nøt_199003

NORSK ØKONOMISK
TIDSSKRIFT
INNHOLDSide
Artikler:
HARALD BERGLAND: Lott eller hyre? . . 169
ØYSTEIN GJERDE: Kan vi stole på terminprisene? 193
FREDRIK WULFSBERG: Lønnsdannelse i norske
treforedlingsforetak, 1967 — 79 207
ARNLJOT STROMME SVENDSEN: Ludvig Holberg moraløkonom
med pengesans og kunstnersinn 231
Kommentarer:
JON MAGNUSSEN: Verdsetting av menneskeliv —
en kommentar 247
JAN ABEL OLSEN: Bor vi sette størst pris på de yrkesaktive?
— et svar til Jon Magnussen's kommentar 251
Bokanmeldelser:
Robert M. Frank: Choosing the Right Pond. Human Behavior
and the Quest for Status. New York: Oxford University
Press, 1985 Kjell Erik Lommerud 257
The Essential Adam Smith. Edited with Introductory
Readings by Robert L. Heilbroner with the Assistance of
Laurence J. Malone, Oxford University Press 1987
Adam Smith: The Wealth of Nations. Books I-III.
With an Introduction by Andrew Skinner.
Penguin Books 1987 Preben Munthe 258
Artikkelforfattere i dette nummer: 261
English Summary 262
104. ÅRGANG HEFTE 3 1990
Tidligere
STATSØKONOMISK TIDSSKRIFT

Redaktør:
Redaksjon:
Utgitt av:
Tidsskriftets
adresse:
NORSK ØKONOMISK TIDSSKRIFT
Rolf Jens Brunstad
Torstein Bye, Arild Hervik, Kjell Erik Lommerud,
Tone Ognedal, Jørn Ratts0 og Arent Skjaveland
Sosialøkonomenes Forening
Formann Erik Lind Iversen
Storgt. 26 IV
0184 Oslo 1
Telefon (02) 17 00 35
Telefax: (02) 17 31 55
Postgiro: 08135 167887
Bankgiro: 6001.05.13408
Abonnementspris kr 200, —
Studentabonnement kr 150, —
Enkeltnr. kr 60,— inkl. porto
Annonsepriser (ekskl. mva.) — gjeldende fra 1. januar 1990
1/1 side kr 2 900,—
3/4 side kr 2 300,—
1/2 side kr 1 700,—
Abonnement løper til oppsigelse foreligger.

Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT), 104 (1990), 169-192
LOTT ELLER HYRE?
Om fordelingskontrakter i fiske
Av Harald Bergland*
Denne artikkelen anvender resultater fra «principal-agent» teorien til
forklare utforminga av fordelingsystemet i fiske. Usikkerhet og incentivproblemer
er karakteristiske trekk ved fiskerinæringa. I teorien kan spørsmålet
om utbyttedeling («lottsystemet») eller fast lønn («hyre»), sees på som ei
avveining mellom forsikringshensyn og motivasjonshensyn.
«Principal-agent» teorien kan forklare den dominerende rolle utbyttedeling
har i fiske. Den forklarer også variasjoner mellom ulike deler av næringa
når det gjelder omfanget av fast lønn, og fordelinga av inntekter og kostnader
mellom reder og mannskap.
1. Innledning
De tradisjonelle fordelingskontrakter i fiske er utformet slik at fiskernes
lønn varierer med fangstutbyttet. Det vanligste har vært at mannskapets
inntekt for en sesong eller en enkelt tur er en forhåndsavtalt andel av
fangstutbyttet. Vi skal bruke betegnelsen lottsystem om denne typen fordelingskontrakter.
Det er vanlig å bruke betegnelsen «en lott» om størrelsen
på den andel av fangstutbyttet som en enkelt fisker mottar.
Lottsystemet er særlig dominerende i småskalafiske, men er også
utbredt i mer industrialiserte fiskerier, og da gjerne i kombinasjon med
fast lønn. På de store og kapitalintensive fiskefartøyene er det vanlig at
mannskapet har ei fast lønn pr. tidsenhet (hyre) og i tillegg en andel av
fangstutbyttet. Innenfor rammen av det vi kan kalle lottsystemet finner vi
videre store variasjoner. Det gjelder for det første hva som skal regnes
som fangstutbytte, eller m.a.o hvilke inntekter og kostnader som skal
* Jeg takker Ola Flåten, Jan Abel Olsen, Pål Pedersen og en anonym konsulent for nyttige
kommentarer til et tidligere utkast.
Arbeidet inngår i et prosjekt finansiert av Norges Fiskeriforskningsråd.

170
fordeles. For det andre er det forskjellige måter å kontraktsfeste størrelsen
på fordelingsandelene. Formålet med denne artikkelen er å analysere
valget av fordelingskontrakt i fiske. Hvorfor er lottsystemet tradisjonelt
den dominerende kontraktsform? Hvorfor varierer utforminga av fordelingskontrakten
mellom ulike deler av næringa?
Sutinen (1979) er et av få eksempler på økonomisk teoretisk analyse av
fordelingskontrakter i fiske. Hovedpoenget hos Sutinen er at deltakernes
forsikringsbehov leder til lottsystemet. Redere med risikoaversjon vil ikke
gi mannskapet en fastlønnskontrakt, mens mannskap med risikoaversjon
ikke vil leie fartøyet til en fast leiepris. Et annet eksempel er Flåten (1981)
som analyserer fordelingskontrakten innenfor et deterministisk opplegg.
Det sentrale her er fordelingskontraktens incentivegenskaper når det
gjelder driften av fartøyet. Det er her vist hvordan forskjellige utforminger
av lottsystemet påvirker den økonomiske tilpasninga, for mannskapsdrevne
og eierdrevne enheter.
Denne artikkelen er en utvidelse av disse analysene på to måter. For det
første skal vi behandle forsikringsaspektet og incentivproblemet i
sammenheng, ved hjelp av elementer fra «principal-agent» teorien. For
det andre skal vi forsøke å illustrere den teoretiske drøftinga med konkrete
eksempler fra fiske. Selv om eksemplene er fra fiske, kan det være
nyttig å trekke paralleller til andre næringer, og da særlig jordbruket.
Mange analyser av jordbruket dreier seg nettopp om systemet for avlønning
av jord, arbeid og kapitalinnsats. Når det gjelder jordleiekontrakter
er det vanlig å regne med to hovedtyper: lottbruk («sharecropping») og
fast leiepris. Ulike sider ved lottbruk har stått sentralt i mange analyser,
som f.eks. Stiglitz (1974), Braverman og Stiglitz (1986) og Singh (1989).
I neste del av artikkelen omtales enkelte karakteristiske trekk ved
marine fiskerier. Deretter gjennomføres en økonomisk-teoretiske analyse
av valg av fordelingskontrakt. Den teoretiske analysen illustreres så med
eksempler fra fiskerinæringa.
2. Usikkerhet og incentivproblemer
Platteau og Nugent (1989) trekker fram fire sider ved fiskeriaktiviteten
som tyder på at usikkerhet preger denne næringa mer enn de fleste andre
næringsaktiviteter.
For de fleste fiskefartøyer vil betydelige fangstvariasjoner skyldes for-

171
hold i naturen som ikke kan forutsies med full sikkerhet. Det kan dreie
seg om marine økologiske forhold som er avgjørende for størrelsen på, og
tilgjengeligheta til fiskebestandene, eller ved at vær og vind bestemmer
om det kan fiskes og hvor det kan fiskes. Denne type usikkerhet kan til en
viss grad reduseres gjennom investeringer i fartøy og utstyr/redskap.
Dels fordi fiske er sesongbetont, og dels som følge av fangstusikkerheten,
vil vi finne store svingninger i tilbudt kvantum over tid. Hvis fangsten
tilbys på det lokale marked gir dette en tendens til at prisvariasjoner er
negativt korrelert med svingninger i fangstmengde. På den annen side kan
vi også ha uavhengighet mellom fanstmengden fra det enkelte fartøy og
pris. Det kan dels ha sammenheng med variasjoner i fangstmengde mellom
fartøygrupper (etter størrelse, redskapstype, fangstområde etc.) og
mellom enkeltfartøyer. Videre vil eksport av fangsten til et nasjonalt og et
internasjonelt marked bidra til slik uavhengighet. For norske fiskerier m å
vi i denne forbindelse også nevne Råfiskloven, og organiseringa av omsetninga
som viktige bidrag til stabilisering av pris til fisker.
I tillegg til at uforutsette forhold i naturen gjør fangstmengden usikker,
skaper det også en betydelig risiko for skade på og tap av redskap, utstyr
og fartøy. At aktiviteten foregår til havs gjør at små uhell lett kan få
katastrofale følger. Det er dermed også stor fare for helseskader og tap av
menneskeliv. Fiskeryrket har vært, og er blant de yrker i Norge med størst
dødshyppighet. Både når det gjelder risikoen for matrielle skader og for
helse og liv, vil aktørene (reder, skipper og mannskap) ha mulighet til å
påvirke risikoen. F.eks. er store fartøy normalt tryggere enn små fartOy i
dårlig vær. På den annen side kan driftsbeslutningene (arbeidstid, arbeidsintensitet,
valg av fangstfelt, etc.), påvirke denne risikoen slik at store
fartøy likevel er en farlig arbeidsplass.
Når vi studerer tilpasninga i fiske, kan vi finne igjen forsikringsaspektet
i mange sammenhenger. Platteau og Abraham (1987) viser hvordan flere
typer kredittordninger forsikrer mot fangstusikkerhet. Prisusikkerhet har
vært ei sentral drivkraft ved organisering av omsetninga (Hallenstvedt
(1982)). Kristiansen (1985) viser hvordan informasjonsflyt blant fiskere
kan bidra til redusert fangstusikkerhet. Dessuten kan forskjellige typer
samarbeid mellom fartøyene under fiske kan være en måte å redusere
risiko for skader og forlis. Videre er usikkerhet viktig når vi skal forklare
eiendomsforholdene, og utforminga av fordelingskontrakten mellom kapitaleier
og mannskap. Kooperativer, partsrederi og mannskapseid redskap

172
kan være en måte å dele fangstusikkerhet og risiko for skade og tap på
fartøy og redskap. Videre skal vi her se på lottsystemet som en måte og
dele fangst- og prisusikkerhet.
La oss også minne om noen andre sider ved fiske og fangst som er viktig
for vår problemstilling. Fiskeaktivitetene foregår ombord i fartøy til havs.
Det må bety at en fartøyeier som selv ikke følger fartøyet har små
muligheter til å observere viktige driftsbeslutninger. De som følger fartøyet
har derimot god oversikt over det som skjer ombord. Fra skipperens
side vil det derfor normalt være gode muligheter til å observere og styre
utøvelsen av fisket, herunder mannskapets innsats.
Fangstutbytte for en sesong påvirkes både av driftsbeslutninger fattet
ombord og fra land. De sistnevnte kan f.eks. dreie seg om valg av
mannskap og mannskapsstørrelse. Mange avgjørelser av stor betydning
for fangstresultatet tas av skipper. Det gjelder f.eks. valg av fangstområde,
redskapsmengde, håndtering av redskapen, arbeidstid og arbeidsintensitet
under fisket, sesonglengde, osv. Slike driftsbeslutninger må nødvendigvis
tas av skipper. Dels fordi løpende koordinering og styring av
fiskeaktiviteten er praktisk umulig fra land, og dels fordi de fleste slike
driftsbeslutninger påvirkes av uforutsette forhold i naturen som raskt kan
endre seg.
Disse sidene ved fiskeaktiviteten, sammen med den nevnte fangstusikkerhet
gjør at en reder på land vanskelig kan være informert om årsakene
til variasjoner i fangstutbytte. For en slik reder er det vanskelig å skille
mellom effektene av uforutsigbare forhold i naturen og effekten av gode/
dårlige driftsbeslutninger. En reder på land kan ikke observere skipperens
eller den enkelte fiskers kvalifikasjoner og innsats.
3. Modellen
La oss betrakte et fartøy som driver sesongfiske uten reguleringer. Med et
fartøys mannskap mener vi de som følger fartøyet (inkludert skipper)
gjennom sesongen. Fast realkapital betraktes som gitt for den enkelte
sesong. Fordi fartøystørrelse og driftsform begrenser mulighetene til å
variere bemanninga, skal vi også betrakte mannskapstallet (N) som eksogent
gitt.
Driften av fartøyet styres av en skipper. Skipper kan være fartøyeier.
Dersom skipper ikke er fartøyeier antar vi at skipper og mannskapet har

173
sammenfallende interesser. Som ei forenkling antar vi at alle, som er uten
eierinteresser, har samme inntekt, samme avlønningskontrakt og
sammenfallende preferanser. I tilfelle med «aktiv» eier har reder både
kapitalinntekt og arbeidsinntekt fra fiske.
La videre R betegne verdien av fangsten for et enkelt fartøy pr. sesong.
Mannskapets inntekt pr. hode (W) for sesongen kan uttrykkes ved
(1) W = — 1 (aR — f3C) + w
N
der
a = mannskapets samlede andel av fangstinntekta.
f3 = mannskapets samlede andel av driftskostnadene.
w = mannskapmedlemenes faste lønn (hyre) for en sesong.
C ---- verdien av vareinnsats for sesongen (forbruk av drivstoff, proviant,
agn, is, salt, emballasje, etc.)
Rederens profitt (før avlønning av kapital) blir dermed
(2) -rr = (1 — a) R — (1 — 13) C — w • N
Når det gjelder selve utforminga av fordelingskontrakten, er det ikke slik
at verdier på både a og E3 er tallfestet i avtalen. Det vanlige er å spesifisere
hvilke kostnadstyper som kommer til fradrag i bruttoinntekta før fordeling
og hvilke som dekkes av h.h.v. mannskap og rederi. Anta at den vareinnsatsen
som ikke er kontraktsfestet som felleskostnader dekkes av reder.
Videre innfører vi:
CF = vareinnsatskostnader som er avtalefestet som felleskostnader.
CR = vareinnsatskostnader som er avtalefestet som rederikostnader.
slik at C = CF CR
(1) og (2) kan dermed uttrykkes ved:
(3) W = —Na (R — CF) + w,
(4) 7r = (1— a)(R — CF) — CR wN
Fordelingskontrakten fastlegger altså innholdet i CF og CR og dessuten

174
størrelsen på a og w. Dersom kostnadsstrukturen og avtalen er slik at CF
utgjør en fast andel (k) av totale vareinnsatskostnader, dvs:
CF = k C
kan avtalen formuleres som i (1) og (2) med (3 = a • k.
Videre kan vi merke oss to spesialtilfeller.
a) oBruttolottsystemet»: 0 < a < 1 og $3 = 0 (k = 0)
dvs. at bruttofangstinntekt (uten fradrag av vareinnsats) er delingsgrunnlaget.
Vareinnsatsen dekkes her av kapitaleiernes andel av bruttoinntekta.
b) oNettolottsystemet»: 0 < a = 13 < 1 (k = 1)
Delingsgrunnlaget her er nettoinntekta, dvs. brutto fangstverdi for en
periode minus alle vareinnsatskostnadene for samme periode.
Utenom disse finnes mange forskjellige former for avvik fra a) og b) , dvs.
at noe av vareinnstasen regnes som felleskostnader, mens andre dekkes av
kapitaleier eller mannskapet. Det vanligste er at den vareinnsatsen som
ikke er felleskostnader dekkes av kapitaleier. Det betyr i så fall at
0< 13 < a < 1.
Nedenfor skal vi først se nærmere på valget mellom hyre og lott.
I første omgang skal vi derfor betrakte vareinnsatsen som eksogent gitt.
3.1 Hyre eller lott?
La Y stå for fangstutbytte for sesongen. Fangstubytte kan her defineres
som R — CF samtidig som vi oppfatter vareinnsats betalt av rederiet, CR ,
som eksogent gitt. Alternativt kan vi i dette avsnittet tenke oss fangstutbytte
definert ved Y = R — C, og a = 13 , dvs. onettolottsystemeto, eller
Y = R og 13 = 0, dvs. «bruttolottsystemet». Som nevnt antar vi at vareinnsatsen,
kapitalinnsatsen og mannskapstallet er gitt for den enheten vi
betrakter. Fangstutbytte for sesongen påvirkes både av de uforutsette
forhold som vi har nevnt tidligere, og mannskapsmedlemmenes gjennomsnittlige
arbeidsinnsats (e). Vi innfører
(5)
Y = Og(e), g' > 0 og g" < 0
der 0 er en stokastisk variabel med forventning lik 1. Fartøyets profitt er:
(6) ir = (1 — a)Y — w • N

175
Mannskapsmedlemmenes inntekt pr. hode er
(7) W = —a Y + w
N
Vi kan i utgangspunktet tenke oss følgende typer fordelingskontrakter:
0 < a < 1, w = 0; dvs. bare lottinntekt til mannskapet.
0 < a < 1, w > 0; dvs. en kombinasjon av hyre og lott.
a = 0, w > 0; dvs. bare hyre (fast lønn) til mannskapet.
a = 1, w < 0; dvs. at mannskapet beholder hele fangstutbytte og
betaler ei fast fartøyleie til eieren av fartøyet.
(w = fartøyleie pr. mann).
Som nevnt antas alle, som er uten eierinteresser (inkludert leieskipper), å
ha samme inntekt og samme nyttefunksjon.
(8) U = u (W, e), u'w > 0, u' e < 0, u"ii < 0, i = W,e.
Videre har rederen nyttefunksjonen:
(9)
V = v(r), v` > 0, v" 0
der r er rederens inntekt fra fiske. Nedenfor skal vi skille mellom tilfellene
der reder selv følger fartøyet og der han ikke er aktiv i fiske.
i) Aktiv reder
Rederens inntekt er i dette tilfelle fartøyprofitten og i tillegg en mannslott
(W).
Dvs: r = -rr + W = (1 — a*)Y — w(N — 1), der a* = a((N — 1)/N).
Videre antar vi at reder i dette tilfelle kan observere og styre driften
herunder også fastlegge mannskapets arbeidsinnsats. Ut fra det som er
nevnt i avsnitt 2 kan dette være en rimelig tilnærmelse når vedkommende
selv følger fartøyet.
Reders problem består i å maksimere forventa nytte av inntekta fra fiske,
når mannskapet samtidig oppnår samme nyttenivå som i alternativ virksomhet.
(10) Maks. E v err + W) v' > 0, v" < O.
e, a, w

når
176
(11) E u (W, e) = u°, der u° er et gitt reservasjonsnyttenivå.
Nødvendige betingelser for maksimum av dette problemet er:
(12) E [v'( )(1 — a*) eg'] — X [E[u' w( ) --f-eg'] + u' e]O
(13) E [v'( ) (NN 1) Og (e)] — X [E[u' w ( )7-g (e)]] - -. 0
(14) E [v'( )(-1)(N — 1)] — k [E[u' w ( )]] = 0
der a* = a((N — 1)/N)
Av (13) og (14) følger
(15) pv -----
E (v' 0) = E (u'w 0) = p
E ,E u' w
For a > 0 er u' w og 0 negativt korrelert, dvs.
cov(u'w 0) = E (u'w 0) — E (u' w) < 0. Dermed er p < 1.
Tilsvarende har vi py < 1 for a < 1.
Med et rent fastlønnsystem (a = 0) er E u' w 0 = E u' w slik at høyre
siden i (15) blir lik 1. Med risikoavers reder må venstresida være mindre
enn 1, slik at (15) ikke kan være oppfylt når a = 0. Vi kan altså ikke ha
fastlønnet mannskap så lenge reder har risikoaversjon. På tilsvarende
måte kan vi her utelukke muligheten for at a = 1, dvs. at mannskapet leier
fartøyet til en fast pris (w . N < 0). a = 1 gir E (v'Co) = E v', men når
mannskap har risikovaversjon må p være mindre enn 1, slik at (15) ikke
kan være oppfyllt for a = 1.
Dersom reder er risikonøytral blir venstre side av likhetstegnet i (15) lik 1.
I så fall må vi kreve a = 0 for at (15) skal være oppfylt, gitt at mannskapet
har risikoaversjon. Samtidig må den faste lønna settes slik at mannskapets
nytte ikke bli lavere enn u °. I dette tilfelle (v' konstant og a = 0) følger det
av (12) og (14) at
g'(e) = —u' e
N — 1 u'w

177
Denne betingelsen uttrykker at det marginale fangstutbytte pr. «eiendomsløs»
fisker er lik forholdet mellom fiskernes grenseoffer av arbeid og
grensenytten m.h.p. inntekta. Dette gir en kontrakt med full forsikring for
fiskerne. Den risikonøytrale rederen bærer all risiko. Fordi rederen kan
observere og styre arbeidsinnsatsen(e) er det ingen incentivproblemer
tilstede. Når reder i tillegg er risikonøytral blir resultatet et rent fastlønnsystem
.
I dette tilfelle hvor vi ikke har incentivproblemer er det altså optimalt
med lottkontrakt (0 < a < 1) fordi det er behov for å dele risiko. Dersom
en av partene er risikonøytrale vil vedkommende alene bære risikoen
(dvs. a --- 0 eller a = 1). Dette er måten Sutinen (1979) begrunner lottsystemet
i fiske, og videre tilsvarer det «Proposition 2» i Stiglitz (1974), som
analyserer kontraktsforholdet mellom jordeier og jordbruker.
ii) Passiv reder
Forutsetningen ovenfor om at reder selv styrer driften er urealistisk for
store deler av næringa.
La oss derfor se å det tilfelle at skipper og mannskapet tar beslutninger om
fartøyets drift. Anta at skipper er uten eierinteresser og bestemmer
arbeidsinnsatsen slik at forventa nytte (for seg og mannskapet) maksimeres,
for gitt a og w. Skippers problem er:
Maks E(u(W, e))
e
Det gir følgende nødvendige betingelse:
(16) E [u'w —Na Og'(e) + u' e] = 0,
som også kan omformes til
—
p — a E(u'e)
g'(e) =
N E(u'w)
Den siste betingelsen uttrykker at den risikokorrigerte andelen av det
marginale fangstutbytte pr. fisker er lik forholdet mellom fiskernes foryenta
grenseoffer av arbeid og forventa grensenytte av inntekta. (16)
definerer
(17) e = e(a,w) og E u(W,e) = E u(W,e(a,w)) = U(a,w)

178
Rederens tilpasning består i å maksimere forventa nytte av profitten fra
fiske, dvs
(18) Maks. E v(ir) = E v((1 — a) Og (e(a,w)) — w.N)
a, w
når vi samtidig har
(19) U(a,w) =
Førsteordensbetingelsene for dette problemet blir
(20) E [v'( )(-0g(e) + (1 — a)Og'(e) —8e )] — X W = 0
8a 8a
(21) E [V( )((1 a)g'(e) —8e — N)] 8 — X U = 0
8w 8w
Det første vi kan merke oss er at et rent fastlønnssystem er utelukket også
i dette tilfelle. a = 0 medfører at (16) ikke kan være oppfyllt. En annen
mulighet er at a = 1, som igjen må bety at w < 0, dvs. at skipper (og
mannskapet) leier fartøyet til en fast leie pr. sesong, og selv beholder hele
fangstutbytte. La oss undersøke denne muligheten. a = 1 innsatt i (20) og
(21) gir
(22)
der
8U/8a pv g(e)
8U/8w N
E (v'0)
Pv = = 1 for a 1
E (v')
Av (16) følger imidlertid
(23)
der
8U/8a p g(e)
8U/8w N
E (u' w0) <
PE (u'w)

179
Når mannskapet har risikoaversjon (p < 1) kan dermed (22) ikke være
oppfyllt for a = 1. Også i tilfelle med passiv reder får vi altså 0 < a < 1.
Lottsystemet har her både en risikodelingsfunksjon og en arbeidsmotiverende
funksjon. For å rendyrke det siste kan vi se på spesialtilfelle med
risikonOytral reder.
(16) og (19) definerer w = w*(a;u°) og e = e*(a : u°).
Førsteordensbetingelsen for maksimum forventa profitt blir nå:
e
(24) E Tre, = (1— a)g'(e)
da da
der
og
(de/da I u°) = 8e/8a + (8e/8w)(dw/da I u °)
(dw/da I u°) =
(24) kan omformes til:
(25) =1
g(e)(1 — p)
de
g'(e) I u°
da
8U/8a —p g(e)
8U/8w N
dw
g(e) — N — I u°)) = 0
I dette spesialtilfellet er lottsystemet et resultat av at reder ikke kan
observere skipper (og mannskapets) innsats. En risikonøytral reder vil
velge a > 0 for å motivere skipper og mannskapet til høgere innsats enn
resultatet ville blitt ved et rent fastlønnssystem. Samtidig ser vi at dersom
skipper og mannskapet er risikonøytrale, p = 1, gir det a = 1, dvs. at
mannskapet beholder hele fangstutbytte og betaler ei fast fartøyleie (wN)
til reder. Når mannskapet har riskoaversj on og det samtidig er incentivproblemer
er det altså optimalt å velge 0 < a < 1. En kombinasjon av hyre
(w > 0) og lott (0 < a < 1) i dette tilfelle kan sees på som et resultat av ei
avvenning mellom mannskapets «forsikringsbehov» og reders behov for å
motivere skipper og mannskapet til høg innsats.
Denne konklusjonen tilsvarer «Proposition 11» i Stiglitz (1974). Av (25)
ser vi også at dersom vi har en «sterk incentiveffekt» (stor nevner i

180
brOkuttrykket) samtidig med «svak risikoeffekt» (p nær 1), gir det a nær 1.
Fordi mannskapet deler risiko seg imellom (lottinntekta pr. hode er
aY/N) er det ikke urimelig å ha p nær 1.
3.2 Kostnadsdeling
Til nå har vi sett bort fra tilpasninga av vareinnsats. Som nevnt tidligere er
det store variasjoner når det gjelder fordelinga av driftskostnadene i fiske.
La oss derfor til slutt se på en teori som kan forklare omfanget av
kostnadsdeling. Modellen her tilsvarer en modell i Braverman og Stiglitz
(1986) som analyserer omfanget av kostnadsdeling i kontrakten mellom
jordeier og jordbruker.
Vi har fra tidligere
(26) W = (a R — akC) + w
der k = 13/a og der
= mannskapets samlede andel av fangstutbytte
13 = mannskapets samlede andel av driftskostnadene
w = mannskapmedlemenes faste lønn (hyre) for en sesong.
C = vareinnsatskostnader for sesongen.
Rederens profitt (før avlønning av kapital) blir dermed
(27) ir = (1 — a) R — (1 — ka) C — w • N
Videre har vi at bruttoinntekta for den enheten vi betrakter påvirkes både
av mannskapets arbeidsinnsats(e) og vareinnsatsen(x), dvs:
(28) R = 0 f(e,x), = 1.
og C = q x, der q er en gitt pris på varinnsatsen.
Vi skal se på tilfelle med en skipper som er uten eierinteresser og velger
e og x slik at forventa nytte maksimeres, for gitt a, k og w.
(29) Maks. E u(W(e,x), e) U*(a,k,w)
e,x

181
Førsteordensbetingelsene kan skrives som
(30) fe =
(31) f = k q
x p
der
P =
N
E (u' e)
ap E (u' w)
E (u' w 0)
E (u' w)
(30) har samme tolkning som (16). Uttrykket på høgresida i (31) fungerer
som en internpris på vareinnsats. Skipper( og mannskapet) velger samme
vareinnsats som de ville ha gjort om de var risikonøytrale og sto overfor
en gitt pris på vareinnsats lik kq/p.
(30) og (31) definerer:
x = x*(a,k,w) og e = e*(a,k,w)
Som innsatt (28) definerer:
Q = E(R) = f(e*(a,k,w), x*(a,k,w)) = Q*(a,k,w)
Selv om reder ikke kan speifisere e og x i kontrakten, kan han gjennom
valg av fordelingsparametrene (a, k, og w) påvirke skippers valg av x og e.
En viktig forutsetning i denne modellen er at reder og skipper (mannskap)
ikke har samme informasjon om produksjonstekniske forhold. Dersom
det er mulig for reder å observere vareinnsatsen, kommer han like
godt ut av å velge k = 0 og samtidig spesifiserer bruken av vareinnsats i
kontrakten (x), som å velge k > 0. Når k > 0 likevel foretrekkes i mange
tilfeller kan det begrunnes med at reder og skipper (mannskap) ikke har
samme informasjon om produksjonstekniske forhold.
En riskonøytral reder som selv følger fartøyet og kan styre arbeidsinnsatsen
og vareinnsatsen vil på samme måte som vi viste ovenfor velge et rent
fastlønnsystem (a = r3 = 0). I det tilfelle at reder ikke følger fartøyet, og
dermed vanskelig kan observere bruken av varinnsats og arbeidsinnsatsen,
vil det generelt fore til at a > 0 og E3 > 0 (k > 0).

