Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

man vil om Jahn Teigen, men han har en stemme du husker. Musikken på plata varierer fra det nesten akseptable (Northern Winds) via latinorytmer (Tango For One) til ubehjelpelig Grand Prix-pastisjer (Let The Music Turn You On). Det er andre band som har falt dypere enn Popol Ace i sin karriére, men få, om noen, har klart det så overbevisende fra én plate til neste. Ikke overraskende ble da også Curly Sounds bandets siste plate. spillingen like inspirerende som en norsk stortingsdebatt om dopapirpriser. Resultatet er som en helhet et uhyre svakt og mildt sagt stilforvirrende album som gjør at en stakkars lytter mest av alt føler seg pinlig berørt på bandets vegne. Når bandet tok til vettet og la ned hele greia i 1978, føltes det helt riktig... 6 GREENSLADE 7 FOCUS Jethro Tull Renaissance kreker seg igjennom enda ett album (Time Line i 1983) før de legger inn årene. I tråd med navnet sitt ble de riktignok gjenfødt sent på 90-tallet, men det er en annen historie. 8 POPOL ACE 1974 Etter to lovende album, dog med enkelte svake punkter, satser både bandet og plateselskapet deres alt de har for å lage det beste norske progalbumet noensinne. Progressiv rock er fremdeles stort ute i verden og det satses hardt på et internasjonalt gjennombrudd for bandet. Plata blir da også den beste fra Norges ledende progband. Det aller meste av den billige riff- og funkbaserte rocken er luket ut og de skaper et musikkuttrykk som er nærmere Genesis enn tidligere. Bury Me Dead, Jester og Sleepwalker er bare tre fine låter fra et album som utmerker seg med å være uten dødpunkter, veldig konsistent i formen, og kanskje det eneste norske albumet, ved siden av Ruphus’ Ranshart, som ikke prøver å være noe annet enn en rendyrket britiskinspirert progplate. 1978 Jahn Teigen har forlatt bandet. Hvorvidt han er desillusjonert over manglende kunstnerisk suksess eller om han føler at Prima Vera ligger hans musikalske hjerte nærmere, får vi vel aldri vite. Inn har de fått Asa Krogtoft, profilert norsk popstjerne, og det er nettopp popstjerner de ønsker å bli med det nye albumet Curly Sounds. De har alliert seg med kjendisprodusenten Mike Stone, og de går i studio med et knippe enkle, til dels banale, pop-funk-rock låter som kanskje ikke mest av alt lider av at de er så forferdelig dårlige, men av at de er så usigelig anonyme. Dette forsterkes gjennom Krogtoft, som slett ikke er noen dårlig vokalist, men som har en stemme som er fullstendig forglemmelig. Man kan si hva 1973 I 1973 er det nederlandske bandet Focus blant Europas mestselgende progrockband. De har skapt seg et godt navn som flinke syntetisører av rock, jazz og klassisk som vekker oppmerksomhet blant både publikum og kritikere. Dette året gir de også ut albumet 3, et album som viser bandets mange ansikter mens de er på toppen av sin kreative periode. Sylvia er en rockeklassiker som spilles på radio den dag i dag, og med sitt medrivende gitartema og dramatiske ordløse vokal, er den en oppvisning i melodiøs, optimistisk progrock. Round goes the gossip engasjerer med sitt jazzete uttrykk. Den over 20 minutter lange Anonymous II er full av gode soloer, mens den middelalderaktige låta Elspeth Of Nottingham viser bandet fra atter en annen side med lutt og blokkfløyte som to sentral instrumenter. I det hele tatt gjennomstrømmes skiva av en optimistisk og positiv stemning som smitter over på lytteren og gjør det til en tiltalende lytteropplevelse. 1977 Tidlig i 1976 sprekker bandet opp når gitarist Jan Akkerman kaster inn håndkleet og blir erstattet av den belgiske gitaristen Philip Cathrine. Den musikalske kvaliteten er for nedadgående, og Focus’ suksess begynte å falle...dramatisk. Det synlige resultatet av dette forfallet, blir festet til vinyl i 1977 under navnet Focus con Proby. Av en eller annen merkverdig grunn hadde nemlig bandet knyttet til seg den fallerte amerikanske popstjernen P,J Proby som vokalist. Proby var mest kjent for å ha spjæret buksa på engelsk TV i beste sendetid. Skiva er et sammensurium av gamle og uutgitte opptak som ikke hadde blitt brukt før, men som nå plutselig skulle passe sammen på ei skive...bare fordi de måtte det. Resultatet er akkurat så håpløst som det høres ut som. Opptakene er remikset av den engelske produsenten Mike Vernon, og Probys vokal ble så lagt til, og hans “dramatiske” vokal oser av lite kledelig sødme. Låtene er platte, poppete låter uten driv og særpreg , og selv om gode musikere som trommeslager Steve Smith (eks- Jean-Luc Ponty’s Pegasus og etter hvert de amerikanske fløtepusene Journey) og keyboardist Jons Pistoor gjorde så godt de kunne, låter all 1973 Dave Greenslade har “sagt opp” jobben som organist i Colosseum, og etter et sykdomsavbrekk (som han blant annet bruker til å skrive låter og oppdage Mellotronen) danner han gruppa Greenslade sammen med tidligere basskollega Tony Reeves og to andre spennende musikere, ex King Crimson-trommis Andrew McCulloch og tangentspiller og vokalist Dave Lawson. Deres debutalbum er et praktfullt eksempel på symfonisk progressiv rock med massevis av keyboards (og ingen gitar), Lawsons særegne vokal og McCullochs detaljerte, oppfinnsome og lettbente trommespill. Innpakket i et av Roger Deans fineste covere er dette en plate som er med på å befeste engelsk progressiv rock som en kreativ og samtidig melodisk og hørbar musikkform. 