Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

Idiosynkratisk undergangskunst for modige ører der ute. Og før jeg glemmer det: Både mannlig og kvinnelig sang, som seg hør og bør i Gothverden. På morsmål.. www.chez.com/thork SIR HAAKON AND THE POPULAR MUSICIANS what is to come? Format CD Nasjonalitet Norge Innspilt 2004 Utgitt 2004 Plateselskap Perfect Pop Records Katalognr POP 53 Spilletid 38:11 Jon Christian Lie ak det noe kryptiske prosjektnavnet skjuler det seg en nord- ved navn Haakon Elling- Bmann sen (tidligere kjent fra prosjektet The Last James) og hans korps. Et lag bestående av opptil flere musikere med bakgrunn fra norsk prog-miljø. “De populære” er f.eks. Gaute Storsve (The Orchard, Haze) på gitarer, og Ketil Einarsen (The Orchard, Jaga Jazzist, ex-White Willow) på fløyter og keyboards. Låtskriver Ellingsen personlig, tar seg av vokalen og trakterer ulike strengeinstrumenter samt keyboards. Haakon Ellingsen burde absolutt være et navn å merke seg for de psykedeliafrelste der ute. Han skriver små perler av noen låter som kan minne om The Beatles fra deres psykedeliske periode. Vokalen har et erkebritisk preg over seg og fremstår en smule John Lennon-aktig. Musikalsk dreier det seg om 60-tallsaktig pop-psykedelia med mellotroner, cembalo, baklengsgitarer, fløyter og luftige koringer. For det meste preget av positive vibber med et visst sommerlig preg. Melodiene er enkle, men passelig innbydende og innehar en viss naivistisk snert. Et par glimtvise, melankolske innslag kan på sin side påkalle enkelte assosiasjoner til Nick Drake. Med et stødig lag av musikere som tilfører den nødvendige røffhet, en vellykket produksjon samt hørbare låter kan det ikke gå så galt. What Is To Come…? burde være en investering verdig for lyttere med svakhet for psykedelisk inspirerte toner. www.perfectpop.no TREY ANASTASIO seis de mayo Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 2000-2003 Utgitt 2004 Plateselskap Elektra Katalognr 7559-62962-2 Spilletid 29:01 D Trond Gjellum et amerikanske bandet Phish har alltid hatt sine fans blant oss progrockere, mest av alt fordi de representerer viljen til hele tiden å tørre å gjøre nye ting og ekspandere det musikalske universet de opererer innenfor. Gitarist Trey Anastasio fremstår som bandets frontmann og musikalske veileder, og på dette albumet vil han tydeligvis vise at han har flere strenger å spille på enn den syrete, eksperimentelle rocken til Phish. Seis de Mayo ligger langt unna det meste av det Phish noensinne har gjort. Rent musikalsk henter Anastasio fra komponister som Adams og Copeland, det vil si en litt vemodig og veldig lyrisk musikk med røtter i både samtidsmusikk og americana. De fleste av låtene er bare et par-tre minutter lange, og instrumenteringen er for det meste sentrert rundt akustisk gitar, lett perkusjon, strykere, treblås og litt trommesett (supplert av Phish- trommis Jon Fishman). Sistelåta er arrangert for Seattlemusic orkesteret, og er et nesten tolv minutter langt stykke som er innom mange stilarter. Albumet er veldig modent og spennende stykke musikk. De melodiske og harmoniske vendingene skaper en spenning og intensitet musikken som ikke er truende påtrengende. Litt mer struktur hadde tidvis kledd det. Slik det presenteres nå, blir noen av stykkene litt ufokuserte og smått masete. Men generelt er det ei fin skive som gjør seg til en varm, lat sommerdag. Hønefossbaserte Wobbler skriver i disse dager kontrakt med amerikanske The Laser's Edge, og starter innspillingen av sitt debutalbum i løpet av juni. Kerrs Pink har vært gjenstand for flere omfattende besetningsendringer i det siste, hvilket medfører at tidligere trommeslager Knut R. Lie (ex-Høst) har sluttet, det samme har vokalist Lasse Tanderø gjort, mens gitarist Harald Lytomt har tatt seg en pause. IQ dark matter Format CD Nasjonalitet UK Innspilt 2004 Utgitt 2004 Plateselskap