182
Som ei forenkling skal vi her se litt nærmere på spesialtilfelle med
w = O. Vi har da:
x = x*(a,k,w = 0) = x(a,k), e = e*(a,k,w = 0) = e(a,k)
Q = f(e*(a,k,w = 0), x*(a,k,w = 0)) = Q(a,k)
og u° = U*(a,k,w = 0) = U(a,k), som videre definerer a = a(k;u°).
Reders problem kan nå formuleres som
(32) Maks E 7r(k) = (1 — a)Q(a,k) — (1 — ak)qx(a,k)
k
I det vi tar hensyn til at a = a(k,u°) kan førsteordens betingelsen for (32)
skrives som:
(33) E Irk = (—Q + kqx) (da/dk I u°) + aqx (direkte effekt)
der
og
der
+ ((1 — a)fx — (1 — ak)q)(dx/dk I u°) (indirekte effekt
på vareinnsatsen)
+ (1-a)fe (de/dk I u°) = 0 (indirekte effekt på arbeidsinnsatsen)
(dx/dk I u°) = (8x/8a)(da/dk I u°) + 8x/8k
(de/dk I u°) = (8e/8a)(da/dk I u°) + 8e/8k
8U/8k aEu'w qx
(da/dkju°) = = = ac
8U/8a Eu'w(Of — kqx) p — k c
P =
e (u'w 0)
E (u'w)
og c = C/f
c er forholdet mellom vareinnsatskostnader og forventa fangstverdi.

183
Dersom vi har k = 1 (a = 0), kan (33) omformes til:
aC(p —1)
(34) E irk = + (1— a)q((l/p —1) (dx/dk I u°)
p c
+ (1 — a)fe(de/dkl u°)
Av (34) kan vi oppsummere konklusjonene tilsvarende de vi finner i
Braverman og Stiglitz (1986):
a)
I spesialtilfelle at det ikke er noen arbeidsmotiverende effekt ((de/
dk J u° = 0) og at samtidig skipper (og mannskapet) er risikonøytrale
(p = 1) ser vi at (34) er lik O. Det er altså bare i dette spesialtilfelle at det er
optimalt å velge k = 1 (onettolottsystemeto).
b)
I det tilfelle at skipper(og mannskapet)er riskionOytrale (p = 1) forsvinner
de to forste leddene i (34).
For k = 1 har vi dermed:
E irk < 0 når (de/dk I u°) < 0
E irk > 0 når (de/dk J u°) > 0
Dersom vi nå antar at Tr(k) er konkav, dvs. 7rkk < 0, vil det være optimalt
å sette k < 1 eller k > 1 avhengig av om en kompensert økning i k forer
til okt eller redusert arbeidsinnsats. Vi får altså
k < 1 (13 < a) når (de/dki u°) < 0
k > 1 (13 > a) når (de/dk I u°) > 0
Når det gjelder fortegnet på (de/dk I u°) kan vi ikke si noe generelt. Det er
rimelig å forvente at en kompensert økning i k reduserer bruken av
vareinnsats. Dersom x og e er teknisk komplementære, som kanskje er
mest sannsynlig i fiske, vil det i så fall isolert sett fore til redusert grenseproduktivitet
av arbeid som igjen leder til redusert arbeidsinnsats. Dermed
kan vi ha en situasjon der (de/dk J u°) < 0, og det vil være optimalt for
reder å stimulere arbeidsinnsatsen ved å velge 13 < a. Vi kan imidlertid
ikke utelukke det motsatte resultatet.
c)
Dersom vi ser bort fra den arbeidsmotiverende effekten av endret k, dvs.
(de/dk I u°) = 0, gjenstår de to forste leddene i (34). Det forste leddet er
negativt så lenge risikoeffekten ikke er for sterk, dvs p > c. Det andre

184
leddet vil også være negativt når (dx/dk I u°) < O. Dersom disse betingel-
sene er oppfyllt og Tr
- kk G O vil det være optimalt for reder å sette f3 < a.
Forklaringa på dette resultatet er at den usikkre faktoren 0 påvirker R,
men ikke C, direkte. Dermed vil rederen ved å øke k påføre mannskapet
større risiko. Av (31) ser vi at selv om k = 1 vil skipper (pga risikoeffekten)
velge varinnsatsen slik at grenseproduktiviteten av vareinnsatsen (x)
er mindre enn faktorprisen (q). Siden rederen er risikonøytral vil en
kontrakt der han bærer mer risiko stimulere skipper til å bruke mer
vareinnsats, og dermed øke nettoutbyttet. Dermed vil en kontrakt f3 < a
være i begge partenes interesse sammenlignet med a = p.
Hovedkonklusjonen fra denne drøftinga vil også gjelde om vi tillater w
å være forskjellig fra O. Braverman og Stiglitz (1986) viser at en risikonøytral
jordeier generelt ikke vil oppnå maksimum forventa profitt for k = 1,
selv om vi tillater w å være forskjellig fra 0 (unntatt i det spesialtilfelle at
jordbruker er risikonøtral, p = 1, og at det samtidig ikke er noen arbeidsmotiverende
effekter, de/dk Iu0 = 0). De samme forfatterne viser dessuten
at denne hovedkonklusjonen er robust overfor enkelte andre modifikasjoner
av modellen. Disse modifikasjonene gjelder bl.a. mulighetene
for at:
— mannskapet kan arbeide deler av perioden i annen virksomhet til en gitt
fast lønn.
— eller at noen sider ved arbeidsinnsatsen og deler av vareinnsatsen er
spesifisert i avtalen mellom reder og mannskap, og dermed er fastlagt
fOr en fullt ut kjenner «tilstanden i naturen».
Når det gjelder det sistnevnte forhold er det imidlertid, som tidligere
nevnt, ei avgjørende forutsetning for kostnadsdeling at skipperen og
mannskapet gjør visse tilpasninger av vareinnsatsen underveis som et
resultat av kunnskap om produksjonstekniske forhold som reder ikke er
kjent med.
Et annet moment som vi hittil ikke har berørt gjelder transaksjonskostnader
for de ulike kontraktstypene. Mye tyder på at «bruttosystemet» kan
være å foretrekke av kontrollmessige og administrative grunner. Mannskapet
kan lettere kontrollere oppgjøret ved bruttosystemet, fordi det er
mer oversiktlig. Deltakerne på turen kan her lett beregne sin inntekt, når
fangstmengden og prisen er kjent. For rederiet kan dette også ha administrative
fordeler, i form av enklere oppgjørsoversikter. Ved «nettosystemet»
må slike oversikter også innholde opplysninger om forbrukt mengde

185
og pris på forskjellig vareinnsats. I denne forbindelse kan det bl.a. være
kontrollproblemer knyttet til størrelse/verdi på oppgjørsperiodens «startbeholdning»
og «restbeholdning».
4. Eksempler
La oss til slutt se på noen konkrete eksempler på ulike fordelingskontrakter
i fiske, samtidig som vi forsøker å knytte disse eksemplene til modellen
ovenfor.
a) Nettolott
For de mindre og mellomstore fartøyene i Norge inngås det en oppgjørsavtale
mellom Mannskapsseksjonen og Båteierseksjonen i Norges
Fiskarlag. Ved siden av disse sentralt fastlagte fordelingsavtalene, er det
ikke uvanlig med lokale ordninger. Nettolottsystemet, som et hovedprinsipp,
går igjen i disse avtalene som dekker kystflåten og mindre havgående
fartøy. Innenfor ulike fartøygrupper i denne delen av næringa er det
vanlig med fordelingsavtaler der mannskapsandelen (a) varierer med
mannskapstallet og fartøystørrelse. Mannskapsandelen varierer fra ca. 0,3
til ca. 0,7. Samtidig er det normale at kostnadene til vareinnsats inngår i
felleskostnadene (CF). Dvs k er tilnærmet lik 1.
Dersom vi kort skulle karakterisere enhetene i denne tradisjonelle
delen av næringa kan vi si at aktive eiere og relativt arbeidsintensiv
driftsform er dominerende. Det har her vært et lite markert skille, både
Økonomisk og sosialt, mellom kapitaleierne og mannskapet. Dette synliggjøres
på flere måter. For det første ved at i kapitaleierne i stor grad selv
har deltatt i selve fiskeaktiviteten og ofte rekruttert mannskapet fra egen
slekt eller lokalsamfunn. For det andre ved at mange av mannskapet også
han vært kapitaleiere (f.eks partsrederi eller mannskapseid redskap). For
det tredje har det vært et vanlig mønster at fiskere arbeider seg opp fra å
være mannskap, uten eierrettigheter til å bli brukseier, medeier i et
partsrederi eller selvstendig reder. Med aktive redere, som ikke er vesentlig
mer velstående enn mannskapet, er det rimelig å tro at nettolottsystemet
først og fremst er en måte å dele risiko. Samtidig kan også aktive eiere
legge vekt på motivasjons og rekruteringsproblemene. Et eksempel som
kan illustrere det er hentet fra en liten intervjuundersøkelse vi gjennom-

186
forte på Senja i Troms. En båteier herifra gir følgende begrunnelse for
fordelingsavtale som avviker fra den sentrale tariff:
«Eg brukte ikkje prosentsystemet, men holdt meg til det gamle systemet
— det blei langt mindre andel til båteier — men da fikk man mere ut av
mannskapet. De arbeidet bedre.»
Til tross for at kapitaleier i dette tilfelle selv deltok i fiske var hensynet
til arbeidsmotivasjon et avgjørende argument for å holde hog mannskapsandel.
Et slikt nettolottsystem uten hyre, betyr at feilslått fiske kan gi alle
deltakerne tap (baknetto). Dermed kan det virke som om deltakernes
forsikringsbehov er dårlig ivaretatt.
La oss imidlertid kort nevne tre forhold som motvirker dette. Fra 1956 har
vi hatt ei ordning med minstelott (garantilott) finansiert over støtteavtalen
mellom Norges Fiskarlag og staten. Dermed er deltakerne sikret en gitt
minimumsinntekt ved feilslått fiske. Før denne statlige ordninga ble etablert
kan vi finne andre ordninger som har en lignende funksjon. Selv om vi
ikke finner kontraktsfestet hyre i form av et pengebeløp kan vi ha ei
grunnlønn i form av naturalytelser, som påpekt i Plateau og Nurgent
(1989). Det kan f.eks være avtalt at en viss mengde av fangsten går til
deltakernes husholdning og at kosthold under fiske inngår i felleskostnadene.
Slike ordninger kan oppfattes som fast lønn i form av naturalytelse.
Plateau og Abraham (1987), viser også hvordan ulike kredittordninger
fungerer som forsikring i småskalafiskerier. Også i Norge har det tidligere
vært ei utbredt ordning med lån til både til konsumformål og til utrustning
fra handelsmenn, fiskeoppkjøpere og tilvirkere. For fiskerne har dette
kunne fungert som forsikring, mens handelsborgerskapet gjennom å
knytte til seg fiskerne på denne måten kan ha oppnådd bedre lønnsomhet i
salget av konsumvarer og utstyr til fiske og/eller mer stabile råstoffleveranser.
Videre kan vi finne eksempler på rentefrie lån til konsumformål og
utrustning mellom mer velstående båteiere og mannskap. Fra båteiers
side kan slike ordninger være motivert ut fra ønske om å knytte til seg et
stabilt mannskap. Lignende låneordninger finnes også mellom båteiere og
fiskere fra forskjellige fartøy. Som nevnt innledningsvis kan det være store
variasjoner i fangstutbytte mellom fartøygrupper (redskapstyper, fangstområde)
og enkeltfartøyer. Når fiskere med en god sesong bak seg lånte
til fiskere med dårlig fangstutbytte kan motivet ha vært forsikringsaspektet.

187
b) Hyre
Fast lønn i reindyrka form er det få eksempler på i fiske. Bjøru (1982) gir
enkelte spredte eksempler på fastlønnsordninger fra andre lands fiskerier,
og oppsummerer med at slike ordninger finnes i fiskerier som gjerne
kjennetegnes ved en eller flere av følgende tre forhold:
i) Svært lønnsomt fiske med lav risiko.
ii) Stor kapitalinnsats og «sterke» kapitaleiere.
iii) Nykommere («outsider») og overskudd av arbeidskraft i området.
Det mest utbredte eksemplet på dette i Norge er historisk, og gjelder
ordninga med «lei-kar» (også kalt «hyr-kar» i seinere tid), som hadde stort
omfang i Lofoten i forrige århundre. En «lei-kar» var en som blei hyrt som
mannskap av båteieren for en sesong. Han hadde ikke redskap selv, men
stilte bare med sin arbeidskraft, og for denne fikk han ei fast, avtalt lønn
for sesongen. Leikarene omtales av Bratrein (1974) og Solhaug (1983)
som Lofotens proletarer og løsarbeidere. Ifølge Bratrein (1974) hadde
ordninga størst omfang i 1870 åra, da leikarene utgjorde opp til 16,2 % av
heile fiskeralmuen. Etter 1900 gikk tallet nedover, og like etter andre
verdenskrig ble de siste leikarene borte fra Lofothavet. Ordninga med
lei-kar var på samme tid også ubredt i torskefiske på Sunnmøre og i
sildefiske.
Et viktig aspekt ved denne ordninga er oppsummert i følgende sitat:
Bakgrunnen for systemet var på den eine side det behovet den
kapitallause fisker hadde for å skaffe seg utredning, på den andre side
det kapitaloverskudd enkelte meir velstående fiskerbønder eller handelsfolk
hadde, som de ønska å utnytte produktivt. Systemet var
dessuten utforma slik at risikoen med dette usikre fisket blei overført
fra den kapitalsvake til den kapitalsterke. Bratrein (1974) s.47
Videre viser tallmateriale fra Solhaug (1983) at lottfiskerne hadde
betydelig høgere gjennomsnittsinntekt enn leikaren. Samtidig hadde lottfiskerne
klart større inntekstsvigninger enn leikarene. Dermed virker det
som om denne fastlønnsordninga bidrar til å overføre risiko fra lønnstakeren
til utrederen, noe som lønnstakeren må betale for i form av lavere
inntekt. Dette er i tråd med resultatene fra modellen i avnitt 3.1.
Ser en på andre sider ved leikarsordninga kan imidlertid denne konklusjonen
trekkes i tvil. For det første ved at de som fikk hyre ikke hadde
noen garanti for at riktig lønn ble betalt ifølge avtalen. Ved feilslått fiske
var det i følge Bratrein (1974) mange utredere som hadde spekulert over

188
evne og ikke kunne eller ville gjøre opp for den avtalte hyra. For det
andre ved at det fra år til år var en viss usikkerhet knyttet til de markedsbestemte
hyresatsene, selv om disse var mer stabil enn lottfiskernes
inntekt. Dessuten kunne det være betydelig usikkerhet knyttet til
mulighetene for overhodet å få arbeid. Mange hyresøkende reiste til
Lofoten uten å ha sikret seg noen avtale på forhånd. Når det på kort ticl
ankom mange hyresøkere samtidig som etterspørselen var lav ble resultatet
at betalinga gikk kraftig ned og at mange blei uten arbeid. Som en
illustrasjon nevner Bratrein (1974) at det i 1886 bare i Ballstad fiskevær
gikk 200 hyresøkende leikarer uten arbeid.
Av andre sider ved leikarsordninga kan vi her også trekke fram problemer
knyttet til motivasjon og rettferdighet. Utrederen blei ifølge Stangnes
(1982/83) også kalt oleikarskongen» fordi de ofte stod seg godt økonomisk
(f. eks. væreiere og handelsmenn). Denne hadde interesse av å drive
fisket hardest mulig, uansett vær. Det oppstod dermed lett misnøye når
det var godt fiske og hardt arbeid. Mannskapet syntes «leikarskongen»
tjente mye på deres slit. Leikarene på sin side ønsket seg minst mulig
arbeid og mest mulig landligge. Dette er med å forklare at ordet «leikar»
også hadde et visst negativt innhold. Om dette skriver H.Stangnes:
Enno i dag kan ein hOre det brukt av eldre folk som slengord om
eit mannskap som driv makeleg. «Dej arbeider som leikara»,
eller viser «leikars-fære». LeikarshOva var «flo sjy og lite fesk»,
og det same uttrykket blei også kalla oleikarsbønna». Stangnes
(1982-83) s. 100
Når hyrekontrakten var lønnsom for utrederen til tross for slike incentivproblemer,
kan det forklares med at utrederen selv kunne være høvedsmann
og dermed ha kontroll over driften, eller ved at leikaren(e) var en
del av et båtlag med lottfiskere. Ifølge Braterein (1974) hendte det også at
høvedsmannen var forhyrt, en såkalt oleikarsformann», og da med litt
høgre hyre. Trusselen om å miste denne ekstrainntekta har trolig virket
motiverende på oleikarsformannen».
c) Hyre og lott
For de større fartøyene i norsk fiskerinæring er det i dag vanlig med en
kombinasjon av fast lonn (hyre) og lott. Ifølge ILO (1952) og Bjøru (1982)

189
er dette en vanlig avlønningsform i mange lands fiskerier, særlig i de mer
industrialiserte deler av fiskerinæringa. Et eksempel på det siste er trålertariffen
som er inngått mellom Norsk Sjømannsforbund og Norske Trålerrederiers
Forening. I denne tariffen har vi a rundt 0,2 og a/N =
0,01 — 0,02. Videre har alle ombord en fast lønn på 4-5000 kr. pr. mnd (i
1989).
I ei sammenligning av trålerflåten med kystflåten kan vi for det første
merke oss at forskjellig teknologi og kapitalinnsats bidrar til at trålerne
trolig står overfor mindre fangstusikkerhet. Større fartøy kan operere mer
uavhengig av værforholdene og i større grad følge fisken der den finnes.
Fiskeletingsutstyr og aktive redskap (trål) bidrar også til redusert fangstusikkerhet.
For det andre er eiendomsstrukturen for de største trålerne
forskjellig fra det som er mønsteret for de mindre fartøyene. Det er vanlig
at trålerne har flere eiere (organisert i et A/S). I en del tilfeller har vi
relativt kapitalsterke eierinteresser som ved siden av å investere i trålere
også har investert i foredlingsleddet eller andre næringer. Tilsammen kan
dette tyde på at trålerrederiene har mindre behov for å dele risiko med
mannskapet, noe som igjen kan were med å forklare et betydelig omfanget
av fast lønn pr. tidsenhet for denne fartøygruppen.
Disse trålerne har oftest skippere uten eierinteresser (eller med relativt
små eierinteresser) i fartøyet, og samtidig har leieskipper (og styrmann,
trålbas, etc.) en større andel av fangstutbytte enn de øvrige ombord
(ekstralott). Ifølge Høst (1980) har skipper /styrmann den avgjørende
myndighet ombord. De har er god oversikt over det som skjer og tar
avgjørelsen i ulike driftsspørsmål (valg av fangstfelt, tid og sted for skyting,
haling og forflytninger, avgjør hvor lenge tauing kan pågå m.h.t.
uvær og muligheter for å miste trålen osv.).
Dessuten kan incentivproblemet være redusert ved at «maskinene styrer»
arbeidet. Høst (1980) viser at rutineoperasjonene under trålfisket er
enkle og entydige, og at arbeidsoperasjonene i stor grad er styrt av det
teknologiske utstyret.
Med risikonøytrale rederi og driftsbeslutninger som beskrevet ovenfor
kunne vi ut fra modellen i avsnitt 3.1 forvente et rent fastlønnssystem for
mannskapet (utenom skipper/styrmann). Når skipper/styrmann er godt
informert og kan styre det som skjer ombord, kunne vi forvente at det var
tilstrekkelig å bare gi lottinntekt til disse nøkkelstillingene for å løse
incentivproblemet. Mye tyder imidlertid på at lottinntekt til ledelsen og

190
«maskiner som styrer» arbeidet, ikke er tilstrekkelig til å løse incentivproblemet.
Det er skipperen som i siste instans alltid har ansvaret for at det
går godt og for at det fiskes. Men med så mye som kan hende er
det klart at han er avhengig av at alle viser interesse, villighet til å
lære og til å få det hele til å gå best mulig. Høst (1980) s. 63.
Behovet for å motivere mannskapet til ekstra arbeidsinnsats vil alltid
være tilstede i visse situasjoner.
d) Kostnadsdeling
Det andre vi her kan merke oss for trålerne er at det meste av vareinnsatsen
dekkes av rederiet. For 1986 utgjorde totale driftskostnader (C) i
gjennomsnitt ca. 3,3 mill kr pr. fartøy for ferskfisktrålerne. Av dette
utgjorde de rederibetalte driftskostnadene (C R) ca. 2,3 mill. kr, som
omtrent i sin helhet dreier seg om drivstoff og vedlikehold av redskap.
Dermed finner vi et forhold mellom mannskapets inntektsandel (a) og
mannskapets kostnadsandel (E3), k = CF/C, på ca. 0,3. Med a = 0,2, gir det
r3 = ka = 0,06.
Realiteten i denne fordelingskontrakten er at rederiet fullt ut dekker
drivstofforbruket og redskapsforbruket = 0 for disse to typer
vareinnsats). La oss derfor se litt nærmere på tilpasninga av disse innsatsfaktorene.
For trålerne er det en klar mulighet til å få ned drivstofforbruket
gjennom hastighetsreduksjon (jfr. Flåten 1980)). På tilsvarende måte
kan også redskapsforbruket være gjenstand for tilpasning. Skipper kan
f.eks beslutte at en slitt trål skal bøtes gang på gang, mens ny trål spares.
Begge disse typer reduksjoner i varinnsaten påvirker fangstresultat og
mannskapets arbeidsinnsats (arbeidstid/arbeidsintensitet).
Av (31) følger det at en slik kontrakt (f3 = 0), gir skipper (som ikke er
eier) og mannskap interesse av å øke hastigheta, og øke redskapsforbruket
inntil grenseinntekta av økt drivstoff/redskaps-forbruk er lik null.
Umiddelbart kan dette virke som en dårlig egenskap ved denne fordelingskontrakten.
Modellen i avsnitt 3.2 kan imidlertid forklare hvorfor dette
ytterpunktet, likevel kan være å foretrekke, framfor det motsatte, dvs å la
drivstoff og redskapskostnadene inngå i CF (dvs. a = 13).

191
La oss først se på tilfelle b) fra avsnitt 3.2., dvs at vi forutsetter risikon0ytralt
mannskap. Dersom økt redskaps og drivstofforbruk Oker grenseproduktiviteten
av mannskapets innsats (komplementære faktorer) vil lav 13
virke stimulerende på arbeidsinnsatsen. Det som tilsynelatende er overforbruk
av drivstoff og redskap kan altså være en måte stimulere arbeidsinnsatsen.
13 = 0 for drivstoff og redskap kan altså være et rasjonelt valg av
fordelingskontrakt fra rederiets side for å få til større arbeidsinnsats.
La oss videre, som i pkt. c) i avsnitt 3.2. , se bort fra den arbeidsmotiverende
effekten, og samtidig forusette at skipper/mannskap har
risikoaversjon. Av (31) ser vi at dersom drivstoffkostnadene og redskapskostnadene
inngår i CF (k = 1), vil risikoeffekten (p < 1) føre til «underforbruk»
av drivstoff/redskap, i betydninga at verdien av grenseproduktiviteten
av denne vareinnsatsen er mindre enn faktorprisen. Et risikonøytralt
rederi vil, ved selv å dekke disse kostnadene (velge f3 = 0), dermed
stimulere til økt innsats av drivstoff og redskap.
Selv om kontrakten slik den her er utformet (3 = 0) gir et overforbruk, i
den betydninga at grenseproduktiviteten av drivstoff/redskap er lik null,
kan disse mekanismene gjøre at denne kontrakten er ei paretoforbedring
sammenlignet med det motsatte ytterpunktet (a = (3).
5. Avslutning
Analyser av jordbrukssektoren har vært et av anvendelsesområdene for
«principal-agent» teorien (se f. eks. Bardhan (1989)). Det er en naturlig
følge av at usikkerhet og incentivproblemer er viktige elementer i denne
næringa. I analyse av tilpasninga i fiske er det minst like naturlig å gi slike
elementer en sentral plass. Også her dreier det seg om en høstingsaktivitet
der mange uforutsigbare faktorer er med på å bestemme det økonomiske
resultatet. Fiskernes tilpasning, herunder valg av fordelingskontrakt, har i
beskjeden grad vært gjenstand for økonomisk analyse. Interessen for slike
forhold i fiskerinæringa har vært bedydelig større innenfor andre samfunnsfag
(se f.eks Acheson (1981)).
Som vi har vist kan det gis økonomisk-teoretiske forklaringer på at
lottsystemet er dominerende i fiskerinæringa. økonomisk teori kan også
være med å forklare variasjoner i avlønningsystemet mellom ulike deler av
næringa. I vår analyse har lottsystemet to hovedfunksjoner. Det ene
gjelder behovet for å dele risiko. Det andre dreier seg om å lede aktørene
til økonomisk sett «gode» driftsbeslutninger. Også i fiske finner vi forde-

192
lingskontrakter som ut fra en «first-best» tankegang ikke gir optimale
driftsbeslutninger. Et eksempel på dette er forskjellig fordelingsparameter
for inntekter og driftskostnader, noe som ofte er tilfelle i fiske. Forskjeller
i aktørenes holdning til risiko og incentivvirkninger gjør at slike
utforminger av fordelingsystemet likevel gir paretooptimale løsninger.
REFERANSER
Acheson, J.M. (1981): «Anthropology of fishing», Annual Review of Anthropology 10
275-316.
Bardhan, P. (red.) (1989): The Economic Theory of Agrarian Institutions. Claredon Press,
Oxford.
Bjoru, K. (1982): «Share systems in Fishing». Thesis for the M.Phil degree in Development
Studies, University of Cambridge England.
Bratrein, H. (1974): «Leikaren — proletaren på Lofothavet». Ottar nr. 79-80, Universitetsforlaget.
Braverman, A. og Stiglitz, J.E. (1986): «Cost-Sharing Arrangements under Sharecropping:
Moral Hazarad, Incentive Flexibility, and Risk». American Journal Agriculture
Economics, Aug. 1986, 642-652.
Flåten, O. (1980): «Optimal hastighet og drivstofforbruk. Et regneeksempel for en nordnorsk
ferskfisk-hekktråler.» Univeritetet i Tromso, Serie C: Fiskeriøkonomi nr. 4/80.
Flåten, O. (1981): «Resource Allocation and share-systems in Fish Harvesting Firms», Un.
of British Columbia. Resources paper No. 72, Oct. 1981.
Hallenstvedt, A. (1982): Med lov og organisasjon, Universitetsforlaget, Oslo.
Host, I.L. (1980): «Teknologisk involusjon. Teknologiske, praktiske og sosiologiske perspektiver
i analysen av arbeid på tråler». i Host, I.L og Wadel, C. (red.) Fiske og
lokalsamfunn. Universitetsforlaget, Oslo.
Kristiansen, A. (1985): Mausund. Vedlikehold og endring i et norsk fiskevcer. Universitetsforlaget.
Platteau, J.P. og Abraham, A. (1987): «An Inquiry into Quasi-Creditt Contracts. The Role
of Reciprocal Credit and Interlinked Deals in small-scale Fishing», Journal of Development
studies 23 461 — 490.
Platteau, J.P. og Nugent, J. (1989): «Contractual Relationships and their Rationale in
Marine Fishing». Cahiers de la Faculte Des Sciences Economiques et Sociales de
Namur, Serie Recherche no. 90.
Singh, N. (1989): «Theories of Sharecropping». i Bardhan (red.) (1989).
Solhaug, T. (1983): De norske fiskeriers historie, 1815-1880. Universitetsforlaget.
Stangnes, H. (1982-83): «Halvlottesfeskar, misjonsgarn og bedehuslina. Samarbeidsformer
og hopehav under fiske.» Arbok for Senja.
Stiglitz, J. (1974): «Incentives and Risk-sharing in Sharecropping», Review of Economic
Studies 41.
Sutinen, J.G. (1979): «Fishermen's Remuneration Systems and Implications for Fisheries
Development», Scottish Journal of Political Economy 26.

Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT), 104 (1990), 193-206
KAN VI STOLE PÅ TERMINPRISENE?
Noen prinsipielle betraktninger omkring betydningen av
risiko, rasjonalitet, markedsstruktur og markedsmakt
Av Øystein Gjerde*
Artikkelen diskuterer bOrsomsatte terminkontrakter med vekt på prising av
slike finansinstrumenter. Vi er opptatt av hvordan risiko virker inn pet
terminprisdannelsen. Andre sentrale aspekter er i hvilken grad terminprisene
er effisiente og hvilken betydning institusjonelle rammebetingelser har
for markedets likviditet. Videre drofter vi effekten av markedsspestfikke
betingelser for terminprisens prognoseegenskaper og utvikling over tid. Til
slutt tar vi opp terminmarkedenes effekt på karteller og monopoler på
produsentsiden og kommenterer kort mulighetene for prismanipuleringer
på disse markedene.
1. Innledning
Terminhandel innebærer at kjøper (selger) skal motta (levere) en bestemt
varemengde på et framtidig tidspunkt til en pris som avtales i dag. Terminhandel
omfatter både individuelle, skreddersydde forwardkontrakter med
direkte kontakt mellom partene og standardiserte børsomsatte futureskontrakter.
Fysisk mottak eller levering er den normale utgang av en.
forwardkontrakt. Futuresinvesteringer er primært verdipapirtransaksjoner,
hvor reversering av posisjonen fOr forfall er vanlig.
Organisert terminhandel finnes både for finansinstrumenter og fysiske
varer. Vi har ingen børshandel med terminkontrakter i Norge, men dette
er ikke nødvendig for at ñorske aktører skal kunne dra fordel av slike
markeder. Økende internasjonalisering er med på å lette tilgjengeligheten
til utenlandske markeder.
Emnet for denne artikkelen er mest aktuelt for priser på futureskontrakter.
Vi vil derfor utelukkende drøfte børsnoterte terminpriser. Ordet
* Artikkelen er forfatterens prøveforelesning til graden dr.oecon. Takk til fagkonsulenten
for nyttige kommentarer til forbedring av manus.

194
termin vil i resten av diskusjonen bli benyttet som synonym for futures.
Framstillingen vil bli basert på eksempler med terminkontrakter i fysiske
varer, men i de fleste tilfellene foreligger det en åpenbar analogi til
terminkontrakter i finansinstrumenter. Følgende generelle kilder er blitt
benyttet i arbeidet med denne artikkelen: Gjølberg og Johnsen (1987),
Kolb (1988) og Duffie (1989).
Artikkelen er strukturert som følger. I avsnitt 2 vil vi presisere nærmere
hva vi forstår med «å stole på terminprisen». Forholdet mellom terminpris
og spotpris (pris på et aktivum med øyeblikkelig levering) og innbyrdes
forhold mellom ulike terminpriser står sentralt i denne sammenhengen. Vi
nevner stikkordsmessig en rekke relevante problemstillinger. I avsnitt 3
vil vi drøfte hvorfor risikoaverse aktører drar nytte av terminmarkeder, og
hvordan risiko virker inn på terminprisdannelsen. I forbindelse med dette
vil vi kort nevne ulike hypoteser om prising og prisutvikling over kontraktens
levetid. Kapitalverdimodellen CAPM er populær blant annet fordi
den på en lettfattelig måte kvantifiserer og priser risiko. Vi refererer
derfor kort enkelte empiriske studier som benytter CAPM. I avsnitt 4 vil
vi diskutere i hvilken grad terminprisene er effisiente. I avsnitt 5 vil vi
fokusere på institusjonelle rammer og betydningen av slike forhold for
markedets likviditet. Dessuten går vi inn på effekten av markedsspesifikke
betingelser for terminprisenes prognoseegenskaper og prisutvikling i
terminkontraktens levetid. I avsnitt 6 tar vi opp hvordan terminprisene
kan være med på å redusere betydningen av karteller og monopoler på
produsentsiden. Videre diskuteres muligheten for prismanipuleringer på
terminmarkedet. Under markedsmakt behandler vi også den effekten som
etablering av et terminmarked har på spotprisene. I avsnitt 7 avrunder vi
kort denne artikkelen.
2. Hva betyr å stole på terminprisene?
Standard lærebøker i finans framhever at i effisiente markeder kan du
stole på prisene, se f.eks. Brealey and Myers (1988), s. 290. Dette betyr at
prisene inneholder all tilgjengelig informasjon om verdien på et aktivum.
I hvilken grad vi kan stole på terminprisene er følgelig i hovedsak et
spørsmål om markedseffisiens.
Spotpriser på tradisjonelle verdipapirer (aksjer, obligasjoner, sertifikater)
kan på en fruktbar måte diskuteres isolert. Terminpriser på et bes-

195
temt aktivum bør derimot ses i sammenheng med øvrige priser på aktivet,
og da spesielt følgende:
1. Framtidig spotpris (ved terminkontraktens forfall)
2. Dagens spotpris
3. Pris på andre terminkontrakter i samme vare (med forskjellig forfall)
Dette gjør situasjonen kompleks, men gir samtidig flere innfallsvinkler
til å forstå terminpriser. Å stole på terminprisene betyr i denne sammenhengen
at koplingen til de øvrige prisene er rimelig. Et hensiktsmessig
startpunkt er i hvilken grad terminprisen er lik forventet framtidig spotpris.
I tillegg til markedseffisiens og sammenheng med øvrige priser på
aktivet, er å stole på terminprisene også et spørsmål om i hvilken grad de
bidrar til å oppfylle målsetninger knyttet til etablering av terminmarkeder.
Dette omfatter problemstillinger som: Kan vi være sikre på at markedene
tilbyr en effektiv prissikring? Fungerer institusjonelle rammebetingelser
etter hensikten? Vil aktiviteten i markedene være høy, slik at det er mulig
å ta ønskede posisjoner? I så fall vil observerte prisnoteringer være representative.
Hvordan vil terminprisen fluktuere i kontraktens levetid, og
hvordan virker terminmarkedet inn på prisvariabiliteten i spotmarkedet?
Kan enkeltgrupper være i stand til å manipulere terminprisene, eller er
terminprisene snarere med på å bryte ned mulighetene for individuell
prisregulering?
Etter min oppfatning hører alle disse forholdene hjemme i en diskusjon
om terminprisene. Vi vil i fortsettelsen behandle dem hver for seg i de fire
punktene som artikkelen er strukturert rundt. Et par delemner dekker
flere aspekter, slik at det i noen tilfeller kan diskuteres i hvilket avsnitt de
skal plasseres.
3. Risiko
Her vil vi i hovedsak diskutere betydningen av risiko i to sammenhenger.
Den første gjelder individuell bruk av terminkontrakter til å redusere
risiko, og i hvilken grad investor kan være trygg på at terminprisen gjør
jobben sin. Den andre innfallsvinkelen drOfter terminprisfastsettelsen i et
marked hvor aktørene har risikoaversjon.
Den store oppblomstringen av terminmarkeder de siste 10-15 årene

196
kan blant annet forklares med et økende behov for prissikringsinstrumenter
i stadig mer turbulente omgivelser. En vareprodusent kan gardere seg
mot framtidig prisfall ved å selge terminkontrakter i dag, mens en vareforbruker
kan sikre seg mot framtidig prisstigning ved å kjøpe terminkontrakter
nå. Dersom det er aktuelt å benytte terminmarkedet til levering
eller mottak, vil oppnådd pris være helt sikker, lik avtalt terminpris.
Terminmarkedet er organisert omkring en clearingsentral, som splitter en
inngått avtale i to og opptrer som kjøpers selger og selgers kjøper.
Investorene slipper dermed å bekymre seg over at motparten ikke vil
holde sin del av avtalen.
Mottak og levering er imidlertid ikke den normale avslutning på en
terminposisjon. Dette skyldes at terminkontraktene er standardiserte, slik
at alle aspekter ved leveringen, unntatt prisen, er fastlagt på forhånd av
børsen. Dermed kan det bli en forholdsvis stor forskjell mellom investors
behov og den standardiserte varen. Når risikoen er avklart, vil derfor
vedkommende kjøpe (selge) tilbake sin salgsposisjon (kjøpsposisj on).
Gjeldende spotpris med fradrag for eller tillegg av resultatet av terminhandelen
vil gi en pris svært nær det nivået som skulle sikres.
En rekke studier demonstrerer nytten av å bruke terminmarkeder til
prissikring, se f.eks. Ederington (1979), Rolfo (1980), Anderson and
Danthine (1980), Grammatikos and Saunders (1983), Junkus and Lee
(1985), Grant and Eaker (1989). Motstandere av terminmarkeder hevder
at få kontrakter til levering betyr at omsetningen for det meste er spekulasjonsmotivert
og at prisene bærer preg av det. Dette er en misforståelse.
Det faktum at levering kan skje, sikrer en stabil kopling mellom spotpris
og terminpris, slik at den forventede prissikring oppnås. Selv i de tilfeller
hvor det er en betydelig forskjell mellom fysisk vare og termininstrumentet,
kan risikoreduksjonsegenskapene være gode. Mine egne empiriske
resultater, Gjerde (1989), kap. 6, med bruk av soyaoljekontrakter til
sikring av fiskeoljesalg er et godt eksempel på dette.
Dersom terminposisjonen holdes til forfall, vil hovedbetalingen i samsvar
med avtalt terminpris først forekomme på det tidspunktet. Unntatt er
mindre depositum, såkalte marginbetalinger, som investor må betale på
avtaletidspunktet og eventuelt plusse på senere, se også avsnitt 5. Det er
derfor innlysende at en avgjørende faktor for dagens terminpris er hvilken
spotpris markedet tror vil gjelde ved forfall. For samme vare må spotpris
og terminpris på forfallsdag bli like.

197
For å forstå at terminprisen kan avvike noe fra forventet spotpris, er det
hensiktsmessig å klassifisere deltakerne på markedene i hedgere og
tradere. Investorer som hører hjemme i den første gruppen, eier en fysisk
posisjon og ønsker å redusere prisrisikoen knyttet til den. Tradere har
ingen fysisk posisjon og deltar på terminmarkedet i håp om å tjene
penger. Vi ser bort fra at enkelte av disse kan være risikonøytrale eller til
og med ha risikopreferanse.
For at tradere skal være villige til A påta seg risiko, må de belønnes med
en risikopremie. I hvilken grad tradere må delta for å oppnå markedsklarering,
avhenger av volumbalansen mellom hedgere som ønsker kjøpssikring
og hedgere som ønsker salgssikring. En overvekt av salgssikring på
terminmarkedet betyr at tradere må tette gapet med kjøpsposisjoner. For
at disse skal være villige til å påta seg risikoen ved dette, må de belønnes
med en forventet positiv avkastning. Det betyr at prisen kan forventes å
stige i terminkontraktens levetid, slik at tradere senere selger sine posisjoner
med gevinst. Tilsvarende innebærer en overvekt av kjøpssikring at
tradere må tre støttende til med salgsposisjoner. Vi forventer da en
nedgang i terminprisen over tid. Full balanse mellom kjøps- og salgssikring
(eller fravær av hedgere) impliserer forventningsrette terminpriser.
Med denne tankegangen er det altså kun i spesialtilfeller vi forventer
likhet mellom terminpris og forventet spotpris. Kjøps- og salgssikringsbehovet
vil også endre seg over tid, noe som impliserer ulike forventninger
om prisutviklingen i terminkontraktens levetid.
En rekke studier har forsøkt å avdekke terminprisutviklingen. Konklusjonene
er forskjellige, og for å illustrere uenigheten nevner vi kort
noen studier som benytter kapitalverdimodellen CAPM. Dusak (1973)
finner at terminprisen gir uttrykk for forventet framtidig spotpris. Bodie
and Rosansky (1980) konkluderer derimot med en skjevhet, som gir seg
utslag i stigende terminpriser over levetiden. Chang (1985) analyserer de
samme varekontraktene som Dusak, men for lengre tidsperioder, og
dokumenterer resultater i overensstemmelse med Bodie and Rosanskys.
Elam and Vaught (1988) finner ingen utviklingstendens over kontraktenes
levetid. Nettopp det faktum at resultatene er forskjellige, kan tyde på
ustabilitet i retningen av behovet for tradingposisjoner.
Selv om vi aksepterer at manglende balanse mellom hedgingOnsker
innebærer en kompensasjon til tradere, er det vanskelig å avdekke hvilket
nettobehov som skal dekkes på et gitt tidspunkt. Når posisjonstypen

198
varierer over terminkontraktens levetid, er det ikke opplagt hvilke tradingposisjoner
som er lønnsomme.
For varer som ikke kan lagres, vil terminprisen reflektere forventet
spotpris ved forfall. For varer som kan lagres, kan ikke terminprisen i
vesentlig grad overstige dagens spotpris pluss lagringskostnader fram til
forfall. Ellers ville opplagte arbitrasjemuligheter oppstå. Det betyr samtidig
at det eksisterer en klar sammenheng mellom lagringskostnad og
terminpris. I så fall må dette også gjelde for prisnoteringer på terminkontrakter
med forskjellig forfall. Koplingen til lagringskostnader er derfor
en alternativ, supplerende forklaring av terminprisen. Og nettopp at det
finnes flere koplinger, gjør at vi kan være trygge på at terminprisene ikke
løper løpsk.
Forskjellen mellom en bestemt terminpris og dagens spotpris kalles
basis. Av det foregående følger det at basis vil være begrenset oppover av
lagringskostnader. Basis kan imidlertid godt være negativ. Et eksempel er
sesongproduserte varer. Spotprisen på hvete i juni kan overstige terminprisen
for levering i september, fordi en ny avling i mellomtiden blir
tilgjengelig med en tilhørende forventet sterk prisnedgang.
Flere pionerarbeider om terminmarkeder forsøker å forklare basis på
generelt grunnlag. Eksempler er Working (1949) og Telser (1958). Kostnader
ved fysisk lagring, convenience yield (fordel ved å ha en vare
disponibel) og en eventuell risikopremie er forhold som det legges vekt på
her. En rekke empiriske studier tyder imidlertid på at markedsspesifikke
forhold kan ha avgjørende betydning. Et eksempel er Ward and Dasse
(1977) sin analyse av priser på frossen konsentrert appelsinjuice. Markedets
likviditet og antesipert effekt av mulig frost ble avslørt som viktige
komponenter.
4. Rasjonalitet
Nå vil vi legge vekt på markedseffisiens og diskutere i hvilken grad
irrasjonelle fenomener synes å være til stede på terminmarkedene. Eksistensen
av ineffisiente terminpriser som gir grunnlag for tradinggevinst
reduserer vår tiltro til prisene. Dersom vi kunne fastslå en stigende eller
fallende terminpristendens i forrige avsnitt, ville vi hatt grunnlaget for en
enkel tradingregel. Vi understreker at transaksjonskostnader ofte ødelegger
tradingmulighetene, slik at en svak tendens i terminprisen ikke er
tilstrekkelig til å tjene penger.

199
Det svakeste kravet til markedseffisiens (markedsrasjonalitet) innebærer
at historiske priser ikke kan brukes med hell i en tradingstrategi, jfr.
Fama (1970). Mange empiriske studier har beskjeftiget seg med dette. En
test på markedseffisiens er å undersøke om terminprisene følger en
martingal-prosess, som impliserer at forventet pris i kommende periode er
lik dagens pris. Konklusjonen i de fleste studiene er at vi ikke kan forkaste
hypotesen om en martingal prisutvikling. Dette gjelder for eksempel
kornprisene (med unntak av havre) til Raynauld and Tessier (1984) og
gullprisene til Jackson (1986).
En alternativ innfallsvinkel består i å analysere autokorrelasjoner mellom
prisendringer. En rekke forskjellige testmetoder blir anvendt. De
fleste studiene påviser en form for avhengighet, f.eks. Larson (1960),
Stevenson and Bear (1970) og Petzel (1980). Dette blir ofte tatt til inntekt
for at det eksisterer tradinggevinster og endog arbitrasjemuligheter.
Hverken bekreftelse av martingal-hypotesen eller avdekking av autokorrelerte
prisendringer er ekvivalent med muligheter til tradingfortjeneste,
se Duffie (1989), ss. 184-185. Investor vil avveie tradeoff mellom
risiko og forventet avkastning, i tillegg til at transaksjonskostnadene trekker
i negativ retning. Et annet forbehold ved tolkning av resultatene er
transformering av priser til logaritmer. Det følger ikke automatisk at
prisen selv (ikke) følger en martingal-prosess fordi om logaritmen til den
(ikke) gjør det. Det samme gjelder for tilsvarende autokorrelasjonsanalyser.
Danthine (1977) viser at selv om markedseffisiens er til stede, impliserer
ikke dette at varepriser nødvendigvis følger en martingal-prosess.
Et forhold som kompliserer bildet ytterligere, er det faktum at flere
effisienstester krever at en kjenner fordelingen til prisprosessen. Som
oftest antas normalfordelte eller lognormalfordelte terminprisendringer.
De fleste studier av terminprisfordelinger forkaster imidlertid disse alternativene.
Mange konkluderer med leptokurtotiske prisendringer, for eksempel
Clark (1973) og So (1987). Dette innebærer en symmetrisk fordeling
med tyngre haler enn normalfordelingen. Implikasjonen er at de
framkomne resultatene mot effisiens må modifiseres også i lys av dette.
I de siste årene er noen studier utført for å undersøke om terminprisene
er preget av de samme markedsanomaliene, dvs. spesiell og uforklarlig
prisatferd, som gjør seg gjeldende i aksje- og pengemarkeder. Et eksempel
er Gay and Kim (1987), som dokumenterer ukedags- og månedseffek-

200
ter. Typiske trekk er høy fredags- og lav mandagsavkastning. Videre
finner de høyest avkastning for januar og juli, og lavest for desember og
mars. Men størrelsen av disse effektene synes generelt å være små, og
spesielt gjelder dette på terminmarkedene.
I hvilken grad et terminmarked kan defineres som ineffisient, avgjøres
ved eksistensen av lønnsomme tradingstrategier. Ross (1975) gjennomfører
en omfattende studie av 2.637 tilfeldig utplukkede kunder i et stort
meklerfirma og finner at samlet tap etter fradrag av provisjon utgjør mer
enn det dobbelte av samlet fortjeneste. Til nå er ingen opplagt fordelaktige
strategier blitt gjort kjent, men det kan selvsagt skyldes at de som
bruker strategiene ikke vil offentliggjøre dem. Med forbehold for dette
tyder publiserte forskningsarbeid på at det er rimelig å konkludere med at
terminprisen inneholder all informasjon i historiske priser og således er
effisient (i svak form).
5. Markedsstruktur
I dette avsnittet vil vi konsentrere oss om to hovedpoenger. Først vil vi
drøfte betydningen av spesielle institusjonelle forhold på terminmarkedene
og legge vekt på hvordan disse stimulerer til økt omsetning. HOy
likviditet betyr velfungerende markeder og mye informasjon i terminprisene.
Deretter vil vi gå inn på terminprisens prognoseegenskaper og
utvikling med vekt på ulike markedsforhold.
Karakteristisk for terminhandel i varer er prisgrenser, dvs. tak på daglig
prisendring. Eksempelvis får ikke terminprisen på soyaolje i løpet av en
dag bevege seg mer enn 1 cent (opp eller ned) fra gårsdagens avslutningspris,
se Duffie (1989), s. 347. Mot slutten av terminkontraktenes levetid
frigjøres eller utvides prisgrensene på grunn av den nære koplingen til
spotmarkedet på det tidspunkt. Det er da urimelig at ny informasjon skal
gi seg fullt utslag kun i ett marked. Det hevdes at prisgrenser skaper
ineffisiente terminpriser, se f.eks. Roll (1984). Effekten av dette er avhengig
av hvor store prisendringer som aksepteres. I Roll sin studie synes ikke
problemet å være stort. Han finner at terminprisene for frossen konsentrert
appelsinjuice er minst like gode værvarslere som meteorologene.
Ved slutten av hver dag gjøres status opp for alle aktører på terminmarkedet.
For en kjøper er en prisnedgang på terminkontrakten ugunstig, da
vedkommende vil realisere et tap ved å selge. Et slikt potensielt tap blir

201
bokført samme dag og medlemmer av clearingsentralen må betale inn et
beløp tilsvarende tapet. Medlemmer med salgsposisjoner kan hente ut sin
gevinst. Daglige kontantstrømmer etter dette opplegget medfører at terminprisen
ikke vil bli lik forventet framtidig spotpris hvis rentesatser er
stokastiske, se f.eks. Cox, Ingersoll, and Ross (1981). Hvis å stole på
terminprisene er knyttet til likhet med forventet framtidig spotpris, har vi
altså her en årsak til det motsatte. Igjen blir det et spørsmål om avviket er
vesentlig, noe som ikke er avklart på det nåværende forskningsstadium.
Transaksjonskostnadene er jevnt over lavere på terminmarkedene enn i
andre verdipapirmarkeder. Dette stimulerer også omsetningen. Videre
regnes kjøp og salg av terminkontrakter som helt symmetriske aktiviteter,
mens salgsposisjoner i andre markeder ofte betraktes som svært uheldige
og ofte forbys. Dette både øker likviditeten og gjør det mulig for bedre
priskorrigeringer som følge av ny informasjon. Dessuten øker aktiviteten
fordi investor bare må betale et mindre beløp (marginbetalingen) for å
delta.
Etablering av terminmarkeder over hele verden muliggjør kontinuerlig
handel. For eksempel omsettes en amerikansk statsobligasjon («T-Bond»)
på et eller annet terminmarked på ethvert tidspunkt. Videre er det for
enkelte kontrakter mulig å innta en posisjon på én børs og avslutte
posisjonen på en annen. På denne måten vil aktørene kunne ta seg av
risiko knyttet til stans i handelen fra én børsdag til neste. Vi har her altså
enda et forhold som stimulerer omsetningen og som gjør at vi i større grad
kan stole på terminprisene.
Når vi sammenlikner terminkontrakter i samme vare, men med forskjellig
forfallstidspunkt, observerer vi typisk at nære kontrakter er mest
likvide. Det betyr samtidig at vi må være mer varsomme med hensyn til
konklusjonene fra eksempelvis et risikostyringsopplegg basert på priser på
kontrakter med fjernt forfall. Spesielt gjelder dette hvis (brisket posisjon er
stor. I den grad det er mulig å gjennomføre handelen, vil prisen som
oppnås være sterkt preget av investors volum.
Vi har tidligere påpekt den nære sammenhengen mellom terminprisen
og forventet framtidig spotpris. Terminprisen kan således oppfattes som
en prognose for spotprisen, og kan dermed samtidig benyttes implisitt som
en prognose for framtidig endring i spotpris. I hvilken grad vi stoler på
terminprisen kan derfor diskuteres i lys av denne prognosens treffsikkerhet.

