Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

NEKTAR journey to the centre of the eye Nektar hadde base i Tyskland til tross for sin britiske opprinnelse. De hadde kort og godt et større nedslagsfelt i Tyskland der de ganske raskt knyttet seg til Bellaphon-labelen. Musikalsk opererte Nektar i en slags gråsone mellom prog, space- og symforock med til dels vekslende uttrykk for hver utgivelse. På konseptalbumet “Journey...” får vi oppleve Nektar i det galaktiske sporet via en 40 minutters sammenhengende musikalsk tripp. En utgivelse som opprinnelig var preget av nokså tynn produksjon, en desto flauere CD-gjenutgivelse og som nå endelig har fått en verdig remaster. Utgivelsen har to bonus-spor hentet fra singelen Do You Believe In Magic/1-2-3-4 fra 1972. Disse har ikke vært tilgjengelig på CD før. 1971-72/2004, UK, www.eclecticdiscs.com (Jon Christian) NEKTAR a tab in the ocean På oppfølgeren er de kosmiske vibbene nedtonet til fordel for et tyngre og mer kraftfullt uttrykk. I likhet med forgjengeren er også dette et konseptalbum, og denne gangen fungerer også det produksjonsmessige tilfredsstillende. Albumet er kanskje mest kjent for klassikeren Desolation Valley – et stykke som fremdeles befinner seg på bandets liverepertoar. Som bonus har Eclectic lagt til en såkalt alternativ USA-miks av albumet i sin helhet, datert 1976. 1972-76/2004, UK, www.eclecticdiscs.com (Jon Christian) NEKTAR recycled Et noe senere album hvor synthesizeren har begynt å prege bandets lydbilde på godt og vondt. Et til tider ganske fett, massivt sound som kler de litt tyngre, spaceorienterte sporene. Visse låter har dog en noe mer strømlinjeformet karakter i popretning. Som bonus har Eclectic lagt til en såkalt “Geoff Emerick Mix” fra 1975 av hele albumet. Ulikhetene er ganske hørbare med flere andre pålegg, og faktisk er dette en miks med et enda klarere 70-tallspreg. Eclectic Records har flere reutgivelser fra Nektar ute, deriblant Remember The Future samt flere på utgivelsesplanen. Sjekk deres nettside for mer info. 1975/2004, UK, www.eclecticdiscs.com (Jon Christian) METAPHOR entertaining thanatos Nesten fire år har gått siden Metaphors forrige album Starfooted (anmeldt i Tarkus nr. 13). Denne gangen har de forlatt Bibelen som tema til fordel for døden, og om det er en forandring til det bedre er ikke godt å si. Stilmessig opererer de innenfor det samme området (u)melodisk neoprog, ja for melodiene er fremdeles lite spennende, det virker ofte som tekstene er skrevet først og musikken deretter, noe som ofte gir som resultat ganske kunstig konstruerte melodier. Det er derfor påny de instrumentale partiene som er mest vellykket, selv om jeg synes Entertaining Thanatos som helhet er en plate med noe mer substans enn Starfooted. Men jeg skulle ønske at de lærte seg å skrive låter som falt litt mer naturlig i øret slik at det kunne bli mer musikk og mindre spilling. USA 2004, www.metaphor.org (Sven) perkusjon etc., mens Johansson tar seg av de ulike strengeinstrumentene. Flere gjester medvirker bl.a. Roine Stolt som spiller bass på et av sporene. Av musikalske influenser står nordisk og især svensk folketone sentralt, og på mange måter viderefører de tradisjonen fra Bilbo i tonespråk, lydvalg og produksjon. Hovedforskjellen er at oppfølgeren ikke fremstår like umiddelbar som forgjengeren, er tilnærmet instrumental og virker noe mer antydende i tonespråk. Sologitaren til Björn Johansson fører ofte tankene til Kebnekaises 70-tallsproduksjoner, mens trommevirvlene kan minne en del om Carl Palmer. De mer tilbakelente symfoniske stundene kan ha et snev av Mike Oldfield og Gandalf i seg. Til tider kan låtene bli litt vel dvelende og langdryge, men de mer kraftfulle passasjene er som oftest verdt å vente på. Fortrinnsvis for de eventyrlystne der ute... Det bedrives fremdeles mye progressiv aktivitet på bandfronten her hjemme, og nye navn dukker ustanwww.parlindh.com TERJE WINTHER trespasser Format CD Nasjonalitet Norge Innspilt 2003 