Giant Electric Pea Katalognr GEPCD 1054 Spilletid 52:20 E Sven Eriksen tter en solid, men noe anonym utgivelse i form av The Seventh House var forventningene store til den nye, mørkere (så ble den annonsert) IQ-plata. Og det åpner slett ikke så galt med et lydbilde som i større grad enn sist er dominert av Martin Orford. Han har forlatt mye av de typiske synth-lydene og erstattet dem mer mer “organisk” lyd i form av Hammond og Mellotron (dog bare samples). Noe annet man merker seg er at de for første gang ofte prioriterer selve lydopplevelsen framfor det rent musikalske. IQ har alltid vært et band som har latt komposisjonene bære hovedtyngden, og de har holdt seg til en relativt enkel instrumentering – ikke mer enn det som har vært nødvendig for å understreke låtenes styrke. Nå introduserer de lyden som et vesentlig virkemiddel. Lydeffekter og produksjonstekniske knep er på en helt annen måte enn tidligere med på å forme det ferdige resultatet. I så måte blir likhetene med Marillion (og i særdeleshet Marbles) tydeligere enn noensinne. Jeg har ikke lyst til å mistenke dem for å gjøre dette for å skjule andre svakheter, men faktum er at for første gang (iallefall siden den begredelige Are You Sitting Comfortably) presenterer IQ låter hvor melodilinjer og akkordprogresjoner er fullstendig forutsigbare. Det er også verd å merke seg måten de blander gammelt og nytt på. Skape et nytt sound samtidig som de rått gjenbruker gammelt stoff. Eksempel: Da avslutningslåta Harvest Of Souls gikk mot slutten trodde jeg faktisk at jeg hørte Came Down (fra Ever). Og det er ikke det eneste “kjente” temaet som dukker opp. OK, men hva er bra? Peter Nicholls blir bare en bedre og bedre sanger. Forvandlingen fra den anstrengte vokalisten som knapt traff tonene for tjue år siden er formidabel. Hans selvsikkerhet har smittet over på hele bandet som spiller bedre og mer uanstrengt enn den har gjort noen gang. Og først og fremst er helheten i plata imponerende, låtene står godt til hverandre. Dark Matter er ikke noe lett tilgjengelig album, låtene “sitter” ikke så umiddelbart som de har pleid å gjøre (vel, Subterranea tok noen år...), og det er mulig at en ukes intens lytting blir i minste laget. Og så var det dette med det “mørke” IQ, da. Dette ligger først og fremst i tekstene og måten de fungerer sammen med musikken. Musikken isolert sett er noe av det “snilleste” IQ har laget, mykere, mer avslappet, mindre angstbitersk. Tiden vil vise om Dark Matter vil stå igjen som et av bandets beste album. Normalt pleier jeg å høre umiddelbart om en progplate har potensiale eller ikke, men Dark Matter har klart å forvirre meg, og jeg ser ikke bort fra at jeg blir nødt til å bite i meg mine mest kritiske bemerkninger når det har gått en tid. Ingenting ville vært hyggeligere enn det. Det er uansett en plate jeg unner alle å høre. www.gep.co.uk/iq/ TORTOISE it’s all around you Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 2003 Utgitt 2004 Plateselskap Thrill Jockey Katalognr Thrill 115 Spilletid 44:53 M Trond Gjellum ed forrigeskiva Standards markerte Tortoise seg en gang for alle som en av de flinkeste gutta i klassen for eksperimentell rockemusikk. Med stor spennvidde i instrumentering og låtmateriale, maktet de å fremstå som en troverdig forvalter av den progressive arven. På It’s all around you skifter de igjen. Den ekspressive dynamikken viker for det meste plass for et mer neddempet og forsiktig lydbilde, og ofte sitter man igjen med følelsen at det er et stykke filmmusikk man hører. Det er ofte så vakkert, så vakkert, men tør jeg våge å påstå at det til tider faktisk tenderer over i det litt for monotone til tider? Å bruke ordet kjedelig eller uinteressant blir på en måte feil, til det er musikken for egenartet og gjennomført. Men du sitter på en måte og venter på en forløsning som liksom aldri kommer. Vel, med unntak av i to låter. Crest og Salt The skies viser Tortoise fra sin aller beste side. Crest er vel det nærmeste Tortoise noensinne har kommet rendyrket symforock: et vakkert tema backes opp av massiv bass, svulmende stringsynth (man må ikke ha mellotron for å lage symfo) og sløye trommer. Dette er rett og slett veldig, veldig bra og et spor som jeg gjerne Side 28 Tarkus nr. 29
