Lektorbladet nr 4 - Norsk Lektorlag

– At utdannelse og spesialisering ikke er
en forutsetning for å undervise, bidrar
til å undergrave viktigheten av faglig
kompetanse. Tro det eller ei – men det
var fritidssysselen min, og ikke hovedfaget
mitt i nordisk språk og litteratur,
som førte meg inn i skolen! En basketballkarriere,
hvis mine 12 år som aktiv
basketballspiller kan legitimere karrierebegrepet,
gjorde meg i stand til å undervise
ungdom i kroppsøving. Nå i ettertid
forstår jeg skepsisen og motviljen jeg
møtte blant de andre gymlærerne på skolen.
Jeg ser at jeg med min manglende
faglige kompetanse trampet på deres
faglige integritet. I min glanstid var jeg
god til å putte ballen i kurven, men jeg
var ikke kompetent nok til å undervise
ungdomsskoleelever i crawl, forlengs
og baklengs rulle, orientering eller lengdehopp.
I tillegg måtte jeg undervise i
samfunnsfag – et fag jeg ikke har utdannelse
i, som ikke er «mitt» nettopp fordi
jeg ikke har den faglige kompetansen.
Igjen opplevde jeg det ubehagelige med
å tråkke i andres bed. Samfunnsfag
er sammensatt av geografi, historie og
samfunnskunnskap. Min formelle kompetanse
manglet, og gjorde meg til en
samfunnsfaglærer på gyngende grunn.
Det gjør noe med læreren og lærerens
faglige integritet og yrkesstolthet når
den faglige kompetansen ikke utnyttes
riktig.
Merkevarebygging
Nå arbeider Lene Thowsen bl.a. med
merkevarebygging og kommunikasjon
på internett. Hun bidrar med tekstkompetanse
og forståelse, tenker navigasjon
og strukturerer nettsider, utformer tekster
og gir veiledning og råd om hvordan
man kommuniserer et budskap.
– Det er viktige kompetanseområder
som har dominert min utdannelse. Som
filolog er jeg en viktig og annerledes
del av byråets forretningskonsept.
Kompetansen min blir verdsatt! Det gjør
meg stolt – og får meg til å spørre:
Hvorfor er jeg mer stolt over å si at jeg
jobber som redaksjonell rådgiver i et
web–byrå, enn å si at jeg jobber som
lærer i ungdomsskolen?
"Hva jobber du med?"
Lene Thowsen legger ikke skjul på at
spørsmålet ”hva jobber du med?” dukker
opp i ulike sammenhenger og er sterkt
knyttet opp mot identiteten vår. Det gjør
derfor godt når man gjennom sitt yrkesvalg
får brukt kompetansen sin på riktig
måte. Det er også fint å være en del av en
virksomhet som vekker gode assosiasjoner.
Da hun jobbet i skolen, følte hun et
sterkt behov for å legitimere yrkesvalget
sitt. Hvorfor var hun ikke stolt?
– Jeg vil besvare spørsmålet med å gjøre
et tankeeksperiment, nemlig å se på
skolen som en merkevare. Det er spennende,
ikke minst fordi det kan lede
til en viktig verdidebatt. Samtidig er
eksperimentet skremmende avslørende.
Skolen fremstår nemlig som en feilslått
merkevare! Merkevarebygging handler
først og fremst om følelser, om å finne
veien til folks hoder og hjerter. I tillegg
handler suksessrike merkevarer om penger
– et viktig moment som dessverre er
mye av grunnen til at skolen som institusjon
ikke helt fungerer slik den burde
og kunne.
Felles forankring
– I alle yrker må man forholde seg til
noe overordnet en selv. Lærerne forholder
seg til reformer og bestemmelser for
hvordan skolen skal fremstå og agere.
I næringslivet snakker man om at en
visjon må ligge i ryggmargen til hver
enkelt ansatt i bedriften. Det er viktig å
ha en felles forankring og en eierskapsfølelse
i forhold til målene man sikter
mot, forklarer hun.
– Skal lokale eller sentrale myndigheter
fastsette slike mål?
– De spiller en viktig rolle, men det
beste er å la kompetente og faglig sterke
medarbeidere selv få være med på å formulere
og definere virksomhetens mål.
At ryggmargsfølelsen er svak hos lærerne,
er ingen overraskelse. Ei heller er det
en kritikk. Det er imidlertid et faktum
at lærernes manglende innvirkning på
egen arbeidssituasjon får alvorlige konsekvenser.
Først når lærerne blir hørt, vil
skolen utvikle seg positivt. Lærerne vil
ha faglig fokus og spesialisering, ikke
uklare styringsverktøy og byråkratiske
retningslinjer. Det å jobbe som lærer er
meningsfullt. Lærerne har et stort faglig
og sosialt ansvar. "Jeg ser at jeg er viktig
for skolen. Jeg vet at skolen taper på å
miste meg og andre lærere." Men det
å være nødvendig og ønsket er ikke tilstrekkelig.
Å bli brukt riktig og verdsatt
for det man bidrar med, gjør noe med
selvfølelse, identitet, faglig integritet og
yrkesstolthet.
– Føler du at du er ”viktigere” for samfunnet
som medarbeider i et reklamebyrå
enn da du var lektor i skolen?
– I et samfunnsperspektiv er nok min
nåværende jobb mindre meningsfull.
Men jeg mener noe er alvorlig galt når
skolen ikke klarer å fremstå som et
attraktivt yrkesvalg for folk som meg.
Skyldspørsmålet er komplekst. Vi er
mange som må ta ansvar for skolen
som en mislykket merkevare. Som lektordesertør
kan jeg like godt være den
første til å påta meg en del av skylden.
Lærerflukten vil fortsette dersom ikke
skolens og lærernes status oppgraderes.
Å tenke merkevarebygging i den forbindelse
er kanskje ingen dårlig begynnelse.
En forutsetning for å lykkes er imidlertid
at mediene bidrar positivt i byggeprosessen.
Skolen som merkevare trenger god
og konstruktiv omtale.
Lektorbladet nr. 4-08 21