Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Anmeldelser<br />
ALPINE THOSE MYRIADS!<br />
yr royal jetlag gospel<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Norge<br />
Innspilt 2003<br />
Utgitt 2003<br />
Plateselskap Osito Records<br />
Katalog<strong>nr</strong> OR 008<br />
Spilletid 65:54<br />
A<br />
Jon Christian Lie<br />
lpine Those Myriads! er en duo<br />
(dvs. egentlig en trio med et<br />
hemmelig tredjemedlem) fra<br />
Oslo. På Yr Royal Jetlag Gospel som<br />
er gruppas debutalbum bringes vi<br />
med på en reise inn i et merksnodig<br />
tonalt univers hvor galskapen står<br />
sentralt...<br />
Det hele starter nokså uskyldig med<br />
en nesten Neil Young’sk vise. Brått<br />
åpenbarer det seg et vanvittig dystert<br />
lydbilde som kan sies å slekte<br />
en del på franske Magma, med pirrende<br />
atonalt pianospill, monotone<br />
lydvegger og skjærende Peter Hammill-aktig<br />
vokal i reneste operastil.<br />
Behandlingen av temaer er tydelig<br />
eksperimentell, melodilinjene sære<br />
og låtstrukturene inneholder ofte<br />
overraskende vendinger. Her forekommer<br />
elementer fra avantgarde,<br />
psykedelia, krautrock, cabaret etc.,<br />
det hele forsøkt integrert i et tilnærmet<br />
akustisk basert lydbilde.<br />
Uttrykket kan minne litt om det<br />
band som Can og Faust bedrev på 70-<br />
tallet, og har også visse strukturelle<br />
likheter med band som Residents og<br />
Mr. Bungle. Graden av variasjon er<br />
tidvis enorm, fra lyriske viseelementer<br />
til kraftfulle, desperate utblåsninger.<br />
Mye og mangt er rimelig farout<br />
og kan fremstå lite håndgripelig,<br />
mens andre elementer er forholdsvis<br />
enkle å ha med å gjøre.<br />
Det hersker liten tvil om at Yr Royal<br />
Jetlag Gospel er et svært så krevende<br />
verk som nok kan være vanskelig<br />
å svelge for sarte sjeler. Her<br />
kreves det rikelige doser tålmodighet,<br />
oppmerksomhet og et åpent<br />
sinn er absolutt heller ingen ulempe.<br />
Ei plate som gradvis vinner seg<br />
for hver gjennomhøring, og som<br />
etterhvert trer frem fra mørket som<br />
et rett så hørbart album. Så er du<br />
åpen for noe litt utenom det vanlige,<br />
er dette absolutt et band å kikke<br />
nærmere på.<br />
www.ositorecords.com<br />
BRIAN WOODBURY<br />
variety orchestra<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 1999-2003<br />
Utgitt 2004<br />
Plateselskap SomePhilharmonic/ReR<br />
Katalog<strong>nr</strong> ReR BW1/SOmeP-hil 7<br />
Spilletid 44:44<br />
H<br />
er kom jaggu en overraskelse<br />
seilende ned i postkassa mi.<br />
Jeg kjenner lite til det Brian<br />
Woodbury har gjort før, men med<br />
denne skiva får han i alle fall ei stor<br />
stjerne i boka mi, for maken til<br />
inspirerende skive er det lenge siden<br />
jeg har hørt, uansett sjanger.<br />
Woodbury er plantet med et ben i<br />
nyere, melodisk orientert samtidsmusikk<br />
og et ben i en RIO-tradisjon<br />
som slekter på Lars Hollmer og Fred<br />
Friths produksjon på tidlig åttitall.<br />
Han tråkker også innom moderne<br />
storbandjazz og litt etnisk musikk,<br />
noe som gir skiva et mangfoldig,<br />
men aldri kaotisk uttrykk.<br />
Han har samlet et stort antall musikere<br />
som bidrar på alt fra tradisjonelle<br />
rockeinstrumenter som bass,<br />
gitar og trommer til trombone,<br />
pedal steel gitar og banjo, noe som<br />
gir han et meget dynamisk og variert<br />
lydbilde. Produksjonen er litt vel<br />
tørr til tider, men ellers er det lite<br />
som kan fjerne glansen fra ei skive<br />
som burde få lov til å lyse opp flere<br />
platesamlinger enn min.<br />
www.rermegacorp.com<br />
Trond Gjellum<br />
Doone Records annonserer en<br />
helt fersk utgivelse med Izz. Plata<br />
har fått navnet Ampersand,<br />
Volume 1 og inneholder låter<br />
hentet fra hele bandets karriere<br />
selv om enkelte ifølge pressemeldingen<br />
har endret seg radikalt.<br />
CIRCLES END<br />
hang on to that kite<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Norge<br />
