på minst 100 mill. kr.». 

10. Major Douglas' forslag om kredittekspansjon 

Frisch og Colbjørnsens syn på behovet for kredittutvidelse kom igjen frem 

i debatten da Oslo i februar 1935 hadde besøk av den britiske Major (Clifford 

Hugh) Douglas. Hans bøker om den økonomiske krisen og hans plan 

om social credit, hadde skaffet ham mange tilhengere over hele verden, 

selv om de fleste fagøkonomer avviste hans tanker som tåkeprat. 

I anledning av besøket skrev Frisch en større artikkel (Aftenposten 14. 

februar 1935), der han påviste grove analytiske feil. Ole Colbjørnsen sluttet 

seg i to større kommentarartikler (Arbeiderbladet 12. og 18. februar), 

til den konklusjon som et ekspertutvalg i det britiske arbeiderparti var

298 

kommet til, nemlig at Douglasplanen og forfatterens «A+B-teorem» var 

humbug og urealistisk. 

Det springende punkt i Douglas' kriseforståelse var at krisen skyldtes 

mangel på kjøpekraft. Staten skulle derfor utbetale en «nasjonal dividende» 

til forbrukerne eller skattebetalerne. For Storbritannia var den tallfestet 

til 500 millioner pund sterling. Colbjørnsen og Frisch mente at dette 

for Norge ville svare til 4-500 millioner kroner. For 1933/34 var statsbudsjettets 

totalsum vel 300 millioner og de samlede skatter til stat og kommuner 

var av samme størrelsesorden. Både Colbjørnsen og Frisch hevdet 

derfor at en slik utbetaling ville føre til en voldsom inflasjon, ikke minst 

fordi det var tale om et årvisst tiltak, som det ikke var angitt noe slutt-tidspunkt 

for. Frisch skrev at «en vedholdende utstedelse av nasjonal dividende 

efter Douglas' system umulig kan lede til noget prisfall, men tvertimot 

må ende i en vill inflasjon.» Men Frisch var ikke fullstendig avvisende 

til tanken: 

I den nuværende situasjon ville det f.eks. efter mitt skjønn ikke være 

nogen synderlig betenkeligheter ved ett år eller to å foreta en slik 

injeksjon med et beløp som kanskje ikke var fullt så stort som det 

Douglas regner med, men ialfall, la oss si, halvparten. 

Sett i forhold til Arbeiderpartiets kriseplan for 1934 var halvparten, altså 

150 millioner, et stort beløp, for kriseplanen opererte med låneopptak på 

80 millioner. 

11. Grensene for motkonjunkturpolitikken 

I en radiodebatt med Bankforeningens kontorsjef Holger Kofoed i mai 

1936 gav Frisch en mer systematisk behandling av «konjunkturregulerende 

statsinngrep i bankvirksomhet»: «I en nedgangstid skal man da bevisst 

undlate å skaffe staten tilstrekkelige inntekter til å balansere budgettet, 

man skal bevisst skaffe balansen i stand ved å opta store statslån. I en 

opgangstid skal man gjøre det motsatte.» 

På bakgrunn av denne uttalelsen spurte økonomisk Byrå (Johan Seland) 

professor Frisch om hvor i konjunktursyklen han mente at landet befant seg 

sommeren 1936, og hvis han mente at oppgangen var i gang, om han da 

ville «gjøre sin innflytelse gjeldende for å få budgettet opgjort med overskudd 

og sterk avbetaling på statsgjelden?» (Tidens Tegn 31. juli 1936.)

299 

I sitt svar fremholdt Frisch at man i konjunkturbedømmelsen 

måtte skille mellem den middelslange og den lange konjunktursvingning. 

[...1 

Den middelslange svingning (på 8 à 10 år) er nu pd vei opover 

hos oss. [...] Hvis man bare vil ta hensyn til disse middelslange bevegelser, 

er derfor tidspunktet snart kommet da der bør avbetales pd 

statsgjelden. Hvis man også tar hensyn til den underliggende — i 

mange henseender viktigere — langtidsbevegelse, stiller derimot saken 

sig anderledes. Efter min opfatning har den lange konjunktursvingning 

ikke engang nådd bunnen, men vil først gjøre dette henimot 

midten av dette århundre. [...] 

Hvis man bare tar hensyn til denne lange konjunkturbevegelse, 

kommer man til det resultat at statens oplåning nu bør foregå med 

stor styrke helt upåvirket av den midlertidige opgang vi for tiden har. 