202
Dette avhenger av hvilket marked vi studerer. I markeder hvor spotprisendringene
for det meste er preget av tilfeldigheter, vil prognosen
være dårlig. Eksempler er valuta- og rentemarkeder. I markeder som er
preget av mer systematiske prisendringer, f.eks. sesongsvingninger, vil
terminprisen treffe bedre. Generelt viser det seg også at terminpriser i
flere sammenhenger gir bedre prognoser enn de tilsvarende basert på
tekniske analyser av historiske spotpriser.
En ytterligere forståelse av at terminprisen oppfører seg fornuftig, får vi
ved å studere prisfluktuasjoner over terminkontraktens levetid. Dette
viser at informasjonsstrømmen til markedet gir prisreaksjoner som en bør
få. Terminprisvolatiliteten er systematisk høyere i de perioder hvor avklaring
av usikkerheten er størst. Jordbruksprodukter er gode eksempler på
dette. Endringer i værforhold kan, spesielt mot slutten av produksjonen,
ha en betydelig innflytelse på størrelsen på den framtidige avlingen, og
dermed også på terminprisen. Flere tradingstrategier forsøker å utnytte at
prisreaksjonen på ny informasjon medfører en midlertidig skjevhet i
prisforholdet mellom ulike terminkontrakter i samme vare. For eksempel
Gjølberg og Johnsen (1985) påviser tradingmuligheter i analyser av terminmarkedet
for gassolje, mens det motsatte er tilfelle for mine egne
analyser av soyaoljekontrakter, Gjerde (1989), kap. 5. En forklaring av
dette kan baseres på ulike rammebetingelser i de to markedene, og da
spesielt at gassoljemarkedet i analyseperioden er betydelig mindre likvid
enn soyaoljemarkedet.
6. Markedsmakt
Under dette punktet kommenterer vi i hvilken grad terminprisene kan
være med på å bryte ned den markedsmakt som aktører på varemarkedene
ellers kan oppnå. Deretter snur vi det hele på hodet og leter etter
eksempler på at terminprisene gir muligheter for å gi makt, i den forstand
at store aktører har muligheten til å manipulere prisene til sin fordel. Til
slutt kommenterer vi kort hvilken makt terminprisene synes å ha på
variabiliteten i spotprisene. Her vil diskusjonen være knyttet til effekten
av å etablere terminmarkeder, og på grunn av den nære sammenhengen
mellom terminpris og spotpris må dette forholdet også tas opp i en
vurdering av terminprisens egenskaper.
De fleste terminmarkeder er karakterisert ved rask, effektiv og billig

203
handel. Åpne, likvide markeder sørger for at ny informasjon blir raskt
kjent, den koster lite og er lett å få tak i. For flere råvarer har derimot
spotomsetningen vært karakterisert ved sjeldne eller hemmelige prisjusteringer
i et uoversiktlig marked. Terminprisene skaper derfor problemer
med å opprettholde kontroll og karteller for råvareprodusentene. Som
eksempler på dette nevnes terminmarkedene i råolje (problemer for
OPEC) og aluminium (sterk kritikk mot dette fra store aluminiumprodusenter).
Dersom det er mulig å manipulere terminprisene, innebærer dette at
terminprisen taper den nære koplingen til forventet framtidig spotpris.
Kunstige terminpriser gir lite informasjon om framtidige spotpriser og vil
dessuten bryte ned muligheten for risikooverføring mellom aktørene. Et
berømt eksempel på en markedsskvis er brødrene Hunts angrep på sølvmarkedet
1979-1980. Ved å holde enorme kjøpsposisjoner i terminkontrakter
i sølv, samtidig som de kjøpte store mengder av verdens sølvtilbud,
opplevde vi astronomiske utslag på sølvprisen når terminkontraktene
gikk mot levering. Imidlertid intervenerte de ulike børsene og tvang
brødrene Hunt til å redusere sine posisjoner. Sølvprisen kollapset og
brødrenes tap ble estimert til ca. 1 milliard dollar. Etter dette har vi ikke
opplevd tilsvarende forsøk. I noen markeder er det riktignok rapportert
eksempler på bevisst terminprismanipulering, blant annet i kaffe- og
kvegmarkedene, se Greenstone (1981) og Helmuth (1981).
Jordbruksprodukter er karakterisert ved til dels dramatiske prisvariasjoner
fra år til år. Etablering av terminmarkeder har ofte blitt kritisert for
å øke prisvariabiliteten. For eksempel ble terminhandel i løk forbudt i
USA i 1958 med dette argumentet. Working (1960) konkluderer tvertimot
med økt stabilitet i spotpriser på 10k når terminmarkeder finnes. Tilsvarende
resultater finnes i andre markeder, f.eks. poteter, Gray (1964) og
svin og kveg, Powers (1970). Spesielt blir det lagt vekt på at terminhandel
Oker markedsinformasjonen og forenkler både produksjons- og lagerbeslutninger,
noe som gir seg utslag i Okt stabilitet i spotprisene, se Cox
(1976) og Turnovsky (1979).
7. Avrunding
I denne artikkelen har vi diskutert priser på terminkontrakter med ulike
innfallsvinkler. Med noen få unntak har erfaringene med terminmarke-

204
dene vært positive, noe som også er rimelig når vi ser hvor stort omfang
slike markeder etterhvert har fått. Det betyr at markedene fungerer godt
og at prisene inneholder mye informasjon. Vi kan da være trygge på at
terminprisene hjelper oss når vi ønsker en annen risikotilpasning. Vi kan
regne med at vi oppnår en fair pris på våre transaksjoner. Hvis vi står på
siden av markedene, trenger vi ikke ergre oss over at det finnes åpenbare
muligheter til lettjente penger. Vi kan også selv spare oss for falske
forhåpninger om dette. Vi kan også were glade for at de institusjonelle
forholdene på markedene er fornuftig tilpasset omsetningen, noe som
også har betydning for prisfastsettelsen. Etablering av terminmarkeder
synes også å være fordelaktig for spotmarkedet. Dette gjelder både ved å
bryte ned uheldige maktposisjoner og å redusere prisvariabiliteten.
REFERANSER
Anderson, R.W. and J.-P. Danthine (1980): «Hedging and Joint Production», Journal of
Finance 35 487-498.
Bodie, Z. and V. Rosansky (1980): «Risk and Return in Commodities Futures», Financial
Analysts Journal 36 27-39.
Brealey, R.A. and S.C. Myers (1988): Principles of Corporate Finance, McGraw-Hill,
Singapore.
Clark, P.K. (1973): «A Subordinated Stochastic Process Model with Finite Variance for
Speculative Prices», Econometrica 41 135-155.
Chang, E. (1985): «Returns to Speculators and the Theory of Normal Backwardation»,
Journal of Finance 40 193-208.
Cox, J.C. (1976): «Futures Trading and Market Information», Journal of Political Economy
84 1215 — 1237.
Cox, J.C., Ingersoll, J.E., Jr., and S.A. Ross (1981): «The Relation Between Forward Prices
and Futures Prices», Journal of Financial Economics 9 321-346.
Danthine, J.-P. (1977): «Martingale, Market Efficiency and Commodity Prices», European
Economic Review 10 1-17.

205
Duffie, D. (1989): Futures Markets, Prentice Hall, Englewood Cliffs, New Jersey.
Dusak, K. (1973): «Futures Trading and Investor Return: An Investigation of Commodity
Market Risk Premium», Journal of Political Economy 81 1387-1406.
Ederington, L.H. (1979): «The Hedging Performance of the New Futures Markets», Journal
of Finance 34 157 — 170.
Elam, E.W. and D. Vaught (1978): «Risk and Return in Cattle and Hog Futures», Journal of
Futures Markets 8 79-88.
Fama, E.F. (1970): «Efficient Capital Markets: A Review of Theory and Empirical Work»,
Journal of Finance 25 383-417.
Gay, G. and T. Kim (1987): «An Investigation into Seasonality in the Futures Markets»,
Journal of Futures Markets 7 169-181.
Gjerde, (6. (1989): Terminhandel: Effektivitet, kryssikring og trading, avhandling for graden
dr.oecon., NHH, Bergen.
Gjolberg, O. og T. Johnsen, (1985): Terminmarkeder: Bedre styring — mindre risiko,
Forskningsrapport nr. 51/85, Fondet for Markeds- og Distribusjonsforskning, Oslo.
Gjolberg, O. og T. Johnsen (1987): «Futures og futuresmarkeder», Praktisk økonomi 3 nr.
1, 71-87.
Grammatikos, T. and A. Saunders (1983): «Stability and the Hedging Performance of
Foreign Currency Futures», Journal of Futures Markets 3 295-306.
Grant, D. and M. Eaker (1989): «Complex Hedges: How Well Do They Work?», Journal of
Futures Markets 9 15-28.
Gray, R.W. (1964): «The Attack Upon Potato Futures Trading in the United States», Food
Research Institute Studies 4 97-121.
Greenstone, W. (1981): «The Coffee Cartel: Manipulation in the Public Interest», Journal of
Futures Markets 1 3-16.
Helmuth, J. (1981): «A Report on the Systematic Downward Bias in Live Cattle Futures
Prices», Journal of Futures Markets 1 347-358.
Jackson, M. (1986): «Market Efficiency and the Return on Gold Futures», Upubl., Graduate
School of Business, Stanford University, Stanford, California.
Junkus, J.C. and C.F. Lee (1985): «Use of Three Stock Index Futures in Hedging Decisions»,
Journal of Futures Markets 5 201-222.
Kolb, R. (1988): Understanding Futures Markets, Scott, Foresman and Company, Glenview,
Illinois.
Larson, A.B. (1960): «Measurement of a Random Process in Futures Prices», Food Research
Institute Studies 1 313-324.
Petzel, T. (1980): «The Time Series Behavior of Corn and Soybean Prices», Upubl., Food
Research Institute, Stanford University, Stanford, California.
Powers, M.J. (1970): «Does Futures Trading Reduce Price Fluctuations in the Cash Markets?»,
American Economic Review 60 460-464.
Raynauld, J. and J. Tessier (1984): «Risk Premiums in Futures Markets: An Empirical
Investigation», Journal of Futures Markets 4 189-211.
Rolfo, J. (1980): «Optimal Hedging Under Price and Quantity Uncertainty: The Case of a
Cocoa Producer», Journal of Political Economy 88 100-116.
Roll, R. (1984): «Orange Juice and Weather», American Economic Review 74 861-880.

206
Ross, R.L. (1975): «Financial Consequences of Trading Commodity Futures Contracts»,
Illinois Agricultural Economics 27-31.
So, J.C. (1987): «Commodity Futures Risk Premium and Unstable Systematic Risk»,
Journal of Futures Markets 7 311-326.
Stevenson, R.A. and R.M. Bear (1970): «Commodity Futures: Trends or Random Walks?»,
Journal of Finance 25 65-81.
Telser, L.G. (1958): «Futures Trading and the Storage of Cotton and Wheat», Journal of
Political Economy 66 233-255.
Turnovsky, S.J. (1979): «Futures Markets, Private Storage, and Price Stabilization», Journal
of Public Economics 12 301-327.
Ward, R.W. and F.A. Dasse (1977): «Empirical Distributions to Basis Theory: The Case of
Citrus Futures», American Journal of Agricultural Economics 59 71-80.
Working, H. (1949): «The Theory of Price of Storage», American Economic Review 39
1254-1262.
Working, H. (1960): «Price Effects of Futures Trading», Food Research Institute Studies 1
3-31.

Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT), 104 (1990), 207-230
LØNNSDANNELSE I NORSKE
TREFOREDLINGSFORETAK, 1967-79
Av Fredrik Wulfsberg*
Med utgangspunkt i fagforeningsteori der bedrift og fagforening forhandler
om lønna, analyseres lønnsdannelsen for fagarbeidere i norsk treforedlingsindustri
(paneldata). Et viktig skille i denne teorien går mellom interne og
eksterne faktorer som kan påvirke lønnsdannelsen. Teorien for integrerte
variable er sentral i utforming og tolking av en empirisk testbar dynamisk
modell der to feiljusteringsledd inngår. Resultatene gir visse likhetstrekk
med analyser på aggregerte data, men eksterne faktorer er mer dominerende
i denne analysen. Tilsvarende konklusjoner finnes i sammenliknbare
undersøkelser på britiske data.
Innledning
Empiriske undersøkelser av lønnsdannelse i Norge er som regel basert på
tidsserier av aggregerte tall enten for en sektor eller større deler av
økonomien (se f.eks. Holden (1987), Nymoen (1988a), Rødseth og Holden
(1989), Stolen (1985) og Strøm (1988)). I denne artikkelen analyseres
lønnsdannelsen med utgangspunkt i lønnsdata for omlag 2000 fagarbeidere
i treforedlingsindustrien fordelt på 39 foretak over 13 år (paneldata).
Vi vet at lønna ved disse foretakene forhandles mellom det enkelte
foretak og den lokale fagforening, og det er derfor naturlig å ha fagforeningsbasert
teori som teoribakgrunn (Oswald (1985) og Manning (1987) er
gode oversiktsartikler for den tilnærming som vil bli brukt i denne artiklen).
Teorien gir bl.a. mulighet til å fokusere på hvordan forhold ved
bedriften sammen med eksterne forhold påvirker lønnsdannelsen. Eksem-
* Denne artikkelen inngår som en del av prosjektet "Lønnsdannelse og arbeidsledighet" ved
SAF-Oslo. Jeg skylder en stor takk til Ragnar Nymoen, Kalle Moene og en anonym
konsulent som har gitt mange og verdifulle kommentarer.

120
100
208
pel på interne variable er produktpris og produktivitet, mens arbeidsledighet
og lønn i andre bedrifter er eksempler på eksterne variable. Hvis
arbeidskraftens produktivitet avhenger av lønna relativt til eksterne faktorer
(effektivitetslønn), skulle det tilsi at eksterne faktorer er av stor
betydning for lønnsdannelsen. Et annet viktig spørsmål er hvorvidt man
på bedriftsnivå tar hensyn til press i arbeidsmarkedet når lønna forhandles.
På bakgrunn av teorien for integrerte variable tilrettelegges fagforeningsteorien
for modellering av en dynamisk lønnsrelasjon. Variablenes
temporære egenskaper og mulige kointegrasjonslikninger undersøkes.
Modellen kan tolkes som en feiljusteringsmodell med to feiljusteringsledd
(lønnsandel og relativt lønnsforhold). Resultatene sammenliknes med
tilsvarende analyser i utlandet og med undersøkelser på norske forhold.
Norsk treforedlingsindustri gjennomgikk store strukturelle endringer
på 70-tallet. Figur 1 gjengir noen størrelser som beskriver denne utviklingen.
50 1 1 1 1 1 1 1
1967 1968 1969 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979
Figur 1 Utvikling i antall bedrifter (•), sysselsatte (+) og fagarbeidere (o) 1967-79.
1967 = 100.

209
Som vi ser er antall bedrifter i hele næringen redusert med om lag 40 %,
mens reduksjonen i antall sysselsatte er av mindre omfang. Antall fagarbeidere
har holdt seg noenlunde konstant, men vi kan kanskje observere
en negativ trend mot slutten av perioden. Utvalget vårt består av lønnsobservasjoner
for omlag 2000 fagarbeidere fordelt på 39 foretak over 13 år. I
løpet av perioden ble 9 foretak nedlagt. En nærmere beskrivelse av
tallmaterialet finnes i Wulfsberg (1989).
Modellen
Som utgangspunkt har vi at lønna ved en bedrift er gjenstand for forhandlinger
mellom den profittmaksimerende bedriften og en nyttemaksimerende
fagforening. Bedriftens produktfunksjon kan skrives
(1) X = hf(N,K,E,R) = Nhf(— E ,— K
N N N
der N,K,E og R er mengder av innsatsfaktorene arbeidskraft, kapital,
energi og råvarer. h representerer teknologisk nivå (Hicks-nøytral teknologisk
framgang).
I tillegg til inntekter og kostnader for innsatsfaktorene hevder Malinvaud
(1987) og Wadhwani (1987) at bedriftens adferd også avhenger av
mulighetene for å bli slått konkurs og de kostnadene det medfører. Man
kan bl.a. tenke seg at en dårlig finansiert bedrift med tilhørende stor
sannsynlighet for å bli slått konkurs, har lav kredittverdighet og må ta til
takke med dyre lån og begrensede lånemuligheter. Dessuten vil en konkurs
i seg selv påføre bedriften ytterligere kostnader. Denne usikre finansielle
kostnaden kan være en funksjon av f.eks. rente på gjeld, egenkapital
som andel av eiendeler (aktiva) og aksjeutbytte (se Wadhwani (1986)).
Her skal vi la egenkapitalandelen representere disse kostnadene. Mange
treforedlingsforetak fikk redusert egenkapital (noen fikk større gjeld enn
eiendeler) i løpet av 70-åra, slik at sannsynligheten for å bli slått konkurs
etter alt å dømme ate. Nickell og Wadhwani (1987) og (1989) som
studerer et panel av britiske bedrifter, finner at slike variable har betydning
for estimeringsresultatene av andre parametre foruten at de har en
selvstendig signifikant forklaringskraft. Vi kan nå skrive den forventa
profitten til bedriften i en periode som

(2) EH = Ell(p, q,a,w,N,A)
210
der p symboliserer produktpris, a er arbeidsgiveravgift, w lønn og A
egenkapitalandel. h og f-funksjonen er representert i produktivitetsvariabelen
q. En økt A trekker i retning av økt forventa profitt.
Fagforeninga antas å maksimere en nyttefunksjon som kan skrives:
(3)
V = V(w,N,,t,pc,U)
Argumentene representerer hhv. nominell lønn (w), sysselsetting (N),
alternativlønn (w), skattesats (t), konsumpris (pc) og arbeidsledighet i
sektoren (U).
En arbeider kan ofte ha muligheten til å ta arbeid i en annen bedrift til
alternativlønna )71,-, dersom hun eller han ikke blir sysselsatt i bedriften.
Alternativt kan vi tenke oss at reallønna etter skatt som arbeiderne mottar
ved å jobbe i bedriften, blir sammenliknet med reallønna etter skatt de
kan oppnå ved å arbeide i en annen bedrift. Dette kan bl.a. begrunnes ut
fra et misunnelsesperspektiv. Desto høyere egen lønn er i forhold til
alternativlønna desto større nytte har arbeiderne av sin egen lønn, noe
som gjenspeiler seg i fagforeningas nyttefunksjon. Det kan også argumenteres
for at endringen i forholdet mellom lønn og alternativlønn burde
inngå som eget argument i nyttefunksjonen. Det er f.eks. vanlig at
arbeidskraftstyper sammenlikner utviklinga i egen lønn med utviklinga for
andre grupper. Ved siden av sysselsettinga ved bedriften tar fagforeninga
også hensyn til arbeidsledigheten i sektoren. Ledigheten kan tenkes å
inngå på flere måter i nyttefunksjonen. En mulighet er at noen medlemmer
av fagforeninga er ledige og at deres nytte inngår på en eller annen
måte i fagforeningas nyttefunksjon, men slik at dersom flere medlemmer
mister jobben reduseres fagforeningens nytte. En annen mulighet er at
ledighetsnivået i sektoren påvirker mulighetene til å ta seg arbeid i en
annen bedrift til alternativlønna 147. Hvis det relative lønnsforholdet inngår
i fagforeningas nyttefunksjon kan vi tenke oss at nytten av egen lønn øker
med ledighetsnivået fordi mulighetene for å oppnå w— reduseres dersom
slike misunnelseseffekter eksisterer. Virkningen av økt ledighet indikerer
her isolert sett økt nytte. Vi kan da ha to effekter av økt ledighet som
trekker i motsatt retning på fagforeningas nyttefunksjon.

211
Virkningene av Okt skattesats og konsumpris er ikke entydige fordi de
påvirker både egen reallønn og alternativ reallønn.
Den lønna bedrift og fagforening enes om, antar jeg realiseres som en
asymmetrisk Nash forhandlingsløsning som kan skrives
(4) w = argmax [Ell(p, q,a,w,N,A)( 1 - "Y) V(w,N,)-4-1,t,pc,U)1
der -y og (1 — PO er forhandlingsstyrken til hhv. fagforeninga og bedriften.
Vi har at 0 1. I (4) har jeg implisitt forutsatt at partenes
bruddpunkt l) er O.
Hittil har jeg bare omtalt lønnsdannelsen uten å nevne sysselsettingsbeslutningen.
Man kan tenke seg at partene også forhandler om sysselsettinga
enten før eller etter lønnsforhandlingene og med annet styrkeforhold
enn i lønnsforhandlingene (se Manning (1987)). Hvis man lar styrkeforholdene
variere i intervallet [0,1] vil da forskjellige forhandlingsløsninger
bli realisert. I fagforeningsteorien opptrer «monopolmodellen» når
---- 1 og bedriften deretter bestemmer sysselsettinga. Effektive 4orhandlinger»
opptrer bl.a. når styrkeforholdet i lønnsforhandlingene er det
samme som i sysselsettingsforhandlingene og «styringsrettsmodeller» når
0 < < 1 og bedriften har all makt i sysselsettingsbeslutningen. For
fagarbeiderne i papirindustrien er det grunn til å tro at sysselsettinga er av
langsiktig karakter. De deltar ikke direkte i produksjonsprosessen, men
er til for å vedlikeholde en gitt mengde produksjonsutstyr. Så lenge
bedriften eksisterer vil et slikt fast forhold mellom kapital og sysselsetting
resultere i et gitt sysselsettingsnivå. I figur 2 har jeg plottet antall fagarbeidere
i 6 vilkårlige papirbedrifter over 13 år. Vi ser at seriene viser
tilfeldig variasjon omkring et gitt nivå, dvs. at det er lite trolig at sysselsettinga
fluktuerer med produksjonen. Jeg vil derfor anta at sysselsettinga er
gitt.
(5)
Løsningen på problemet (4) kan på redusert form skrives
w = w(,pc,p,U,t,a,q,A,-y) =
? ? + — ? — + + —
1) Bruddpunktet er den nytte eller profitt partene oppnår dersom forhandlingene brytes.

140
130 -
120
110
100
90
BO -
70 -
60 -
20 -14100ftp.- -4111104 .
10
212
0
1967 19 160 1969 ' 1970 ' 1971 ' 1972 ' 1973 ' 197 4 1975 ' 1976 ' 1977 ' 1976 1979
Figur 2 Antall fagarbeidere ved 6 foretak 1967-79.
Maktparameteren Py er uobserverbar og empiriske problemer i tilknytning
til disse er bl.a. drøftet i Nymoen (1988b). Jeg vil ikke forsøke å modellere
maktparametrene, men benytte bedriftens lagerbeholdning (B) som proxyvariabel
jfr. Holden (1987). Desto større lagerbeholdning, jo større
makt har bedriften i forhandlingen og kan derfor presse lønna nedover.
Tanken er at bedriften lider mindre tap under en arbeidskonflikt når den
har store varelagre fordi den da kan opprettholde et visst salg.
Formell drOfting av fortegna er gjort i Wulfsberg (1989). Jeg vil derfor
bare kort kommentere disse. Økt ledighet kan som nevnt føre til økt nytte
av egen lønn samtidig som fagforeninga vektlegger lavere nytte hos de
som er blitt ledige og mistet arbeidsinntekten. Begge disse faktorene
trekker i retning av lavere lønn. Okt produktpris eller produktivitet øker
forventa profitt og dette resulterer rimeligvis i økt lønn. Nyttereduksjonen
av egen lønn som følge av økt alternativlønn, vil resultere i krav om økt
lønn. Så lenge fagforeninga har innflytelse på lønna er det derfor rimelig å
vente en lønnsøkning. Fordi inntektsskatt og konsumpris innvirker både
på egen lønn og alternativlønna, er det usikkert hvilken effekt endringer i

213
disse har på lønna. Arbeidsgiveravgiften antas å påvirke lønna i negativ
retning fordi den reduserer verdiskapningen som skal fordeles mellom
bedrift og arbeidere. Økt egenkapitalandel reduserer som nevnt sannsynligheten
for å bli slått konkurs og risikoen for at arbeiderne mister jobben
for en gitt lønn reduseres. Dette trekker i retning av at lønna øker.
De eksogene variablene kan karakteriseres som enten interne eller
eksterne variable. Interne variable er faktorer som vedrører bedriften
direkte eksempelvis produktpris, arbeidsgiveravgift, lager, produktivitet
og egenkapitalandel. De resterende variable (arbeidsledighet, alternativlønn,
konsumpris og inntektsskattesats) er eksterne faktorer som beskriver
forhold utafor bedriften. En del av litteraturen2) fokuserer på de
interne faktorenes betydning for lønnsdannelsen, Hvis denne betydningen
er signifikant vil man kunne observere høy arbeidsledighet samtidig med
høy lønnsvekst (se f.eks. Lindbeck og Snower (1986)).
En mulig utvidelse av denne enkle utgaven av fagforeningsteorien, er å
la arbeidskraftens produktivitet avhenge positivt av lønna i forhold til
alternativlønna jfr. effektivitetslønnshypotesen (Yellen (1984)). Dette
poenget gjør at bedriften og fagforeninga har felles interesse av å opprettholde
et visst lønnsnivå. Hvis alternativlønna øker har derfor bedriften og
fagforeninga felles interesse av å øke lønna. Denne utvidelsen indikerer at
alternativlønna og muligens andre eksterne faktorer er sentrale faktorer i
lønnsdannelsen.
En svakhet ved (5) er at den kun uttrykker en statisk sammenheng
mellom variable som antas å påvirke lønna. Den tillater f.eks. ikke tregheter
i tilpasningen som kan skyldes at partene kun har forventninger om
variable på forhandlingstidspunktet eller tregheter som skyldes institusjonelle
forhold. For å modellere en eventuell dynamikk vil jeg tillate de
eksogene variable å inngå på nivå og endringsform. Når (5) tilrettelegges i
en dynamisk modell for empirisk analyse, er det avgjørende å ta hensyn til
variablenes temporære egenskaper for å unngå feilspesifisering av modellen.
Dessuten er slik kjennskap nyttig til å avgjøre hvordan variablene i
(5) skal inngå i modellen og for å tolke den estimerte lønnsrelasjonen.
Teorien for integrerte variable er her et godt verktøy til å formalisere
problemstillingen.
2) Betegnes som «insider-outsider» modeller.

214
Integrasjonsegenskaper
Nymoen (1989) gir en oversiktlig redegjørelse for teorien samt betydningen
denne har for tolking og estimering av empiriske lønnsrelasjoner, og
jeg vil derfor bare kort oppsummere de viktigste poengene og termer.
En variabel kalles I(0) (les: integrert av grad 0) dersom både variabelens
forventning og varians er konstante og dermed uavhengige av tida. Et
annet navn for en I(0) variabel er stasjonær variabel. Hvis det motsatte er
tilfelle er variabelen ikke-stasjonær. Mange ikke-stasjonære variable kan
gjøres stasjonære ved differensiering og disse kalles I(k) variable når de er
stasjonære ved k-te differensiering. Et spesialtilfelle har vi når en lineær
kombinasjon av to I(1)-variable er I(0). Da eksisterer det en kointegrasjonslikning
som kan skrives:
X + f3Y = Z I(0)
der p kalles kointegrasjonsparameter. En variabel lar seg ikke forklare av
en annen variabel med andre temporære egenskaper. La venstresidevariabelen
i vår regresjonsanalyse være nominell lønnsvekst og anta forelOpig
at denne er I(0). Teorien sier da at høyresidevariablene enten selv må
være I(0) eller kointegrert med andre variable for å oppnå konsistente
estimatorer (se Engle og Granger (1987)).
Nymoen (1989) oppsummerer noen vanlige statistiske tester for ikkestasjonæritet,
nemlig Sargan-Bhargava testen (SB) og Dickey-Fuller testen
(DF). Nullhypotesen er at variabelen er I(1) som i SB forkastes for
«høye» verdier av Durbin-Watson observatoren, og i DF for høye tallverdier
på t-observatoren. Pga. ikke-stasjonæritet under nullhypotesen må
fordelingen til disse testene simuleres med Monte-Carlo metoder. Det er
også utviklet metoder for å utføre SB-testen på paneldata (Bhargava et al.
(1982)). Da er Durbin-Watson observatoren
17 =2(fiit -1)2
(6) DWp = 17 =1
=i t = iui t
Fotskriftene i og t henspeiler på hhv. bedrift og periode. Før jeg presenterer
variablenes integrasjonsegenskaper vil jeg omtale datamaterialet jeg
bruker i den empiriske analysen. Paneldimensjonen gjelder for lønn,
alternativlønn og egenkapitalandel, mens vi mangler tversnittsinformasjon
om de resterende variable.