2000 Etter en del rufsete soloplater og lange, inaktive perioder på utgivelsesfronten synes Dave Greenslade tydeligvis at tiden er inne for en gjenopplivelse av bandet Greenslade, og det lanseres med uttalelser om at de er tilbake musikalsk der de slapp på 70-tallet. Det kunne ikke vært mer feil. Large Afternoon er en glatt, syntetisk og gjennomført sjarmløs plate. Uten de to mest særpregede musikerne i det originale bandet (Lawson og McCulloch) blir resultatet anonymt, upersonlig og usigelig kjedelig. Til erstatning for Lawson, en keyboardist med en spillestil veldig ulik Greenslades, og som derigjennom var med på å skape det kontrastrike lydbildet på 70-tallet, har Greenslade hentet inn en musiker som spiller klin likt ham selv. McCulloch, på sin side, kunne like gjerne vært erstattet med en trommemaskin. Dårlige låter og en fryktelig glatt produksjon gjør Large Afternoon til et av de tristeste og mest unødvendige gjenforeningsalbum i engelsk progrocks historie. 5 PFM 1972 Italienske Premiata Forneria Marconi, bedre kjent som PFM er på tidlig syttitall en av de største eksponentene for den typiske italienske symfoniske og storslagne progrocken. De er helt klart påvirket av band som King Crimson og Genesis, Side 4 Tarkus nr. 29
4 JETHRO TULL andre Tull-kjennemerker i endeløse virvler av sterile synthlyder, blir resultatet ganske så grusomt. Trommemaskinene brukes uhyre lite kreativt: det er mer eller mindre den samme rytmen på enten raskt eller sakte tempo, som brukes i alle låtene. Gitaren brukes sparsommelig, og når gitarist Barre drar noen toner, er de behandlet i de mest forferdelige av alle forferdelige åttitallske effektprosessorer. Synthene låter kaldt åttitalls og tar opp hver eneste lille ledige bit av lydbildet. Mye mer kan sies om denne skiva, men det står fram at hovedproblemet for Anderson er at han i all gleden over å eksperimentere med det nyeste elektroniske duppedittene sine, helt glemmer å skrive sanger... men de har likevel nok egenart til å skille seg fra sine store helter. Deres andre album, Per un Amico, er et enestående album som med sitt dramatiske og gjennomførte uttrykk, på mange måter skal oppsummere bandets sound helt perfekt; nydelig orkestrert progressiv symfonisk rock med et lydbilde spekket av fiolin og fløyte hånd i hånd med monumental synthbruk (Mellotronbruken skulle sette en skole for senere italienske progband), episke gitarlinjer og særpreget vakker italiensk vokal. Musikken har elementet både av en var og forsiktig, lyrisk stemning, men bandet rocker også løs i låter som oser av gode melodier, nydelige harmonier og spennende rytmer. PFM 1987 Etter utgivelsen av albumet Jet lag, i 1977, begynner PFMs stjerne å falme både hos publikum og kritikere, noe som i stor grad skyldes låter som bringer dem lenger og lenger vekk fra proggen, men nærmere og nærmere popen. Men å skrive god popmusikk er ikke lett, og PFM er så definitivt ikke av de flinkeste gutta i klassen. For PFM sin del tar veien ut i det ytterste musikalske mørke 10 år, for med albumet Miss Baker fra 1987, skyter bandet så langt unna det musikalske målet som overhodet mulig. Albumet er oppkalt etter den kjente danserinnen Josephine Baker, som på 1920-tallet gjorde karriere som nakendanserinne i vovede sceneshow på ymse revyscener. Et annerledes utgangspunkt for et musikalsk konsept, men i dette tilfellet ikke spesielt vellykket. Musikken er mer eller mindre rett fram danse-pop med grusomme blåserlinjer som fremtvinger en “danskebåt”-stemning som ikke slipper taket så lenge skiva snurrer på platespilleren. Vokalen er av typen “slesk mann med dårlig engelskuttale synger voksenpoplåter ikledd rød glitterjakke”, og blåserarrangementene er så sødmefylte at de nesten glir ut av høyttalerne som halvsmeltet smør. At dette skal være samme bandet som ga ut Per Un Amico, er veldig vanskelig å tro. Du gjør deg selv en stor tjeneste hvis du IKKE prøver å høre på dette albumet... 