Så langt mener jeg imidlertid ikke man bør gå. Man må ikke bare se 

hen til den lange bevegelse. Hensynene til den lange og den middelslange 

bevegelse må avveies mot hverandre. Selvom man herunder 

legger betydelig vekt pd den middelslange bevegelse, tror jeg at man 

— blandt annet pd grunn av langtidsbevegelsens amplitude — må 

komme til det resultat at en økning av statsgjelden fremdeles er konjunkturpolitisk 

riktig og at den vil være det iallfall i de nærmeste dr 

fremover. (Tidens Tegn 10. august 1936) 

Økonomisk Byrd fant Frisch' standpunkt «meget originalt» og hevdet 

at det var ingen andre økonomer som mente at staten skulle søke d utjevne 

andre svingninger enn de vanlige «middelslange». Langbølgene var lite 

utforsket, noe som blant annet ble vist ved at lengden ble angitt med sd 

upresise avgrensninger som 47 og 60 år. Utjevning av slike bølger måtte 

fore til underskuddsbudsjettering i 23-30 år, som sd skulle følges av like 

mange år med overskuddsbudsjettering. 

Av de grunne vi har nevnt mener vi at professor Frisch's tanke — 

d bekjempe de tåkede langtidsbølger ved hjelp av lange rekker henholdsvis 

av underskudds- og overskudds-budgetter er like fantastisk 

som enestående. (Tidens Tegn 21. august 1936)

12. Fra plan til virkelighet 

300 

Arbeiderpartiet var i opposisjon da kriseplanene ble utarbeidet. Etter at regjeringen 

Nygaardsvold tiltrådte 20. mars 1935 fikk partiet bedre muligheter 

for å gjennomføre planene, selv om den som mindretallsregjering 

måtte hente støtte fra andre partier. Kriseforliket med Bondepartiet la 

klare begrensninger på hvilke tiltak som kunne realiseres. 

Det kan være grunn til å fremheve fem områder der det ble markerte 

forskjeller mellom planer og virkelighet: 

1. Krisetiltakene ble mer beskjedne enn planene. I kriseplanen for 1934 

hadde Arbeiderpartiet foreslått 140 millioner til økte krisebevilgninger. 

Etter regjeringsskiftet i 1935 fremla den nye regjeringen endringsforslag 

som innebar at driftsbudsjettet ble satt opp med 26 millioner og kapitalbudsjettet 

med 2,5 millioner kroner. 

Sammen med den utgående regjerings forslag kom krisebevilgningene 

for budsjettåret 1935/36 opp i 70 millioner 

kroner. Året etter økte regjeringen dette til knappe 90 millioner, for så i 

budsjettet for 1937/38 å redusere krisebevilgningene til 66 millioner kroner. 

Dette ble begrunnet med de bedrede tider. 

2. Det viste seg å være vanskelig å anvende krisebevilgningene i den 

takt som var forutsatt. Dette førte til at en betydelig del av bevilgningene 

ble gjort overførbare, og at statsregnskapet ble gjort opp med «bedre balanse» 

enn budsjettene. 

Hvis Frisch' forslag om skattelette, eventuelt supplert med direkte stønader 

til de med lavest inntekt, var blitt fulgt, ville budsjettsituasjonen ha 

kunnet vært en ganske annen. Det er langt raskere å sette skatter ned enn å 

sette nødsarbeider i gang. 

3. Behovet for opptak av nye lån var meget lite under kriseårene. Statskassen 

hadde et lite underskudd før lånetransaksjoner i 1931 og 1932, men 

fra 1933 til 1937 var det et solid overskudd. Staten trakk inn likviditet i 

betydelig omfang hvert år fra 1932 til 1937, mens Norges Banks valutatransaksjoner 

førte til en tilførsel av likviditet til publikum. Det var først 

beredskapsutgiftene på budsjettet for 1939/40 som skapte underskudd på 

driftsbudsjettet og et større lånebehov. 

Økningen i kriseutgiftene 1935 ble dekket med høyere skatter og avgifter: 

forhøyd kriseskatt på formue og inntekt, og «midlertidig omsetningsavgift 

til kriseformål». Den siste ble innført som ledd i kriseforliket med 

Bondepartiet.

301 

4. I og med at staten ikke trengte ny opplåning, kom spørsmålet om 

valg av lånekilder bare til å gjelde refinansieringen av tidligere lån. 

Frisch' drøftelser om dette tema kom helt i bakgrunnen. Det kom ikke på 

tale å låne i norske banker og dermed få til en kredittutvidelse. Markedsoperasjoner 

kom heller ikke til å bli praktisert. 