215
Donn (wit): Gjennomsnittlig timelønn for fagarbeidere tilknytta bedrift i
ved tidspunkt t. Kilde: Norsk Papirindustriarbeiderforbund (NPF).
Alternativlønn (w— it): Variabelen er beregnet som et gjennomsnitt av lønna
ved andre bedrifter innenfor samme geografiske område. Disse er
(i) Drammen-Hønefoss-Oslo (ii) Grenland og Sørlandet (iii) Ostfold
og (iv) resten av landet. For sistnevnte gruppe er alternativlønna
gjennomsnittlig timelønn ved andre bedrifter i hele landet.
Produktpris (pt): Prisindeks for bruttoprodukt i norsk treforedlingsindustri.
Kilde: Nasjonalregnskapet. Jeg antar at bedriften oppfatter
denne som gitt på verdensmarkedet. I Årsoversikten fra Papirindustriens
Sentralforbund (PSF) 1984 s. 2 heter det:

216
fond + udisponert overskudd + 60 °A) av investeringsfond og liknende
avsetninger. Aktiva er sum balansekonto per regnskapsårets
slutt. Kilde: «Norges 1000 største bedrifter 1968-80», A.S. økonomisk
litteratur.
Lager (B e): Kilde: For perioden 1967-75: NOS Regnskapsstatistikk,
tabell 2, post 9; beholdning av varer i treforedlingsindustrien. For
perioden 1976-79: NOS Regnskapsstatistikk, bergverk og industri.
Lager er sum av postene for lager av råvarer og halvfabrikata, varer
under tilvirkning og lager av ferdigvarer. Ideelt sett burde denne
variabelen bare utgjøres av ferdigvarer, men da statistikken t.o.m.
1975 ikke skiller mellom forskjellig lagerhold valgte jeg å fortsette
med totalt lagerhold også etter 1975.
Skatt (te): Marginalskatt for enslig industriarbeider med gjennomsnittslønn.
Kilde: Artikler 123 av Ådne Cappelen, Statistisk Sentralbyrå.
Det er vanligere i tilsvarende undersøkelser å bruke gjennomsnittlig
Testene for ikke-stasjonæritet er oppsummerte i tabell 1 og 2:
Tabell 1 Sargan-Bhargava test for stasjonceritet. Kritisk verdi for tidsserier ---- 1.7 og for
paneldata 0.65 (sign. nivd= 0.05)
Tidsrekkedata Xt AXt
6,2xt
log(U) 1.570 2.260
log(p) 1.175 1.957
log(pc) 0.063 1.302 2.647
log(pc/p) 1.013 1.915
log(U(pc1p)) 1.721 2.129
log(q) 0.201 1.813
log(B) 0.582 1.477 1.903
log(t) 0.316 1.888
log(a) 0.126 0.893 2.530
Paneldata Xit AXit
log(w) 0.468 2.545
log(w) 0.080 2.465
log(w/pq) 1.389 2.285
log(whi;) 1.305 1.778
A 0.666 1.643

217
skatteprosent. Framgangsmåten her kan allikevel forsvares idet progressiviteten
i skattesystemet kan gjøre at skatten inngår på en
komplisert måte i lønnsdannelsen. OECD (1975) benytter forholdet
mellom marginalskatten og gjennomsnittsskatten.
Arbeidsgiveravgift (ai): Arbeidsgiveravgift for hele industrien. Kilde:
Nasjonalregnskapet.
Pga. den korte tidsdimensjonen i data bor det tas forbehold om testenes
styrke, spesielt for de rene tidsseriene. Av tabellene ser vi at testene gir
samsvarende resultater for (ukombinerte) tidsseriedata samt lønn og
alternativitetslønn som alle er ikke-stasjonære. Spesielt legger vi merke til
at vi ikke kan forkaste at ledigheten er 41). Tradisjonelt har empiriske
undersøkelser om lønnsdannelsen i Norge operert med ledighet som den
eneste nivåvariabelen. Dersom ledigheten har vært ikke-stasjonær og
samtidig ikke kointegrert med noen av endringsvariablene kan dette ha
Tabell 2 Dickey-Fuller test for stajonceritet med en lagget differensiert endogen variabel.
Kritisk verdi (for tidsserier) —3.0 (sign. nivå = 0.05).
Tidsseriedata t-observator for (3
log(U) —2.642
log(p) —0.779
log(pc) —0.229
log(pc/p) —2.040
log(U(pc1p)) —3.450
log(q) —0.172
log(B) —2.003
log(t) —2.118
log(a) —1.935
Paneldata
log(w) —1.411
log(w) —1.282
log(w/pq) —14.053
log(w/4,- ) —11.799
A —8.990

218
gitt ustabile estimater. Sargan-Bhargavatesten indikerer dessuten at både
lager, konsumpris og arbeidsgiveravgiften er I(2).
Testene er også utført på kombinasjoner av enkelte variable for å
undersøke kointegrasjonsegenskapene. Vi ser at mens pc-1(2) og
p —I(1) er (pc/p)—I(1) selv om vi her ventet at den hadde samme egenskaper
som pc. Det er derfor tvilsomt å forkaste en hypotese om at
pc— I(1) på bakgrunn av resultatene i tabell 1. Kilevariabelen (pclp) kan
motiveres med at bedriften interesserer seg for lønna i forhold til produktprisen,
mens fagforeninga er opptatt av forholdet mellom lønn og konsumpris.
Forholdet mellom produktpris og konsumpris kan derfor være
avgjørende i forhandlingene. Restriksjonen på produkt og konsumprisen
er i tråd med tidligere undersøkelser (Nickell (1984), Layard og Nickell
(1986) og Nymoen (1988a)).
En loglineær kombinasjon av ledigheten og kilevariabelen er I(0).
Dette betyr at kilevariabelen er kointegrert med ledigheten. Det er ikke
lett å skulle gi noen økonomisk tolkning av at det relative forholdet
mellom ledigheten og kilen er konstant på lang sikt. En annen sak er
naturligvis at kointegrasjonsegenskapen Oker muligheten for konsistente
estimater for ledigheten og kilevariabelen dersom de er de eneste nivåvariablene
som er 41).
Empiriske undersøkelser av lønnsdannelsen i Norge har tradisjonelt
hatt hovedkursteorien som utgangspunkt (Aukrust (1977)). En sentral
antakelse her er at lønnsandelen er konstant på lang sikt. En stokastisk
presisering av denne antakelsen, er at lønnsandelen (wIpq) er stasjonær
(Nymoen (1989) og Rødseth og Holden (1989)). Begge testene støtter opp
om denne hypotesen. Det finnes altså en kointegrasjonslikning som kan
skrives
(7) logwit — logpt — logqt = Thit I(0)
Egenkapitalandelen blir forkasta som stasjonær variabel i Sargan-
Bhargava testen mens Dickey-Fuller testen konkluderer med det motsatte.
I figur 3 er et tidsserieplot av egenkapitalandelen som synes å
indikere en stasjonær prosess.
I tråd med de fleste undersøkelser på tidsseriedata velger jeg en loglineær
funksjonsform for modellen jeg skal estimere. Siden lønna er
ikke-stasjonær er det avgjørende om den kointegrerer med andre ikke-

Egenkapitalandel i %
50-
25-
o-
219
1 1
1
1
2 1 1 1 1 1 1
3 3 2 2 1 1 1 1
1 2 1 2 1 1 1 1 1 2 1
1 1 1 3 1 3 1 1 1 2
1 2 4 3 3 4 8 3 4 3 1 2
2 3 3 2 3 1 3 5 3 3 2 5 3
2 4 5 5 2 4 1 5 4 5 3 3 6
7 8 5 3 9 7 7 8 6 5 8 3 4
1 2 3 3 1 1 2 1 6 3 1 4 1
1 1 2 3 4 2 2 2 4 3 2 2
1 1 1 2 2 3
2
1 1
1967 1970 1973 1976 1979
År
Figur 3 Egenkapital over tid. Hvis flere bedrifter har samme egenkapitalandel på samme
tidspunkt er antall bedrifter angitt med tall.
stasjonære variable. Vi har sett at lønnsandelen er I(0). Fra Grangers
representasjonsteorem (Engle og Granger (1987)) vet vi at en dynamisk
modell for lønna da kan skrives som en feilkorrigeringsmodell:
(8) Alog(w), = ao, + log(p) t + a2A1og(q)t
+ a31og(w1pO it - Eit
Den laggede lønnsandelen er et feilkorrigeringsledd som bringer kortsiktig
avvikende lønnsvekst tilbake i likevekt. I følge integrasjonstestene er
dette en statistisk holdbar modell, siden vi forklarer en I(0) variabel med
andre I(0) variable.
(8) kan utvides til å representere variablene i (5) på flere måter. Av
tabell 1 og 2 går det fram at w og w også er kointegrerte dvs.
(9)
log(w) it — log(w )it =- ?hit I(0)
Denne egenskapen finner vi også hos Nymoen (1988), mens Strøms
resultater (Strøm (1988)) impliserer at dette ikke behøver å gjelde på mer
disaggregert sektornivå.

220
Da kointegrasjonslikning (9) sier at det relative lønnsforholdet skal
være konstant over tid, må vi ha med et feilkorrigeringsledd til i modellen
som korrigerer for et avvik fra dette konstante forholdet. Dessuten inkluderer
vi Alogw-it _
(10) Alog(w)it = aoi + aiAlog(P)t + a2Alog(q)t + a 3log(w/pq) it
+ a4Alog(V) it _ 1 + aslog(w/w) it -1 + Eit
Grunnen til at Alog(w) i er lagget mens de andre tilvekstvariablene er
ulagget, er at vi betrakter log(p) t og log(q) t som eksogene, mens vi holder
muligheten åpen for gjensidig påvirkning mellom w og w i samme år.
(10) kan utvides videre ved å ta med andre variable som kointegrerer og
inkludere disse på nivåform. På bakgrunn av integrasjonstestene er ledighet
og kilevariablene åpenbart en kandidat. Dertil kan vi inkludere variable
som selv er I(0) ut i fra tankegangen at dette er kortidseffekter som
har liten innflytelse på lønningene på lang sikt. Endelig er det ingenting i
veien for å inkludere den laggete lønnsveksten på høyresida. På denne
måten ser vi at det er mulig å inkludere alle variablene i (5) enten på
nivåform eller på endringsform. Relasjonen vi ønsker å estimere kan
derfor skrives
(11) Alog(w)it = aoi + ailog(w/w) it + a2Alog(w)it -
+ a3s(L)100pc/p) t + a4Alog(q)t + ce5Alog(t) t
+ a6s(L) 1og(Ot + a7s(L)Ait + a8Alog(B)t
+ a9log(w/pq) it -1 + aioAlog(w) it -
+ aliAlog(a) t + Eit
L er her et lagpolynom, s = 0,1,... Grunnen til at A ikke er logskalert er at
den kan anta negative verdier og dermed ikke er definert i logskalaen.
Alog(p) utelukkes fra (10) til (11) fordi den er representert i lagget og
ulagget kilevariabel.
Ved estimering av en relasjon der paneldata foreligger, vil bedriftsspesifikke
effekter muligens gi systematisk variasjon i resleddet. Det er utviklet
flere metoder for å representere denne variasjonen, se f.eks. Judge et al.
(1988). I såkalte 4ixed effects» modeller er individuelle forskjeller representert
med faste parametre ved å tildele hver bedrift sitt eget konstantledd.
En annen metode er «random effects» der de bedriftsspesifikke

221
forskjellene er representert ved stokastiske variable med kjent forventning
og varians. I denne sammenhengen velger jeg å bruke dummyvariabelmetoden
i tråd med Judge et al. (1988) som argumenterer for fixed
effects dersom utvalget av bedrifter ikke er tilfeldig uttrukket fra en større
populasjon som i vårt tilfelle.
Paneldata er ikke tilgjengelig for produktpris, konsumpris, produktivitet
, lager, skatt eller arbeidsgiveravgift slik at dummyvariablene vil oppfange
eventuelle slike forskjeller. Til tross for heterogene produkter vil en
felles produktprisindeks sannsynligvis ikke gi store systematiske avvik. En
grunn til det kan være at bedriftene i perioden ikke hadde spesialisert seg
på en type papirprodukt, men flere. Det kan derfor være grunn til å tro at
den vesentligste del av dummyvariablenes forklaringskraft vil være produksjonstekniske
og uobserverbare forskjeller.
Man kunne også tenke seg å bruke tidspesifikke dummyvariable, men
da lar ikke de tidsspesifikke koeffisientene (i (11) a 3 , a4, a5, a6, a8 og an)
seg identifisere (Biørn (1988)).
Empiriske resultater
Det empiriske utgangspunktet som vi kom fram til i forrige avsnitt er gitt
ved (11). Den loglineære funksjonsformen gjør at parameterestimatene
kan tolkes som partielle elastisiteter.
Forst vil jeg estimere modellen med minste kvadraters metode (MKM) og
deretter teste modellens stokastiske egenskaper, hvor godt den beskriver
data og om mulig forenkle den uten å miste informasjon. Vi bestemte oss
for å begrense lagpolynomet til å omfatte ett lag. Resultatene er gjengitt i
tabell 3.
I modell A er endring i lagget alternativlønn sammen med lagget lønn
pålagt restriksjonen a2 = — a 10. Dette betyr at arbeiderne opprettholder
lønna i forhold til de andre bedriftene på lang sikt.
Kilevariabelen inngår som vi ser i modell A med motsatt fortegn lagget
og ulagget. Dette er en indikasjon på at variabelen bare har en kortsiktseffekt
og derfor burde inngå på endringsform. I modell B har jeg derfor
pålagt retriksjonene a30 = — a31 samt at jeg istedet for lagget og ulagget
ledighet estimerer modellen med ledigheten på endringsform og lagget
nivå. Modell B forklarer imidlertid mindre av variasjonen i lønnsveksten
enn modell A målt ved Rdi og den prosentvise spredningen. Om denne

222
Tabell 3 MKM estimering av (11).
"t"-verdier i parentes med kritisk verdi 1.65 (signifikansnivå 5 %). Forklart variabel:
Alogwit. Modell A, B og C er estimert med bedriftsspesifikke dummyvariable.
Forklarings- Modell Modell Modell Modell
variable A B C D
konstant 0,815
(8,423)
Alog(w)it - i -2,01E-5 -2,12E-5 -2,50E-5 -2,08E-5
(-1,502) (-1,585) (-2,221) (-1,738)
log(w/w)it - i -0,567 -0,500 -0,490 -0,093
(-4,745) (-5,872) (-8,010) (-1,964)
Alog()it - i 2,01E-5 2,12E-5 2,50E-5 2,08E-5
(1,502) (1,585) (2,221) (1,738)
Alog(pc/P)t 0,121 0,159 0,153
(1,564) (2,988) (2,698)
log(pc/p) t0,171
(1,975)
log(Pc/P)t - i-0,314
(-1,850)
Alog(q) t0,058 0,074
(0,910) (-1,223)
log(w/pq) it -0,111 -0,234 -0,189 -0,180
(-0,991) (-4,127) (-6,875) (-6,264)
Alog(U)t-0,022 -0,028 -0,029
(-1,223) (-1,949) (-1,898)
log (U) t-0,033
(-1,655)
log(U)t - -0,198 -0,200 -0,208 -0,215
(-6,740) (-5,477) (-8,464) (-8,187)
Ait -1,05E-5 -1,05E-5
(-1,248) (-1,241)
Ait - 2,14E-6 2,90E-6
(0,251) (0,342)
Tabell forts. neste side

Forts. fra foregående side
Forklarings- Modell Modell Modell Modell
variable A B C D
Alog(B)t 0,062 0,100 0,092 0,098
(1,674) (4,534) (4,722) (4,702)
Alog(t)t 0,898 0,693 0,741 0,734
(4,047) (4,533) (9,888) (9,165)
(12)F=
SRK, — SRKir NT — N — K + 1
SRKir
223
Alog(a)t —0,040 0,052
(-0,295) (0,487)
Ridi0,62099 0,62037 0,62152 0,56492
SE 0,05056 0,05060 0,05053 0,05417
DWp2,0809 2,0988 2,0625 2,2509
SRK 0,98169 0,98586 0,99308 1,25309
F 0,04 0,07 2,43
DWp = Durbin-Watson observatoren for paneldata er gitt ved (6). Kritiske verdier for
DWp er 1.80 og 1.90 (Bhargava et al. (1982)).
= Determinasjonskoeffisienten. Mål på hvor mye av variasjonen i den endogene
variable som forklares av modellen, justert for antall forklaringsvariable.
SE = Regresjonens prosentvise standardavvik.
SRK = Sum av residualenes kvadrat Iieit .
t
F =F-observator gitt ved (12) for test av utelatte variable. Kritisk verdi for
F(40, oo ) = 1.51 (signifikansverdi 5 %).
forringelsen er statistisk signifikant kan testes ved en F-test. Resultatet er
at modell B forklarer like mye som modell A, slik at vi forkaster denne til
fordel for modell B. I denne testen er testobservatoren gitt ved
N — 1
SRK er summen av residualenes kvadrat i hhv. modellen med restriksjoner
(r) eller uten restriksjoner (ir), NT er antall observasjoner av den
endogene variabel, N er antall bedrifter og K er antall forklaringsvariable

224
i modellen uten restriksjoner. F er F-fordelt med [(N — 1),
(NT — N — K + 1)] frihetsgrader (Judge et al. (1988)). Dersom F er større
enn den kritiske verdien har restriksjonene medført en modell med
vesentlig mindre forklaringskraft.
Som vi så i tabell 1 og 2 ga stasjonæritetstestene en svak støtte av en
hypotese om at U I(1). Modell B er imidlertid konsistent med at
ledigheten er en I(0) variabel fordi det ikke er andre I(1) variable den ikke
kan kointegrere med samtidig som lagget ledighet har selvstendig forklaringskraft.
Dette er også den mest rimelige tolkningen i lys av erfaringer
med tidsrekkedata (jfr. Nymoen (1989)).
Noen variable har ikke-signifikante parameterestimater i modell B. Og
for å undersøke hvorvidt egenkapital, endring i produktivitet og arbeidsgiveravgift
representerer nevneverdig forklaringskraft prover vi oss med
restriksjonene a4 = a = aii = O. Vi ser at Rdj er større i tilfellet med disse
restriksjonene samtidig som regresjonens standardavvik er noe mindre.
F-testen bekrefter at modell C ikke har dårligere forklaringskraft enn
modell B. Vi kan dermed slutte at for det første har produktivitetsendringer
ikke betydning for lønnsveksten på kort sikt. Dette kan tyde på at
kortsiktige endringer i hovedkursvariabelen ikke har betydning for lønnsveksten.
For det andre kan finansielle faktorer representert ved egenkapitalandelen,
ikke forklare noe av variasjonen i lønnsveksten. Vi får altså
motsatte konklusjoner enn Nickell og Wadhwani (1987) og (1989) der de
finansielle faktorene har selvstendig forklaringskraft og også betydning
for andre parameterestimater. Men man bør imidlertid være varsom med
å trekke bastante konklusjoner om finansielle faktorers betydning siden
egenkapitalandelen er bare brukt som proxy for ikke-tilgjengelige data
som bedriftenes lånerente, kredittmuligheter, rentekostnader etc.
For det tredje har heller ikke arbeidsgiveravgiften kortsiktig innvirkning
på lønnsveksten, men som sagt kan det være resultat av dens ternporære
egenskaper. Stølen (1985) rapporterer også en svært uskarpt bestemt
koeffisient for endring i arbeidsgiveravgiften, men som han forklarer
med liten variasjon i avgiften. At verken egenkapitalandel eller arbeidsgiveravgift
inngår signifikant kan imidlertid tyde på at interne faktorer
spiller en underordnet rolle i lønnsdannelsen.
Restriksjonene i modell C har ikke resultert i nevneverdige endringer
av de andre estimatene, men vi legger merke til at samtlige t-verdier er
høyere i absoluttverdi. Dette styrker modell C i forhold til modell B.

225
Alle modellene viser negativ autokorrelasjon målt ved Durbin-Watson
observatoren noe som kan tyde på at forutsetningen om uavhengighet i
restleddene ikke er oppfyllt. Alle t- og F-verdier kan derfor være overvurdert.
Men som Bhargava et al. (1982) bemerker, er intervallgrensene for
DW-testen svært trange noe som sjelden fører til aksept av hypotesen om
ukorrelerte restledd. Vi bør derfor ikke tolke denne testen altfor rigid.
Modell A, B og C ble estimert med bedriftspesifikke dummyvariable og
står derfor oppført uten konstantledd i tabell 3. Noen av dummyvariablene
er signifikante og man kunne tenke seg å utføre t-tester på de som er
ikke-signifikante. En slik framgangsmåte kan imidlertid resultere i at de
dummyer som blir forkasta avhenger av hvilken rekkefølge man velger å
teste dem i. Det er derfor mest hensiktsmessig med en F-test der vi
pålegger alle dummyparametre 0-restriksjoner simultant som i modell D.
Vi ser av tabell 3 at F-observatoren nå er signifikant forskjellig fra 0 og vi
forkaster dermed hypotesen om at dummyvariablene ikke fanger opp
bedriftsspesifikke forskjeller. Også de andre feilspesifikasjonsmålene
indikerer at restriksjonene har medført en dårligere modell. Spesielt ser vi
at Durbin-Watson observatoren gjør et markant hopp. Restriksjonene
hadde i tillegg stor betydning for parameterestimatene til variablene med
paneldimensjon, spesielt relativ lønn.
Av drøftingen ovenfor framgår det at av de fire modellene må modell C
være den foretrukne. Det knytter seg kanskje størst interesse til feiljusteringsleddene
og ledigheten pga. deres langsiktige påvirkningskraft, men
jeg vil først knytte noen korte kommentarer til korttidseffektene.
Lagerbeholdningen på endringsform inngår med positivt fortegn i
modell C, mens vi apriori venta et negativt fortegn. Den estimerte koeffisienten
kan vanskelig forklares innenfor denne tolkningen. En annen
tolkning kan være at lagerøkninger gjenspeiler bedriftens forventninger
om økt etterspørsel i neste periode. Fordi bedriften forventer en Okt
etterspørsel Oker den lønna for å trekke til seg arbeidskraft. Holden
(1987) som forklarer lønnsglidningen, finner at positivt avvik fra et glidende
gjennomsnittslager påvirker lønnsglidningen negativt.
Også marginalskatten har stor forklaringskraft i modell C. 3) Elastisiteten
er her estimert til 0,7 ')/0. Apriori var fortegnet ubestemt idet marginal
skattesats innvirker både på egen reallønn og alternativ reallønn. Stolen
(1985) konkluderer med at skatteeendringer ikke har influert «noe særlig»
på lønnsveksten. Hoel (1988) argumenterer for en negativ sammenheng

226
mellom marginal skattesats og lønnsveksten fordi redusert marginalskatt
kan føre til at både arbeidere og bedrift ønsker å sette lønna opp i tilfellet
med effektivitetslønn. Endringer i marginalskatten vil naturligvis også
påvirke skattenivået som igjen kan påvirke lønnsveksten. Hvis økt marginalskatt
har resultert i høyere skattenivå kan dette forklare denne høye
elastisiteten.
Kilevariabelen har bare en kortsiktig virkning på lønnsveksten og
lønna. Andre undersøkelser har på den annen side funnet at kilen har
langsiktige virkninger (se f.eks. Nymoen (1988a)), mens Rødseth og Holden
(1989) finner at konsumprisnivået har langsiktig virkning på lønna.
Fraværet av en slik langsiktig virkning kan ikke skyldes manglende kointegrasjonsmuligheter
i modellen fordi den inngikk signifikant lagget og
ulagget i modell B, men med motsatt fortegn.
Begge feiljusteringsleddene inngår signifikant forskjellig fra 0, men
mindre enn 1 i absoluttverdi. Fordi det finnes to kointegrasjonslikninger
nemlig (7) og (9), kan vi tolke dette som at en avvikende lønnsvekst fra
hovedkursen og/eller lønnsnivået utafor bedriften blir bragt tilbake i hver
sin likevektssituasjon. Den ene der lønna reagerer på lønnsulikhet med
alternativlønn («outside options») og justerer seg opp på et tilsvarende
nivå. Størrelsen på estimatet for det relative lønnsforholdet (eri i (11)) kan
tolkes som justeringshastigheten som bringer lønna tilbake i denne likevekten.
Vi ser at lønna raskt tilpasser seg alternativlønna. Hvis lønnsveksten
bringer det relative lønnsforholdet ut av likevekt blir omtrent 50 % av
avviket korrigert i neste periode. Avvik fra hovedkursen viser en langt
tregere tilpasningsmekanisme. Her er bare 19 % korreksjon i neste penode.
Lønna reagerer altså hurtigere på lønnsulikheter enn priser og produktivitet.
Rødseth og Holden (1989) finner liknende resultater for
konkurranseutsatte- og skjermete næringer.
Sektorledigheten har langsiktig betydning for lønnsveksten. En økning i
nivåledigheten på 1 % vil redusere lønnsveksten med 0,21 % hvilket er
kraftigere enn hva f.eks. Nymoen (1988a) finner. ROdseth og Holden
(1989) finner ingen effekt av ledighet, mens Stolen i NOU (1988:24)
finner en klar langsiktig effekt av ledighetsnivået på lønnsveksten.
En hypotetisk langsiktig likevekt for lønna kan vi finne ved å sette alle
3) Det kan lett argumenteres for at skattevariabelen burde innlemmes i kilevariabelen, men
da arbeidsgiveravgiften er 1(2) er det naturlig å beholde t som egen variabel.

