Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

Miniportrettet Frank Zappa – for proggere? Hvorfor en slik artikkel? Etter en hyggelig aften på byen for en stund tilbake, havnet jeg på et nachspiel med en meget hyggelig og proginteressert person. Samtalen dreide seg rundt så mye som hadde med prog å gjøre og vi var egentlig ganske enige om det meste. Men så kom Frank Zappa opp på bordet... Der stoppet enigheten, og det ganske så ettertrykkelig. Trond Gjellum J eg har alltid hatt stor sans for Zappas mangfoldige musikalske produksjon, men her hadde jeg nå altså møtt en person som på ingen som helst måte delte min begeistring for mannen. Hva gikk så kritikken ut på? For det første var Zappa ikke så enestående som alle skulle ha det til. Mange andre lagde også kompleks musikk inspirert av diverse klassisk musikk. Dessuten var noe av det aller viktigste i min opponents argumentasjon, det at Frank Zappa er liksom ikke seriøs nok. Han puttet inn for mye skjev humor som brøt for dramatisk med alt denne personen så på som seriøs musikkutøvelse. Jeg kan et lite stykke på vei være litt enig at det blir kanskje litt springende og tvunget morsomt til tider, men hvis dette skal være det altoverskyggende argument som skal forhindre en fra å se at Zappas produksjon kunne være av interesse for en “progger”, syntes jeg det var på sin plass å gi en liten guidet tur gjennom de skivene jeg mener burde kunne slukes av de fleste proginteresserte. Hva er problemet? Slik jeg har forstått det, er det som gjør at mange proginteressert viser Zappa en kald skulder, nok det at mannen liksom ikke klarte å lage ei skive som klarte å holde en stemning tvers gjennom. Det klarte vel heller ingen “typiske” progband tvers gjennom, Close To The Edge med Yes er full av variasjon, men det skjer innenfor en klart definert ramme, nemlig “seriøs” rock med mye mening og patos. Hadde Anderson og co. erstattet I get up I get down med et slapstickhumornummer, for så å gå tilbake til det opprinnelige konseptet, hadde de fleste stusset. Men det var på mange måter dette Zappa gjorde i låtene. Hans favoritt sangformat var collagen; det at man blander gjerne sterkt kontrasterende partier med hverandre. Du visste aldri hva som skjulte seg ved neste korsvei. Akkurat i det du trodde et vakkert gitarparti skulle fortsette inn i det uendelige, hoppes det brått til noe som mest av alt minner om en form for kompleks radioteater fusjonert med jazzrock, blues og varieténummer. At dette kan virke forvirrende på folk, kan jeg faktisk skjønne. Men la ikke dette skremme deg. Selv om mannen aldri lagde et “seriøst” progrockalbum, er perioden 1970-78 en periode i mannens liv som er proppfull av musikk som kan gå de ledende aktørene en høy gang uten særlige problemer. Hva kan så gjøres? Hvis prog for deg er skjeve taktarter, rare harmonier, uforutsigbare låtformer, har jeg plukket ut et lite knippe skiver som kan være av interesse for deg. Jeg har som sagt valgt å fokusere på et knippe skiver fra perioden ca. 1970 til ca. 1978, som ikke bare etter mening er den mest spennende perioden hans. Skal man desperat prøve å trekke noen paralleller til progrockband i Zappas musikk i denne perioden, må det noen ganger bli Gentle Giant. Musikken hopper og spretter av gårde ofte i halsbrekkende tempo, det er mye perkusjon og harmonier og melodikk er ikke akkurat musikalsk dusinvare. Man hører med andre ord at det her er karer som kan håndverket sitt (den store forskjellen var vel også at Zappa var helt selvlært mens Giant hadde en klassisk skolerte Kerry Minnear i rekkene). Men Zappa er likevel forankret i en helt annen musikalsk arv, noe som også gjør at uttrykket hans også blir helt annerledes. Zappa var i følge han selv ikke inspirert av noen av de samme komponistene som de fleste progbandene var inspirert av. Han mente de gamle komponistene bare var overbetalte leverandører av bestillingsmusikk til rike mennesker i Europas konge og fyrstehus. Zappa lente seg derfor mot komponister fra det 20. århundre, slik som Weberen, Varese, Stravinsky og Bartok når han søkte inspirasjon. Men hvilke skiver da, mann?! Skal man begynne et sted, er Hot Rats fra 1969 et meget godt utgangspunkt. Med denne skiva markerte Zappa seg som en “seriøs” rockeartist. Etter skiver som Uncle Meat og Lumpy Gravy (henholdsvis 1969 og 1968) der han hadde begynt å lukte