5. De fleste forslag til nye statsinstitusjoner ble ikke realisert, i alle fall 

ikke i den opprinnelige form. Det ble ikke opprettet noe riksfinansråd og 

Norges Banks stilling ble ikke endret. Colbjørnsen og Sømmes omfattende 

forslag til nye institusjoner for statlig industri-engasjementer ble 

stort sett skrinlagt. Nydannelsene innskrenket seg til Rådet for teknisk-industriell 

forskning og Statens kommisjon for nye arbeidstiltak, planlegging 

og selvberging (Tiltaks-kommisjonen), som kom i virksomhet høsten 

1935. Den foreslåtte statsbank for industrireising ble til Den Norske Industribank 

AIS, som fikk blandet eierforhold med 49 prosent av aksjene til 

private eiere. Den fikk mindre utlånsrammer enn det Colbjørnsen hadde 

foreslått, og kravene til sikkerheter for lån ble strammere. Regjeringens 

industritiltak manglet «den overgripende planøkonomiske samordning 

som Colbjørnsen la så stor vekt på». (Lange i Hanisch og Lange, 1986, 

s. 20.) 

Det ble heller ikke tale om «produksjonstvang» eller liknende tiltak 

overfor private bedrifter, slik Colbjørnsen tidligere hadde hevdet var nødvendig. 

Når det gjaldt de forslag som ble fremmet av Frisch, fikk heller ikke 

disse noen positiv mottakelse. Sambandsbanken ble aldri opprettet. I stedet 

ble det etablert sikringsfond for de to bankgrupper. Og forslaget om 

varebyttecentraler (Statens omsetningsverk) forble, som pengekomitéen 

uttrykte det, en inkurie. 

Regjeringen Nygaardsvold gjorde ikke forsøk på å opprette det foreslåtte 

finansråd, men i en debatt i stortinget i juni 1936 tok Hornsrud opp 

denne tanken. Arbeiderbladet mente at et slikt råd ville ha kunnet sikret en 

lavere rente enn den man hadde, og at et finansråd ville ha kunnet gjennomføre 

en nedbetaling av den utenlandske gjeld. «Men betingelsen er at 

arbeiderpartiet får flertall i stortinget og regjeringen får herredømmet over 

og ledelsen av pengepolitikken og landets kredittliv.» (Arbeiderbladet 16. 

juni 1936.) Den virkelige motstander var altså Norges Bank. Det var den 

som måtte legges under regjeringens styre.

Litteratur 

302 

Bergh, Trond og Tore Jørgen Hanisch (1984): Vitenskap og politikk. Linjer i norsk sosialøkonomi 

gjennom 150 år. Oslo 

Dahl, Svein (1985): HOyre og staten. Høyres holdning til statlige inngrep i det Økonomiske 

liv i mellomkrigstiden. Oslo. 

Danielsen, Rolf (1984): Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918-1940. Høyres historie 2. Oslo. 

Hanisch, Tore Jørgen og Even Lange (1986): Veien til velstand. Oslo. 

Nordvik, Helge W. (1977): «Krisepolitikken og den teoretiske nyorienteringen av den økonomiske 

politikken i 1930-årene», Historisk Tidsskrift. Oslo.

Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT) 109 (1995), 303- 

BOKANMELDELSE 

Stiglitz, Joseph E., Economics, (W.W. Norton & Company, New York), 

1993. 

Det kan være vanskelig å finne gode og samtidig velegnede lærebøker til 

undervisningen på innføringsnivå i sosial- eller samfunnsøkonomi. De 

fleste (og antakelig de beste) innføringslærebøkene er skrevet av amerikanske 

forfattere for det amerikanske «undergraduate»-markedet. Siden 

bruk av matematikk på grunn- og mellomfag er ganske utbredt i Norge, 

har amerikanske innføringstekster ikke alltid vært tilstrekkelig krevende 

matematisk for vår grunnundervisning. Imidlertid har endringene (eller 

nivåsenkningen om en vil) i det norske skolesystemet de siste årene åpnet 

veien for at amerikanske innføringstekster nå kanskje passer bedre inn i 

våre studieordninger enn før. Med dette som utgangspunkt burde en innføringsbok 

lik den Stiglitz har skrevet, være spesielt interessant for økonomiundervisningen 

ved norske universiteter og høyskoler. 

Nå er det selvsagt ikke bare det faktum at boka gjør bruk av lite matematikk 

som gjør den interessant. Alle økonomer som pd en eller annen 

måte har kommet i kontakt med Stiglitz, vet at han alltid har et eller annet 

interessant å komme med, uansett tema. Han er uten tvil blant de mest innflytelsesrike 

og originale økonomer i vår tid og har helt fra slutten av 60tallet 

ydet verdifulle bidrag på nær sagt alle områder av faget. Derfor bør 

vår nysgjerrighet vekkes når Stiglitz skriver en innføringslærebok. Og 

skuffet bør en ikke bli. Boka dekker nær sagt alle de temaer Stiglitz selv 

har arbeidet med — og det er som kjent ikke lite — og leseren blir tidlig 

konfrontert med informasjonsøkonomiske problemer som Stiglitz har hatt 

en forkjærlighet for i lang tid. Nå er det alltid en fare for at en eldre/middelaldrende 

leser lar seg begeistre over at moderne temaer behandles i elementære 

lærebøker, uten at en fersk student, som kanskje har nok med å få 

med seg de grunnleggende metodene, synes det er spennende i det hele 

tatt. Jeg tror ikke boka fungerer slik. Ferske studenter er, i motsetning til 

mange eldre, som gammeldagse fritenkere, med stor sans for forhold som 

de kjenner igjen fra virkeligheten. Derfor vil imperfeksjoner som springer 

ut av at noen vet noe mer enn andre, ha en sterk appell fordi dette er noe 

de fleste vil dra kjensel på.

