Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

ler en flau smak i munnen: trodde virkelig bandet at dette skulle bringe dem kommersiell suksess? På åttitallet fikset Yes faktisk å skrive fengende og intelligent popmusikk, men på Open your Eyes virker det nesten som om de parodierer seg selv. Låtene er i utgangspunktet sololåter skrevet av Squire og Billy Sherwood, og det virker nesten som om Steve Howe og Jon Andersons bidrag er slengt på toppen bare for å kunne ha et salgsargument overfor Yes-fansen. Vokalharmoniene låter tilfeldige og dårlig innøvd, mens tekstene er et definitivt lavmål i bandets kanon; new-age basert vrøvel som fremstår som påtatt og lite engasjerende. Produksjonen er teflonglatt og intetsigende, og det er ingen skarpe kanter som evner å påkalle oppmerksomhet eller skape dynamikk. Låtene glir over i hverandre uten noe å gripe fatt i, og det er så konturløst at du blir nesten deprimert. Man tar seg selv ofte i å tenke: når skal det for h——-e SKJE noe?! Det hører med til bandets forsvar at bandet etter dette, faktisk til en viss grad har klart å reise seg igjen, men Open your Eyes vil ikke bli så lett glemt av fansen. 2 ELP 1973 Hvis det er et band som bokstavelig talt kan sies å komme til verden med et smell, må det være Emerson, Lake & Palmer. På Isle of Wight - festivalen i 1970 entrer de scenen til en salutt fra noen for anledningen innleide teaterrekvisittkanoner. Denne åpningssalven er også startskuddet (bokstavelig talt) for et av syttitallets kommersielt sett største progband, eller faktisk band generelt. Ettersommeren 1973 starter de innspillingen av albumet Brain Salad Surgery, et album som i ettertid blir regnet for å være deres største musikalske bedrift. Albumet viser en enorm bredde og variasjon i uttrykket; åpningslåta Jerusalem er feiende flott symfonisk rock med korguttvokal, brølende Hammondorgel, drønnende bass og maniske trommer. Toccata er en imponerende adapsjon av et stykke signert den mexikanske samtidskomponisten Alberto Ginestera. Her utforskes klanger og rytmer på spennende vis. Balladen Still...you turn me on får alle damene til å grine og mennene til å svelge en klump i halsen. Pubrockeren Benny The Bouncer er en burlesk historie om utkasteren fra helvete. Avslutningen er den tretti minutter lange suiten Karn Evil 9, et imponerende epos som skildrer kampen mellom menneskeheten og maskinene. Her toucher man innom så forskjellige uttrykk som klassisk pianomusikk, tung rock, komplekse avantgardeutspill og fengende, nesten poppete temaer. Når låta toner ut og avslutter albumet, må man bare gi seg ende over. 1978 I 1978 ser det meste veldig mørkt ut for Emerson Lake & Palmer. Deres Works-turne i 1977 går med et dundrende underskudd (kanskje ikke så rart når du skal trekke et syttimanns symfoniorkester ut på veien sammen med bandet), og musikalsk blir de sett på som reaksjonære posører som representerte alt det som er sykt ved rocken. Selv om bandet har solgt i bøtter og spann i løpet av syttitallet (et tall på 25 millioner er nevnt), har inntektene aldri klart å kompensere for utgiftene som er forbundet med de dyre sceneshowene. Vel tilbake i London blir de møtt med et press fra plateselskapet om å komme opp med ei skive som påny kan selge i bøtter og spann og tjene inn alt det tapte. Bandet rasker sammen noen låter og drar til Bahamas for å spille inn det som skal bli deres siste album, Love Beach. Allerede på forsiden av coveret kan man begynne å skjønne at trioen vil kjøre en litt annen linje enn på f. eks Brain Salad Surgery. Forsiden bekles med et bilde av de tre herrer som gliser til kamera med lite klær (som avslører mer av genitaliene enn det skjuler...), brune kropper og en sydhavssolnedgang som sentrale elementer i bildet. Dette kan da umulig være bandet som fem år tidligere hadde beæret verden med den nesten 30 minutter lange eposet Karn Evil 9? Jo, det var faktisk samme band, og et fall av slike dimensjoner skal man lete lenge etter. Den legendariske tekstforfatteren Pete Sinfield har samarbeidet med Greg Lake om tekstene til mange av de skrekkelig anonyme poplåtene skiva består av. Sinfield leverer her