1972 Sammen med Yes, ELP og Genesis, er Jethro Tull, (som for øvrig er oppkalt etter en agronom) det mest populære progbandet på syttitallet. Vokalist og låtskriver Ian Anderson hadde bakgrunn fra blues, noe som hele tiden er et sentralt element i Tulls musikk. Men Anderson blander bluesen med tung rock, raffinerte klassiske trekk og symfonisk storslagenhet. På album som Thick as Brick fra 1972 makter Anderson og hans til enhver tid skiftende bande av kumpaner, å skape en heftig, progressiv syntese som påkaller seg både kritikernes og publikums anerkjennelse. Skiva består av et langt kutt spredd utover to platesider med drøye 45 minutters varighet. Anderson er en stilsikker komponist, og selv om uttrykket varierer enormt, har man for det meste av tiden en klar følelse av enhet og konsept over albumet. Bandet er uovertrufne musikere, og dette er ei progskive som virkelig rocker. 1984 Mot slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet, begynner Ian Anderson å se omrisset av en musikalsk verden i kraftig forandring. Plassen for hans forening av tung, raffinert rock, middelaldermusikk og folkemusikk blir stadig mindre, og han skjønner at noe må gjøres. Han sparker ut mesteparten av medlemmene i bandet, og trekker inn nye, innovative unge musikere som skulle revitalisere Jethro Tull i et nytt tiår. A er et album som i utgangspunktet er ei soloskive for Anderson, men kommer likevel ut under Jethro Tull-merkelappen. Albumet er preget av veeeldig mye synther og skremmende mange lettglemte melodier, noe som gjør at fansen begynner å lure hvor Anderson egentlig vil hen. Svaret får de med Under Wraps.... På de to foregående albumene har elementer som trommemaskiner, synther, forskjellige produksjonstricks og lydeffekter, fått en stadig større plass på bekostning av de gode melodiene.. Men på Under Wraps er det veldig lite musikk som kan kompensere for det kaldere og mer kliniske soundet, og skiva utmerker seg med å ha ingen gode eller minneverdige melodier. Anderson ser hvordan synther og trommemaskiner begynner å gjøre sitt inntog, og han ser tydeligvis på synthpopen som fremtidens musikk. Problemet er at han på ingen som helst måte kan skrive god synthpop. Når han drukner fløyta og 3 YES 1972 I 1972 er Yes et av progens sterkeste kort. De skal med albumet Close to the Edge sette en standard som definerer hvordan progressiv, symfonisk rock skal låte. Nydelige melodier, pompøse lydbilder, laaaaange låter, enorme sceneshow, tøffe soloer: Yes har alt...pluss litt til. Close to the edge åpner med den sidelange tittelkuttet, som kanskje er en av progens beste “lange låter”. Bandet makter å få de kontrasterende partiene til å henge sammen som en musikalsk hele. Maniske, ville partier veksler med tightere samspillspassasjer, episke partier går hånd i hånd med det nakne og enkle; en fullverdig komposisjon som utgjorde en milepæl i sin samtid. And you and I og Siberian Khatru er de to andre låtene på skiva, og også disse viser et band som behersket en rekke musikalske uttrykk til fulle, og særlig And you and I er en låt som med sine vare gitarpartier, grandiose symfopartier og stadig skiftende partier, framstår som kanskje den erketypiske proglåta. Med Close to the edge kan ikke Yes bli annet enn kongene på haugen... 1997 Med punkens inntreden på slutten av syttitallet begynner Yes å ta musikalske veivalg som skal bringe dem ut på en vinglete ferd som varer selv i våre dager. Det desiderte lavmålet ensemblets karriere, er utvilsomt albumet Open your Eyes fra 1997. Albumet startet i utgangspunktet som et soloprosjekt for bassist Chris Squire, og når man putter det inn i CD-spilleren, strømmer det ute veldig lite musikk som får deg til å tenke en eneste tanke i retning av Yes. Faktisk er det kun besetningen som er det denne skiva har til felles med det de fleste av oss tenker på som Yes. Med de to Keys to Ascension-skivene, viste Yes at de klarte å skrive låter som i hvert fall kunne hinte om gammel storhet, men på Open your Eyes er det uhyre vanskelig å skjønne hva de tenker på. Her serveres det skammelig enkel poprock som påkal- Tarkus nr. 29 Side 5
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3: Når progband møter veggen og fors
Page 7 and 8: Vi snakker med… Håkon Graf Håko
Page 9 and 10: det en turné med Terje Rypdal, og
Page 11 and 12: akte han i grava. Jeg hørte han fo
Page 13 and 14: Vi snakker med: Circles End Sist vi
Page 15 and 16: Over-nite Sensation (1973) og Apost
Page 17 and 18: sonansbehandling. En del bruk av el
Page 19 and 20: Anmeldelser ALPINE THOSE MYRIADS! y
Page 21 and 22: DARLING d2r Format CD Nasjonalitet
Page 23 and 24: du interessert i å sjekke ut Kampe
Page 25 and 26: ygger sakte opp mot en grandios avs
Page 27 and 28: LUCIFER WAS blues from hellah Forma
Page 29 and 30: hadde sett de hadde tråkket i litt
Page 31 and 32: selig opp. Siste tilskudd i så må

Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?