304 

Economics er en murstein av en lærebok, men dét bør ikke skremme 

noen fra å lese den. Den består, som svært mange amerikanske innføringstekster, 

av to hoveddeler; en mikrodel fordelt på 24 kapitler over 640 sider, 

og en makrodel på 16 kapitler og nesten 500 sider. I det følgende vil 

jeg konsentrere meg om mikrodelen. Før jeg gjør det, la meg kort nevne at 

makrodelen omhandler tradisjonell etterspørselsregulering, betydningen 

av penger, vekst, utvikling og alternative økonomiske systemer. Mitt motiv 

for å legge mindre vekt på denne delen av boka er at undervisningen, 

og dermed lærebøker, i makroøkonomisk teori i Norge bør knyttes nærmere 

til institusjonelle forhold slik vi kjenner det fra vårt eget land. Som 

kjent er det i så måte store forskjeller mellom f.eks. USA og Norge. Derfor 

er makrokapitlene hos Stiglitz (eller for den saks skyld andre amerikanske 

lærebøker i makroteori) mindre relevante for undervisningen i det 

norske systemet. I den forbindelse kan det være på sin plass å spørre hvorfor 

en så glitrende lærebok som Leif Johansens Offentlig Økonomikk ikke 

lenger blir brukt som innføringsbok i elementær etterspørselsregulering 

og økonomisk politikk? Alt som er nytt, er ikke nødvendigvis bra! 

Mikrodelen i Stiglitz' lærebok er omfattende; noen vil si altfor omfattende. 

Jeg tror ikke det, selv om enkelte deler nok kan holdes utenom pensumlister 

uten at trådene i teksten forsvinner. I første del, det Stiglitz betegner 

«Introduction», brukes den amerikanske bilindustris historie til å illustrere 

en rekke av de grunnleggende spørsmål økonomer er opptatt av. 

Ganske raskt blir leseren ledet i retning av å få vite hva faget går ut på. Og 

det er her Stiglitz' tekst går lenger enn mange andre: På side 10 sies det: 

«Economics studies how individuals, firms, governments, and other organizations 

within our society make choices, and how those choices determine 

how the resources of society are used». Ikke bare betones viktigheten 

av de velkjente beslutninger truffet av «den lille mann eller kvinne», det 

være seg som konsument eller entreprenør i egen bedrift, men også betydningen 

av beslutninger truffet i organisasjoner bestående av aktører med 

ulike interesser og ulik informasjonstilgang. Dette gjør det bl.a. mulig å 

supplere de grunnleggende og tradisjonelle spørsmål vedrørende effektivitet 

(hva og hvor mye blir produsert, hvordan blir varer produsert og 

hvordan fordeles varemengder på de enkelte forbrukere) med enda et effektivitetskriterium, 

nemlig «hvem treffer beslutninger og på hvilken 

måte». Den nesten selvinnlysende observasjonen at en rekke beslutninger 

treffes utenfor markedet, bl.a. av offentlige organer og politikere eller in-

305 

ternt i bedrifter, mens andre treffes i markeder, stiller krav til vurdering av 

hvordan slike beslutninger treffes og om disse beslutningene leder til 

effektive løsninger. Dermed skapes en overbygning mellom det studenter 

lærer i en tidlig fase, og spørsmål de seinere bør stille i enhver sammenheng, 

nemlig om det er mulig å organisere det økonomiske systemet på en 

bedre måte. 

I kapitel 2 utfordres leseren til å tenke som en økonom. Heller enn å 

gyve løs på den aller enkleste versjonen av en frikonkurranseøkonomi lar 

Stiglitz leseren få innblikk i noen av de motiver eller incentiver et markedssystem 

skaper for den rasjonelle beslutningstaker med veldefinerte 

eiendomsrettigheter. Han forsøker å «disiplinere» leseren til å lære noe av 

det som er viktig i faget, nemlig at vi ikke kan få noe gratis, eksemplifisert 

bl.a. ved avveiningen mellom incentiver og likhet. Et system som skaper 

gode incentiver for den enkelte beslutningstaker, vil normalt gi opphav til 

ulikhet, f.eks. i inntekt, mellom personer. Også på dette punktet synes teksten 

til Stiglitz å avvike fra andre elementære fremstillinger, der troen på 

kostnadsfrie overføringer eller ikke-vridende skatter synes å dominere. 

