Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

akte han i grava. Jeg hørte han forøvrig først
Weather Report, det klassiske fusion bandet...
Tarkus: Ja, hvordan er ditt forhold til fusion?
Jarle: Jeg hørte fusion allerede i 8 -9. klasse,
fordi jeg har en onkel som er jazzmusiker og
spilte dette for meg. Han introduserte meg for
Mahavishnu og Weather Report, og som rockeinteressert
ungdom blei jeg fascinert av dette,
siden det hadde groove og beat fra rock kombinert
med soloer og improvisasjon fra jazz og. Disse
to bandene er to favoritter, og I sing the body
electric med Weather Report og The Inner Mounting
Flame med Mahavishnu Orchestra er vel helt
klart mine fusionfavoritter. Som tredjealbum Live
at the Fillmore West med Miles Davis.
Tarkus: Her kommer ei skive jeg veit du liker
godt. Nemlig Zamla Mammaz Manna og skiva
Familjesprickor.
Jarle: Nok en favoritt, ja, og det fremstår nok
som det utvilsomme favorittalbumet. Konsistent,
enhet i formen, systematikk i galskapen, kraftpakke,
alt dette er ord som beskriver denne skiva
på en god måte. Her finnes alt fra det maniske
åpningsspor til snillere nesten - ballader. Det er
et voldsomt spenn i uttrykk som på de tidligere
skivene, men her funker det bedre. Zamla lager
en veldig snerten musikk som er utrolig dyktig
utført og komponert. Det er et stort spenn musikalsk
som de makter å uttrykke med en vanlig
rockebesetning. De er noe så enkelt som en rockekvartett
uten ekstra
bidrag.
Imponerende!
(Keyboardist)
Lars
Hollmer
har jo
også en
gudegave
for å skrive
gode
melodier.
Det kan
ikke gå gærent med et sånt lag som dette.
Tarkus: Zamla er instrumentalmusikk, noe jeg ser
mye av i samlinga di. Har du en forkjærlighet for
slik musikk?
Jarle: Når man lager instrumentalmusikk, må
tenke og komponere på en annen måte. Man kan
ikke la låtene bæres av vokal ved at man har en
vokallinje gående oppå en enkel akkordrekke.
Dette tiltrekker meg. Hollmer får i høyeste grad
til nettopp dette. Selv om Zamla har en vokallåt
med her og der, så er det dét instrumentale som
står i fokus. Lars Hollmer har jo også gjort mye
kult i ettertid. Looping Home Orchestras Live 92-
93 er et helt enormt album.
Gamle helter...
Tarkus: Yes sin Drama fra 1980. Dette er en digital
remaster, så det tyder på at den ny. Stolt eller
beskjemt?
Jarle: Jeg
synes at
denne skiva
ikke er
så verst.
Det er vel
komplettisten
i
meg som
egentlig
gjorde at
denne skiva
havnet i samlinga mi, jeg ville nemlig ha en
skive fra hver epoke. Nå har det seg sånn at jeg
ikke har noen skive fra 90-tallet, så jeg har vel
syndet litt der... Men 90-tallet har ikke så mye
bra, så det er ikke noe tap. Does it Really Happen
og Tempus Fugit er for øvrig to av de beste låtene
i Yes-katalogen. Det er jo ikke dette som er Yes i
de flestes øyne, men akkurat disse to låtene har
det gode fra gamle Yes. Her er det mye treklanger
som flyttes over et orgelpunkt, tøff riffing, litt
sånn som de får det til på klassikere som Yours is
no Disgrace. Skiva er også veldig bra produsert,
men det hjalp likevel med en re-master. Denne
skiva viser et Yes med nesten new-wave takterog
det funker. Den er i alle fall bedre enn Tormato...
Tarkus: Hva så med Echolyn Suffocating the Bloom
Jarle: Aha, en Gjellum-anbefaling! Jeg kjøpte et
Hybris i 1995 der du anmeldte den og Änglagårds
Epilog. Jeg kjøpte begge, og mener også at dette
ei veldig
bra skive.
De minner
litt om
Spock’s
Beard, i
og med at
det er
hookbasert
og
veldig
vokalbasert.
Men
ingen
utfordring
er for stor for gutta i Echolyn. Dette er veldig
ambisiøs musikk, og det tipper litt over i lange
suiten mot slutten. De har en god vokalist i
Brett Kull. Han har mye baller og synger med
stor overbevisning, noe som er tøft. Denne har
også en bra produksjon, noe som gjør det til en
skive som er god å høre på. Men hva skal man
kalle dette? Ikke er det neo, ikke er det avant.
