Juristkontakt 7 - 14

Gunnar Eilifsen ligger begravet på Bekkelaget gravlund i Oslo.Politiminister Jonas Lie og politigeneralWilhelm Rediess avkrevdelojalitetsed. Lie satte makt bak kravetved samtidig å opplyse at politifullmektigEillifsen nettopp var blitt henrettetfor ordrenekt. I begynnelsennektet de fleste, men etter å ha blitttruet med særdomstol og henrettelseallerede neste dag undertegnet alle sånær som 16 mann.De arresterte ble etter hvertanbrakt på Grini fangeleir. Arrestanterfra andre landsdeler ankom så sentsom en eller to måneder senere, og satti mellomtiden i lokale fengsler ellerleire. Utover høsten ble flere frigitt,enkeltvis eller i puljer. Historikere erusikre på årsaken men mener det kansynes som om tilfeldighetene hadderådet under arrestasjonsbølgen iaugust. Personer som opplagt ikke varuttrykt tyskfiendtlige hadde gått medi dragsuget, mens mistenkte motstandsmennhadde gått fri. Klager påpersonellmangel ved flere politikamrekan også ha spilt inn. Hovedpoengetvar sannsynligvis å skremme det norskepolitiet til å samarbeide, men manønsket at etaten skulle fortsette å fungere.Under en parole ved Politikasernenpå Majorstua i Oslo ble det både «trygletog truet» fra så vel norsk som tyskside om at de tilstedeværende embetsogtjenestemenn måtte skrive under.De fleste valgte av ulike grunner ågjøre det, men deres signatur ble ikkebrukt mot dem i det påfølgende rettsoppgjøret,fordi handlingen var utførtunder trusler og tvang. De som ikkeskrev under lojalitetserklæringen,pluss mange andre polititjenestemennover hele Norge – ble i desember 1943sendt med slaveskipet «Donau» tilGdansk i Polen, og deretter til konsentrasjonsleirenStuffhof 35 kilometerunna. 13 av dem skulle aldri få seNorge igjen. Fem av dem døde i leiren.Åtte døde under hjemreisen.SpesialleirStutthof var en konsentrasjonsleir sometter hvert ble utviklet til en ren masseutryddelsesleir.Over 110.000 menneskerble deportert til leiren og omlag 85.000 døde der. De fleste fangenevar polske men det var også andrenasjonaliteter samt jødiske og kasjubere,som er en vestslavisk gruppesom lever i Pommern, nordvest iPolen.De norske politifolkene var internerti en spesialleir i Stutthof, som barnavnet Germanenlager. Der skal de havært under et stadig press for å meldeseg for ulike former for tysk tjeneste, ifølge opplysninger fra arkivverket.no,som er offisiell norsk portal for blantannet Riksarkivets hjemmeside.Presset skal ha økt høsten 1944, menpolitifolkene skal ha motarbeidetpresset, og klart å unnvike slik tjenestegjøring.”Dette er truleg noko av bakgrunnenfor at NS-regimet sin justisministerSverre Riisnes som fungerandePolitiminister forfatta dette brevetden 29.10.1944», skriver Riksarkivetsom har lagt ut et brev på , arkivverket.no, hvor NS-justisministeren krever atalle internerte politifolk skulle siesopp. Oppsigelsene ble imidlertid ikkeiverksatt.Politifolkene var i leiren i drøyt ettår. I følge Riksarkivets opplysningerhadde de forholdsvis greie forhold selvom kostholdet var dårlig, og spesielt iden første tiden. I gjennomsnitt taptede litt over 12 kilo i vekt fram tilbegynnelsen av mars 1944. Da begyntedet å komme matpakker fra Norge.Det kom også matpakker fra Danmark,Sverige, Sveits og Portugal.– Til saman betydde dette mykjefor den fysiska tilstanden deira underresten av opphaldet, heter det påarkivverket.noPakkesendingene er dokumenterteog i arkivet etter Norges Røde Korsfinnes opplysninger om pakker tilpolitifolkene i Stutthof. Disse sendingeneer også omtalt i arkivene etter denorske legasjonene i Bern ogStockholm, i følge Riksarkivet.Den 30. juli 1944 skrev Norgesrepresentant ved det internasjonaleRøde Kors i Geneve til legasjonen iStockholm at «Det kan vel også væreet spørsmål om ikke en leir somStutthof nu eller snart må bli evakuert».Krigens gang aktualiserte spørsmålet.Likevel gikk det mer enn ett halvårfør leiren ble evakuert ut på vinteren1945. Deretter fulgte en strevsom ogdramatisk tid inntil de aller fleste norskepolitifolkene var trygt tilbake iNorge sensommeren 1945. I følgeRiksarkivet er denne delen av den40 Juristkontakt 7 • 2014