Kapitel 3 omhandler gevinster ved bytte mellom individer og land, og inneholder 

bl.a. en enkel fremstilling av teorien for komparative fortrinn. De 

to etterfølgende kapitlene er om partielle likevektsmodeller; etterspørsel, 

tilbud, komparativ statikk og ulike markedsinngrep, og skiller seg lite fra 

en hvilken som helst annen lærebok. Temaet for kapitel 6, «Time and 

Risk», er normalt holdt utenfor grunnfagstudenters rekkevidde. Men fordi 

Stiglitz i etterfølgende kapitler opererer med tilpasning og likevekt i tre 

sentrale markeder; arbeids-, produkt- og kapitalmarkedet, kommer en 

selvsagt ikke utenom avveininger over tid, usikkerhet og forsikring. Leseren 

møter for første gang problemer med privat eller asymmetrisk informasjon 

(«adverse selection» eller ugunstig utvalg) og skjulte handlinger 

eller manglende incitamenter til å utvise aktsomhet når en er forsikret 

(«moral hazard»). Eksemplene er enkle, men jeg vil tro at disse idéene, 

om enn begripelige og gjenkjennelige, nok kan fortone seg krevende. Det 

bør imidlertid ikke skremme oss som leerere fra å la slike temaer få en sentral 

plass tidlig i studiet. Ikke bare er slike spørsmål viktige for å forstå en 

rekke markedsimperfeksjoner (som behandles i del III), men det «krydrer» 

undervisningen. Det er nettopp det at disse temaene er med i boka, 

som rettferdiggjør utgivelsen av den, og som skiller den, i positiv retning, 

fra de fleste andre innføringstekster.

306 

Kapitel 7 omhandler en annen av Stiglitz' favoritter, nemlig den offentlige 

sektor. Med utgangspunkt i forskjellige former for markedssvikt og 

behovet for omfordeling bringes offentlig sektor inn som en reguleringsinstans, 

med myndighet til å iverksette tiltak for å bedre anvendelsen av samfunnets 

ressurser. En del av de samme temaene, samt styringssvikt og 

offentlig beslutningstaking, behandles noe mer utfyllende i kapitel 23. Skatt 

og fordeling behandles i et eget kapitel (kap. 24). I og med at eksemplene 

til Stiglitz er hentet fra USA, må forelesninger/pensum om den offentlige 

sektors økonomi og dens betydning, suppleres med mer hjemlig stoff. 

I del II gir Stiglitz en mer utførlig behandling av det vi normalt vil betegne 

«tradisjonell mikroteori for perfekte markeder», som husholdningens 

tilpasning, bedriftens tilpasning og tilslutt generell likevekt i en okonomi 

med tre hovedmarkeder: produktmarked, kapitalmarked og arbeidsmarked. 

Husholdningens atferd går over fire kapitler; i kapitel 8 behandles 

den tradisjonelle konsumenttilpasningen, i kapitel 9 og 10 sparebeslutningen, 

først der total sparing fastlegges og dernest noe mer om forskjellige 

investeringsobjekter. Kapitel 11 tar for seg valg i arbeidsmarkedet. 

Disse temaene presenteres klart og oversiktlig, men på en tradisjonell 

måte, uten at dét nødvendigvis er en svakhet. Fra et pedagogisk synspunkt 

kan en kanskje reise innvending mot måten Stiglitz utleder tilpasningen til 

en konsument på. Vi er stort sett vant med å innføre to sentrale elementer i 

ethvert beslutningsproblem: Et mulighetsområde (budsjettbetingelsen) og 

en målfunksjon (nyttefunksjon) med bestemte egenskaper. Egenskaper 

ved preferansene, og spesielt den marginale substitusjonsbrøk, blir ikke 

introdusert i teksten før i etterfølgende appendiks til hvert kapitel. Dermed 

blir forklaringen av tilpasningen og hvordan den påvirkes av endring i priser 

og inntekt, hengende litt i lose lufta. Jeg tror fremstillingen hadde blitt 

klarere og mer helhetlig om preferanser hadde blitt tatt inn i teksten med 

en gang og ikke utsatt til appendiks. Dette går igjen fra kapittel til kapittel 

og er lite tilfredsstillende. 

Kapitlene 12 og 13 omhandler bedriftens tilpasning; først utledning av 

kostnadsfunksjonen og dernest bedriftens skalatilpasning utledet fra hypotesen 

om profittmaksimering. Igjen synes jeg Stiglitz unnlater å bringe inn 

sentrale begreper (som isokvant og marginal teknisk substitusjonsbrok) i 

teksten der de vitterlig hører hjemme. (Innledningskapitlene i Produksjonsteori 

av Hoel og Moene er å foretrekke dersom en skulle velge en annen 

bok om produsentens tilpasning.)