hadde sett de hadde tråkket i litt oftere. Salt The skies trekker linjer tilbake til Standards, med ei låt som begynner dempet for så å eksplodere i en tøff passasje med skjeve taktarter, fuzzbass og råe gitarbrekk under den sedvanlige vibrafonstemmen. Jeg setter stor pris på artister tør å utvikle seg og ikke nødvendigvis gjenta det man har gjort før, men jeg mener at Tortoise med fordel kunne ha valgt å beholde noe mer av det gamle soundet. Det i kombinasjon med det beste av det nye, mer dempede lydbildet, hadde gjort denne skiva til en STOR opplevelse. Slik den fremstår nå, er den en OK opplevelse men ikke noe mer. www.thrilljockey.com CLOUDDEAD ten Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 2003-2004 Utgitt 2004 Plateselskap Big Dada Katalognr BDCD085 Spilletid 55:13 Trond Gjellum H ip-hop er vel ikke den musikken man skulle kunne forvente være den sjangeren der reell musikalsk utvikling skulle kunne skje. For de fleste fremstår sjangeren som særdeles opptatt av skytevåpen, lettvint omgang med dop og alkohol samt et kvinnesyn som ikke akkurat tar hensyn til de siste tretti åras kvinnekamp. Men det finnes faktisk en kadre innenfor rapmiljøet i USA som faktisk makter å opptre som fornyere og eksperimentalister, ikke bare innenfor hip-hop, men faktisk innenfor et større musikalsk perspektiv. Hvilken interesse kan dette ha for lesere av et progressivt tidsskrift? Dette bandet viser en åpenhet og lekenhet som burde vært obligatorisk for alle som jobber innenfor musikk som på noen som helst måter kaller seg progressiv. Trioen why?, odd nosam og doseone har i løpet av de siste årene søkt å blande inn elementer av avantgarde og samtidsmusikk i hip-hopen. På deres siste album Ten har de klart å komme opp med en musikalsk syntese som faktisk makter å frembringe noe helt nytt innenfor progressiv rock. Det instrumentale er preget av skitne samples og loops som danner basis i komposisjoner som langt på vei unngår det monotone drivet som særpreger moderne hip-hop. Det er ikke akkurat Univers Zero i kompleksitet, men variasjonen og dynamikken er tilstede i et monn som man ikke finner i så mye annen tilsvarende musikk. Det er mye cut and paste og musikken har ofte et collage - aktig preg. Jeg tar meg ofte i å tenke på Art Bears, for akkurat som Art Bears køddet med popmusikkens formler og progens tonalitet, viser Clouddead en rank finger til all ignoranse og umusikalitet som preger sjangeren de opererer innenfor.. Selv om det er et vers/refrengformat som er den musikalske formen trioen velger, er det tøyd ut til alle yttergrenser og fremstår som noe som i alle fall ikke minner om popmusikk (eller prog). Lydbildet domineres av kreative beats og samples som mikses med skjøre orgeltoner, vrengt gitar, dramatisk effektbruk. Vokalen veksler mellom snakke-synging, sang og rap, og tekstene er skarpe observasjoner av et USA i kulturelt og musikalsk forfall. Ofte er det tungt og dystert, men atter andre ganger får det hele en uhyre oppløftende og vakker karakter som skaper de nødvendige kontrastene som ofte uteblir innenfor annen hip-hop. Clouddead er ikke for alle, det er jeg klar over. Men har du et åpent musikalsk sinn, burde dette være en anskaffelse som burde gjøres snart, for denne trioen representerer en eksperimenteringskåthet og evne til å tørre å utfordre som burde vært tilstede i så mye annen musikk i våre dager. Skal du kjøpt kun én hip-hopskive, burde denne være førstevalget. www.bigdada.com PÄR LINDH dreamsongs from middle earth Format CD Nasjonalitet