tekster som ligger et lysår unna sine beste dager i f. eks King Crimson. Smågrove, plumpe kjærlighetsviser er vel den beste karakteristikken. Lydbildet er preget av overdrevent høyt miksede trommer, skurrete, stygge synthlyder (ingen Moog og Hammond her, nei), blikkboksbass og en intensitet som lett kan matches av et svakt utdøende lysrør. Mesteparten av låtene er flau “voksenrock” bestående av blandingen lettfordøyelig gladpop eller halvtriste ballader, og selv den obligatoriske adapsjonen av en klassiker (i denne sammenheng Canario) og den like obligatoriske lange låten (Memoirs Of An Officer And A Gentleman), er triste fakter når det settes opp mot storverk som Tarkus og Karn Evil 9. Skiva selger mildt sagt dårlig og plateanmeldelsene er direkte fiendtlige. At dette betyr kroken på døra for ELP, skulle vel være unødvendig å si... Dette er albumet du kun kjøper for å bevise din dårlige smak for verden rundt deg. 1 GENTLE GIANT 1975 Gentle Giant er bandet som på alle måter beviser at det er veldig vanskelig å bli profet, ikke bare i eget land, men også i egen tid. Når de kommer sammen tidlig på syttitallet, representerer de et av de friskeste pustene, ikke bare innen progen, men innen populærmusikken generelt. Den klassisk skolerte keyboardisten Kerry Minnear komponerer sammen med brødrene Phil (blås, vokal), Ray (bass, fiolin og vokal) og Derek Shulman (vokal, sax) noe så originalt som fengende progrock. På albumet Free Hand fra 1975 klaffer det på absolutt alle vis. Låtene er passe lange og spenner over alt fra tøffe rockere, vare ballader, middelaldermusikk, komplekse progutflukter, vanvittig dyktig utførte vokalharmonier, sinnssyke polyrytmer og kontrapunkt. Produksjonen er ryddig og kompetent, og bandet viser at det på absolutt alle måter er de ypperste leverandører av iørefallende progrock. 1978 Dette året er ikke noe snilt år mot Gentle Giant. De blir oversett av det engelske publikummet, stadig færre kjøper skivene deres og musikken har ingen naturlig plass i en musikalsk verden der tre grep, fire-fjerdedeler, mord i blikket, treffsikre spyttklyser og anti-establishment holdning er dagens tekst. På et eller annet tidspunkt setter bandet seg ned og finner ut at den eneste måten de kan få noe som minnet om penger i kassa på, er ved å gjøre musikken mer tilgjengelig for de store massene. Resultatet blir Giant for a day... For dem som har hørt On Reflection, The Runaway og Cogs in cogs og latt seg forføre av polyrytmer, snertne melodilinjer, vanvittige vokalprestasjoner og snurrige vendinger, kommer Giant for a day som et sjokk. Låttitler som Spooky Boogie, Little Brown Bag og It’s Only Goodbye burde få varselbjellene til å ringe. Når så skiva avspilles, innser man en ting veldig klart: Gentle Giant kan bare ikke spille rett-frem rock! Prøv å tenke deg et skikkelig dårlig pubrockband som spiller låter som får DDE til å fremstå som raffinert, så er du i nærheten av hva Gentle Giant presterer på denne skiva. Bandet går i den fella at de tror at å forenkle musikken er det samme som å forsimple og fordumme den, men der tar de skammelig feil. Å skrive gode, enkle rockelåter krever sin mann, det er ikke bare å kutte ut alt raffinement fra en proglåt. Kompet er statisk, enerverende og lite dynamisk, synthene låter utdaterte, Derek Shulman synger tidvis veldig surt, og når de lar trommis John Weathers trå til med vokal på et par låter, ser vi konturene av det største artistiske fallet innen progrocken noensinne. Produksjonen låter rar og boksete, med masse hard og ekkel romklang. Å plukke ut enkeltlåter som utmerker seg, er vanskelig, for aldri har vel ei skive hatt så jevnt lavt nivå på låtmaterialet. Denne burde virkelig kjøpes for å skjønne hvor langt man kan VIRKELIG synke. Queensryche har nylig gitt ut en konsert DVD med materiale fra turneen de gjorde sammen med DreamTheater sommeren 2003. Symforockbandet Pilgrym er i studio for å spille inn et nytt album. Side 6 Tarkus nr. 29