307 

I kapitel 14 syr Stiglitz de tre markedene sammen til en generell likevektsmodell. 

Med utgangspunkt i en litt mangelfull forklaring pd at alle 

tilbuds- og etterspørselsfunksjoner avhenger av produktpris, lønn og 

rente, viser han hva vi mener med en generell frikonkurranselikevekt. 

Styrken i dette kapitlet er ikke fremstillingen av frikonkurranselikevekten 

som sådan, men heller den etterfølgende diskusjonen av denne likevektens 

effektivitetsegenskaper og den rolle likevektsprisene spiller som informasjonsbærere. 

Dette er strukturert pd en oversiktlig og pedagogisk måte. 

Mens del I er ment som en særdeles omfattende introduksjon, og del II 

skal legge grunnlaget for forståelse av den grunnleggende frikonkurransemodellen, 

Ønsker Stiglitz i del III å bringe leseren «nærmere virkeligheten». 

Her introduseres markedsmakt (monopol og oligopol), ufullstendige 

markeder og informasjonsproblemer, for å nevne noen temaer. 

Kapitlene 15 og 16 tar opp monopol, etableringshindringer, monopolistisk 

konkurranse og oligopol. Fremstillingen dekker muligens for mange 

temaer, og leseren vil antakelig sitte igjen med mange ubesvarte spørsmål. 

Kapitel 17 gir en innføring i konkurransepolitikk, med også her «lider» 

fremstillingen av for mange eksempler fra USA til at teksten fullt ut skal 

kunne brukes til d forstå norsk konkurransepolitikk. Viktige spørsmål omkring 

teknologisk endring, kunnskapsproduksjon og politikk for teknologisk 

utvikling (bl.a. patentlovgivning) er tema i kapitel 18. 

De gjenværende kapitler tar for seg markedsimperfeksjoner, hovedsakelig 

som følge av informasjonsproblemer. I kapitel 19 er oppmerksomheten 

rettet mot informasjonsskjevheter i produktmarkedet. På en illustrerende 

måte vises ugunstig utvalg gjennom Akerlofs nå klassiske «lemon»poeng 

at dersom en vares kvalitet ikke kan observeres før kjøp av potensielle 

kjøpere, vil markedet gi for lite handel; ja, markedet kan i visse fall 

forsvinne helt. Her nevnes kort hvordan selger kan gi kjøper informasjon 

om hvorvidt varen er av god kvalitet, enten ved reklame eller ved å tilby 

garanti (handlinger som en lav-kvalitetsselger ikke vil finne lønnsomt å 

kopiere) og at markedsbestemt rasjonering, med tilbudsoverskudd, kan 

være en likevekt, slik Stiglitz har vist i en rekke artikler. Her finner vi også 

et avsnitt om søking. Dette er avanserte problemstillinger, men de tas opp 

på en intuitiv og klargjørende måte. I kapitel 20 behandles imperfeksjoner 

i arbeidsmarkedet, med vekt på to forhold: Betydningen av fagforeninger 

og innslaget av imperfekt informasjon. Avsnittet om fagforeninger er kanskje 

mindre relevant for forståelsen av den rolle fagforeninger spiller i

308 

Norge, mens betydningen av imperfekt informasjon om produktivitet for 

lønnsdannelsen gir god forståelse. Kapitel 21 omhandler ulike problemer i 

kapitalmarkedet og i markedet for selskapskontroll, med hovedvekt også 

her på informasjon og incentiver. Som en naturlig konsekvens av den betydning 

incentiver og informasjon spiller i kapitalmarkedet, gir Stiglitz 

også en kort innføring i «corporate finance», om aksjeselskapers kapitalstruktur 

(forholdet mellom gjeld og egenkapital) og hvilken betydning kapitalstrukturen 

spiller for bl.a. finansiering og kontroll. Sammen med kapitel 

22, om styring av bedrifter, får studenter et langt mer nyansert og riktigere 

bilde av en bedrift enn den naive forestillingen om en bedrift som 

en produktfunksjon, uten styrings- delegerings- og kontrollproblemer og 

interessekonflikter. Leseren får vite litt om prinsipal-agent teori og hvordan 

beslutninger treffes., bl.a. fordeler og ulemper ved ulik grad av desentralisert/sentralisert 

be slutning staking . 