Utgitt 2004 Plateselskap Bajkal Records Katalognr 222015 Spilletid 79:58 T Trond Gjellum erje Winther utgjør halvparten av duoen Wither Stormer som har gjort seg bemerket for sin sterkt syttitallsinspirerte elektronika. På soloalbumet Trespasser går han litt i det samme sporet, nemlig elektronisk musikk sterkt inspirert av den tyske skolen som særlig er kjent for å ha fostret band som Tangerine Dream. Musikken kan aller best karakteriseres som drømmende, majestetisk synthmusikk som preges av lange forløp og skiftende temaer innenfor hver låt. De karakteristiske sequencer-arpeggioene er også med, og i det hele tatt føler man seg hensatt til en eller annen uutgitt Tangerine Dream-skive fra tidlig syttitall. Dette er både å regne som et kompliment og som en kritikk. Som kompliment å regne er det fordi dette ikke er av det letteste å gjenskape på en troverdig måte, mens det som kritikk mest henger sammen med at det oppleves litt unødvendig å måtte legge seg så tett opptil sine helter. Litt mer egenart hadde derfor vært på sin plass, men ikke forstå det dit hen at han kopierer og plagierer. Winther er i besittelse av en sikker hånd når det gjelder lydskruing, og jeg er sikker på at det skulle være mulig å trylle fram mer originale varer enn dette. Gjør han det, tror jeg han så absolutt kan bli noe å regne med. Båndkverna Innsendte demoer fra inn- og utland Jon Christian Lie ORGAN: apoplexy in six parts (CD-R) Organ: fra Oslo gir oss her noe så unikt som en 18 minutters demostrasjons-CD bestående av seks spor innenfor en slags underlig, instrumentalbasert avantgarde metal-form, med visse progressive nyanser samt en litt foruroligende atmosfære. Gruppa har forkjærlighet for et litt uortodoks tonevalg i metallisk sammenheng, der akkordprogresjoner tildeles vel så mye vekt som riffene. Visst går det unna til tider, med ihuga dobbeltpedaler i fart nærliggende lysets hastighet, men tempovekslinger og ulike rytmiske løsninger skaper spenning og en fin variasjon. Her varieres det fra hardkjør-partier i reneste sortmetallstil i det ene øyeblikket, til roligere partier i nesten Mogwai/postrock-tradisjon i det neste. Navnet Organ: skulle kanskje gi et pekepinn om instrumentvalg, men det hører vel med til historien at dette ikke på noen måte er noen orgeldominert utgivelse. Her utnyttes tangentinstrumenter sparsommelig, men virkningsfullt og det dukker opp en del ambiente klanger uvante for sjangeren. Bruken av samples er nokså kreativ og de utallige lydeffektene medfører et til dels psykedelisk preg. Et ord som er karakteristisk for denne utgivelsen er uttrykket “oppfinnsomt”. Det er klart positivt at det finnes innovative korps som tør å ta litt sjanser og leke seg med uvante klanger og temablandinger også innenfor metallen. Det gjenstår å se hvordan bandet vil komme fra det hele ved en eventuell full-lengder. Demo’en finnes forøvrig også i en utgave bestående av to CD’er, pakket inn i et papp-cover. CD 2 viser Organ: fra en mer ambient, elektronisk side, og medfulgte de 63 første eksemplarene av bandets demo. organ3@start.no PENDULUM preproductions may 2004 (CD-R) Side 30 Tarkus nr. 29
selig opp. Siste tilskudd i så måte er Pendulum fra Stavanger som nylig sendte oss en demonstrasjons-CD på nærmere halvtimen. Om disse gutta er depressive av natur aner jeg virkelig ikke, men Pendulum legger i hvert fall for dagen en rimelig dyster tone. Lydbildet domineres av gitar og ulike keyboards (el-piano og mellotron), er preget av en jazzete rytmefølelse og til dels original koring. De mer intense gitarkaskadene kan minne en del om Porcupine Tree, mens enkelte av de tilbakelente temaene fører tankene i retning svenske Anekdoten. Vokalen er av det emosjonelle slaget i samme tradisjon som Steve Hogarth (Marillion) og Bono (U2). Høydepunktet er utvilsomt sporet All But Nothing som er preget av mektige sorgtunge mellotrontepper, feiende flott, fet bass og følsomme vokale partier. En mektig affære med enkelte overraskende vendinger og det