Innspilt 2003<br />
Utgitt 2004<br />
Plateselskap Karisma Records<br />
Katalog<strong>nr</strong> KAR 002<br />
Spilletid 42:17<br />
Jon Christian Lie<br />
t av de bandene vi har fulgt<br />
jevnt og trutt siden debuten er<br />
Enorske Circles End. Hang On To<br />
That Kite er deres fjerde utgivelse og<br />
mye tyder på at gruppa har benyttet<br />
tiden sin svært godt denne gangen.<br />
Fremdeles dyrker de melankolien i<br />
rikelige doser, samtidig som låtstrukturene<br />
inneholder betydelig<br />
flere jazzelementer enn tidligere.<br />
Resultatet har blitt et spenstig og<br />
velarrangert stykke progressiv rock,<br />
der samspill vektlegges fremfor<br />
soloutspill. Denne plata er så og si<br />
blottet for soloer. Saksofonen har<br />
blitt en godt integrert del av helheten<br />
og fungerer som et positivt tilskudd<br />
til lydbildet. Et detaljert lydbilde<br />
som fremstår bredere enn før,<br />
med elegant elpiano-bruk og sågar<br />
luftig mellotron i essensielle partier.<br />
Albumet belyser gruppa fra en mer<br />
utfordrende og progressiv side. Helheten<br />
lyder sammensveiset, og det<br />
høres at bandet har vektlagt å jobbe<br />
en del med utvikling av temaer og<br />
de har åpenbart modnet på dette<br />
feltet. Her er det mange smidige<br />
overganger å spore. Samtidig lekes<br />
det mer med det rytmiske. De mer<br />
synkopiserte sekvensene og til dels<br />
hektiske passasjene kan minne litt<br />
om Gentle Giant, mens de mørkere<br />
stunder fører tankene i retning<br />
Anekdoten og Opeth – i deres mer<br />
tilbakelente hjørne.<br />
En vesentlig styrke er at Circles End<br />
virkelig tør å legge følelse og sjel i<br />
partiene, samtidig som bandet kort<br />
og godt mestrer å skrive bedre låter.<br />
Dette har medført et album som er<br />
fyllt til randen av stemning. Vel<br />
anbefalt hvis du er nysgjerrig på<br />
norsk progrock...<br />
M<br />
:kommentar:<br />
ed sitt fjerde album Hang On<br />
To That Kite er jeg ikke i tvil<br />
om at Norge har fostret et<br />
progband i den melodiøse gata som<br />
kan ta opp konkurransen med mange<br />
av de større navnene utenfra. Bandet<br />
trekker selv paralleller til band som<br />
Porcupine Tree, Gentle Giant, Camel,<br />
Echolyn og Ritual når de skal beskrive<br />
seg selv, og jeg er ikke så veldig<br />
uenig i den beskrivelsen. Vokalist<br />
Karl Riis Jacobsen har helt klart tatt<br />
til seg deler av vokalbruken som<br />
Echolyn gjorde bruk av, og bandet<br />
har i det hele tatt mye til felles med<br />
Echolyn, og det er en kompliment.<br />
Akkurat som hos sine amerikanske<br />
inspiratorer er det korte, konsise og<br />
velskrevne låter med fokus på godt<br />
samspill og fengende melodilinjer<br />
som står i fokus. Ingen av instrumentalistene<br />
breier seg på bekostning av<br />
de andre i bandet, og det skaper en<br />
følelse av helhet og samspill som man<br />
ikke finner så altfor ofte innen sjangeren.<br />
Men jeg må likevel få fremheve<br />
gitarist Trond Lunden og keyboardist<br />
Audun Halland for smakfulle innspill.<br />
Det går an å spille bra uten å hele<br />
tiden måtte spille så innmari mye.<br />
Produksjonen er meget bra, og med<br />
låter som alle holder seg innenfor 5-6<br />
minutter, skal du jo se gutta kanskje<br />
spilles på radio etter hvert? Alt i alt<br />
må det vel kunne sies at Circles End<br />
med dette albumet har satt en standard<br />
for mer melodiøs prog innenfor<br />
Norges grenser.<br />
www.circlesend.no<br />
Trond Gjellum<br />
CITIZEN CAIN<br />
playing dead<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet UK<br />
Innspilt 1999-2002<br />
Utgitt 2003<br />
Plateselskap Pig In A Poke Records<br />
Katalog<strong>nr</strong> -<br />
Spilletid 70:42<br />
Sven Eriksen<br />
itizen Cain var et av bandene<br />
som var med på å gi “genesisklo-<br />
et rufsete Cne-neoprogen” rykte<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 19
Change language