Dette er en svært omfattende og lesverdig bok. Stiglitz øser av sin 

enorme kunnskapsmengde og innsikt. Imidlertid kan boka til enkelte tider 

virke litt ujevn; det kan synes som om Stiglitz ikke helt har klart å bestemme 

seg for hvor langt og dypt han vil gå. Dette er ingen betydelig innvending 

i forhold til det som er bokas hovedside. Den har en lang, rød 

tråd, der de enkelte delene henger forbausende godt sammen, samtidig 

som den dekker flere emner enn noen annen innføringstekst. Som grunnlag 

for forelesninger gir den foreleser et betydelig spillerom ved at stoffet 

kan presenteres ved hjelp av mer matematikk enn hva det gjøres bruk av i 

teksten. På grunnlag av egne erfaringer mener jeg boka bør gi studenter 

god forståelse, samtidig som den også virker ansporende til å lære mer. 

Jon Visliel 

Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo 

1 Takk til Tore Nilssen og Tone Ognedal for kommentarer og synspunkter dels til egen og 

dels til Stiglitz' fremstilling.

309 

ARTIKKELFORFATTERE I DETTE NUMMER 

Anders Skonhoft, er førsteamanuensis ved Institutt for Sosialøkonomi, 

AVH, Universitetet i Trondheim. Siv.ing. NTH og Høyere 

Avdelingseksamen i samfunnsøkonomi fra NHH 1985 

Lars flakonsen, er doktorgradsstipendiat ved Norges HandelshØYskole. 

Han har Siviløkonomeksamen (1991) og Høyere Avdelings 

Eksamen (1993) fra NHH. Hdkonsen har tidligere vært tilsatt som 

prosjektassistent ved SNF og som amanuensis ved Institutt for samfunnsøkonomi, 

NHH. 

Preben Munthe var professor i distribusjonsøkonomi ved Universitetet 

i Oslo 1961-92.

310 

English Summary 

Anders Skonhoft 

LOSS OF BIODIVERSITY AND EXTINCTION OF SPECIES. WHAT IS 

THE MAIN INSIGHT FROM ECONOMIC THEORY? 

The article gives an overview of what bioeconomic theory says about factors affecting 

biodiversity and extinction of species. The analysis is restricted to situations 

where a social optimal investment in the biological resources takes place. 

Two models, both related to terrestrial resources, are presented. First of all, we 

study an extension of Colin Clarks classical model where the opportunity cost of 

the habitate area of the species are included. Secondly, we analyse a model in the 

flavour of Krutilla where the degree of biodiversity is related to the land-use and 

where the land-use is supposed to be irreversibel. 

Lars lietkonsen 

OPTIMAL TAXATION — AN GRAPHICAL ILLUSTRATION 

In this paper, simple numerical examples are employed in order to facilitate graphical 

illustrations of optimal taxation. An interior solution to the optimal tax problem, 

like any other constrained optimisation problem, is obtained at a point of tangency 

between the maximand (the indirect utility function) and the constraint-function (the 

tax revenue function). Illustrations of such tangency points have not previously 

been shown in the optimal taxation literature. Such illustrations highlight the similarities 

between optimal taxation and other well-known constrained optimisation 

problems like utility maximisation. Moreover, the illustrations make it relatively 

easy to formulate and verify second order conditions for optimal taxation — a point 

often neglected in the literature. The illustrations might thus be well suited as a pedagogical 

tool for understanding the necessary and sufficient conditions for optimal 

taxation. 

Preben Munthe 

RAGNAR FRISCH, OLE COLBJØRNSEN AND THE LABOUR 

PARTY'S CRISIS PROGRAMME 

The Norwegian debate on economic policy during the depression years of the 

1930's was strongly influenced by professor Ragnar Frisch and the leading economist 

of the Labour Party, Mr. Ole Colbjornsen. While Frisch urgued the authorities 

to reduce income taxes and finance the budget deficit by borrowing short 

term from the commercial banks, the Labour Party favoured a policy of increaced 

public works and balanced budgets. In spite of the differences Colbjornsen 

and Frisch cooperated in formulating the Labour Party' s crisis programme for 

1934. When the party formed the government the following year the activities 

were substantially reduced compared with the plan.

311 

1995 

Innhold 

Artikler: Side 

ANNE BRENDEMOEN, TORSTEIN BYE OG MICHAEL HOEL: 

Utforming av CO2-avgifter. Teoretisk grunnlag og økonomiske 

konsekvenser 77 

LARS HÅKONSEN: Optimal beskatning — en grafisk illustrasjon 255 

THORE JOHNSEN OG KJELL SUNNEVÅG: Leasing av produksjonsmidler 

pd norsk sokkel: Betydningen av rentefradraget 129 

FINN JØRGENSEN OG TORE WENTZEL-LARSEN: 

En modell for en forskers tilpasning 205 

PREBEN MUNTHE: Ragnar Frisch, Ole Colbjørnsen og Arbeiderpartiets 

kriseplaner 275 

PÅL LONGVA: Estimering av lønnsrelasjoner basert pd koplete 

registerdata 51 

TORE NILSSEN: Hvordan skaffe kapital til næringslivet? 