nærmeste Pendulum kommer rendyrket symfonisk prog. Personlig kunne jeg savne litt mer trøkk i ymse passasjer, og noen av partiene blir litt i tammeste laget. Det blir dessuten litt mange gjentakelser her og der. Et annet aspekt er enkelte av de vokale prestasjonene som er noe anstrengende å lytte til. Flere av låtene inneholder like fullt interessante tendenser og hørbare temaer. Best blir Pendulum når de tør legge sjel bak temaene og pøse på med virkemidlene. Fortsetter de å lage låter av samme kaliber som All But Nothing vil det nok også bli trivelig med et gjenhør. tomerikloe@hotmail.com LIZARD psychopuls Det skulle herske liten tvil om at disse gutta har hørt mye på King Crimson opp gjennom årene. Navnevalget sier vel også sitt sitt, og faktum er at coverlåter signert nevnte band utgjorde en større del av Lizards liverepertoar i startfasen. På Psychopuls som er bandets tredje utgivelse viser de tegn på kompositorisk modning, i forhold til tidligere utgivelser. Fremdeles kan en del King Crimson-referanser spores i musikken (fortrinnsvis 90-talls Crimson), men låtene har fått et betydelig mer dystert uttrykk og en tyngde de ikke har vært i nærheten av tidligere. En vellykket bruk av ambiente synthtepper og til dels krasse klanger har gitt Lizard et bredere spekter, og de fremstår nå som et langt sikrere band med øre for innholdsrike, utfordrende komposisjoner. Definitivt et hyggelig comeback. Så gjenstår det å se om Lizard etterhvert vil greie å løsrive seg fra forbildene sine og skape noe genuint en gang i fremtiden... Polen 2003, Metal Mind Productions, www.metalopolis,pl (Jon Christian) Marillion Sted: Rockefeller, Oslo Dato: Tirsdag 11. mai 2004 Fra Tarkus: Jon Christian Lie E På konsert t overraskende tettpakket Rockefeller kunne denne kvelden oppleve Marillion og oppvarmingsbandet Gazpacho. Sistnevnte påfallende nok et norsk band som har fulgt med på lasset under hele Marbles-turneen. Med et nytt og lovende Marillion-album i bagasjen var det i hvert fall ingenting å si på forventningene våre da vi spaserte inn på forhenværende Torggata Bad denne tirsdagskvelden... Gazpacho Oppvarmingsbandet Gazpacho fra Oslo viste seg å være i betydelig bedre form enn ved forrige møte på Amatøren og leverte sine saker med vellykket resultat. Musikken kan vel karakteriseres som en slags stemningsskapende poprock med teft og vri, samt symfoniske elementer. Ikke helt ulikt dagens Marillion faktisk. Ikke akkurat rendyrket progrock, men til denne type musikk å være, nokså variert og relativt interessant arrangert. Gazpacho har to album på samvittigheten og kan sjekkes ut nærmere på deres nettsted: http://www.gazpachoworld.com/ Marillion Så over til hovedgrunnen til vår tilstedeværelse; Marillion, som inntok scenen til toner fra det siste albumet Marbles. Faktisk var hele første sett viet dette albumet, som nesten ble fremført i sin helhet. En modig handling med tanke på at albumet som sådan var rimelig ferskt, og muligens ikke innarbeidet hos deler av publikum - skjønt Marillion-fans er vel neppe helt som andre fans... Etter en startfase som for meg fremstod som til dels innadvendt, bygde det seg opp en rett så suggererende stemning sterkt drevet frem av den habile rytmeseksjonen Pete Trewavas og Ian Mosley. Fascinerende å høre en rytmeseksjon som har holdt koken jevnlig i 20 år! Det naturlige midtpunkt var selvfølgelig vokalist Steve Hogarth, mens lys-og bildeshowet på sin side sørget for den rent visuelle delen av forestillingen. De øvrige medlemmene gjorde ikke så alt for mye ut av seg på scenen, men det var ikke så farlig da fremføringen var såpass hederlig. Spesielt gitarist Steve Rothery hadde en god dag på jobben. Og mange av de største øyeblikkene kom for min del under de mer dramatiske passasjene der Rothery pøste på i litt tyngre retning med et rett så smakfullt, Pink Floyd-aktig gitarspill. Vanvittig stemningsfullt, følelsesspekket og overraskende dystert... Etter en kort pause var Marillion på plass igjen og