Meld. St. 29 (2011–2012) - Finanstilsynet

More documents

Recommendations

Info

2011–2012 Meld. St. 29 67 Samfunnssikkerhet 6 Redning, beredskap og krisehåndtering Ingen aktør i samfunnet – det være seg offentlige eller private – kan alene forebygge eller håndtere det brede spekteret av hendelser og kriser som kan tenkes å oppstå. I arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap er det derfor avgjørende at ansvarlige aktører bidrar til godt samvirke med andre, slik at det samlede arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap samordnes på en god måte. I dette kapitlet omtales nærmere en rekke sentrale aktører som har et ansvar for å håndtere alvorlige hendelser og kriser, de viktigste redningsressursene samt de viktigste etablerte strukturer for samordning. Omtalen av aktører i dette kapittelet er imidlertid ikke uttømmende da hvem som er berørt vil kunne avhenge av krisens karakter. For eksempel vil Nasjonal sikkerhetsmyndighet ha en sentral rolle i håndtering av IKT-kriser, jf. nærmere omtale i kapittel 9. Politiets rolle er mer utfyllende beskrevet i kapittel 7 mens Forsvaret er nærmere omtalt i kapitel 8 om sivilt-militært samarbeid. 6.1 Krisehåndtering på sentralt nivå Den formelle beslutningsmyndighet er etter norsk forfatning tillagt det enkelte fagdepartement eller Kongen i statsråd. Hver enkelt statsråd er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig for det saksområde vedkommende er satt til å styre. Når en sak er behandlet i statsråd, står regjeringen som kollegium ansvarlig for beslutningen. Regjeringen møtes i regjeringskonferanser for å drøfte viktige politiske spørsmål. Regjeringens sikkerhetsutvalg drøfter saker av forsvarsmessig-, sikkerhetsmessig- og beredskapsmessig karakter som er undergitt en begrenset spredning. Sammensetningen av Regjeringens sikkerhetsutvalg kan variere fra regjering til regjering, men statsministeren, utenriksministeren, forsvarsministeren, justis- og beredskapsministeren og finansministeren er normalt faste medlemmer. De overordnende prinsippene om ansvar, nærhet, likhet og samvirke ligger til grunn for alt sikkerhets- og beredskapsarbeid. Håndtering av sikkerhetspolitiske kriser er unntatt fra nærhetsprinsippet. Med mindre annet er særlig fastsatt (for eksempel i medhold av lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold, hvor Kongen i statsråd er gitt særlige fullmakter fra Stortinget) følges de ordinære ansvars- og beslutningslinjer også i krisesituasjoner. Ettersom alvorlige krisesituasjoner ofte berører flere sektorer og flere statsråders ansvarsområder og tidsmomentet kan være kritisk, er det etablert en egen administrativ struktur som skal bidra til et godt samvirke og en koordinert håndtering av kriser på strategisk nivå. Organiseringen av strukturen sentral krisehåndtering vil være forskjellig fra land til land og må ses i sammenheng med det enkelte lands forfatning og forvaltningstradisjoner. Enkelte land har valgt å legge en koordinerende funksjon til et organ underlagt statsministeren. Den norske krisehåndteringsstrukturen er basert på de overordnede prinsippene om ansvar, nærhet og samvirke, samt at den enkelte statsråd er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig for det saksområde vedkommende er satt til å styre. 6.1.1 Regjeringens rolle i kriser Regjeringen har det overordnede politiske ansvaret for styringen og håndteringen av kriser, herunder at det er etablert gode nok krisehåndteringssystemer. I hvilken utstrekning og hvor hyppig regjeringen som kollegium eller berørte statsråder møtes i forbindelse med pågående hendelser eller krisesituasjoner vil avhenge av den aktuelle situasjonen og i hvilken grad det er behov for strategiske beslutninger på politisk nivå om de overordnede mål og rammer for krisehåndteringen. Det er et mål at departementer og etater i størst mulig utstrekning skal ha delegert nødvendige fullmakter til å kunne treffe de tiltak som er nødvendig for å håndtere akutte situasjoner hvor det er fare for liv, helse eller store tap av materielle verdier, slik at behovet for behandling på regjeringsnivå ikke skal forsinke håndteringen. For eksempel vil det normalt ikke være behov for strategiske avklaringer på politisk nivå i forbindelse med håndteringen av pågående redningsaksjoner, selv om departementenes politiske ledelse informeres og følger situasjonen.
