Lektorbladet nr 4 - Norsk Lektorlag

Tenk nytt!
Lærerne, både i seg selv og deres fagforening,
må tenke nytt. Det er på tide å
slutte å betrakte seg selv som premisstakere
og begynne å ta initiativet – siden
intet betyr mer for barns læring enn
lærerens kvalitet, er det på tide at lærere
begynner å dyrke kvalitet og initiativ
fremfor middelmådighet og konformitet.
Skal lærerne øke respekten for sin profesjon
og bedre sine kår, må de begynne å
oppføre seg som de som er godt betalt
og/eller høyt respektert i samfunnet –
leger, advokater, teknologer, folk med
forretningsutdannelse. Her er noen konkrete
tiltak:
Gjør det vanskelig å bli lærer. I dag
kan man komme inn på lærerskolen hvis
man kan lese og har puls. Lærerne bør
insistere på høye opptakskrav og tøff
utdannelse, slik at antallet utdannede
lærere går ned – men deres kompetanse
går opp. Samtidig må man få regelfestet
at bare lærere med skikkelig utdannelse
skal kunne undervise i skolen
– først i videregående, deretter nedover
til barneskolen. Lærerne bør kreve
«superlærer»-stillinger, der de flinkeste
lærerne får ansvaret for å gjøre de andre
bedre
Få sentralisert skoleeierskapet. I dag
er videregående skoler et fylkeskommunalt
ansvar og barne- og ungdomsskolen
kommunalt. Denne oppsplittingen
gjør at faglige hensyn må diskuteres og
prioriteres vis-à-vis mange ulike beslutningstakere,
med varierende kunnskap
om skole og med utdanningsnivå og
-kvalitet som et av mange hensyn å ta
(og kanskje ikke det som gjør seg best i
en lokalvalgkamp). Fylkeskommunene
er i dag en parkeringsplass for folk som
ikke får jobb andre steder og roter videregående
skole til med distriktspolitiske
hensyn og revirtenking. Kommuner
underinvesterer systematisk i vedlikehold
og oppdateringer. Statlig ansvar
for alle skoler flytter diskusjonen og
kriteriene dit kunnskapen og pengesekken
sitter, hindrer kommuner i å tappe
skolebudsjetter til fordel for andre ting,
og ansvarliggjør regjeringen på en helt
annen måte enn nå.
Lag en faglig basert, alternativ karrierestige.
En lærer som ønsker å gjøre
noe mer enn å være lærer – å gjøre
karriere – har i dag få muligheter uten
å bli administrator. Lærerne bør kreve
«superlærer»-stillinger, der de flinkeste
lærerne får ansvaret for å gjøre de andre
bedre. Dette er en parallell til faglig
ledende stillinger i andre profesjoner,
og gir de flinke lærerne en mulighet til
å utvikle seg selv og andre uten å måtte
slutte å gjøre det de kan best. Samtidig
bør man jobbe for flere faglig baserte
spesialiststillinger ved hver enkelt skole
– det gir mulighet for lønnsdifferensiering.
Oppmuntre til private alternativ.
Private alternativ til offentlig skole –
enten det nå er privatskoler eller lærere
som er ansatt i konsulentselskaper og
leier seg ut til skoler som trenger hjelp
– gir lærerne flere karrieremuligheter,
gir en mulighet for de som ønsker mer
lønn i bytte for mindre sikkerhet, og er
en utmerket brekkstang for å få opp lønninger
og betingelser for de ”vanlige”
lærerne. Om ønskelig kan jo fagforeningen
gjøre en hestehandel som krever
fagorganisering for å tillate dette.
Få inn folk med annen høyere utdannelse.
Egentlig bør ikke lærerhøgskolen
være et studium i seg selv – den bør
være en påbygning, fokusert på pedagogikk,
til en allerede eksisterende høyere
utdannelse. Ved å oppmuntre til rekruttering
av folk med annen utdannelse
som lærere får man inn folk med profesjonsforståelse
og initiativ – og man
kan, igjen, drive opp lønnsnivået for de
«vanlige» lærerne.
Slåss for arbeidsvilkår i stedet for
lønnstillegg. Det er ikke lett å skaffe seg
kollektive lønnstillegg – og når det gis,
gis det av medynk og ikke av respekt.
Lærerne bør i stedet slåss for bedre
datautstyr, skikkelige hjemmekontor,
fine klasserom, skikkelige budsjetter
til skoleturer, og – hvorfor ikke – firmabil
og bonusordning. Dette muliggjør
rekruttering og bedre leveranser,
og man unngår sammenligning med
grupper man ikke bør sammenligne seg
med. Lønnsøkningene kommer da som
et resultat av tilbud og etterspørsel.
Samarbeid elektronisk om å gjøre
skolen bedre. Lærernes største problem
er at deres kommunikasjonsform
er for forsiktig og for langsom i forhold
til samfunnsutviklingen. De bør bruke
Internett-verktøy – hva med et dedikert
Facebook for alle norske lærere – for å
utvikle undervisningsplaner, profesjonsstrategier
og undervisningsmateriell som
ligger i forkant av det politikere og
obskure undervisningsideologier klarer
å koke sammen. Neste skolereform bør
komme fra lærerne selv i stedet for å bli
tredd ned over hodet på dem!
Et kompetansesamfunn krever nye organisasjonsformer
preget av initiativ, kvalitetsfokus
og aggressiv satsing på faglig
utvikling. Er lærernes nåværende organisasjoner
klare for den oppgaven?
Espen Andersen er førsteamanuensis
ved Institutt for strategi og logistikk ved
Handelshøyskolen BI, hvor han foreleser
innen strategi og teknologi. Les flere
av Espen Andersens aktuelle ytringer
på hans hjemmeside: www.espen.com
Flyttet? Skiftet arbeidsplass?
Husk å melde adresseendring
til Norsk Lektorlags sekretariat.
Epost: sekretariatet@
norsklektorlag.no
Lektorbladet nr. 4-08 9