Vi snakker med… Håkon Graf Håkon Graf var en av de viktigste aktørene innenfor den progressive rocken/jazzrocken på 70-tallet i Norge. Som keyboardist og låtskriver i Ruphus på deres tre første album var han toneangivende og med på å farge bandets sound og utvikling i perioden 1972-76. En utvikling som involverte musikalske krumspring innenfor sjangre som heavyprog, symforock og jazzrock. I kjølvannet av Ruphus fulgte det flere prosjekter i jazzrock-landskapet, som Moose Loose samt Blow Out. Intervjuet er gjort av Simen Viig Østensen Transkribert av Jon Christian Lie Plateomtaler ved Sven Eriksen Tarkus: Hvordan startet din interesse for musikk? Håkon Graf: Jeg vokste opp i en musikkaktiv familie, en familie som omfattet ganske turbulente forhold. Min mor var religiøst anlagt og svært opptatt av livets alvor og krefter. Hun hadde et sterkt Gudspreget forhold til musikk og fokuserte mye på hva som var riktig/galt, godt/dårlig, oppbyggende/nedbrytende i henhold til musikk. Hun var utpreget emosjonell, mer kanskje typisk sydeuropeisk og lidenskapelig, noe som gav seg utslag i en del grining, skrik og skrål og slik - hvilket kan sies å være bra på en måte, men å utelukkende fremstå som emosjonell kan lett gå over stokk og stein enkelte ganger. Min morfar Rolf Myklebust jobbet med folkemusikk i NRK og var en litt perifer radiostemme i oppveksten. Jeg begynte i musikkbarnehage der jeg skrangla på noen tamburiner, hoppet og spratt. Hjemme ble jeg fostret opp på klassikerne som Beethoven, Bach og Chopin, dvs. europeisk kunstmusikk samt en del religiøse viser. Jeg fikk tidlig et veldig sterkt forhold til musikk, det være seg både for og imot. Hva musikken fortalte og hva som lå bak ble viktig for meg. Mitt forhold til musikk ble etterhvert ganske organisk. Jeg gikk helt inn i musikken, eller den kom til meg, og ble der helt til jeg tok den bort. Popmusikk Interessen for popmusikk var svært delt, minnes jeg. Jeg er født i 1955 og fordøyde de samme inntrykkene som barn og ungdom flest gjorde på den tida i 1962-63, med band som Beatles og Rolling Stones. Beatles likte jeg, men Stones likte jeg ikke. Der var det et veldig sterkt skille. Stones ble for meg en aggresjon som ikke hadde et nyansert uttrykk. Klassisk piano begynte jeg med som seksåring, og etterhvert startet vi enkelte gutteband på skolen. Ofte ble jeg hengende i vinduet ved Manglerud ungdomsklubb. Jeg fikk nemlig ikke lov til å gå inn der fordi jeg var for ung. Jeg ble sittende utenfor og hørte på en del av de bandene som spilte der, som f.eks. The Beatnicks, Vanguards og Dream (med Terje Rypdal). På denne tiden gikk jeg på Manglerud skole, men ble etterhvert meldt over til KG på ungdomsskole. Da kom jeg nærmere i kontakt med byen og ble hengende i Steen & Strøms platebutikk. En dag jeg var der oppdaget jeg Jimmy Smith, og da var jeg så godt som huka. Jeg var vel rundt 13-14 år på denne tiden, og da ble det jazz for alle penga. Jeg hadde improvisert og laget en del musikk på piano og følte at jeg ønsket å spille sjøl, fremfor å fremføre det en annen komponist hadde skrevet. Så gikk det noen år og jeg begynte å jobbe på Hagstrøm Musikk. Der gikk jeg rundt og testet ulike orgler. Hammond var vel egentlig tingen, men jeg fikk også testet ut noen italienske orgler. Shimmy Tarkus: Jeg har inntrykk av at Hagstrøm Musikk var et slags sentrum for mye av det som skjedde i musikkmiljøet i Oslo på denne tiden. Stemmer det? Håkon Graf: Ja, du kan si det slik, og Arne Schulze (Popol Vuh/Ace) jobbet også der i sin tenåringsperiode. Hvis vi nå hopper til 1972, og til det første ordentlige bandet jeg spilte i som var Shimmy. Dette var folk som hadde vært innom butikken og hørt meg spille, og de spurte om jeg ville være med i et band. Jeg syntes egentlig det hele var en smule merkelig for de skulle spille låter av andre grupper. De ville fremføre materiale av Uriah Heep, Deep Purple og Three Dog Night, men jeg skjønte ikke helt hvorfor de skulle det. Min helt genuine oppfatning var at hvis vi skulle starte et band så måtte vi skape og spille musikk slik at uttrykket ble originalt. I butikken ble jeg presentert for en del stoff som Ole Petter Engebretsen (sønnen til direktøren) spilte – som eksempelvis Gentle Giant, King Crimson og andre engelske progressive jazz-rockpop-kombinasjoner, hvilket var interessant i og for seg. Men