227
kortsiktige effekter lik O. At disse blir satt lik 0 innebærer ikke at disse
variablene forutsettes konstante over tid, noe som opplagt er urealistisk.
Denne operasjonen innebærer imidlertid at konstantleddet i likevekt
avhenger av disse variablene, se Harvey (1981). Vi får da
A
(13) log(w) 1 = eroi + 0,722 log(w) i + 0,278 log(pq) — 0,306 log(U)
(5,000) (5,491) (-6,919)
der t-verdien er oppgitt i parantes (t-verdiene er asymptotiske, se Kmenta
(1971)). Som folge av kointegrasjonslikning (7) og (9) summerer elastisitetsestimatene
mhp. alternativlønn og hovedkursen seg til 1. Estimatene
er klart signifikante og også ledigheten har stor betydning for lønnsnivået.
En del teoretiske og empiriske arbeider har stilt spørsmål om hvorvidt
bedriftsspesifikke (interne) effekter har betydning for lønnsdannelsen i
motsetning til eksterne forhold som jeg tidligere har vært inne på. I vårt
arbeid er hovedkursen å tolke som en intern variabel, mens arbeidsledighet
og alternativlønn er eksterne variable. Nickell og Wadhwani (1989)
finner i sin undersøkelse på britiske paneldata en viss effekt av innsidevariable,
men at eksterne forhold som alternativlønn og press i arbeidsmarkedet
har større betydning. Langtidsløsningen som kan implimeres av
deres dynamiske modell (modell (1) i tabell 2, side 18), kan skrives
A
(14) log(w) i = 'evoi + 0,893 log(i-4,-) 1 + 0,108 log(py/n) i — 0,103 log(U)
der (pyln) er å tolke som et hovedkursledd. Nickell og Wadhwani oppgir
ikke tilstrekkelig med informasjon til å beregne t-verdier. (14) kan
sammenliknes med vår likning (13), men her må imidlertid bemerkes at vi
ikke har tversnittsinformasjon om hovedkursvariabelen (pq). Nickell og
Wadhwani bruker dessuten en nylig utviklet instrumentvariabelmetode
(GMM — Generalised methods of moments technique (Arellano og Bond
(1988)) for estimering av dynamiske modeller på paneldata. Deres utvalg
er betydelig større enn vårt som dessuten dekker flere næringer. Til tross
for disse forskjellene er det interessant at resultatene blir såvidt sammenfallende.
Begge undersøkelser viser signifikante varige effekter av eksterne
faktorer for den bedriftsspesifikke lønnsdannelsen. Mens våre
resultater også viser rask tilpasning til eksterne forhold relativt til interne,
er det vanskelig å trekke slike konklusjoner ut fra resultatene til Nickell

228
og Wadhwani (1989) fordi deres funksjon ikke tillater estimering av
separate tilpasningshastigheter.
Jeg har ikke kommet inn på kausalitet i forbindelse med at lønna
kointegrerer med alternativlønna. (13) kan tolkes som at alternativlønna
forårsaker lønna. Alternativt til (13) kan vi tolke kointegrasjonen mellom
lønn og alternativlønn som at de gjensidig påvirker hverandre og dermed
betrakte konstant relativt lønnsforhold som en egen langsiktig likevekt. Vi
får da en alternativ hypotetisk likevektsløsning for modell C:
A
(15) log(w) 1 = 'evoi + log(pq) — 1,10 log( U)
(-4,48)
Lønnas langsiktige likevekt er dermed å tolke som en todimensjonal
karakter der den på den ene siden reagerer på lønnsulikheten med mulige
avlønningsforhold i andre bedrifter og på den andre siden bestemmes av
hovedkursen og press i arbeidsmarkedet. At langsiktsparameteren for
hovedkursen er lik 1 følger av kointegrasjonlikningen (7). Vi ser her at
ledigheten har en oppsiktsvekkende effekt, men uansett om man legger
(13) eller (15) til grunn kan resultatene tyde på at fagforeninga står
ovenfor et reelt valg mellom lønn og sysselsetting på lang sikt.
Konklusjon
De empiriske resultatene tyder på at forhandlingsteorier der fagforeninger
spiller en sentral rolle, gir et godt utgangspunkt for modellering av
lOnnsdannelsen. Kilevariabelen var f.eks. nettopp motivert av forhandlingsteorien.
På samme måte kan alternativlønna forklares ut i fra fagforeningsteorien.
Resultatene viser at ledigheten sammen med hovedkursen
og alternativlønna har stor innvirkning både på lønnsvekst på kort sikt og
lønnsnivå på lang sikt. Man kan derfor stille spørsmål om de kraftige
effektene av eksterne faktorer er forenelig med de enkleste fagforeningsteoriene
som jo legger stor vekt på interne forhold. Denne mistanken blir
forsterket av at lønna også reagerer hurtigere på endrede lønninger utafor
bedriften relativt til endringer i lønnsomheten ved bedriftene. Den
kraftige effekten av alternativlønna er lettere å akseptere når både bedrift
og fagforening har felles interesse i å opprettholde det relative lønnsforholdet
som i effektivitetslønnsmodellen.

229
Sammenlikner vi disse resultatene med undersøkelser på aggregerte
tidsserier finner vi likhetstrekk, men også viktige forskjeller. Som hos
Rødseth og Holden (1989) gir våre ikke-stasjonæritetstester ingen grunn
til å gå bort fra hovedkursteoriens antakelse om stasjonær lønnsandel.
Men selv om hovedkursteorien gir en betydelig effekt på lønna på lang
sikt, dominerer de eksterne variablene. En annen forskjell er at konsumprisen
i våre tall bare har kortsiktig virkning på lønna. Selv om tilsvarende
undersøkelser på britiske data har et langt større utvalg og benytter andre
estimeringsmetoder er resultatene overraskende like.
REFERANSER
Arellano, M. og S. Bond (1988): «Some Tests of Specification for Panel Data. Monte Carlo
Evidence and an Application to Employment Equations», Institute of Economics and
Statistics, University of Oxford, mimeo.
Aukrust, O. (1977): «Inflation in the open economy. A Norwegian model», Artikler 96,
Statistisk Sentralbyrd.
Bhargava, A., L. Franzini og W. Narendranathan (1982): «Serial Correlation and the Fixed
Effects Model», Review of Economic Studies 49 533-549.
Bjorn, E. (1988): «Econometric Models for Panel Data With Time Invariant and Individual
Invariant Variables: A Note», Memorandum no 23, SosialOkonomisk Institutt.
Engle, R. F. og C. W. J. Granger (1987): «Co-integration and Error Correction: Representation,
Estimation and Testing», Econometrica 55 251-276.
Harvey, A. D. (1981): The Econometric Analyses of Time Series. Philip Allan, Oxford.
Hoel, M. (1988): «Efficiency Wages and Income Taxes», Discussion Paper 88-13, Manchener
Wirtschaftswissenschaftliche Beiträge.
Holden, S. (1987): «Wage Drift in Norway: A Bargaining Approach», Memorandum 20/87,
Sosialøkonomisk Institutt.
Judge, G., R. Hill, W. Griffiths, H. Lütkepohl, og T. Lee (1988): Introduction to the Theory
and Practice of Econometrics, 2nd edition. John Wiley and Sons, New York.
Kmenta, J. (1971): Elements of Econometrics. MacMillan, New York.
Layard, R. og S. Nickell (1986): «Unemployment in Britain», Economica 53 121-169.
Lindbeck, A. og D. Snower (1986): «Wage Setting, Unemployment and Insider-Outsider
Relations», American Economic Review, Papers and Proceedings 76 235-239.
Malinvaud, E. (1987): «The Legacy of European Stagflation», European Economic Review
31 53-65.
Manning, A. (1987): «An Integration of Trade Union Models in a Sequential Bargaining
Framework», The Economic Journal 97 121-139.

230
Nickell, S. (1984): «The Modelling of Wages and Employment». Artikkel i Hendry, D. F.
and Wallis, K. F. (eds): Econometric and Quantitative Economics. Basil Blackwell,
Oxford.
Nickell, S. og S. B. Wadhwani (1987): «Financial Factors, Efficiency Wages and
Employment: Investigations Using UK Micro-data», Discussion Paper no 295,
Centre for Labour Economics, London School of Economics.
Nickell, S. og S. B. Wadhwani (1989): «Insider Forces and Wage Determination», Discussion
Paper no. 310, Centre for Economic Policy Research, London.
NOU (1988:24): «Inntektsdannelsen i Norge».
Nymoen, R. (1988a): «Modelling wages in a small open economy. An error-correction
model of Norwegian manufactoring wages», Arbeidsnotat 1988/4, Norges Bank.
Nymoen, R. (1988b): «Noen kommentarer til nyere empirisk forskning omkring fagforeningsteorier»,
Arbeidsnotat 1/1988, Senter for Anvendt Forskning.
Nymoen, R. (1989): «Integrerte variable og empiriske lønnsrelasjoner», Norsk Økonomisk
Tidsskrift 103 193-215.
OECD (1975): OECD, Economic Surveys, Norway. Paris 1978.
Oswald, A. J. (1985): «The Economic Theory of Trade Unions. An Introductory Survey»,
Scandinavian Journal of Economics 87 160-193.
Rodseth, A. og S. Holden (1988): «Wage Formation in Norway», Memorandum 4/89,
SosialOkonomisk institutt.
Strom, B. (1988): «Lønnsdannelse i norsk grafisk industri», Norsk Økonomisk Tidsskrift 102
157 — 179.
Stolen, N. M. (1985): «Faktorer bak lønnsveksten», Økonomiske analyser nr. 9 — 1985,
Statistisk Sentralbyrå.
Yellen, J. L. (1984): «Efficiency Wage Models of Unemployment», American Economic
Review Papers and Proceedings 74 200-205.
Wadhwani, S. B. (1986): «Inflation, Bankruptcy, Default Premia and the Stock Market»,
Economic Journal 96 120-138.
Wadhwani, S. B. (1987): «The Effects of Inflation and Real Wages on Employment»,
Economica 54 21-40.
Wulfsberg, F. (1989): «Lønnsdannelsen i norske treforedlingsforetak, 1967-79», Arbeidsnotat
51/89, Senter for Anvendt Forskning.

Norsk Økonomisk Tidsskrift (NOT), 104 (1990), 231-245
LUDVIG HOLBERG
MORALØKONOM MED PENGESANS
OG KUNSTNERSINN
Av Arnljot Strømme Svendsen*
Holberg er en pioner i Økonomisk tenkning og forfatterskap i Danmark og
Norge både som moraløkonomisk teoretiker og som topografisk-statistisk
næringsøkonom. Dessuten var han en dyktig praktiker i personlig økonomi
og universitetsøkonomi. Han var eklektiker og dialektiker som stod i gjeld
til naturrettstenkeren Pufendorf, moralfilosofen Bayle og moraløkonomen
Mandeville. Hans liberale fornuftstro og forankring i naturrett ved siden av
dikterisk genialitet gav ham en annen profil enn sin samtidige Erik Popndoppidan,
skjønt de hadde mange likhetspunkter. Holbergs vekselbruk
mellom moraløkonomiske spekulasjoner og praktisk forretningsvirksomhet
tilførte ham en formue som han skjenket samfunnet. Kort sagt, en helstøpt
moraløkonom som tok sin lære på alvor.
Åpning
Life is a comedy to the man who thinks
and a tragedy to the man who feels
Horace Walpole (1717-97)
Økonomikk er ikke bare vitenskap, men også kulturhistorie. I noen grad
endog kunst. Kulturhistorie, men også vitenskap, har hatt og har innslag
av besvergelser, magi og fetisjdyrkelse. De færreste ser eller tor uttale det
i samtiden. Senere blir den derimot kilde til almen fornøyelse eller nådig
overbærenhet.
Middelalderens økonomiske tenkning i skolastikkens aristoteliske tradisjon
konsentrerte seg i særlig grad om begreper som pris og verdi, rikdom,
* Artikkelen er basert på forfatterens «Holberg-forelesing» ved motet for norske sosialøkonomiske
forskere i BodO 5.-7. januar 1990.

232
penge, luksus og åger. Skolastikkens visjon av samfunnet var stasjonært og
dens Økonomikk var et etisk system.
I siste halvdel av 1500-tallet og på 1600-tallet foregikk det en storstilet
reorganisering av viktige elementer i verdensøkonomien og av åndslivet.
De store oppdagelser hadde skapt en strøm av gull og sølv til Europa og
dermed lagt grunnen til en forsterket pengeøkonomi med priser og varebytte,
en voksende internasjonal handel, sterkere byer og oppløsning av
føydalsamfunnet. Renessansen og reformasjonen virket frigjørende på
åndslivet og tradisjonell tenkning. Det var en verden i oppbrudd. Merkantilismen
ble det nye tankeskjemaet som statsmakt og samfunnsfilosofer
betjente seg av som hjelpemiddel. Dette tankeskjemaet brøt slett ikke
radikalt med skolastikken i senmiddelalderen. Likefullt var det et brudd
med fortiden.
Moralfilosofi — moraløkonomi
Ludvig Holberg ble født midt under merkantismen (1684). Som tenker og
forfatter er han virksom under første halvdel av 1700-tallet. Da er en ny
brytningstid i ferd med å slå igjennom. Adam Smith blir professor i
moralfilosofi to år før Holberg dør og begynner så smått å utvikle sin
Økonomiske lærebygning. Vi befinner oss i økonomikkens førskolealder.
Joseph Schumpeter gir en treffende karakteristikk av denne tiden:
På 16- og 17-hundretallet uviklet det seg flere spesialområder innenfor
tenkningen — nemlig teologi, etikk, rettslære og økonomilære — som
tilsammen dannet en enhet og hvor begrepet moralfilosofi ble den
vanlige betegnelsen. Det var hverken morallære eller filosofi i moderne
forstand, men en omfattende stadig mer analytisk-empirisk kulturvitenskap.
Denne vitenskap hvilte stort sett på de samme antagelser om
menneskelige motiver og deres forhold til handling og på noenlunde de
samme prinsipper ellers. Vitenskapen var utpreget individualistisk,
rasjonalistisk og absolutt i den forstand at utviklingstanken tråtte helt i
bakgrunnen. 1)
Disiplinen etikk innenfor denne nye moralfilosofi eller kulturvitenskap
hadde skilt seg ut fra modervitenskapen teologi og stod i nær forbindelse
med økonomilæren. Den hadde samme analyserende, dvs. psykologise-
1) J.A. Schumpeter: De ekonomiske doktrinernas historie till sekelskiftet. Sth. 1957, 241 s,
s. 20.

233
rende tendens som økonomi. Den baserte de etiske fenomener på generelle
forklaringsprinsipper, slik som Adam Smiths sympatiprinsipp, Hobbes'
identifisering av moral og positiv rett, Hugo Grotius' tankebaner med
rot i antikken og på Mandevilles egoismeprinsipp. 2)
De som dengang reflekterte dypsindig over den økonomiske virkelighet
var ikke bare opptatt av å konstatere at slik er det og å finne grunnen til
det. Man ville gjerne også stille spørsmålet: hvordan NO det were og
besvare det. Betegnelsen sosial som prefiks til økonomikk er et like
verdiladet begrep som moral, men mer tidsmessig. Det er betegnende at
nobelpris-vinneren i økonomi i 1982, George J. Stigler, i sin bok fra
samme år, «The Economist as Preacher», lar et av bokens fire emner vies
spørsmålet Economics or Ethics? 3)
Et av Ludvig Holbergs aller første verker var Introduction til Naturens
og Folkerettens Kundskab fra 1714. Det bygget på Grotius' og Pufendorfs
rettsfilosofiske arbeider. For første gang på dansk ble naturretten behandlet
uavhengig av teologien. Verket kvalifiserte ham til et professorat i
metafysikk. Det var i dette tidlige arbeidet han tok opp et av økonomilærens
hovedemner, nemlig verdibegrepet, dvs. varer og tjenesters priser og
verdi. Behandlingen er kortfattet, men analytisk. Originalt var det neppe.
Samuel von Pufendorf, som var død ti år tidligere, hadde som professor i
folkerett i Lund i Sverige skrevet et berømt verk i 1672, De Jure naturae et
Gentium, som Holberg hadde studert nøye, og hvis hovedideer han nu
bragte videre på dansk til sine studenter og landsmenn. Naturretten ble på
Holbergs tid oppfattet som en fullkommen og almengyldig rett over det
enkelte samfunns rettssystemer og -regler og trengte ingen guddommelig
autorisasjon. Ved logisk resonnement kunne man finne frem til de lover
og systemer som naturretten omfattet. Eiendomsretten ble i henhold til
naturretten tolket som en naturlig privat rettighet. Sosial- eller moraløkonomien
utviklet seg som selvstendig disiplin ved naturrettens metode, dvs.
logisk systematisering og tankeslutninger. 4)
Holberg var eklektiker og pedagog og la aldri skjul på det. Han så det
som en vesentlig oppgave å bringe til sine studenters og leseres kunnskap
hva såvel oldtidens mestere som samtidens ledende lærde mente om
viktige spørsmål. Han gav det sin originale tankevekkende form.
2) Ibid, s. 20.
3) George J. Stigler: The Economist as Preacher, Oxford 1982, VII, 259 s.
4) Kåre Foss: Forord til John Locke: Borger og statsmakt, Oslo 1947, 227 s., s. 9-15.

234
I drøftelsen av verdibegrepet viser han klart til Pufendorf som autoritet.
Holbergs valg av gode eksempler og hans enkle, pedagogiske evne til å
fremstille kompliserte emner dokumenteres allerede her. I kapitlet (XIV)
Om Vcerdie fra innføringen i naturretten viser Holberg seg som teoretisk
økonom — med vår tids øyne. 5)
Holbergs forfatterskap kan først og fremst karakteriseres ved sitt kvantum
og ved sin faglige bredde. Hans flid som skrivende mann var utrolig
og kan nærmest sammenlignes med Henrik Wergeland. Holbergs repertoar
spente fra den dramatiske kommediekunst og fantasiromaner til et
vidt felt av vitenskapelige avhandlinger i filosofi, historie, geografi,
rettslære og økonomi, samt mange hundre epistler, moralske fabler, tanker
og epigrammer m.v. Overalt i dette vide forfatterskap finnes kortere
og lengre fremstillinger av økonomiske forhold, doktriner og teorier,
økonomisk-politiske tiltak osv. med hans egne kritiske, satiriske eller
positive kommentarer og tanker. Det er et nesten bunnløst skattkammer
som knapt noen nålevende sosialøkonom kjenner til bunns.
Holbergs viktigste bidrag av topografisk-statistisk karakter er verket
Danmark og Norges Beskrivelse fra 1729 der han meget omhyggelig gjennomgår
de to lands naturlige rikdomskilder. Han er forholdsvis mest
opptatt av Norges naturrikdommer. Kongberg sølvverk ser han på som
Norges største herlighet.
Holbergs viktigste bidrag i naturfilosofi, økonomilære osv. finnes i den
fOr nevnte Introduction til natur- og folkeretten, i flere av hans ganske
omfattende epistler og moralske tanker samt i Niels Klim og Betænkning
over den nu regierende Qvceg-Syge fra 1745.
Hvordan kan dette forfatterskap forklares?
Georg Brandes søker forklaringen ut fra Holbergs bergenske bakgrunn,
dvs. bergensernes nysgjerrighet for hva som skjer rundt i verden og kravet
til seg selv om å vise foretaksomhet og flid.
Jeg vil legge til et annet forhold. Boktrykkerkunsten kom til Norge først
i 1640-årene med et usselt lite trykkeri i Kristiania. I Norges største by —
Bergen — kom det første trykkeri først i 1721, lenge efter at Holberg
hadde forlatt fødebyen. For Holberg kan det ha virket forlokkende å få
5) Max Kjær Hansen: Økonomen Ludvig Holberg, s. 21ff.

235
utgitt bøker med seg selv som forfatter og forlegger. Enhver bok skulle
sensures og autoriseres av universitet og biskop, eventuelt politi, før den
kunne gå i trykken.
Å velge emner og tema som streifet eller behandlet handel, penger og
Økonomi, var ikke unaturlig for en ung mann som kom fra en av nord-
Europas største handelsbyer. En mann som hadde skaffet seg vitenskapelig
skolering, ville helt naturlig søke å ordne sine refleksjoner på dette
området ut fra datidens akademiske skjemaer. Det ledet til sikkerhet og
fristet til arroganse.
Allerede den gang var man så smått begynt å kartlegge de naturlige
rikdomskilder og ressurser, dvs. å utarbeide topografiske beskrivelser og
tallmessige oversikter over land eller distrikt, det vi i dag kaller næringsøkonomi
eller ressursøkonomi. Et eldre bysbarn av Ludvig Holberg, Arnt
Berntsen med tilnavnet Bergen, hadde allerede i 1656 utgitt et stort verk i
Kobenhavn, Danmarckis oc Norgis fructbar Herlighed, visstnok den
eldste betydningsfulle topografisk-statistiske beskrivelse av Danmark og
Norge, der landenes naturherligheter blir klassifisert og tallfestet. Holberg
gikk lenger og viste større originalitet i sin Danmarks- og Norgesbeskrivelse
fra 1729.
Den andre gruppe av studier gjaldt naturfilosofi, etikk, rettslære og
Økonomilære — med et felles begrep moraløkonomi — hvor man i
Danmark-Norge ikke hadde noen original representant. I England derimot
hadde man blant andre Bernard de Mandeville, Francis Hutcheson og
David Hume.
Holberg spredte seg på begge disse områder — ressursøkonomi og
teoretisk økonomi — uten egentlig å sette dype og varige spor. I epistlene
og i komediene laget han dessuten kommentarer og satirer til samtidens
fremherskende oppfatninger og begivenheter, en forløper for dagens spaltister
og moralister blant økonomene.
På tross av sin store bredde og vide interesser både på de teoretiske og
de praktiske områder savner man ofte Holbergs syn og mening om mange
av samtidens brennende og mest omtalte begivenheter og personer. I
Holbergs unge år i Bergen inntok den entreprenante Jørgen Thor Møhlen
(1640-1708) posisjon som byens matador. Han ble kommersedirektør i
Norge, fikk enerett på handelen på St. Thomas i Vestindia med negerslaver
og sukker, samt privilegium til å opprette en rekke manufakturindustrier
i Bergen, rett til å utstede pengesedler som den første i Norge med

236
kg!. tillatelse for til slutt fi gå dundrende fallitt. Heller ikke enset Holberg
den fantastiske spekulasjonspyramiden i 1720-firene kalt South Sea Buble
hvor et britisk handelsselskap fikk monopol på handelen i Stillehavet og
Sør-Amerika mot fi overta den britiske statsgjelden. Indirekte er begivenheten
streifet i «Niels Klim».
Holberg var selv en kort tid involvert i et av de lukrative danske
handelsselskapene som drev med våpeneksport til Vest-Afrika, derfra
slavehandel til Vest-India for så å ta sukker hjem til tvillingsrikene. Han
var derfor selv i en viss grad bitt av spekulasjonsbasillen under merkantilismen
da prosjektmakeriet florerte.
Mandeville og synet på luksus og laster
Et av samtidens virkelig brennende spørsmål innenfor moral-filosofien og
økonomilæren, var knyttet til en bestemt forfatter, og hans syn på luksusens
og lastenes betydning for moralen, for de arbeidsløse og fattige og for
den offentlige velstand. Det gjaldt Bernard de Mandevilles provoserende
samfunnssatire og verk The Fable of the Bees fra 1714, der han lanserte
påstanden Private Vices, Public Benefits. Boken og påstanden satte sinnene
i brann.
Et av de evige stridspørsmål i økonomilæren og morallæren er luksusvarer
og luksusforbruk. Middelalderens skolastikere var meget opptatt av
luksusforbruk som forkastelig fenomen i det økonomiske liv. De bygget
på den aristoteliske tradisjon, idet Platon i sitt verk Lovene ville forby
innførsel av luksusvarer. Merkantilismen overtok temmelig kritikkløst
påstanden om det forkastelige i å produsere og konsumere luksus. Tarvelighet
måtte oppmuntres. På Holbergs tid grep regjeringen inn med forordninger
om nøysomhet i klesdrakt, ved fest osv. En forordning av 1710
påbød luksusskatt på karosser (firhjulete stasvogner), parykker og annen
hodepynt. I 1736 kom forbud mot å bære juveler, gull og sølv. Det ble
forbud mot å innføre visse silkestoffer, kniplinger, gull- og sølvgallonering
av møbler, vogner, hestetøy osv., dog med unntak for rangspersoner. 6)
Unntagelsen fra luksusforbudet for privilegerte rangspersoner gjorde pyntesyken
ekstra attråverdig. Smugling ble lønnsom geskjeft.
Mandevilles skrift ble en brannfakkel i den unisone moralisme mot
6) J. Paludan: Om Holbergs Niels Klein, s. 245.

237
luksus og lastefullt forbruk. Han hevdet at egennytten er det store felles
drivhjul i økonomien, mens luksus og laster ikke bare er nødvendige
fOlger av sivilisasjonen, men nødvendig grunnlag for samfunnet. Skriftet
ble i ortodokse kretser angrepet som ugudelig og umoralsk. På den annen
side var elementer i Mandevilles tanker slett ikke helt fremmede i samtiden.
Endog blant de senere skolastikere var det noen som så fordelene av
luksus og lastefull atferd. 7) Endog Adam Smiths moralfilosofiske mentor,
Francis Hutcheson, hevdet «that if people do not spend their money in
one way, they will spend it in another.0 8)
Mandeville var både teoretiker og satiriker. Emnet for hans forfatterskap
var ikke nytt, men det gamle og nesten evige spørsmål om hvilke
menneskelige egenskaper det er som i første rekke holder hjulene i gang i
et samfunn, og dermed armoden nede: enten arbeidssomhet, nøysomhet
og lignende dyder — eller begjær, luksus og lignende laster. Bak arbeidssomheten
og sparsomheten ligger et behov og en lyst for å oppnå et
høyere konsum på senere tidspunkt. Dyden er derfor begrenset i tid og
det «lastefulle» merkonsum senere glorifiseres.
Mandeville var konform med Augustiansk moralrigorisme i calvinistisk
fortolkning og hevdet derfor «whatever is not virtue is vice». 9) Mennesket
tvinges derfor til å velge mellom verdslig velstand og dyd.
Vurderingen av hva som anses som luksus eller last var og er sterkt
subjektivt og dessuten raskt skiftende. Det er derfor et emne velegnet til
debatt og strid. Tibor Scitovsky sammenfatter et moderne syn på luksus
og last på denne måten: 10)
The dividing line, therefore, between necessities and luxuries turns out
to be not objective and immutable, but socially determined and ever
changing, very differently drawn in different societies, by different
people, and at different times by the same people.
Vurderer man Mandevilles originalitet på denne måten, rammer dette
også senere sosialøkonomiske forfattere som Veblen og Galbraith og
deres behandling av opulence, affluence, waste og exuberance. De ajourfører
den århundregamle debatt og tilfører den nye parafraser. Spørsmålet
7) Odd Langholm: Economic Freedom, s. 282.
T.W. Hutchison: On revolutions and progress in economic knowledge, Cambridge 1978,
349 s., s. 139.
9) Jacob Viner: The Long View and the Short. Glencoe, Ill. 1958, 462 s., s. 335.
10)Tibor Scitovsky: The Joyless Economy. New York 1976,310 s., s. 108.

238
om originalitet rammer imidlertid flere, endog Adam Smith. Joseph
Schumpeter hevder at Smiths kritikk av Mandeville The Fable of the Bees
skyldes sjalusi mot ham som forløper av argumentet for «Smith's own
pure Natural Liberty» 11)
Mandeville hentet ideer og inspirasjon hos den franske tenker og moralfilosof
Pierre Bayle (1647-1706) som hevdet at gudstroen ikke hadde lagt
synderlig bånd på menneskets onde natur. Kristenheten, mente han,
setter sin ære i å berikes og i å krige uten hensyn til evangeliet. 12) Bayle
inspirerte også Holberg.
Bayle var opptatt av og skrev meget om theodicé-problemet i likhet
med Leibniz og flere andre, dvs. å finne rettferdiggjørelse i troen på Gud
som allmektig og uendelig god, ut fra alt det onde som er i verden.
Mandeville aksepterte lastenes eksistens i en ond verden som takket være
Guds miskunn forlente menneskene med enkelte kortvarige gleder.
Ludvig Holberg som naturrettsfilosof og moralist ble virkelig provosert
av Mandevilles verk, som han flere ganger kom tilbake til. I en omfattende
epistel (nr. 21) gikk han grundig inn på påstanden om at private
laster var til samfunnets nytte. Selv om han nok skjønte at et samfunn ikke
ville være til folks gagn og glede om det bestod av tiggermunker, så
mislikte han enda mer postulatet om at et lastefullt og luksusredent folk
skaper grunnlag for industri og handel som skaper beskjeftigelse og gir det
daglige brød. Holberg mente at rikdom skaper bekymring og frykt hos
dem som har den. Derfor priser han nøysomheten som gjør den nøysomme
trygg og tilfreds. Men Holberg er slett ikke konsekvent. Som
moralist protesterer han mot lastenes nødvendighet. Men i begeistring for
Pierre Bayle finner han (i epistel nr. 1) grunner for de moralske onders
berettigelse. I Moralske tanker gjør Holberg ytterligere visse innrømmelser
overfor lastene:
Ennskjønt man kan tilstå, at mange nyttige ting øves av onde motiver
og, som en viss forfatter sier, hovmod og forfengelighet har bygget flere
hospitaler enn alle dyder tilsammen, så flyter dog ikke av det at de har
bygget dem alle.
Enda kraftigere avbikt gjør Holberg i Niels Klim, et verk som innehol-
11)Viner, op.cit., s. 356.
12)Leif Nedergaard-Hansen: Bayle's & Leibniz' drøftelse af Theodicé-problemet. Kbh.
1965, Del I, 482 s., s. 303 og 337.