på ikke bare det burleske, humoristiske avantuttrykket, var Hot Rats et album som utforsket en rock/jazz hybrid som skulle bli varemerket til Zappa i det tiåret som fulgte. Åpningskuttet Peaces en regalia er en groovende, oppløftende stykke musikk som bæres av en veldig sterk melodi. Inspirasjonen fra jazzen er her, men istedenfor å bare male i vei soloer over et stødig komp, er denne låta et gjennomarbeidet stykke musikk med stor skreven melodisk variasjon. Den tøffe rockeren Willie the Pimp viser Zappa som gitarist fra sine beste sider. The Gumbo Variations er kanskje skivas høydepunkt, med tilløp av samtidsmusikk blandet med jazz og blues. Skal man trekke Hot Rats noen sammenligninger, må det bli Miles Davis parret med det mer melodiske Henry Cow (selv om denne skiva faktisk kom 4 år før HC’s fantastiske debut Leg End…) Waka Jawaka og The Grand Wazoo (begge fra 1972) er to skiver som viser Zappa med et utrykk som låter nesten som Soft Machine anno 3-perioden, i uttrykket. Langstrakte, i all hovedsak instrumentale, komposisjoner med masser av bra solospill og spennende unisone forløp. En stødig rytmeseksjon (noe Zappa alltid hadde) ligger i bunn og skaper et solid fundament for imponerende utflukter i blås og gitar. Waka Jawaka Side 14 Tarkus nr. 29
Over-nite Sensation (1973) og Apostrophe (‘) (1974) er to av Zappas mest populære skiver (Apostrophe (‘) sikret Zappas første gullskive noensinne). Humoren får litt større plass, og låtene er (tilsynelatende) mer umiddelbart tilgjengelige. Begge skivene har en hovedvekt av kortere og mer fokuserte låter med et mindre band enn på de foregående utgivelsene. På Overnite Sensation er låter som Armadillo Brillo og Dinah-Moe Hum av typen “Zappa er ironiserende over hippier, fri sex og liksom alternative”, det vil med andre ord si morsomme poppete låter med mye bra spilling i bunn. Zomby Woof kombinerer på en Apostrophe (‘) mesterlig måte uhyre komplekse passasjer med groovende keyboard og gitarsoloer og fengende melodier. Montana er en klassiker som i aller høyeste grad viser Zappas stilblanding til fulle. Vakre passasjer i kombinasjon med råe bluessoloer. Apostrophe (‘) er også full av spennende musikalske øyeblikk. Cosmik Debris kødder vilt og uhemmet med all verdens guruer pakket inn i en låt med drivende komp, tøffe gitarsoloer og vill veksling i de musikalske uttrykkene. Stink- Foot er en sløy blueslåt om... ja, nettopp. Jack Bruce er for øvrig en av de musikalske bidragsyterne på denne skiva. For sale Progressive rock and jazz LPs, CDs from all Eastern Europe, Brazil, Cuba. Ain Jonuks Lille 14, 46301 Rakke, Estonia Email: ain.jonuks@mail.ee Tel +37 252 80 605 I etterkant av disse to skivene, slapp Zappa og hans Mothers of Invention det fantastiske livealbumet Roxy and Roxy And Elsewhere Elsewhere i 1974. Skal du ha bare et Zappa-album fra den perioden denne artikkelen spenner over, burde dette være førstevalget. To av Zappas aller beste komposisjoner, instrumetalene Echidna’s Arf of You og Don’t You Ever Wash That Thing, viser en Zappa i godform. Begge låtene kjennetegnes ved sinnssyke samspillspassasjer og stopp/start momenter som gjør deg gapende av beundring. På mange måter låter dette som en enda mer sofistikert utgave av Samla Mammas Manna. Akkurat som hos våre svenske venner, ivaretas også behovet for melodi, og låtene fremstår som ypperlige komposisjoner som burde være et lærebokeksempel for progband. The Be-bop tango er også svingende kompleksitet (ja, det finnes!) og Pygmy Twylyte og Cheepnis (med en ubetalelig introduksjon av Zappa som gjør Seinfeld rangen stridig som stand-up komiker) er noen av de morsomste sangene noensinne festet til vinyl. One Size Fits All fra 1975 regnes av mange fans som et av Zappas aller, aller beste album. Enorm variasjonsbredde er stikkordet her. Åpningskuttet Inca Roads svinger og groover noe inn i granskauen, og gitarsoloen er en klassiker. Det veksles i fin stil med musikalske uttrykk inne i låta, og rytmikken er som Gentle Giant på overdrive. Sofa no1 er en vakker instrumentalballade som faktisk får lov til å være bare det hele veien gjennom. Et vakkert saksofontema spilles over et komp som blir stadig mer dramatisk og pompøst, og så nærme har vel Zappa aldri vært Yes. Andy er en låt som toger av gårde med et av de tøffeste kompene i One Size Fits All noen Zappa-låt noensinne. En