serverte et utvalg låter fra tidligere album, dog ikke fra Fish-perioden. Her var høydepunktene mange, som f.eks. Uninvited Guest, Cover My Eyes og The Bridge. Hyggelig å høre at de fremdeles spiller materiale fra albumet Brave, en utgivelse som er høyt verdsatt hos progfans og fanskaren generelt. For denne skribenten (som det må innrømmes først og fremst har et positivt forhold til Fish-perioden av Marillions historie), var dette livefremstøtet en positiv overraskelse av dimensjoner. Jeg kommer aldri til å hive de gamle Marillion-skivene, ei heller slutte å avnyte dem, men ble nok enda større fan da vi forlot Rockefeller denne kvelden - etter en ytterst proff og overbevisende konsert. Yes Sted: Oslo Spektrum Tid: Lørdag 5. juni Publikum: ca. 4000 Fra Tarkus: Trond Gjellum E n Yes-konsert i Oslo Spektrum vil vel for mange kalles julekveld og bursdag på samme gang. Turneen var annonsert som 35 års jubileumsturne, noe som drev forventningene i været; Yes har jo tross alt en imponerende katalog å hente låter fra. Etter den obligatoriske Ildfuglenåpningnen samtidig med avdekkingen av en scene som jeg er usikker på om var veldig kul eller veldig kitsch (eller kanskje begge deler?), kom bandet inn og dro i gang med Going for the one. En skikkelig tøff låt som egner seg godt som en konsertåpner. Men deretter å spille den ikke helt store Sweet dreams, var et av kveldens første merkelige musikalske valg. Deretter vraltet førstesettet av gårde med noe nytt og noe gammelt. Først med sistelåta Yours is no disgrace tok det seg skikkelig opp, og forventningene til andresettet ble større. Når scenen så ble rigget om og et lite trommesett og et lite el-flygel ble satt opp foran på scenen, tydet dette på at det skulle bli et litt mer dempet akustisk sett. Og her glitret bandet i all sin prakt! Intimiteten smittet over på spillegleden, og bandet virket mye mer tilstede og uanstrengt, og det virket som om de var glade over å kunne spille gamle klassikere i ny drakt. En kul shuffleversjon av Roundabout og en meget omarrangert versjon av Owner of a lonely heart viste at dette var et konsept som funket meget bra. Etter en imponerende Steve Howe soloseksjon, bar det over i noen låter i stort format. Av disse fungerte And You and I og Starship Trooper enormt bra, mye fordi bandet føltes mer oppglødde og engasjerte. Alt i alt kan man vel si at Yes anno 2004 var en blandet opplevelse, tidvis utrolig uengasjert og anstrengt, men tidvis også imponerende tilstede og frempå. Men kanskje kan det være en ide å kjøre en egen turne med bare akustiske versjoner? Da kommer i hvert fall jeg igjen! …og hva hører vi på da? Redaksjonens spilleliste Dette er platene som har fått mest spilletid hos Tarkus’ redaksjonsmedlemmer den seneste tid… Trond Jon Christian Sven Clouddead Ten Yes Close to the edge Robert Wyatt Rock Bottom Guapo Five suns Pat Metheny Imaginary Day På konsert Hawkwind Doremi Fasol Latido Yes The Yes Album Famlende Forsøk - One Night I Had A Frightful Dream Black Debbath Den 5. Statsmakt Equinox Auf Widersehen Marillion Marbles Iona The River Flows IQ Dark Matter Pekka Pohjola The Mathematical Air Display Zombies As Far As I Can See Tarkus nr. 29 Side 31
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Når progband møter veggen og fors
Page 5 and 6: 4 JETHRO TULL andre Tull-kjennemerk
Page 7 and 8: Vi snakker med… Håkon Graf Håko
Page 9 and 10: det en turné med Terje Rypdal, og
Page 11 and 12: akte han i grava. Jeg hørte han fo
Page 13 and 14: Vi snakker med: Circles End Sist vi
Page 15 and 16: Over-nite Sensation (1973) og Apost
Page 17 and 18: sonansbehandling. En del bruk av el
Page 19 and 20: Anmeldelser ALPINE THOSE MYRIADS! y
Page 21 and 22: DARLING d2r Format CD Nasjonalitet
Page 23 and 24: du interessert i å sjekke ut Kampe
Page 25 and 26: ygger sakte opp mot en grandios avs
Page 27 and 28: LUCIFER WAS blues from hellah Forma
Page 29: hadde sett de hadde tråkket i litt

Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?