Juristkontakt 7 - 14

ortføring, slik at ytelsene blir stansetså snart som mulig når opphold iutlandet medfører at vilkårene ikke eroppfylt. Dette kan være aktuelt dersombarnebortfører for eksempelmottar ytelser til enslig forsørger, somer ytelser som mottageren normaltikke kan motta dersom man oppholderseg i utlandet. For det andre skalytelser og barnebidrag, som man ellershar rett til å få utbetalt under oppholdi utlandet holdes tilbake når dette kanfremme tilbakeføring av barnet, sierKleppen Sættem.Han peker på at lovens utgangspunkter at utbetalingen av ytelser ogbarnebidrag skal stanses når et barn erbortført til utlandet.– Det kan likevel gjøres unntakdersom tilbakeholdelse vil være etuforholdsmessig tiltak i den konkretesituasjonen. Unntaket er ment som ensikkerhetsventil dersom slik tilbakeholdelsei uforholdsmessig stor gradkan gå ut over barnet.– Barnebidraget skal kreves inn fraden bidragspliktige, men ikke utbetalestil barnebortfører, sier KleppenSættem som kan berolige de somfrykter at bidragsbeløpet kan bli kraftighøynet av en utenlandsk domstol.– Så lenge bidraget holdes tilbakeskal det uansett ikke foretasendringer i bidragsbeløpet, sier han.Om årsaken til at loven ennå ikke er ibruk, svarer, svarer statssekretæren:– Loven ble vedtatt i juni, men er ipåvente av nærmere retningslinjer forsamarbeid mellom politiet og NAVforeløpig ikke trådt i kraft. Det tassikte på at ikrafttredelse kan skje iløpet av høsten. Det innebærer at manså langt ikke har erfaringer med hvordanloven vil virke, sier KleppenSættem.Mistet sine barn for godt74 barn ble bortført fra Norge tilutlandet i fjor, mens 29 barn ble bortførttil Norge. Det er en økning sammenlignetmed tidligere år.Justis- og beredskapsdepartementetog Utenriksdepartementet regis-trerer antallet barnebortføringssakerder ett eller begge departementenehar bistått ved behandlingen av saken.I perioden 1. januar 2013 til 31.desember 2013 er det registrert totalt69 saker, derav 50 saker ut av Norgesom omfatter 74 barn, og 19 saker inntil Norge, med 29 barn.Noen barnebortføringssaker tarlang tid å løse, men de fleste sakeneløser seg imidlertid forholdsvis raskt.Av de 69 innkomne sakene i 2013 var39 (56 prosent) av sakene avsluttet per31.12.2013, i følge Justisdepartementet.Marit Hjelle er en av de norskeforeldrene som vet hva det innebærerå bli frarøvet sine barn. Hun mistet allkontakt med sine to døtre etter at deble bortfør til Tunis i 1981. Siden dengang har Marit fulgt nøye med forsøkenepå å tilbakeføre bortførte barn tilNorge, og hun er opprørt da hunmener våre myndigheter fremdeleshar veldig lite å stille opp med. TilJuristkontakt sier hun følgende påspørsmål om hva hun mener myndighetenebør gjøre med problemet.– Det er ikke lett å svare på. Det serikke ut som om det har skjedd så myepå de 33 årene som er gått siden minebarn ble bortført. Hva de konkret skalgjøre, vet jeg ikke, bortsett fra én ting.De må øyeblikkelig slutte å sendebarnetrygden ut av landet med denforelderen som ulovlig tar barnet medseg. Dette var det snakk om på ettidspunkt, men det ble ikke noe av.Det hører ingen steder hjemme atNorge skal finansiere den slags ulovligheter,sier Hjelle.Hjelle har tidligere fortalt sin historietil Bergens Tidende, og den gjengispå bortført.no. Der forteller hun athun opplever det som helt utrolig atUD og Justisdepartementet sier såtydelig at de kan hjelpe.– Det kan de slett ikke, og det måde ta innover seg etter hvert, sier hun.Døtrene i TunisJustisdepartementets råd til foreldresom får sitt barn bortført er å stole pånorske myndigheter og internasjonaleavtaler, og regjeringen fraråder bruk avprivate sikkerhetsfirmaer for å få hentetbarna tilbake.Hjelle sier til bortført.no at det erikke risikofritt å bruke sikkerhetsfirmafor å hente bortførte barn tilbake derde hører hjemme.– Men det viser seg at det er enestemuligheten man har, i hvert fall nårdet gjelder arabiske eller muslimskeland, sier hun med hentydning til atdet da ofte heller ikke vil være mulig åta i bruk Haag-konvensjonen.Hjelle, som bor i Bergen, opplevdei 1981 at hennes tunisiske eksmannikke kom tilbake med de to døtreneetter de skulle være med ham på enutflukt til Sotra. I stedet tok han medde to jentene, på henholdsvis 2 og 4 årmed seg til sitt hjemland Tunis. Hjellekontaktet norske myndigheter ogmyndighetspersoner for å få hjelp,men til ingen nytte. En mann i UDskal sågar ha sagt at de så på bortføringensom en privatsak siden de er tattmed av sin egen far.Først ett år senere får hun kommeog besøke sine barn i eksmannenshjemby i Tunis. Hun opplever atdøtrene ikke kjenner henne igjen, ogat de ikke lenger snakker norsk. Menhun ser at barna har det bra, og at deikke lider noen nød. Samtidig følerhun seg fiendtlig mottatt av eksmannenog hans familie, og at hun ikke ervelkommen tilbake.Hun dro hjem to måneder senereog forteller at hun da visste at hunaldri kom til å se barna igjen. Tidenhadde vært hennes verste fiende. Hunforteller at hun valgte å gi opp håpet4-5 år senere, for å selv kunne klare åtakle sitt liv.Hun bestemmer seg for å aldri mergjøre noe forsøk på å få dem tilbake ogfrykter at et gjensyn vil bli for opprivende,samtidig som hun er redd for atbarna i veldig mange år har trodd athun er død.46 Juristkontakt 7 • 2014