Tusen millioner Ny utgave 4A Lærerens bok - Cappelen Damm

Kapittel 4 Mus
Side 70 Multiplikasjon, 7-, 8- og 9-tabellene
Vi leser
– Se på den pjuskete hanen, sa Maria til Sofus en dag de gikk forbi gården til gamle Anders. –
Den ser ut som den har vært i slåsskamp med noen. Den kan ikke være mye å samle på lenger,
sa hun og gikk bort til hønsegården. – Har du kanskje vært i krangel med katten? undret hun
og så på pus som satt på trammen og fulgte våkent med på hønene og hanen som spankulerte
rundt i hønsegården. – Du, nå kom jeg på et eventyr, sa Sofus. Han sto og fingret med en
gammel ljå som Anders måtte ha satt fra seg. – Ting som ikke ser ut som de er verdt noe, kan
bringe lykke, bare en er tålmodig nok! – Fortell eventyret da, ba Maria. – Jeg er ikke sikker på
om jeg husker det utenat, sa Sofus, – men bli med meg hjem så skal jeg lese det for deg. Da
de kom hjem til Sofus, fant han fram en gammel eventyrbok og begynte å lese:
De tre lykkebarn
Fig
Det var en gang en fattig mann som hadde tre sønner. En dag sa han til dem: – Jeg blir
gammel og kommer ikke til å leve stort lenger. Jeg har ikke mye å gi dere, men dere får ta det
dere får og reise til et land, hvor folk aldri har sett en slik ting, som den dere har, og da gjør
dere sikkert lykka deres. Så ga han den eldste en hane, den nest eldste en ljå, og den yngste
fikk ei katte. Ikke lenge etter døde mannen, og de tre eldste guttene måtte dra ut i verden.
Den eldste tok hanen sin og gikk av sted med. Men hvor han kom, hadde folk haner før; haner
sto på alle kirketårn og snudde seg i vinden, og på alle bondegårder galte hanene like så godt
som hans hane. Han begynte å bli reint fortvilet, gutten. Men endelig kom han til et land, hvor
de aldri hadde sett en hane før. De visste aldri hva tid det var på dagen; for de ble jo aldri
vekket av hanen, og de kom i flokkevis for å se på det rare dyret gutten hadde. – Nei se, sa de,
– han har sporer, akkurat som en rytter! Hvor mye vil du ha for det dyret ditt? – Ky-ke-li-ky!
galte hanen og la hodet på nakken, og da syntes folk den var enda gildere. – Jeg må da ha så
mye gull som et esel orker å bære, sa gutten. Ja, det fikk han på første ordet også, og så dro
han av sted med rikdommen sin.
Den andre som dro av gårde med ljåen sin, han kom også langt om lenge til et land, hvor de
ikke visste hva en ljå var. Når kornet var modent der, dro de kanoner ned til akeren og skaut
kornet av. Men det var ikke noe lurt, kan du skjønne; for kanonene skaut i stykker aksene, så
kornet for for alle vinder, og så var det slikt leven at folk nesten ble vettskremte. Da gutten
fikk se det, gikk han stille ned på akeren med ljåen sin, og så slo han hele akeren så rolig og
fint, og det gyldne kornet lå så rett og pent etter ham. Folket ble reint forferdet over den rare
tingen, og spurte hva han skulle ha for den. – Ja, så mye gull som en hest orka å bære, det
måtte gutten ha, syntes han. Ja, det skulle han få, det var sikkert det. Så dro han av sted med
rikdommen sin, han også.
Den yngste med katta, han gikk lenge, han; for alle steds hadde de katter, som var mye gildere
enn katta til gutten; men til slutt kom han da til et sted, hvor folk aldri hadde hørt om eller sett
ei katte, og der var det så mange mus og rotter at det yrte. De for opp i maten til folk mens de