fORkJEMpEREN - Under Dusken
fORkJEMpEREN - Under Dusken
fORkJEMpEREN - Under Dusken
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Returadresse<br />
<strong>Under</strong> <strong>Dusken</strong><br />
Postboks 6855, Elgeseter<br />
7433 Trondheim<br />
ØYEBLIKK – Bilder fra medarbeidere i <strong>Under</strong> <strong>Dusken</strong><br />
sola i håret<br />
BAKTANKER<br />
Eg vil ete markjordbær i frå strå, sa ho. Ho kunne i alle fall ha funne på å seie det. Eg<br />
hugser enno sola i håret hennar, og kor inderleg eg ønskjer eg hadde halde hardare fast.<br />
Kan hende kjem det fl eire somrar.<br />
Fotograf: Asbjørn Hammervik Flø<br />
Barndomen<br />
I dag er ein av dei dagane der eg igjen ser ut<br />
glaset, sukkar og vert deprimert. Skal aldri snøen<br />
forsvinne? Eg stirrar ut, og kvir meg for å vandre<br />
i den slapsete asfaltjungelen. Men kva var det?<br />
Sikkert berre eit gjenskin i vindauget. Det likna<br />
på ein liten jentunge. Ho var solbrun og blond,<br />
og såg ut som om ho smilte. Jaja. Vel er det<br />
glissent og ufyseleg å vere ute no, men eg veit<br />
at det har vore betre ein gong, ein annan stad.<br />
Jentungen fekk meg til å tenke på den gongen<br />
eg låg på marka i vika, under lauvtunge tre og<br />
steikande sol. Fuglane sang, og elva suste evig i skogen.<br />
Ein varm og kjærleg bris løfta forsiktig på håret mitt, og eg<br />
hadde berre shorts og singlet på. Eg låg på ryggen og kjente<br />
graset under meg, studerte taket over meg - skyfritt og blått!<br />
Når natta kom vart det ikkje mørkt. Sola gjorde fjella<br />
rosa før ho gav opp og gjekk ned, og skogane nedanfor låg<br />
i mørkeblå skugge. Huset, stabburet, fjøsen og låven låg<br />
framleis på toppen av bakken, med lysegrøne enger bak.<br />
Fuglane gjekk til ro, men hjortane våga seg fram. Dei kom<br />
i flokk, spissa øyrene, såg seg rundt og byrja å ete graset.<br />
Når eg reiste meg og gjekk, vart føtene våte av dogg. Og<br />
suset frå elva var alltid til stades.<br />
Eg hugsar korleis det var å vere lita i vika. Eg hugsar<br />
korleis det var å gå opp til sommarfjøsen i lag med Besta<br />
eller Tanta og plukke blåbær som skulle i fôret til kyrne.<br />
Eg sat på ein fôrsekk og såg på medan dei mjølka. Av og<br />
til fekk eg prøve sjølv. Var forsiktig så kyrne ikkje skulle<br />
sparke. Spenninga på veg ned att, kanskje vi skulle få treffe<br />
den flokken med hjortar? Besta og Tanta bar tunge spann<br />
fulle av mjølk, men eg slapp å bere. Eg kunne springe berrføt<br />
ned bakkane, mot huset og gardfjøsen.<br />
Jentungen står i kulissane. Eg har sett ho i heile dag. Då<br />
eg sklei på isen, fekk snø i nakken, og nesten frøys fingrane<br />
av meg, såg eg ho. «Det er februar, den siste vintermånaden»,<br />
sa ho, og rekte ut handa. Då kjenner eg ho igjen.<br />
Det solbrune andletet hennar sprekk opp i eit varmande<br />
smil. Det er mange år sidan eg såg ho sist.<br />
Huldre