spennende og stadig vekslende melodi farer frem og tilbake oppå det hele. Et album som bare MÅ høres uansett smak eller avsmak for Zappa. You Can’t Do That On Stage Anymore vol.II, The Helsinki Concert er et livedokument over den samme besetningen som spilte inn One Size Fits All. Til Zappa å være er denne seksmannsbesetningen bestående av trommer (den ikke ukjente Chester Thopmson, kanskje mest kjent fra sine år med Genesis og Phil Collins), bass, gitar, blås, keyboards og perkusjon (den ufattelig dyktige slagverkeren Ruth Underwood). Stikkordene for denne skiva er usannsynlig bra spilling, masser av humor og galskap, kompleksitet og fengende låter hånd i hånd. Zappa In New York kom etter masse om og men ut i 1978, og er på mange måter markerer dette albumet avslutningen av Zappas aller mest spennende periode. Besetningen er diger (totalt 13 stykker) og fremfører gamle og nye låter med en autoritet og dynamikk som er et symfoniorkester verdig. Noen av de låtene som er festet til CD her, er blant Zappas mest krevende øyeblikk. Punky’s Whips er en mangfoldig, lang suite om homoerotisk tvil, The Black Page er en trommesolo arrangert for fullt band, og finnes i to versjoner på skiva: en kompleks og en discoversjon(!). Sofa no.1 fra One Size Fits All er her arrangert for et storband som gir den en patos og fylde som gjør de fleste symforockband grønne av misunnelse. Manx Need Women er en atonal gitarøvelse og I promise not to come in your In New York mouth er verdens vakreste instrumentale kjærlighetssang der Eddie Jobson maler med bred Mini- Moog pensel i en nydelig solo. Det hele avrundes med The Purple Lagoon /The Approximate, et par tøffe låter som gir Brecker-brødrene muligheten til å vise at få andre kan blåse som dem. Läther I 1977 var Frank Zappa møkk lei plateselskapet sitt, Warner Brothers, og han ville fortest mulig ut. Han hadde i kontrakten sin forpliktet seg til å gi ut fire skiver til, og for å komme seg fortest mulig ut av kontrakten, bestemte Zappa seg enkelt og greit for å gi ut en massiv 4 LP-boks kalt Läther som inneholdt en enorm mengde materiale han hadde spilt inn i perioden 1974 til 1977. Dette låt ikke akkurat velfundert i plateselskapets ører, og de satte selvfølgelig foten ned. Istedenfor ga de i perioden 1978 -79 ut Läther–boksens innhold som fire enkeltstående album: Zappa in New York, Studio Tan, Sleep Dirt og Orchestral Favorites. Å beskrive den mengden musikk i en liten artikkel, er bortimot umulig. Variasjonen er enorm; her finner du Zappas alle ansikter, det enkle og rocka, det plumpe og Läther banale, komplekse samtidsmusikkomposisjoner, orkesterkomposisjoner, sofistikert avantrock, tøffe parodier og alt mulig annet rart. Man slipper ikke unna Läther-boksen hvis man vil høre dette stoffet. Når Zappa skulle gjenutgi skivene på CD i 1990, kom han på det glimrende forslaget at han skulle legge på vokal på de instrumentale låtene på Studio Tan og Sleep Dirt. Ikke direkte vellykket, i manges øyne… Hva har vi så lært? Vel, her er vi ved veis ende i denne introduksjonen, og hva har vi lært? Det viktigste er at Zappa aldri ga ut noe album som var bundet til en stil. Videre har vi sett på at mannen lagde mye musikk som helt klart kunne relateres til progrock, særlig med tanke på kompleksitet knyttet til rytmikk og tonalitet. Han eksperimenterte også fritt med musikalske former, og særlig collagen var mye i bruk. Altså burde Frank Zappas produksjon i perioden 1970 til 1978 i høyeste grad være av interesse for den gjengse progrocker. Så det så! Tarkus nr. 29 Side 15
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Når progband møter veggen og fors
Page 5 and 6: 4 JETHRO TULL andre Tull-kjennemerk
Page 7 and 8: Vi snakker med… Håkon Graf Håko
Page 9 and 10: det en turné med Terje Rypdal, og
Page 11 and 12: akte han i grava. Jeg hørte han fo
Page 13: Vi snakker med: Circles End Sist vi
Page 17 and 18: sonansbehandling. En del bruk av el
Page 19 and 20: Anmeldelser ALPINE THOSE MYRIADS! y
Page 21 and 22: DARLING d2r Format CD Nasjonalitet
Page 23 and 24: du interessert i å sjekke ut Kampe
Page 25 and 26: ygger sakte opp mot en grandios avs
Page 27 and 28: LUCIFER WAS blues from hellah Forma
Page 29 and 30: hadde sett de hadde tråkket i litt
Page 31 and 32: selig opp. Siste tilskudd i så må

Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?