239
der mange av Holbergs meste originale moraløkonomiske tanker, der han
fremkommer med følgende sats: 13)
Det er et falsk stats-principium å ville bringe et land ut i velstand ved
tarvelighet alene, ti tarvelighet kan vel gjøre et hus rikt, men ikke et
land, liksom flotthet (overdåd) kan snart ødelegge en familie, men ikke
et helt rike, der de overdådige ting fabrikeres, såsom det ikke er
materien, men arbeidslønnen som gjøre skade.
Man kan hevde at Holberg ofte er vidunderlig inkonsekvent eller unnskylde
ham med at han kun gjør bruk av dialektikk med teser og antiteser.
Holberg var efter alt å dømme fortrolig med Montaignes kritikk mot
forbud av luksus, noe som gjorde den mer verd i folks øyne.
Holberg er forøvrig kritisk til samfunn som skulle styres efter matematiske
planprinsipper som i Castello delle misure forfattet av en fransk
satiriker. Der hersket den skjønneste regelmessighet og orden efter matematiske
figurer og metoder slik at f.eks. individenes diett ble bestemt efter
nøyaktig mål med lineal og passer av alle deres legemsforhold. 14)
Holberg og Pontoppidan
Ludvig Holberg hadde i sin samtid et interesant motstykke til seg som
flittig forfatter av såvel topografiske beskrivelser av lands naturrikdommer,
fantasiromaner o.l. foruten av teologisk litteratur. Det var Erik
Pontoppidan (1698-1764), universitetsprofessor, universitetsprokansler,
biskop og forfatter, gift tre ganger. Han var biskop i Bergen 1747-54 der
han skrev det viktige tobindsverket ForsOg paa Norges naturlige Historie. I
Bergen ble hans sønn Carl Pontoppidan født, dansk nasjonaløkonom,
direktør i den islandsk-.finmarkske handel, senere Den kgl. grønlandske
handel og skrev bl.a. Finmarkske Magazins Samlinger (1790). 15) Erik
Pontoppidan var som teolog pietist, viden kjent for sin katekismeforklaring
avfattet i 759 spørsmål, utforståelig for andre enn lærde teologer,
likefullt gjort obligatorisk — i en forkortet form — for skolebarn i mer enn
150 år. Som forfatter var han uhyre produktiv, bøkene fløt fra hans hånd.
Holberg og Pontoppidan hadde lite direkte med hverandre å gjøre skjønt
de beveget seg delvis på felles beitemarker.
13) J. Paludan, op.cit., s. 245.
Ibid, s. 260.
15) Dansk Biografisk Leksikon, Kbh. 1982 og Norsk biografisk leksikon, Oslo 1952.

240
Det ville være en interessant oppgave å foreta en mer grundig jevnføring
av de to forfattere og fremstående skikkelser i Danmark og Norge
efter Thukydides'metode, den som Holberg selv anvender i sine Heltehistorier
fra 1739, dvs. å stille en historisk skikkelse opp imot en annen fra
samme tid for på den måten å få satt de to personene i innbyrdes relieff.
Erik Pontoppidan gjorde en utvilsom innsats som både forfatter av den
nevnte naturhistoriske beskrivelsen av Norge og senere som redaktør av
det banebrytende og viktige tidsskriftet Danmarks og Norges oeconomiske
Magazin som kom i åtte bind i tidsrommet 1757-64, samt som aktiv
deltager i diskusjonen om de økonomiske spørsmål som her ble reist. Han
fikk gjennom dette interessen vakt for økonomisk foretaksomhet og prosjekter,
noe som bl.a. ga støtet til en rik litteratur på dette området innen
presteskapet. Disse mer allmenne kultur- og økonominteresser gjorde at
denne mangslungne pietisten ble en forløper for opplysningstiden.
På sett og vis, men med mindre originalitet og kunstnerisk talent enn
Holberg, var han med på å dreie oppmerksomheten mot naturhistorie,
topografi og økonomi. Merkelig er det at året efter at Holbergs fantasiroman,
Nils Klim, kom ut ga Pontoppidan ut sin 3-bindsroman Menoza
(1742), også en slags reiseroman med religiøst og delvis satirisk preg samt
en del refleksjoner om økonomiske forhold. Noen sans for naturen viser
ikke Pontoppidan, like lite som Holberg og samtidens øvrige forfattere.
Romanen er tørr og fantasiløs i motsetning til Holbergs Nils Klim.
På kirkens vegne uttalte Pontoppidan seg meget kritisk mot Nils Klim.
Han advarte også senere mot både den og Holbergs øvrige skrifter. Han
fOlte seg som en rival til Holberg og opptråtte nærmest som en uvenn, slik
ærgjerrige rivaler ofte finner for godt.
Pontoppidan satte seg et varig spor i Bergen idet han fikk reist en
høyere realskole Seminarium Fredericianum (1752), en meget stor trebygning
som fortsatt står, i dag som barnehave. Forøvrig fikk hans år i Bergen
en nesten skandalepreget avslutning, idet han ble trukket inn i en farskapssak.
Holberg for sin del sørget for at Sor0 akademi kom i drift i 1747 med
bl.a. flere professorater gjennom sin storslagne gave.
Holberg og Pontoppidan var to farverike skikkelser i samfunnslivet,
men samtidig temmelig tørre personer privat. Moralister var de begge,
men hver på sin måte. Begge var opptatt av naturbeskrivelse og topografi
samt praktisk økonomi, bare Holberg var opptatt av naturrettsfilosofi og

241
teoretisk økonomi. Holberg var imidlertid som George Brandes fremhevet,
et geni. 16) Det var Erik Pontoppidan langt i fra.
Flid og pengesans — praktisk moraløkonomi
Som økonom kan man noe overfladisk karakterisere Holberg som vegelsinnet
teoretiker og stundesløs praktiker. Psykologisk mener de fleste
Holberg-forskere at hans flid og arbeidssomhet hang sammen med hans
bakgrunn i og beundring for sin fødeby og dens kjøpmannsskap. Pengesansen
med dens uttrykk i inntekt og formue ga et manifest og målbart
uttrykk for arbeidssomheten og i hvor stor grad denne var nyttig. Samtidig
hadde Holberg et langsiktig mål med sin flid og sitt kjøpmannsskap. De
verdier han opparbeidet ville han gi tilbake til samfunnet slik at de kunne
bli fruktbare og utløse ny virksomhet.
Som praktisk økonom virket Holberg hele livet igjennom. Han startet
sin karriere i personlig økonomi med å være fattig som en kirkelus. 17) Han
døde imidlertid som rik godseier og formuende mann. Da han ble ansatt
som universitetsprofessor, hadde han til å begynne med ingen lønn.
Man kan trygt si at Holberg under professorkappen skjuler en kjøpmann
som både er nøysom, flittig og pågående, en arv fra Bergen. 18)
Hvordan kunne en universitetsprofessor i Kobenhavn skape seg en
formue på 1700-tallet?
Han gjorde det først og fremst ved å skrive bøker, skrive dem folkelige
og leselige, samt selv stå for trykkingen, forlags-virksomheten og salget.
Særlig ved det praktiske utgiverarbeidet, og markedsføringen viste han
den viktige kombinasjon av pågåenhet og snedighet.
Grunnlaget for formuen ble lagt i slutten av 1720-årene, dvs. efter hans
poetiske raptus med komediene var over. Da Danmark og Norges Beskrivelse
1729 var under trykking, var f.eks. efterspørselen efter verket så
betydelig at man måtte øke opplaget. Natur- og folkeretten kom i nye
utgaver 1728, 1734 og 1741. Slik var det også med andre verk som
Almindelig Kirkehistorie og Danmarks Riges Historie. 19)
16)Georg Brandes, Tale om Holberg, s. 35-36.
17)Georg Brandes, op.cit., s. 26.
18)Ludvig Holberg: Bergens Beskrivelse (1737), s. 97.
19)Axel Nielsen: Bidrag til Belysning, s. 34.

242
I en av komediene driver han aktiv reklame for sine egne bøker på
bekostning av det utbredte salget av viser og folkelige sanger. Det siste er
å kaste bort penger, mener han. 20)
Holbergs pågåenhet som forlegger og selger har man en utmerket
illustrasjon på i korrespondansen med sin kommissionær i Trondhjem,
Aage Hagen, i årene 1721-1727. Det fremgår her at Hagen solgte nesten
hundre eksemplarer av debutboken i den muntre og satiriske genre Peder
Paars, Poema Heroico-comicum. (Boken var forøvrig skrevet på den tid
da heroen Tordenskiold gjorde sine sjøbragder i Dynekilen og Marstrand.)
Senere sender Holberg uten videre 50-60 eksemplarer av en
annen bok uten at Hagen har bedt om det, i håp om at Hagen skal føle seg
presset til å få dem solgt. Senere bruker Holberg andre pressmidler
overfor Hagen, bl.a. ved å vise til den snart kommende årlige oppgjørsdag
11. juni — også kalt «Fandens gebursdag». 21)
«Saa som den forfærdelige lite Juni er for haanden, paa
hvilken dag ieg og andre Guds børn skal gjøre regnskab for
det vi har giort aaret igjennem, — — »
Den som i 1720- og 1730-årene hadde penger å anbringe i Danmark,
ville fristes til å kjøpe aksjer i datidens handelskompanier. Holberg kjøper
aksjer både i Asiatisk Kompagni og i Det vestindisk-guinesiske Kompagni.
Men det er små beløp han anbringer her. Holberg foretrakk den
sikre rente på obligasjoner enn et høyere, men usikkert utbytte på aksjer.
I 1730-årene opptrer Holberg som långiver i større stil og sikrer seg med
pantebrev. 22)
Da Holberg ble valgt til kvestor ved universitetet i 1737 og han kunne
legge ned undervisningen, utfoldet han sin forretnings-dyktighet gjennom
bestyrelsen av universitetets betydelige midler og eiendommer frem til
1751. Dette virket også tilbake på hans egne pengeanbringelser. I Kobenhavn
var det etter bybrannen i 1728 blitt bygget så meget at mange hus
delvis sto tomme og prisene falt. Landbruksprisene begynte derimot å
stige og dermed verdien av jordeiendommer. Dette bidro til at Holberg i
1740 kjøpte herregården Brorup ved Slagelse for 16.000 riksdaler og fem
år senere kjøpte Tersløsegård med kirker og tilliggende eiendommer for
20)Joh. Nordahl-Olsen: KjObmand Holberg, s. 166-7. Se også Ludvig Holbergs «Moralske
Tanker», Liber I, Epigr. 22 (Svensk oversatt utg., Wästerås 1782, s. 22-26).
21)Ibid., s. 167-169.
22) Axel Nielsen, op.cit., s. 16, 22-24, 32.

243
samme beløp. Han gikk inn i bestyrelsen av sine festegårder og universitetets
gods med liv og sjel og helt ned i små detaljer.
Selvangivelsene for Holberg og flere av hans professorkolleger i 1743,
viser at han på dette tidspunkt var virkelig velstående. Hans formue var
vel 24.000 riksdaler. Han betalte sin skatt med tilsammen 556 Rd. «Mine
indkomster af embedet kand beregnes til 700 a 800 Rdr aarligen», skriver
Holberg. Det var av formuen han svarte mesteparten av sin skatt (482
Rdr.). Formuen bestod vesentlig av jordeiendommer. Hans påholdne
kollega, professor Testrup, hadde til sammenligning en tjener, en kusk,
tre piker, en amme og en reisevogn med to hester. 23)
Holberg drev et fruktbart vekselbruk mellom sine moraløkonomiske
ideer og spekulasjoner og sin praktiske forretningsvirksomhet og pengesans.
Denne praktiske orienteringen og håndteringen gjorde sitt til at han
aldri ble noen abstrakt og spekulativ teoretiker eller diskusjonslysten og
rettshaversk på sine teoriers (eller doktriners) vegne. Moralisten gir — når
det kommer til stykket — efter for kjøpmannen, den virksomme, men
ordentlige praktiker. Som han selv sier (Epistel nr. 153): «At give Pengene
ud i rette Tiid, er det samme som at sette dem ud paa Rente, og at
lade see Prøve paa Oeconomisk Viisdom.»
Han tenker kanskje litt på seg selv når han i Bergens Beskrivelse
berømmer bergensernes evne til «Activitet, Arbeydsomhed og
Oeconomie». 24) Han gir alle sine penger ut til Sorø Academie, som
vitnesbyrd på sin økonomiske visdom. Ved academiet ønsket han et
professorat i økonomi og at det ble gitt undervisning i «Oeconomie-
Commerce- og Cammeral-Videnskaber» foruten kunnskaper bl.a. om
myntvesen samt «det til Commercien brugelige Italienske Bogholderi».
Det ser ut til at Holberg ønsket å gjøre Sorø akademi til den fornemste
høye skole for kjøpmenn i landet reist på vitenskapelig grunnlag. Sett slik
var han en pioner for tanken om Handelshøyskoler i Danmark og Norge.
Kunstneren — geniet
Holberg som moralOkonom og «duelig kjøbmand», påkaller ikke den
store interessen i dag annet enn som en av mange forløpere for vår tids
23)Ibid., s. 12.
24)Ludvig Holberg, Bergens Beskrivelse, s. 97.

244
økonomiske tanker og doktriner og for vårt syn på praktisk økonomistyring
og foretaksomhet. Det er og blir som kunstner, som genial dramatiker
med den guddommelige egenskap latteren, som virkemiddel, at han
stadig interesserer og ruver. Georg Brandes hevder at Holbergs komedier
står himmelhøyt over hans historiske og andre skrifter. 25) I løpet av 3-4
år skrev han henimot 30 betydelige arbeider for scenen. Det var en kreativ
erupsjon — ikke ulik Shakespeares over hundre år tidligere. Den ble
brutalt stoppet av en dåraktig regjering og et umodent folk som i forening
ville styre åndslivets utvikling ut fra velmente moralske dogmer.
At Holberg begynte å skrive komedier hang sammen med at han i 1720
ble professor i eloqventia (latinsk poesi og veltalenhet) og at det var vanlig
at lærere i dette fagområde forfattet skuespill for at studentene skulle lære
seg latinsk veltalenhet. Det var derfor naturlig, mener Kåre Foss, at de
som stod bak det første danske teater, henvendte seg til professoren i
eloqventia ved Københavns universitet og bestilte skuespill av ham. 26)
Gjennom sitt kustnersinn skapte Holberg alene en epoke i Danmark og
Norge. Han var ikke bare en åndshero for sin tid, men også for eftertiden.
I komediene finner man hans moraløkonomiske og forretningsmessige
tanker og anskuelser i en artistisk form som gir dem større slagkraft. Det
er i denne formen at hans geni slår ut og blomstrer. Holberg var «hvad jeg
kunde kalde Aahundredet i Danmark» skriver Georg Brandes. Han var
på linje med hele Europas kultur på 1700-tallet og trakk sine landsmenn
inn i denne og bort fra reformasjonstidens vrøvl som kongehus, Pontoppidan
og alt for mange universitetsprofessorer fortsatt var opptatt av eller
nedsunket i. 27) Han rystet en hel nasjon opp av sin dvale, fikk dem til å
tenke, til å le av seg selv og sin dårskap.
25) Georg Brandes, op.cit., s. 36.
26) Kåre Foss: Konge for en dag, s. 28, 39-41.
27) Georg Brandes, op.cit., s. 20.

245
REFERANSER
Brandes, Edvard (1898): Holberg og hans Scene. Kobenhavn.
Brandes, Georg (1920): «Tale om Holberg til Kjøbenhavns Arbejdere 7. December 18840.
Taler 17-37, KObenhavn.
Brandes, Georg (1884): Ludvig Holberg. Et Festskrift. Kobenhavn. (Ny utg. 1969).
Bull, Francis (1913): Ludvig Holberg som historiker. Kristiania.
Bull, Francis (1958): «Ludvig Holberg». Bull, F., Paasche, F. m.fl: i Norsk litteraturhistorie,
Bind 2, 252-377 Oslo.
Bull, Francis (1916): Fra Holberg til Nordahl Brun. Kristiania.
Daae, L. (1886): Ludvig Holberg. Kristiania.
Estrup, Hector (1976): «Dyd og rigdom. En side af Holbergs forfatterskab». Danske Økonomer,
33-58. Kobenhavn.
Foss, Kåre (1934): Ludvig Holbergs naturrett på idehistorisk bakgrunn. Oslo.
Foss, Kåre (1946): Konge for en dag. Et sosialpolitisk teatermotiv. Oslo.
Grieg, Sigurd (1960): «Hvordan Holberg skapte sin formue». Aftenpostens kronikk 30/7.
Heckscher, Eli F. (1931): Merkantilismen. Stockholm.
Holberg, Ludvig (1737): Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse. KObenhavn.
Holberg, Ludvig (1969-71): Værker i tolv bind. Udg. af F.J. Billeskov Jansen. Kobenhavn.
Hutcheson, Terence (1988): Before Adam Smith. The emergence of political economy,
1662-1776. Oxford.
Host, Sigurd (1910): «Holberg som statsøkonom og samfundsmoralist». Holbergklubbens
Smaaskrifter, 17-31. Bergen.
Høst, Sigurd (1913): «Om Holbergs historiske skrifter». Bergen.
Jansen, F.J. Billeskov (1943): Ludvig Holbergs memoirer. Kobenhavn.
Kjær Hansen, Max (1954): økonomen Ludvig Holberg. KObenhavn.
Langholm, Odd (1982): «Economic freedom in Scholastic thought». History of Political
Economy 14, 260-283.
Nielsen, Axel (1921): Bidrag til Belysning af Holbergs Formuesforhold, Holberg Aarbog,
7-34. Kobenhavn og Kristiania.
Nordahl-Olsen, Joh. (1920): «Kjøbmand Holberg», Holberg Aarbog, 163-173. KObenhavn
og Kristiania.
Olsvig, Viljam (1912): Ludvig Holbergs unge dage. Kristiania og København. 655 s.
Paludan, J. (1878): Om Holbergs Nils Klim. Kobenhavn.
Skavlan, Olaf (1872): Holberg som komedieforfatter. Kristiania.
Solem, Erik (1947): Holberg som jurist. Oslo.
Strømme Svendsen, Arnljot (1984): Økonomen Ludvig Holberg. «Vegelsinnet teoretiker —
stundesløs praktiker». i Ludvig Holberg. En bergenser uten grenser, 12-19, Bergen.
Strømme Svendsen, Arnljot (1988): «Private vices, public benefits — Essay om økonomikk
og etikk.» i Bedriftsøkonomiens helhet, Festskrift til Odd Langholm, Bergen.

KOMMENTARER:
VERDSETTING AV MENNESKELIV
Kommentar til Jan Abel Olsen
Av Jon Magnussen*
1. Innledning
Jan Abel Olsen gir i NOT nr 1 1990 en interessant gjennomgang av ulike
metoder for verdsetting av menneskeliv (Olsen (1990)). Hans utgangspunkt
er at allokering av «livredningsressurser» skal skje uavhengig av
inntekt, slik at flest mulig liv reddes og i samsvai med folks preferanser for
risikoreduksjon.
To metoder for verdsetting diskuteres; human capital metoden og betalingsvillighet
for risikoreduksjon. Begge disse metodene blir imidlertid
forkastet. Olsens løsning består isteden i å kartlegge de implisitte vurderinger
som ligger i dagens ressursallokering, og å reallokere ressursene
slik at grensekostnadene ved å redde et menneskeliv blir like store på alle
områder.
Denne kommentaren er en reaksjon på Olsens fullstendige avvisning av
human-capital tankegangen. Jeg vil, for det første, argumentere for at det
ikke er prinsipielle forskjeller mellom Olsens kostnadsbegrep og humancapital
metodens inntektsbegrep og, for det andre, at en ressursallokering
som delvis baseres på human-capital ressonement under visse forutsetninger
vil være å foretrekke framfor Olsens løsning.
2. Er bruk av human capital uetisk?
Olsens hovedinnvending mot human-capital metoden er at den strider
mot likhetskriteriet: «Steget er kort fra en intendert verdinøytral kalkyle
til fortolkning av denne som et prioriteringskriterium der folk sorteres ut
etter nåverdien av sine framtidige inntekter. Bakerst i køa kommer kvinner,
folk med lav utdanning og eldre» (op.cit s. 6). Han argumenterer for
* Institutt for økonomi, AVH, Universitetet i Trondheim. Takk til en anonym konsulent for
nyttige kommentarer.

248
at metoden har tvilsomme etiske implikasjoner, men at den, på tross av
dette, «sniker seg inn og brukes opportunistisk av helsepersonell som er
opptatt av å bevise hvor samfunnsnyttig nettop deres geskjeft er» (op.cit.
s. 24).
Slik Olsen argumenterer vil det være etisk forsvarlig å betrakte utgifter
til behandling som en kostnad, men uetisk å betrakte produksjonsøkning
som følge av lavere mortalitet eller sykemeldingsfrekvens som en gevinst.
Etter min oppfatning vil dette være to sider av samme sak. Kostnadene
ved livredning vil være verdien av livredningsressursenes alternative
anvendelsel). Å minimere disse vil si å minimere verdien av tapt konsum
av alternative varer og tjenester. På samme måte måles produksjonsgevinsten
som verdien av den produksjon som oppstår pga lavere mortalitet/
sykemeldingsfrekvens. Man regner mao verdien av alternativ anvendelse
av behandlingsressursene som en kostnad, og etter samme prinsipp verdien
av alternativ anvendelse av sykmeldte/døde individer som en gevinst.
Etter Olsens kriterium vil man overføre ressurser fra tiltak A til tiltak B
med den begrunnelse at verdien av det konsum man må oppgi for å redde
et liv er større for tiltak A enn for tiltak B. Etter human-capital metoden
vil man i tillegg regne som en gevinst verdien av de varene og tjenestene
samfunnet blir tilført som et resultat av lavere mortalitet/sykemeldingsfrekvens
ved gjennomføring av tiltak A eller B. Dersom denne produksjonsgevinsten
er betydelig større for tiltak A enn for tiltak B kan Olsens
konklusjon snus. Begge beslutningene baseres imidlertid entydig på alternativkostnadsbegrepet.
Det er derfor vanskelig å se at det skulle ligge
andre etiske implikasjoner i det første regnestykket enn i det siste.
Problemet med human-capital metoden er derfor ikke dens etiske
implikasjoner, men derimot at den mangler basis i økonomisk velferdsteori.
Som påpekt bl.a. i Ehemann-Jensen (1986) vil produksjonsgevinsten
bare under svært restriktive forutsetninger kunne relateres til befolkningens
betalingsvillighet for et tiltak. Den vil derfor ikke representere noe
entydig mål for nytten av et tiltak (men kan under visse forutsetninger
representere den nedre grensen for denne nytten). Problemet oppstår
først og fremst fordi man ikke verdsetter «rene» helsegevinster. Ved
1) De metodiske problemene forbundet med å finne et riktig mål på alternativkostnadene vil
være de samme ved Olsens kriterium som ved bruk av human-capital metoden. De ligger
derfor utenfor rammen av denne kommentaren.

249
måling av betalingsvillighet ville man både fanget opp verdsettingen av
helsegevinst og produksjonsgevinst. Olsen gir imidlertid en god begrunnelse
for at slike malinger sjelden lar seg gjennomføre, og man blir derfor
i praktiske analyser henvist til å finne andre løsninger.
3. En alternativ losning
En mulig «nest-best» beslutningsregel for ressursallokeringen kan oppnås
dersom man i analysen også forsøker å ta hensyn til «rene», produksjonsuavhengige
helsegevinster. Slike gevinster er generelt vanskelig å måle,
men forsøk har bl.a. resultert i metoder for beregning av såkalte kvalitetsjusterte
leveår (se f.eks. Nord (1988)). Her kombineres informasjon om
pasientens fysiske og psykiske tilstand (disability and distress) med antall
vunne leveår som følge av en behandling.
Gitt at man avstår fra betalingsvillighetsmålinger vil derfor en mulig
løsning være å allokere ressursene slik at nettokostnaden pr helseenhet
(verdien av oppgitt konsum minus verdien av produksjonsøkningen) blir
lik for alle tiltak. Et «problem», både for denne løsningen og for Olsens
løsning, kan være at tiltak som reduserer døsdrisikoen for små barn jevnt
over vil være de mest gunstige. Dette kan (dersom det er ønskelig) løses
ved å veie helseindeksen etter alder. En slik kombinasjon av helsegevinst
og produksjonsgevinst bør i alle tilfelle representere et bedre alternativ
enn Olsens behandlingskostnad pr helseenhet 2).
Dette gjelder imidlertid under et viktig forbehold. Det er ikke usannsynlig
at human-capital beregninger i seg selv kan generere eksterne
virkninger med betydelige kostnader. Betrakt f.eks. en venteliste bestående
av en gruppe arbeidsføre og en gruppe ikke-arbeidsføre. Gitt lik
helsegevinst ved behandling tilsier human capital tankegangen nå at den
arbeidsføre delen av køen prioriteres. Det vil imidlertid oppstå eksterne
virkninger dersom den ikke-arbeidsføre delen av køen føler en slik prioritering
som nedverdigende. Dersom produksjonsgevinsten ikke er tilstrekkelig
til å kompensere for dette vil en prioritering etter produksjonsgevinst
gi et samfunnsøkonomisk tap. Generelt vil ikke kostnaden ved
2) Olsen behandler strengt tatt bare tilfeller hvor utfallet er død eller levende. I de tilfellene
hvor det isteden er snakk om utfallene syk/frisk vil det were naturlig å regne kostnad pr
helseenhet istedenfor kostnad pr reddet liv.