Bank kontra aksjemarked 27 

JAN GAUTE SANNARNES: Skattereformens delingsregel: 

Incitamenter til risikotaking 189 

HARALD SELTE: Ansettelser og oppsigelser av heterogen arbeidskraft 107 

ANDERS SKONHOFT: Tap av biologisk mangfold og utryddelse av 

arter. Hvilken innsikt gir økonomisk teori? 231 

NILS E. SORGAARD: Makroøkonomiens virkemåte ved mangelfull 

konkurranse i produktmarkedet: Sentrale tema i nykeynesiansk teori 1 

ØYSTEIN THØGERSEN: Overlappende generasjonsmodeller og 

virkningene av finans- og overføringspolitikk 165 

Bokanmeldelser 155, 303 

Omtale av artikkelforfattere 75, 163, 229, 309 

English Summaries 74, 164, 230, 310

312 

MELDING FRA REDAKSJONEN 

For å sikre den faglige kvaliteten på de arbeider som blir publisert i 

tidsskriftet, er redaksjonen helt avhengig av konsulenter. I løpet av 

det siste året har en rekke personer virket som konsulenter, og deres 

innsats har vært til uvurderlig hjelp. Redaksjonen i Norsk Okonomisk 

Tidsskrift vil derfor rette en stor takk til følgende personer for 

den innsats de har lagt ned for å bevare NOT som et viktig tidsskrift i 

det norske økonom-miljet: 

Jens Chr. Andvig, Morten Berg, Einar Bowitz, Dag Morten Dalen, Ola 

Flåten, Erik Fjærli, Finn R. Førsund, Ole Gjølberg, Kåre Petter Hagen, 

Michael Hoel, Bjart Holtsmark, Aanund Hylland, Kåre Johansen, Tom 

Kornstad, Diderik Lund, Lars Mathiesen, Dag Michalsen, Karl Ove 

Moene, Ottar Mæstad, Helge W. Nordvik, Ulf Pedersen, Guttorm Schjelderup, 

Frode Steen, Jon Strand, Kjell Sunnevåg, Øystein Thogersen, 

Sigve Tjøtta, Gaute Torsvik, Ragnar Torvik, Jostein Tvedt, Steinar Vagstad, 

Yngve Willassen, Bernt Arne Odegaard.

VEILEDNING FOR BIDRAGSYTERE 

1. Norsk økonomisk Tidsskrift tar sikte på å trykke økonomiske artikler 

bade av empirisk og teoretisk art. Tidsskriftet tar imidlertid ikke sikte på 

bringe teknisk høyt spesialiserte bidrag med en begrenset leserkrets. 

Rent teoretiske artikler bør enten være oversikter der forfatteren gir en 

innføring av allmen interesse, eller de bør være rettet mot en konkret 

problemstilling av interesse for norske lesere. Tidsskriftet tilstreber 

forøvrig å være et forum for empiriske studier av norske økonomiske 

forhold, og for analyse av — og debatt omkring — norsk økonomisk 

politikk. 

2. Manuskriptet sendes i tre eksemplarer til Sosialøkonomenes forening. 

Manuskriptet bør generelt ikke være lengre enn 25 maskinskrevne sider. 

Et sammendrag på ikke over hundre ord legges ved. Sammendraget skal 

også oversettes til engelsk. Manuskript som er akseptert for publisering 

ønskes også tilsendt på diskett, merket med navn og koder. 

3. Tabeller, figurer, appendikser, fotnoter og referanser bør følge etter selve 

teksten. I teksten angis omtrentlig hvor tabeller og figurer skal trykkes. 

4. Referansene skal ha følgende form: 

Johansen, L. (1982): Kriser og beslutningssystemer i samfunnsOkonomien. 

Universitetsforlaget, Oslo. 

Strand, J. (1983): «Structure and Efficiency of Reputational Labor 

Contracts», Stanford Workshop on Factor Markets, Research Paper 

No. 46. 

Isachsen, A. J. og J. T. Klovland (1982): Pengemengde og inflasjon, 

hvordan gikk det?», SosialOkonomen 36 Nr. 1,11-13. 

5. Referanser i teksten skal være til forfatter og årstall, eksempelvis 

Johansen (1982). 

6. Forfattere mottar 20 gratis særtrykk av artikler. Flere særtrykk kan 

bestilles.

C-blad Retur: Norsk Økonomisk Tidsskrift 

Postboks 8872 Youngstorget 

0028 OSLO 

ISSN 0039-0720 Trykk: Grafisk Hus as, Bergen

nøt_199504

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?