Jeg mener det at Echolyn og Discipline har et
sånn amerikansk sound, sin egen stil som få
andre har. “Lange amerikanske sletter” - prog er
vel en betegnelse som kan brukes?
Tarkus: Nucleus med Anekdoten, en gammel klassiker?
Jarle: Ei veldig bra skive som er deres klart beste.
De rapper litt fra King Crimson (hvem gjør vel
ikke det), men det blir litt feil å si at de bare
kopierer. På Nucleus sementerer de på mange
måter uttrykket på en uovertruffen måte. Jeg
synes vel at de ikke er så interessante på senere
skivene. Det er ikke noe gærent å lage suggererende
musikk
med lange
strekk i
6/4, det
kan de
bedre enn
de fleste.
Men jeg
synes det
blir litt
tannløst
til tider.
Det blir
litt mye
lange strekk uten at noe skjer, noe som blir fort
blir litt kjedelig. Skiva utmerker seg forøvrig ved
å ha en veldig rå produksjon som ikke de har fått
til i ettertid. På mange måter er det en produksjon
som slekter mye på Larks’ Tounges In Aspic
med King Crimson.
Tarkus: Nå er vi over i det litt mer dystre hjørnet:
Univers Zero’s 1313.
Jarle: Dette er vel den skiva jeg har hørt minst
på. Den skiva jeg hørte først var Ceux du Dehors,
og den er vel fortsatt favoritten. På 1313 heller
de mer mot det 20. århundre musikk i form av f.
eks Stravinsky og Bartok enn av rock, men det
blei mer av det etter hvert. Jeg liker meget godt
det kammerlydbildet de har på denne skiva, og
jevnt over er det veldig fine komposisjoner. På
etterfølgeren Heresie blir det straks veldig, veldig
dystert. Jeg synes faktisk det blir litt mye å høre
på i et strekk.
Tarkus: Hvorfor er Ceux Du Dehors favoritten?
Jarle: Først og fremst fordi de her rendyrket det
gode avantriffet og fikk det til å groove noe helt
vanvittig. Riff på riff er satt sammen på en suggererende
måte som få andre får til. De bruker
også mye kontrapunkt og polyrytmikk som gir
musikken et helt eget preg. Jørgen Skjulstad kalte
engang Univers Zero for et belginstrumentband,
fordi de hadde en veldig organisk feel på
instrumenteringen. Den er akustisk, men har
likevel mye trøkk. Skiva har også stor produksjon
og er vanvittig bra spilt. Daniel Denis på trommer
har noen særdeles originale tilnærminger.
Det er også tøft spilt og annerledes mikset: ingen
basstromme, men masse skarp der du hører alle
detaljene i skarptrommespillet. Univers Zero er
generelt sett en viktig inspirasjonskilde for meg.
Metaltakter og metalfakter
Tarkus: Neste skive er litt god, gammel dødsmetall.
Death: Individual Thought Patterns. Dette er
vel ei skive som på en bra måte illustrerer din
metallbakgrunn?
Jarle: Ja, jøss det er det. Dette var den første
skiva jeg hørte med dette bandet, og det er også
den tøffeste. The Philosopher er den perfekte
dødsmetalllåta, med fete riff og fet produksjon.
Dette var veien inn til prog for min del, og den
komplekse
rocken
som Death
spilte var
helt klart
en inspirasjon.
Det
hele
begynte
med Iron
Maiden og
Metallica.
Deretter
delte
musikkinteressen
seg i to retninger. Den ene så seg i tilbake
til syttitallet mens den andre så mer på
hardere musikk. Death, Slayer, Sepultura, og
Nocturnus var glimrende band som inspirerte
meg mye. Death er et veldig sofistikert band. De
har et veldig konsist sound, med korte låter, og
Chuck Schuldiner, som dessverre er død, er en
glimrende låtskriver. Death er på mange måter
dødsmetallens svar på Dream Theater: de er dritbra
til å spille og tør å komponere utradisjonelt i
forhold til sjangeren de jobber innenfor. Schuldiner
satte sammen ny besetninger for hver skive
for å kunne innfri sine visjoner. På mange måter
var han en banddespot i stil med Øystein Greni i
Big Bang. Han må ha nye folk for til enhver tid å
få realisert uttrykket.
Tarkus: Hva hører du på av metall i våre dager.
Jarle: Cannibal Corpse i 2000 var det årets beste
konsert, til tross for at jeg samme år også så Einsturtzende
Neubauten, Mr. Bungle og Fantomas.
Cannibal Corpse er nesten samtidsmusikk, med
særlig mye separate stemmer i motsetning til
Tarkus nr. 29 Side 11