jeg var nok egentlig mer en jazzfyr. Det var jazzens improvisasjon, lek og virtuositet som fascinerte meg, men fordi jeg hadde erfaring og peiling på klassikere og harmoniske konstellasjoner var det lett for meg å lage musikk i den sjangeren som disse gutta hadde idoler innenfor. Dette imponerte de andre i bandet, men jeg skjønte ikke hvorfor for dette var jo så enkelt. Jeg kunne etterligne det veldig fort, for det var veldig enkle komposisjoner harmonisk og teknisk, rent bortsett fra visse gitarsolo-ting. I denne perioden var også image svært viktig. Ting som hårfrisyrer, stemmer og anlegg hadde vesentlig betydning, og utstyr var viktig. Det skjønte jeg heller ikke noe av! Hvor mange kasser vi greide å stable opp på hverandre, og hvordan den forsterkeren som stod på toppen så ut etc... Det var jo helt absurd for meg. Ålreit lyd var det greit å ha, men etter at du hadde fått det, var det musikken det handlet om. Det var ikke alt det andre. Ruphus tar form Tarkus: Hvordan hadde det seg at du havnet i Ruphus? Håkon Graf: Shimmy hadde øvingslokale på Nesodden og en dag kom det innom noen folk som tidligere hadde spilt i bandet. De skulle nå bytte ut noen medlemmer i et band de kalte Ruphus. Ruphus tok form sent i 1972 og i løpet av perioden 1972-76 kreerte vi tre LP’er. New Born Day (1972) var den første, Ranshart”(1974) den andre, og Let Your Light Shine (1976) var den tredje. Tarkus: Stilmessig varierte Ruphus en del fra album til album, og det kunne virke som om gruppa var i en stadig progresjon? Håkon Graf: Jeg opplevde det slik at den første perioden var til dels heavy-orientert, og mer i retning av heavyrock/pop. Da var jeg mest involvert i orgeldominerte ting, og beveget meg litt inn i Emerson, Lake & Palmer-terrenget. På denne tiden hadde vi to gitarister med svære anlegg og en masse stæsj, noe jeg egentlig var litt skeptisk til. Jeg merket meg at “disse gitarfolka” etterhvert ble veldig dominerende personligheter. Både lydmessig og på andre måter. Gitaren ble liksom senteret, mens de andre skulle være tilnærmet komp. Det hadde jeg ikke helt sansen for. Jeg var jo ganske opptatt av gitarmusikk, men det var mer jazzrelaterte ting som Wes Montgomery, George Benson og slike. Som du vet, de har en helt annen innfallsvinkel. Det endte med at vi ble ganske gode kamerater til slutt, til tross for ulike ståsteder. Det som skjedde var at jeg ble en slags musikalsk koordinator samt komponist/arrangør. Jeg ble også opptatt av hva de andre hadde av egenskaper og personligheter, slik at jeg fikk sydd det hele sammen. Det var ikke et dominansbehov egentlig. Mer at jeg ble brukt til å sette folks personligheter sammen i en setting, som gjorde at de ble tilfreds. Slik at de både fikk spilt og vært seg sjøl. Det kan kanskje hende at noen er uenige i denne fremstillingen, men det er i hvert fall mitt inntrykk. Det ble til at vi jobbet med en ganske personlig variant av organisk plassering i det landskapet som vi kalte symforock. Symforock Tarkus: Symforocken gjorde seg vel kanskje mest gjeldende på det andre albumet, Ranshart? Håkon Graf: Da jeg hadde blitt introdusert for Yes. Yes var jo intelligent, raffinert og bestod av faglig sterke folk – noe jeg fikk veldig sansen for utfra en klassisk europeisk bakgrunn. Ikke afrokulturelt, men veldig europeisk. Svært lydbilde, Tarkus nr. 29 Side 7
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Når progband møter veggen og fors
Page 5: 4 JETHRO TULL andre Tull-kjennemerk
Page 9 and 10: det en turné med Terje Rypdal, og
Page 11 and 12: akte han i grava. Jeg hørte han fo
Page 13 and 14: Vi snakker med: Circles End Sist vi
Page 15 and 16: Over-nite Sensation (1973) og Apost
Page 17 and 18: sonansbehandling. En del bruk av el
Page 19 and 20: Anmeldelser ALPINE THOSE MYRIADS! y
Page 21 and 22: DARLING d2r Format CD Nasjonalitet
Page 23 and 24: du interessert i å sjekke ut Kampe
Page 25 and 26: ygger sakte opp mot en grandios avs
Page 27 and 28: LUCIFER WAS blues from hellah Forma
Page 29 and 30: hadde sett de hadde tråkket i litt
Page 31 and 32: selig opp. Siste tilskudd i så må

Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?