250
slike eksterne virkninger være lette å måle. Ved gjennomføring av et
prosjekt i Sør-Trøndelag og Østfold, hvor økt behandlingskapasitet skulle
«finansieres» ved retur av sykemeldte til arbeidsstyrken, ble det imidlertid
stilt som et ufravikelig krav at arbeidsføre ikke skulle prioriteres på
bekostning av ikke-arbeidsføre. Dette kan tolkes som en indikasjon på at
eksterne virkninger er tilstede og at kostnadene ved dem er store.
4. Avslutning
Jan Abel Olsen påpeker innledningsvis at utvikling av metoder for å
allokere ressurser slik at ens dødsrisiko reduseres er en human geskjeft.
Helsesektoren er imidlertid en sektor som i sterkere grad enn de fleste
andre deler av samfunnet omfattes av sterke følelser. Som Olsen selv
argumenterer for, er det at et tema er følsomt ikke noe argument mot å
engasjere seg. Det er imidlertid vanskelig å tolke hans avvisning av human
capital metoden som noe annet enn nettop et utslag av dens mulige
fOlsomme implikasjoner. Han konkluderer selv med at det ikke er mulig å
gi noe svar på hvordan man skal måle verdien av liv, og anbefaler en
pragmatisk tilnærming. Dersom vi imidlertid aksepterer at alternativkostnadsbegrepet
har gyldighet også ved allokering av livredningsressurser,
synes det vanskelig å avvise human capital beregninger som et av flere
elementer ved allokering av ressurser. Utfordringen videre må være å
sørge for at det i sterkere grad blir tatt hensyn til regnestykkets andre
elementer, både oppnådd helsegevinst og mulige eksternaliteter.
REFERANSER
Ehemann-Jensen, P. (1986): «Analyser av de samfundsøkonomiske omkostninger ved
tobaksrygning.»
Forskningsrapport 1/86, Institut for Sundhedsøkonomi og Sygdomsforebyggelse, Odense
Universitet.
Nord, E. (1988): «Prioritering i helsevesenet ut fra nyttevurderinger.»
Skriftserie S 2/88, SIFF-Avdeling for helsetjensteforskning.
Olsen J.A. (1990): «Verdsetting av menneskelig — eller hvordan vi kan sette pris på
hverandre.»
Norsk Økonomisk Tidsskrift 1, 1-27.

251
BØR VI SETTE STØRST PRIS PÅ DE YRKESAKTIVE?
Et svar til Jon Magnussens kommentar.
Av Jan Abel Olsen*
1. Innledning
Jon Magnussens (JM) kommentar er en reaksjon på min «fullstendige
avvisning av human-capital tankegangen». Det er to forhold vi må skille
mellom. Det første, som var hovedtemaet for min artikkel, dreier seg om
hvorvidt human-capital (HC)-metoden er en god metode for verdsetting
av menneskeliv. I artikkelen prøvde jeg å vise at HC-metoden ikke
oppfylte kravene som er nødvendige for noen av de tre alternative krite-
Tier for allokering av 4ivreddingsressurser»; likhet, maksimal nytte og
konsumentsuverenitet. Ut fra dette «avviste» jeg HC-metoden som en
metode for verdsetting av menneskeliv. Dette samsvarer med den allmenne
oppfatning i litteraturen på feltet. Jeg kan ikke se at JM's kommentar
imøtegår dette.
Det andre forholdet, og det er dette JM primært er opptatt av, dreier
seg om hvorvidt produksjonsgevinst bør inngå på nyttesiden i helseøkonomiske
analyser.
2. Bruk av human-capital er uetisk
JM har rett i at HC-metoden mangler basis i økonomisk velferdsteori.
Men jeg skjønner ikke hvordan JM først kan hevde at problemet med
HC-metoden ikke er «dens etiske implikasjoner» for deretter å erkjenne
at hva han kaller «eksterne virkninger» av HC-baserte prioriteringer er
tilstede.
Jeg ser økonom-argumentet om at alternativkostnaden ved ikke å
behandle er større dess større tapet i konsummulighetene er, m.a.o. i
valget mellom å behandle en yrkesaktiv eller en yrkespassiv bør økonomer
velge den yrkesaktive fordi det gir et positivt skift i produksjonsmu-
* Universitetet i Troms0.

252
lighetskurven. Men også økonomer må kunne se de etiske tvilsomme
implikasjoner av en slik prioriteringsregel.
Mitt poeng var at å inkludere produksjonsgevinsten i helsenytten vil
nødvendigvis måtte få konsekvenser for prioriteringer mellom pasientgrupper.
Det innebærer at yrkesaktive prioriteres framfor yrkespassive,
«høyproduktive» framfor «lavproduktive», unge framfor eldre og menn
framfor kvinner. Slike prioriteringer står i sterk kontrast til det allment
aksepterte likhetsmål i vårt hjemlige helsevesen, nemlig lik tilgang på
helsetilbud uavhengig av pasientens «karakteristika». Prioriteringsutvalget
formulerte det slik: «Sykdomstilfeller med samme diagnose og aalvorlighetsgrad
skal gis samme adgang til behandling, uavhengig av pasientens
økonomiske evne, bosted, rase, etnisk tilhørighet, sosial status, yrke og
kjønn» (NOU 1987:23). Mine etiske reservasjoner mot å inkludere produksjonsgevinster
var at dette ikke kunne forsvares ut fra en slik likhetstanke.
3. Magnussen's alternative losning
JM skriver: «En mulig "nest-best" beslutningsregel kan oppnås dersom
man i analysen også forsøker å ta hensyn til "rene" produksjonsuavhengige
helsegevinster». For det første ser jeg ikke av hans kommentar
hva han mener er den beste beslutningsregel. For det andre, hvorvidt man
skal ta hensyn til produksjonsgevinster og/eller «rene» helsegevinster
avhenger av hva som er målet. Hva skal maksimeres?
Dersom formålet med helsevesenet var å bidra til å maksimere nasjonalproduktet,
ville prioriteringskriteriet være om produksjonsgevinsten er
større enn behandlingskostnaden — uten hensyn til størrelsen på helsegevinsten
som sådan! Men formålet med vårt norske helsevesen er «å
bekjempe sykdom og å fremme helse» — dvs. å maksimere «rene» helsegevinster.
Den mest effektive allokering vil ut fra dette være den som gir
«mest mulig helse for pengene» — m.a.o. å prioritere etter grad av
helsegevinst per kostnadskrone.
Gitt de store problemer med å verdsette helsegevinster i kroner, er
«cost-effectiveness» og «cost-utility»-analyser utbredt i helseøkonomiske
studier. JM trekker da også fram slike analyser som «en mulig løsning».
Dette er i prinsippet samme løsning som den implisitte metoden jeg
argumenterte for. Forskjellen ligger utelukkende i enheten på nevneren.

253
Siden temaet mitt var verdsetting av menneskeliv, hadde jeg menneskeliv
i nevneren og ikke kvalitetsjusterte leveår. JM må misforstå når han
skriver at «problemet» ved min «løsning» er at tiltak som reduserer
dødsrisikoen for små barn er de gunstigste. I «min løsning» er et liv et liv
uansett hvor gammelt mennesket måtte være. (Hensikten ved min artikkel
var likevel ikke å lansere menneskeliv som et bedre mål for helsegevinst
enn kvalitetsjusterte leveår). I den alternative løsning med leveår eller
kvalitetsjusterte leveår i nevner, vil det derimot være slik at i valget
mellom to tiltak til samme kostnad, der det ene redder et barn og det
andre redder en gammel, vil det første tiltaket foretrekkes. Men er det så
rart eller galt, når det er slik de fleste ville prioritere (se Charny et al
1989)?
4. Avsluting
JM konkluderer med at han finner det vanskelig å tolke min «avvisning av
human capital metoden som noe annet enn nettopp et utslag av dens
mulige følsomme implikasjoner». Jeg håper å ha vist at min avvisning ikke
bare er et utslag av «føleri».
Uansett hvordan man snur og vender på økonomiske resonnement eller
egne normative standpunkt kommer vi ikke utenom følgende: Dersom
man tar målet om «samme adgang til behandling, uavhengig av pasientens
Økonomiske evne,. . . . , sosial status, yrke» bokstavelig, vil inkludering av
produksjonsgevinst som en separat «helsegevinst» ikke kunne forsvares.
Argumentet om at «det er jo viktigst at samfunnet sørger for at de
arbeidsføre er friske, fordi det er jo de som skaper verdier» er besnærende.
Dessverre synes det å vinne gehør også i Sosialdepartementet.
Nylig ble det kjent at man ønsker at sykmeldte pasienter skal gå foran
andre i helsekøen Det er all grunn til å være reservert til en slik prioriteringsregel.
REFERANSER
Charny, M.C., Lewis, P.A. og Farrow, S.C. (1989): Choosing who shall not be treated in the
NHS, Social Science and Medicine 28 (12).
NOU 1987:3 Retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste.

255
BOKANMELDELSER
Robert M. Frank: Choosing the Right Pond. Human Behavior and the
Quest for Status. New York: Oxford University Press, 1985.
Noe av det første jeg lærte som økonomistudent var at folk ikke bare
brydde seg om absoluttverdien av inntekten sin, men at også relative
inntektssammenligninger kunne bety noe. Emnet var Duesenberrys konsumteori.
Men så — som ved en stilltiende overenskomst — ble dette
temaet og de konsekvensene det har for økonomisk teori ikke rippet opp i
igjen de neste seks årene av studiet. Jeg tror dette er karakteriserende:
økonomer flest har en vag formening om at relativ inntekt kan bety noe,
de kan nevne et par klassiske referanser, men emnet blir sett på som noe
av en utpost i det økonomiske landsskapet.
I de siste årene kan det imidlertid se ut som om økonomenes interesse
for relativ inntekt har økt — i tråd med en generell tendens til at økonomer
opptrer som fagimperialister og bruker sine verktøy på problemområder
som før ble tenkt på som sosiologi eller psykologi. En forfatter som
har bidratt mye til å vekke denne nye interessen er Robert Frank.
Omtrent på den tiden jeg avsluttet mine seks års økonomistudier fremdeles
undrende over hvor det ble av Duesenberry, fikk Frank publisert tre
artikler om relative inntektssammenligninger («status») i ledende tidsskrifter
(to i American Economic Review, én i Rand Journal of Economics)
— så temaet var nå definitivt stuerent.
Men, som forordet til den boka vi her anmelder vet å fortelle — til trøst
for verdens refuserte — hadde Frank opprinnelig store vansker med å få
plassert stoffet sitt i gode tidsskrifter. Følgelig: Bokprosjekt! Men når
muren inn til tidsskriftene brast, ble bokprosjektet omdefinert til å skulle
bli en verbal, lettilgjengelig versjon av delvis samme stoffet som artiklene
— men også med mulighetene for å forfølge en del temaer mye lengre enn
i artiklene.
Og for å ha sagt det med en gang: Lettlest og tilgjengelig har boka så
absolutt blitt. Jeg leste den første gang på en strand i Jugoslavia, og det er

256
akkurat den typen bok det er: Morsom, småpludrende og med vitsetegninger
til illustrasjoner. Kanskje det her er på plass med et sitat av James
Buchanan om boka: At is a rare combination: a book that is both profound
and fun to read... It is indeed good to see something of genuine
interest emerge from an economist in this era when most economists
produce material that is dull, irrelevant, and incomprehensible.» Av og til
går småpludringen ut over presisjonsnivået, men i de fleste tilfellene kan
mer presise framstillinger finnes i Franks artikler om samme tema.
Statusmodeller kan deles i to kategorier: Med endogen eller eksogen
referansegruppe. Begge typene modell er behandlet hos Frank. I tilfellet
med endogen referansegruppe, kan en gjennom egne valg bestemme
hvem en vil sammenligne seg med. F.eks. kan det være inntekt relativt til
andre i samme bedrift som betyr noe, valg av arbeidsplass innebærer
dermed også valg av referansegruppe. Frank viser da hvordan sorteringen
av arbeidstakere inn i firmaer kan ses på som et implisitt marked for
status: Relativt til den lønnen en ville fått i en bedrift hvor alle har lik
produktivitet som en selv, får en en høyere lønn om en velger en bedrift
hvor en havner under gjennomsnittet, og lavere lønn om en velger å være
relativt flink.
I det motsatte ekstremtilfellet er referansegruppen uavhengig av egne
valg. Vi er da i en 'fangenes dilemma'-situasjon: Alle prover å karre seg
framover i inntektshierarkiet, men bestrebelsene opphever hverandre: En
persons inntekt eller konsum har negative eksterne virkninger på alle som
sammenligner seg med ham eller henne. Denne typen modeller gir opphav
til en rekke politikk-konklusjoner av sosialdemokratisk kulør. Her
trengs en stat eller fagforening for å gjennomføre det kollektivt fornuftig.
Omfordelende beskatning eller solidarisk lønnspolitikk demper lysten til å
tjene mye — og det er bra i denne sammenhengen. Arbeidstidsbestemmelser,
sikkerhetsregulering, normer mot salg av menneskelige organer m.m.
tolker Frank som forsøk på å hindre folk i å gå for langt for å tjene penger,
med de negative eksterne virkningene det fører med seg.
Frank går også i boken sin inn på ulike forklaringer på hvorfor vi skulle
bry oss om relativ inntekt, relativt konsum og lignende målstørrelser. Et
helt kapitel er viet sosiobiologien: Kampen for tilværelsen er en 'lokal'
kamp for overlevelse — det er relativ styrke, ikke noe absolutt mål, som
betyr noe. Og dermed er vi blitt som vi er blitt. Personlig likte jeg ikke
dette kapitlet særlig, jeg synes det hele blir litt for deterministisk — og

257
følelsesmessig reagerer jeg på å gjøre oss mer til apekatter enn vi strengt
tatt er nødt til.
En annen grunn til relative inntektssammenligninger er at vi alle deltar i
auksjonsliknende kamper om goder som det finnes en gitt mengde av. Et
eksempel er gode boligtomter, som jo fordeles til dem med høyest relativ
betalingsvilje. Lignende auksjonskamper kan f.eks. også finne sted over
de beste lærerne, de beste legene. For alle unntatt de som eier de knappe
talentene, kan begrensninger på mulighetene til å by til seg f.eks. de beste
legetjenestene være fordelaktige.
En tredje årsak bak sammenligninger av inntekt er at relativ, synliggjort
inntekt signaliserer noe om hvem en er. Dette er igjen et interessant spor,
men det understreker at økonomenes modeller fremdeles er nokså fattige
når det gjelder å fange hva som ligger i status-begrepet. Relativ inntekt
betyr noe — men folk legger også vekt på under hvilke omstendigheter
inntekten er tjent. Hvem respekterer folk mest: En lege i statsregulativet
som gjør et viktig forskningsmessig gjennombrudd — eller en søkkandes
rik børshai som har profitert på å rive bedrifter i stykker? Og det finnes jo
mange andre egenskaper folk har lyst til å signalisere enn evnen til å tjene
penger: Det hjelper kanskje ikke så mye å ha Norges dyreste sportsbil om
du samtidig er fet og skallet og aldri har lest en bok?
Men selv om vi — dvs. økonomene — må innrømme at vår viten om
statusfenomener er svært begrenset, så viser selv enkle modeller oss at
statusjakt kan fore til stikk motsatte politikk-konklusjoner enn modeller
hvor folk ikke bryr seg om relative sammenligninger. Dette er problematisk,
siden preferanser kan være vanskelig å observere, men det er ikke
mer ad hoc å forutsette at folk f.eks. bryr seg om relativ inntekt enn å
forutsette at de ikke gjør det, selv om vi har mer vent oss til den siste
antakelsen. En burde derfor i alle fall utvikle 'statussøking'-modeller som
en kontrast til mer tradisjonelle modeller, slik at en vet hvilke forutsetninger
som har hvilke implikasjoner. Og på dette feltet har Robert Franks
bok alt rukket å bli en standardreferanse.
Kjell Erik Lommerud
Universitetet i Bergen

258
The Essential Adam Smith. Edited with Introductory Readings by Robert
L. Heilbroner with the Assistance of Laurence J. Malone. Oxford University
Press 1987. 341 sider. GBP 7.95.
Adam Smith: The Wealth of Nations. Books I-III. With an Introduction by
Andrew Skinner. Penguin Books 1987. 537 sider. GBP 4.99.
Adam Smith i utdrag
200 års dagen for Adam Smiths død i juli 1990 og det store oppbruddet i
Ost-Europa har fort til en sterk oppblussing av interessen for denne
sosialøkonomiens far. Alle økonomer har hort om ham og den usynlige
hånd, de fleste har sett sitater, mange har gale oppfatninger om hans
budskap og de færreste har lest ham. Det er forståelig nok. «Wealth of
Nations» er ingen enkel bok å lese. Enda vanskeligere er Smiths andre
skrifter. Mange vil derfor være interessert i kortere fremstillinger. For
dem kan Robert Heilbroners utvalg av mesterens tekster og kyndige
innføring i hans tankeverden være meget kjærkommen.
For Heilbroner er det om å gjøre å presentere helheten i Adam Smiths
forfatterskap. Derfor henter han tekster fra alle Smiths skrifter. Han
begynner med et kort utdrag av innledningen til essayet om astronomiens
utvikling (1758), der Smith setter ned sine tanker om hva teori og vitenskap
er og skal tjene til. Trangen til å sette observasjoner i system ligger
dypt nedlagt i vitenskapsmannen. Det er et middel til å unngå det foruroligende
i «overraskelser og undre».
I «Lectures on Jurisprudence» (1761) konsentrerer Heilbroner seg særlig
om de to emner som skulle komme sterkere igjen i Wealth of Nations,
nemlig oppfatningen om at det historiske forløp kan beskrives ved fire
stadier og hvilke faktorer som bestemmer et lands velstand og varenes
priser. I drøftingen av det første spørsmål er Smith blant annet opptatt av
hvordan samfunnets institusjoner formes etter innbyggernes behov, altså
en materialistisk historieoppfatning, som meget vel kan ha påvirket Marx'
tanker. Drøftelsen av det andre spørsmål inneholder meget som skulle gå
inn i Wealth of Nations.
Fra de to hovedverkene — «The Theory of Moral Sentiments» (1759) og
«An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations» (1776)

259
— gjengir Heilbroner adskillig mer enn fra de to tidligere skriftene, men
det dreier seg likevel om relativt korte utsnitt. Utdragene fra Wealth of
Nations utgjør mindre enn 1/5 av hele skriftet. Dette kan se brutalt ut, men
er i virkeligheten en meget verdifull beskjæring. Smiths fremstilling var jo
full av digresjoner og historiske illustrasjoner. Mange av disse har mindre
interesse i dag, og det er lettere å følge tankegangen når fremstillingen
komprimeres.
I sin innledning til Wealth of Nations understreker Heilbroner at Smith
var særlig opptatt av tre spørsmål:
— den historiske utvikling, i stor grad beskrevet som «stadier»,
—Økonomisk organisering av samfunnet, altså konkurransen som ordnende
kraft og statens oppgaver, og
—økonomisk vekst gjennom arbeidsdeling og kapitalakkumulasjon.
I dagens debatt er det særlig det andre temaet som fanger oppmerksomheten.
I forbindelse med alle de velsignelser som markedsøkonomien
i dag prises for, kan det være grunn til å gå tilbake til Adam Smiths tekst.
Først en pussighet: Uttrykket «den usynlige hand», som er blitt stående
som selve kvintessensen av markedsøkonomien, nevnes bare en gang i
boken, men det forekommer hyppig i Moral Sentiments. Viktigere er det
å understreke at Smiths tiltro til markedsøkonomien må vurderes ut fra
det økonomiske system på hans tid. Han polemiserte mot den praksis at
statsoverhoder skulle bestemme hva som skulle produseres i et land og
hvem som skulle gjøre det. Et slikt system vil bare føre til at det blir fem
års ventetid på en Trabant, skrev The Economist i sin hylningsartikkel sist
sommer. Men systemet var ikke bare ineffektivt. Det bygget på privilegier
og skapte dermed urimelige monopolgevinster.
Adam Smiths drøftelse av den økonomiske vekst-prosess er mer optimistisk
enn Ricardos og Malthus'. Mens de to siste fikk et stagnerende
samfunn mer eller mindre som ubønnhørlig konsekvens av en befolkningsvekst,
hadde Smith døren på glOtt for en varig fremgang i produktivitet
og levestandard. Det skyldtes at han understreket at arbeidsdelingen
kunne drives stadig lengre når markedet vokste.
Derimot hadde Smith en annen dimensjon ved vekstprosessen som ikke
opptok Ricardo og Malthus, nemlig det moralske forfall. Han understreket
at i et samfunn der arbeidsdelingen var drevet langt, ville hver arbeidstaker
bare utføre noen få rutineoperasjoner. Dette ville være en fordummende
tilværelse. Smith hadde heller ikke høye tanker om de tre sam-

260
funnsgruppenes evne til å styre på en måte som tjente hele samfunnet.
Jordeierne var forsumpet av sine stadige grunnrente-inntekter, arbeiderne
manglet opplysning og forståelse og kapitalistene var for opptatt av egeninteressen.
oll would misrepresent the Wealth to place these in the foreground
of Smith's panorama, but it would misrepresent it even more to
pretend that they were not an integral part of the panorama», skriver
Heilbroner.
Utgiveren avslutter boken med å gjengi fire brev fra og til David Hume
og om David Hume. De skaper nær-kontakt med Adam Smith. Dessuten
har Heilbroner samlet 4 sider aforismer og kjente sitater fra Wealth of
Nations.
Alt i alt er dette en bok som kan anbefales på det varmeste for den som
ønsker en første innføring i Adam Smiths forfatterskap. For å kunne
vurdere den kan det være grunn til å legge den ved siden av en annen
verdifull introduksjonsbok, nemlig Andrew Skinners utdrag for Penguin.
I denne gjengis den hele og fulle tekst i de tre første bokene av Wealth.
Det betyr at leserne ikke får med seg bok IV om økonomiske systemer og
bok V om statsinntekter og statsutgifter. Den første inneholder filosofien
om markedsøkonomi, den siste drøftelsen av statens oppgaver, blant
annet i undervisningsvesenet. Begge deler er sentrale og kan ikke oppveies
av gevinsten ved å få en ubeskåret gjengivelse av de tre forste
bøkene.
På den annen side har Skinner skrevet en innledning til verket og
forklaring av Smiths teori som er mer utførlig enn Heilbroners. Innledningen
er meget verdifull og vil tiltale mange som søker å orientere seg i
Adam Smiths hovedverk.
Preben Munthe
Universitetet i Oslo

261
ARTIKKELFORFATTERE I DETTE NUMMER
Harald Bergland er cand. oecon fra 1981. Deretter har han vært ansatt
ved Nordland DH og Fylkesarbeidskontoret i Troms. Fra 1986 ansatt
ved Universitetet i Tromso. Nå som amanuensis i samfunnsOkonomi.
I den senere tid har han arbeidet med mikro Økonomisk analyse av
tilpasninga i fiske.
Øystein Gjerde er dr.oecon. fra NHH 1989. Han er nå førsteamanuensis
ved Institutt for foretaks Økonomi, NHH.
Fredrik Wulfsberg studerer sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo.
Han har vært engasjert på et prosjekt om lønnsdannelse og arbeidsledighet
ved Senter for Anvendt Forskning, Oslo.
Arnljot Strømme Svendsen er cand.oecon fra 1946 og har siden 1947
van knyttet til Norges Handelshøyskole som stipendiat, dosent og
professor (fra 1966). Har bestyrt Skipsfartsøkonomisk Institutt,
NHH, siden opprettelsen i 1958.

262
English Summary
Harald Bergland
WAGE OR SHARE SYSTEM?
ON CONTRACTS BETWEEN OWNERS AND FISHERMEN
IN THE FISH HARVESTING INDUSTRY
The paper applies results from the principal-agent theory to analyse the share(«lay»)
systems of the fish harvesting industry. High risk and incentive problems prevail in
this industry. According to the teory, the question of profit sharing or fixed wage is a
question of trade off between insurance and incentive objectives. The principal-agent
theory can explain why the lay arrangement is the dominant remuneration system in
the fishing industry. It also explain differences within the industry with respect to the
use of fixed wage, and how revenues and cost are shared between crew and vesselowners.
Øystein Gjerde
CAN WE TRUST FUTURES PRICES?
SOME FUNDAMENTAL REFLECTIONS ON THE IMPORTANCE OF RISK,
RATIONALITY, MARKET STRUCTURE AND MARKET POWER
In this paper we review the literature on pricing of futures contracts. We explain how
risk considerations influence prices and discuss the efficiency of futures markets.
Furthermore, we are concerned with the impact of the institutional framework on the
liquidity of the markets. Also, we explain how the regulation of futures markets
affects the forecasting power as well as the pattern of futures prices. Finally, we point
out how the existence of futures markets may reduce producer control and report
some evidence on price manipulations in these markets.
Fredrik Wulfsberg
WAGE FORMATION IN THE NORWEGIAN PULP INDUSTRY, 1967-79
Bargaining theory is used as a starting point for modelling wage formation in
Norwegian pulp industry (panel data). We are particularely interested in the relative
importance of insider and outsider variables. The preferred equation takes the form
of an error-correction model with two error correction terms. The results are rather
equal to models using aggregated data, but they differ in that the outside variables is
dominating. Comparable analyses on Brittish data draw similar conclusions.

VEILEDNING FOR BIDRAGSYTERE
1. Norsk økonomisk Tidsskrift tar sikte på å trykke økonomiske artikler
både av empirisk og teoretisk art. Tidsskriftet tar imidlertid ikke sikte
på å bringe teknisk høyt spesialiserte bidrag med en begrenset leserkrets.
Rent teoretiske artikler bør enten være oversikter der forfatteren
gir en innføring av allmen interesse, eller de bør være rettet mot en
konkret problemstilling av interesse for norske lesere. Tidsskriftet
tilstreber forøvrig å være et forum for empiriske studier av norske
økonomiske forhold, og for analyse av — og debatt omkring — norsk
økonomisk politikk.
2. Manuskripter sendes i tre eksemplarer til Sosialøkonomenes forening.
Manuskriptet bør generelt ikke være lengre enn 25 maskinskrevne
sider. Et sammendrag på ikke over hundre ord legges ved. Sammendraget
skal også oversettes till engelsk. Diskett, merket med navn og koder
sendes om mulig sammen med manuskriptene.
3. Tabeller, figurer, appendikser, fotnoter og referanser bør følge etter
selve teksten. I teksten angis omtrentlig hvor tabeller og figurer skal
trykkes.
4. Referansene bør ha følgende form:
Johansen, L. (1982): Kriser og beslutningssystemer i samfunnsøkonomien.
Universitetsforlaget, Oslo.
Strand, J. (1983): "Structure and Efficiency of Reputational Labor Contracts",
Stanford Workshop on Factor Markets, Research Paper No.
46.
Isachsen, A. J. og J. T. Klovland (1982): "Pengemengde og inflasjon,
hvordan gikk det?", SosialOkonomen 36 11-13.
5. Referanser i teksten bør were til forfatter og årstall, eksempelvis
Johansen (1982).
6. Forfattere mottar 20 gratis særtrykk av artikler. Flere særtrykk kan
bestilles.

Retur: Norsk Økonomisk Tidsskrift
Storgt. 26, 0184 OSLO 1
ISSN 0039-0720 PDC — Printing Data Center