Sverige Innspilt 2004 Utgitt 2004 Plateselskap Crimsonic Katalognr CLSCD 108 Spilletid 63:38 D Jon Christian Lie et har gått 8 år siden de unge, lovende svenske herrene Lindh & Johanssons forrige samarbeid Bilbo. Denne gangen er det visstnok J.R.R. Tolkiens Lord Of The Rings som er hovedinspirasjonen. Dette en forfatter de har vært fascinert av helt siden tenårene, og de eldste komposisjonene på plata stammer fra denne perioden. Lindh trakterer det han kommer over av ulike tangentinstrumenter, trommer, COLLAGE basnie Collage er i grunn et band det lenge har vært vanskelig å oppdrive utgivelser med, bl.a. grunnet at selskapet SI Music gikk konkurs på midten av 90-tallet. “Basnie” er bandets debut og kom opprinnelig ut i 1990. Musikalsk handler det om neoprog litt i samme gate som tidlig Marillion - dog uten tilsvarende grad av identitet. CD’en er remasteret og inneholder tre bonus videokutt. 1990/2003, Polen, Metal Mind, www.metalopolis.pl (Jon Christian) COLLAGE changes Denne CD’en inneholder nyinnspillinger av materiale opprinnelig skrevet i perioden 1985-92. Flere akseptable spor, men ingen essensiell utgivelse. Også dette en remaster med flere ikke utgitte bonusspor og videokutt. 1995/2003, Polen, Metal Mind, www.metalopolis.pl (Jon Christian) COLLAGE moonshine Moonshine fra 1994 regnes for å være selveste mesterverket til denne gruppa. Tenk deg stemningsfull, smådyster symfonisk rock som er godt produsert, i noe av samme tradisjon som Pallas og 80-talls Marillion. Sporene er vakre og domineres av lengelsfulle gitarsoloer og tilbakelente synthtepper. Albumet er remasteret og inneholder et bonuskutt samt to videospor. 1994/2003, Polen, Metal Mind, www.metalopolis.pl (Jon Christian) COLLAGE safe Følger opp delvis i samme stil som forgjengeren. Ikke like gjennomført og noe mer tilbakelent i stilen. Remasteret og inneholder et bonusspor. 1996/2003, Polen, Metal Mind, www.metalopolis.pl (Jon Christian) JUKKA TOLONEN tolonen/summer games Tasavallans leder er en av mine favorittgitarister fra Norden. Gi meg Tolonen og jeg trenger null bebrilla kar på krakk. Siden åpningen av karrieren har han operert i et utall musikalske sfærer, og Love Records tenker visst å slippe de tidlige soloskivene hans i par. Først ut er Tolonen! og Summer Games fra hhv. ‘71/73, mao. samtidig m. den kvalitative kulminasjonen av moderbandet, og ‘71-skiven lyder da også som løsslupne instrumentaluttak fra sesjonene til Tasavallans Lambertland (m. flere av de samme musikerne); ramlende jazzrock med “klassisk” anstrøk, vekslende mellom det meditative og funky via det melodiøse, merket av mannens dragning mot Buddhisme og orientalsk filosofi. ‘73-albumet er mer gjennomarrangert og ambisiøst og med klarere tråder til halvorkestral kammerjazz, men de “spirituelle” sidene ved tonespråket består. Viktige øyeblikk (korte LPer!) i nordisk progressiv musikk, ungt og nyfikent men eklektisk. Om noen skulle lure på hvor dagens finske furujazzrock-konger Uzva har hentet inspirasjonen sin fra... Love Records/Finland 2004, 1971/73, www.lovemusic.fi (Rikard) Tarkus nr. 29 Side 29
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Når progband møter veggen og fors
Page 5 and 6: 4 JETHRO TULL andre Tull-kjennemerk
Page 7 and 8: Vi snakker med… Håkon Graf Håko
Page 9 and 10: det en turné med Terje Rypdal, og
Page 11 and 12: akte han i grava. Jeg hørte han fo
Page 13 and 14: Vi snakker med: Circles End Sist vi
Page 15 and 16: Over-nite Sensation (1973) og Apost
Page 17 and 18: sonansbehandling. En del bruk av el
Page 19 and 20: Anmeldelser ALPINE THOSE MYRIADS! y
Page 21 and 22: DARLING d2r Format CD Nasjonalitet
Page 23 and 24: du interessert i å sjekke ut Kampe
Page 25 and 26: ygger sakte opp mot en grandios avs
Page 27: LUCIFER WAS blues from hellah Forma
Page 31 and 32: selig opp. Siste tilskudd i så må

Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?