14.09.2013 Views

fORkJEMpEREN - Under Dusken

fORkJEMpEREN - Under Dusken

fORkJEMpEREN - Under Dusken

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

Returadresse<br />

<strong>Under</strong> <strong>Dusken</strong><br />

Postboks 6855, Elgeseter<br />

7433 Trondheim<br />

ØYEBLIKK – Bilder fra medarbeidere i <strong>Under</strong> <strong>Dusken</strong><br />

sola i håret<br />

BAKTANKER<br />

Eg vil ete markjordbær i frå strå, sa ho. Ho kunne i alle fall ha funne på å seie det. Eg<br />

hugser enno sola i håret hennar, og kor inderleg eg ønskjer eg hadde halde hardare fast.<br />

Kan hende kjem det fl eire somrar.<br />

Fotograf: Asbjørn Hammervik Flø<br />

Barndomen<br />

I dag er ein av dei dagane der eg igjen ser ut<br />

glaset, sukkar og vert deprimert. Skal aldri snøen<br />

forsvinne? Eg stirrar ut, og kvir meg for å vandre<br />

i den slapsete asfaltjungelen. Men kva var det?<br />

Sikkert berre eit gjenskin i vindauget. Det likna<br />

på ein liten jentunge. Ho var solbrun og blond,<br />

og såg ut som om ho smilte. Jaja. Vel er det<br />

glissent og ufyseleg å vere ute no, men eg veit<br />

at det har vore betre ein gong, ein annan stad.<br />

Jentungen fekk meg til å tenke på den gongen<br />

eg låg på marka i vika, under lauvtunge tre og<br />

steikande sol. Fuglane sang, og elva suste evig i skogen.<br />

Ein varm og kjærleg bris løfta forsiktig på håret mitt, og eg<br />

hadde berre shorts og singlet på. Eg låg på ryggen og kjente<br />

graset under meg, studerte taket over meg - skyfritt og blått!<br />

Når natta kom vart det ikkje mørkt. Sola gjorde fjella<br />

rosa før ho gav opp og gjekk ned, og skogane nedanfor låg<br />

i mørkeblå skugge. Huset, stabburet, fjøsen og låven låg<br />

framleis på toppen av bakken, med lysegrøne enger bak.<br />

Fuglane gjekk til ro, men hjortane våga seg fram. Dei kom<br />

i flokk, spissa øyrene, såg seg rundt og byrja å ete graset.<br />

Når eg reiste meg og gjekk, vart føtene våte av dogg. Og<br />

suset frå elva var alltid til stades.<br />

Eg hugsar korleis det var å vere lita i vika. Eg hugsar<br />

korleis det var å gå opp til sommarfjøsen i lag med Besta<br />

eller Tanta og plukke blåbær som skulle i fôret til kyrne.<br />

Eg sat på ein fôrsekk og såg på medan dei mjølka. Av og<br />

til fekk eg prøve sjølv. Var forsiktig så kyrne ikkje skulle<br />

sparke. Spenninga på veg ned att, kanskje vi skulle få treffe<br />

den flokken med hjortar? Besta og Tanta bar tunge spann<br />

fulle av mjølk, men eg slapp å bere. Eg kunne springe berrføt<br />

ned bakkane, mot huset og gardfjøsen.<br />

Jentungen står i kulissane. Eg har sett ho i heile dag. Då<br />

eg sklei på isen, fekk snø i nakken, og nesten frøys fingrane<br />

av meg, såg eg ho. «Det er februar, den siste vintermånaden»,<br />

sa ho, og rekte ut handa. Då kjenner eg ho igjen.<br />

Det solbrune andletet hennar sprekk opp i eit varmande<br />

smil. Det er mange år sidan eg såg ho sist.<br />

Huldre

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!