Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

Når progband møter veggen og forsøker seg på noe annet…
10 store fall i proghistorien
Første halvdel av syttitallet var etter manges
mening den progressive rockens glansperiode.
Det var den gang da progband
kunne boltre seg i kreativitet og overraske
sitt publikum med skiver fulle av nyskapende
komposisjoner omtrent hvert eneste
år, og fansen gikk mann av huse for å skaffe
seg disse platene. Og mellom hver plateutgivelse
dro bandene på turné til fulle
hus og ekstatisk begeistring. Verden var
god og himmelen skyfri.
10 BEGGARS OPERA
9 RENAISSANCE
Sven Eriksen og Trond Gjellum
M
en akk, slike tider varer ikke evig. En dag
i det herrens år 1976 ramlet en gjeng
uflidde og støyende gutter inn i tilværelsen.
De kalte seg Sex Pistols, kunne knapt tre
grep på gitaren, og de forbannet progen og hele
dens vesen. Musikkjournalistene, som selvsagt
lever av alt som er nytt og spennende, trykket
denne gale gjengen til sitt bryst, og kort tid etter
var progen død og begravet, iallefall måtte den gå
under jorden sammen med sine tilhengere.
Og hva skjedde med de før så bejublede progbandene?
Noen konkluderte med at det var best å gi
seg mens leken var god, og kastet likegodt inn
håndkleet. Noen fortsatte å spille prog til en
liten, men trofast tilhengerskare. Levestandarden
ble dårligere, men de hadde det godt med seg
selv musikalsk. Og så var det noen som tenkte:
“If you can’t beat ‘em, join ‘em”, og prøvde famlende
å bli en del av den nye tiden.
Det er den siste gruppen band denne artikkelen
handler om. Band som ikke evnet å se at det
ikke er så lett som det kan høres ut å spille
nyveiv, pønk og disco, at det å snekre en perfekt
treminutters popmelodi krever andre talenter
enn å skrive en tjueminutters progsuite.
Vi har plukket 10 progband, blant mange, som
står for noen av de frykteligste og største musikalske
fallene innenfor sjangeren. I et forsøk på
å få en viss stigning i artikkelen, starter vi relativt
forsiktig og ender med de aller største fallene.
God fornøyelse!
1971
Den skotske gruppa Beggars Opera går i studio
for annen gang. Deres første LP besto av rocka
adapsjoner diverse klassiske verker, men til
album nr. 2 hadde de skrevet et knippe fine,
myke låter som ble en skikkelig musikalsk opptur
for bandet, og det resulterte i et av Vertigolabelens
fineste progalbum. Ricky Gardiners finslepne
gitarspill i spann med Alan Parks elegante
orgel supplert av Virginia Scotts Mellotron og
Martin Griffiths solide stemme gir oss en plate
som nevnes i samme åndedrag som Spring, Cressida
og Fairfield Parlour.
1980
Det er nok et rimelig desillusjonert band som går
i studio for å spille inn det som skulle vise seg å
bli deres siste album. Progressiv rock er så absolutt
ikke greia i 1980, og Beggars Opera har aldri
klart å tilpasse seg de ulike stilretningene de har
prøvd seg på etter sitt siste progressive album,
Pathfinder, i 1972. De har blant annet vært innom
vestkystrock uten hell, nå prøver de i likhet
med en del andre “utdaterte” progband på et mer
moderne sound. Disco-aktige rytmer, vocodere og
synther både her og der er kanskje akseptabelt i
1980, men i hendene på disse gamle progrockerne
blir det snarere komisk heller enn dansbart.
Der er bassist Gordon Sellar som har holdt liv i
bandet såpass lenge. Nå har de (kanskje av gode
grunner) ikke trykket besetningen på platecoveret,
men keyboardist Alan Park er sannsynligvis
med (han har iallefall skrevet en god del av
låtene), og det kan høres ut som om vokalist
Linnie Paterson, som kom med på Get Your Dog
Off Me, fremdeles holdt ut. I tillegg til de famlende
disco-forsøkene er de også innom en form
for pubrock-blues. Fellesnevneren for alle låtene
uansett stil er “uinspirert”, det er ikke gjort forsøk
på å være kreativ, det eneste unntaket måtte
i såfall være litt småfiks koring på den ellers
gørrkjedelige Bad Dreams og pent pianospill i
starten på avslutningslåta Four Moons.
1975
Renaissance er i ferd med å skape seg et navn
gjennom kvalitetsplater med klassiskinspirert
progressiv rock og ikke minst gjennom Annie
Haslams krystallklare stemme. Den plata de nå
spiller inn skal bli det definitive gjennombruddet
for gruppa. De tar utgangspunkt i fortellingene
fra 1001 natt og kaller albumet “Sheherazade”.
Enkelte temaer plukker de fra Rimskij-Korsakovs
komposisjon fra 1888 med samme navn og de tar
sjansen på å la Jon Camp ta en del av vokalen til
tross for at Annie Haslam er ansett som deres
største aktivum. De hyrer inn et symfoniorkester,
og de skjærer vekk mye av de instrumentale
krumspringene og utmalingene de tidligere albumene
har inneholdt mye av, isteden konsentrerer
de seg om melodiene.
Formelen blir en suksess. Plata finner et publikum
blant fundamentalistiske progfans såvel som
blant et bredere publikum med sans for kvalitetsmusikk.
Plata er omtrent uten dødpunkter og
står i dag som Renaissances ypperste album.
1981
Renaissance er redusert til en trio med utseende
som et annenrangs glamrockband. De høres
omtrent slik ut også da de går i studio for å spille
inn “Camera Camera”. Annie Haslam er av en
eller annen grunn fremdeles med, men bandets
andre hjørnesten, den eminente pianisten John
Tout er erstattet av en innleid musiker som
ankommer med en plastikksynth under hver arm.
Tittelkuttet “Camera Camera” minner tidvis om
en blek utgave av Abba, og det blir verre. Å høre
Annie Haslam vansmekte foran primitive discorytmer
eller i typisk 80-talls nyveivlåter (skrevet
av folk som overhodet ikke KAN nyveiv) skjærer i
hjertet.
Bonjour Swansong, som ligner litt på gruppas
største hit “Northern Lights”, har tekst av Betty
Thatcher som skrev mange av Renaissance tekster,
og tittelen (og teksten) er skrevet i frustrasjon
over hva hun opplevde som gruppas musikalske
selvbedrag. Kjappe. Lettvinte poprocklåter
er milevis fra de musikalske ideene som var basisen
for gruppas tilblivelse og vekst. Den eneste
låta som kan minne ørlite om tidlige tider er
avslutningskuttet Ukraine Ways, men selv den
ville stått ut som det svakeste kuttet på alle
gruppas tidligere album.
Tarkus nr. 29 Side 3