68 Meld. St. 29 2011–2012 Samfunnssikkerhet I alvorlige krisesituasjoner som utvikler seg over tid, eller mer komplekse krisesituasjoner som krever politisk koordinering, vil regjeringen eller berørte statsråder møtes for å foreta nødvendige avklaringer på strategisk nivå. Dette vil eksempelvis gjelde dersom det skulle oppstå krisesituasjoner som berører norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I slike situasjoner vil det også være aktuelt at Regjeringens sikkerhetsutvalg møtes. Det er lagt opp til en betydelig grad av fleksibilitet når det gjelder organiseringen av arbeidet. I mange situasjoner vil det være aktuelt at embetsverk fra berørte departementer og berørte etatsledere deltar i møter i regjeringen, Regjeringens sikkerhetsutvalg og/eller i møter mellom berørte statsråder for å sikre nødvendig informasjonsutveksling og koordinering. Dette skjedde for eksempel etter hendelsene 22. juli 2011, da det henholdsvis 22. juli og 23. juli fant sted koordineringsmøter i statsministerboligen med deltakelse fra statsministeren og berørte statsråder, embetsverk fra departementene, Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste. Under regjeringskonferansen 23. juli 2011 deltok embetsverk fra departementer, Helsedirektøren, Politidirektøren og sjef for Politiets sikkerhetstjeneste. Det vises for øvrig til omtale under kapittel 3. I enkelte tilfeller vil det følge av Grunnloven, lovgivning eller bevilgningsreglementet at nødvendige formelle beslutninger skal treffes av regjeringen gjennom vedtak av Kongen i statsråd. Dette gjelder for eksempel kriser som er av en så alvorlig karakter at det er aktuelt å iverksette fullmakter i henhold til beredskapslovgivningen, fremleggelse av proposisjoner for Stortinget, bruk av provisorisk anordningsmyndighet eller avgivelse av kommandomyndighet for norske militære styrker. Regjeringen må i krisesituasjoner løpende vurdere hvordan Stortinget eller Stortingets organer skal orienteres eller konsulteres og behovet for innhenting av nye fullmakter fra Stortinget. 6.1.2 Sektordepartementets ansvar i kriser Hver enkelt statsråd har ansvaret for beredskapen innenfor sin sektor. Dette omfatter ansvaret for å forebygge uønskede hendelser, ansvaret for å planlegge for å kunne håndtere hendelser som oppstår og å evaluere og følge opp læringspunkter. Hvert departement må også planlegge for hvordan funksjoner innenfor eget ansvarsområde skal kunne opprettholdes og videreføres dersom det inntrer ekstraordinære hendelser. Ved kriser må departementene innhente situasjonsrapporter fra egne operative virksomheter og være i stand til å identifisere og treffe beslutninger om nødvendige tiltak innen eget ansvarsområde for å håndtere den aktuelle situasjonen, herunder utarbeide beslutningsgrunnlag og legge til rette for overordnete politiske avklaringer der det er nødvendig. Departementene skal påse at operative aktører har nødvendige fullmakter og vurdere behov for internasjonal bistand til egen sektor. Departementene må videre kunne håndtere kommunikasjon med medier og befolkningen. Arbeidet må skje koordinert med andre departementer og spesielt det departementet som er utpekt som lederdepartement. 6.1.3 Det administrative apparat for sentral krisehåndtering Behovet for en sterkere sentral krisehåndtering ble synliggjort etter flodbølgekatastrofen i Sør- Asia 2. juledag 2004. Som en konsekvens av dette besluttet Regjeringen Bondevik II å etablere et nytt administrativt apparat for sentral krisehåndtering i departementene, jf. St.meld. nr. 37 (2004 – 2005). Dette var basert på tre hovedelementer for å understøtte statsrådenes og regjeringens overordnede ansvar for at krisesituasjoner håndteres på en god måte: Utpeking av et lederdepartement, krisekoordinering gjennom Regjeringens kriseråd og Krisestøtteenheten (KSE) som skulle bidra med støttefunksjoner til lederdepartementet og Regjeringens kriseråd i deres krisekoordinering. En har ved flere større hendelser og kriser de siste årene sett stor nytte av tiltakene som ble etablert. At Regjeringens kriseråd raskt sammenkalles, at et utpekt lederdepartement får ansvar for koordinering og at KSE bidrar med forsterkningsressurser, herunder bistand til å produsere koordinerte situasjonsrapporter og medieovervåkning for etablering av et felles situasjonsbilde, har hatt stor betydning for å kunne ivareta en bedre samordning, informasjonsdeling og strategisk ledelse. Basert på erfaringene i årene som er gått siden det administrative apparatet for sentral krisehåndtering ble etablert, herunder evalueringen etter hendelsene 22. juli 2011, ser imidlertid regjeringen behovet for ytterligere å forsterke, tydeliggjøre og videreutvikle den sentrale organiseringen av krisekoordineringsapparatet, samtidig som det bygges videre på de eksisterende hovedelementene. Strukturen for krisekoordinering gjelder i prinsippet i alle krisesituasjoner – fra fredstidskriser, som for eksempel naturkatastrofer eller pandemi til sikkerhetspolitiske kriser og krig. Strukturen skal samtidig ikke være til hinder for hensiktsmessig tilpasning til den foreliggende krisesituasjonen.
Page 1 and 2:
Meld. St. 29 (2011-2012) Melding ti
Page 4 and 5:
1 Sammendrag ......................
Page 6 and 7:
Meld. St. 29 (2011 - 2012) Melding
Page 8 and 9:
2011-2012 Meld. St. 29 7 Samfunnssi
Page 10 and 11:
2011-2012 Meld. St. 29 9 Samfunnssi
Page 12 and 13:
2011-2012 Meld. St. 29 11 Samfunnss
Page 14 and 15:
Page 16 and 17:
Page 18 and 19: 2011-2012 Meld. St. 29 17 Samfunnss
Page 102 and 103: 2011-2012 Meld. St. 29 101 Samfunns
Page 118 and 119:
2011-2012 Meld. St. 29 117 Samfunns
Page 120 and 121:
2011-2012 Meld. St. 29 119 Samfunns
show all

Meld. St. 29 (2011–2012) - Finanstilsynet

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?