Juristkontakt 8 - 2007

MeningerRefleksjoner 10 år etterHar Akademikerne levd opp til visjonenefra stiftelsen? Har man blitt den konstruktivetalsmann for innovasjon, forskningog kompetanseutvikling som akademikerforeningenesavnet? Har manmaktet å overføre næringslivets prinsipperog prosedyrer for lokal lønnsdannelsetil offentlig sektor? Selv lojale medlemsforeningerog trofaste støttespillere måinnrømme at Akademikerne stadig harmotvind i forhold til hjertesakene.Da Akademikerne ble etablert var viopptatt av å lage en effektiv organisasjon.Vårt originale bidrag til bygging av hovedorganisasjonervar nettverk, både sekretariatsmessigog faglig. I ettertid må vialle innse at vår organisering av sektorenenok er mer ressurskrevende enn effektiv.Fagorganisasjoner uten interne brytningerom mål og midler, finnes knapt.Også Akademikerne har fått merke det.Forskerforbundets og Presteforeningensovergang til Unio var et tap. Var årsakenuenighet om lønnspolitikk og forhandtikk,som seksjonene og forhandlingsutvalgenesenere konsekvent har forsøkt åvirkeliggjøre, om enn med vekslende suksess,bortsett fra i KS tariffområde.Av de første utfordringene det nyestyret fikk, var statsminister Bondeviksgrep for å gjenreise inntektspolitisk samarbeidpå et nytt og bredere grunnlag etterlønnsfesten i 1998. Ikke bare YngveHågensen og Karl Glad, men alle hovedorganisasjoneneog de større arbeidsgiverorganisasjonergikk sammen med finansdepartementetom en nasjonal dugnadmed bankdirektør Oluf Arntsen som leder.Utvalget skulle finne tålegrensen forlønnsvekst i 1999. Akademikerne hylletde frie forhandlinger, og avviste å påta segtariffrettslige forpliktelser. Her fikk vi etterhvert følge av flere. Når vi likevel utenstore vanskeligheter kunne støtte anbefalingenom at gjennomsnittlig lønnsvekstfra 1998 til 1999 ikke burde overstige omlag 4,5 %, var det fordi anbefalingengjaldt nasjonen og ikke den enkelte bedrift.I privat sektor skulle det fortsattforhandles etter de avtalte kriterier, noesom kunne føre til både mindre eller merenn 4,5 % alt etter enkeltbedriftenesmarkedssituasjon. For kunnskapsbasertebransjer var den annerledes enn verftsindustriens.At vi i offentlig virksomhetville få et effektivt tak for lønnsvekstenvar vi ikke i tvil om. Men å stille seg utenforsamarbeidet var uaktuelt. Kriseforståelsenetter den dramatiske økning i rentenivåetvar utbredt. Inntektspolitikk, budsjettpolitikkog pengepolitikk måttesamles om ett mål.Også de neste inntektspolitiske utfordringenei Holdenutvalget og Stabelutvalgetmedførte anbefalinger som fullt utlot seg forene med prinsippene i Akademikernesidégrunnlag. De ble grundigskuffet som hadde sett for seg sentralt avtalterammer for lønnsvekst, som forpliktethovedorganisasjonene og deres medlemmeri alle sektorer. Arbeidsrettsrådetsforslag fra 1996 ble oppgitt for godt. Vivar ikke lenger alene om å hylle lokallønnsdannelse. Da NHO, som etter sittprogram ønsket bedriftsvis lønnsdannelse,men som i praksis avfant seg medsentrale og samordnede oppgjør, så at alleparters deltakelse i forpliktende nasjonalekompromisser var en utopi, falt de tilbaketil programmet. LO helte stadig iretning av forbundsvise oppgjør med endirigerende rolle for frontfagene.Dermed var inntektspolitikken i etspor Akademikerne kunne leve med.Bare lønnspolitikken i offentlig virksomhet,særlig i statens tariffområde, kom tilå by på stadige utfordringer, der Akademikernefikk dårlig gjennomslag for sinekrav om omlegging av forhandlingssystemettil en større grad av lokal lønnsdannelse.Å få dommerstillingene ut av regulativeti 1999 var likevel en seier. Likeledesvar det en seier å få opphevetknekkpunktet i beregning av pensjonsgrunnlageti de offentlige pensjonsordningeri 2001. I KS tariffområde gikk detbedre. Alle akademikerstillinger ble i2001 fjernet fra regulativet for å bli gjenstandfor friere lokale forhandlinger.Akademikernes innflytelse som hovedorganisasjonvar økende. På område etterområde utviklet styret policydokumentersom ble referansedokumenter formedlemsforeningene i debatten omspørsmål knyttet til arbeidsliv, næringspolitikkog skatt. De ble lagt merke til isamfunnet. Stifternes visjoner om Akademikernesfremtid var langt på vei virkeliggjort.Organisasjonslivet, som haddevært i ferd med å stivne i form og maktstruktur,hadde fått en ny aktør og dermedny dynamikk. Bølgen av konstruktivuro fra Akademikernes kjølvann ebbetikke ut før mange trekk ved 1990-årenesorganisasjonsmønster var blitt omkalfatret.lingsstrategi på statens område, burde sakenvært diskutert i hele organisasjonenfør tapet var et faktum. De frafalnevar neppe alene om å mene at systemendringersom bare de troende vil ha,krever mirakler.Vanskene med forhandlingsgjennomslagi statssektoren oppveies ikke helt avfremgangen i kommunesektoren, og forholdettil helseforetakenes arbeidsgiverorganisasjon,Spekter, har vært kroniskbetent siden 2004. Her er ikke stedet foransvars- og skylddeling, men Akademikernes(berettigede) harme og verbaleutfall i forbindelse med de siste arbeidskonflikter,minner litt for mye om AFsbesvergelser på 1980- og 90-tallet. Åbryte forhandlinger er av og til nødvendigfor å komme videre i fastlåste arbeidstvister.Men streik kler ikke Akademikerne.Systemendringer skjer bare etter diskusjonog enighet mellom alle parter utenomoppgjørene. Akademikere i streikgjør bare inntrykk når folks sans for rettferdighettilsier at de har grunn til å værekrenket. Streik som rutine er kanskje heroisk– men dumt.Forhandlingsbordet er ikke den enestearena – og heller ikke alltid den beste -for å fremme de offentlig ansatte akademikernesøkonomiske interesser. Om forhandlingsseksjonenebare fortsetter åstange i en mur, medfører det i beste fallbare hodepine. Som hovedorganisasjonhar man adgang til alle arenaer og kan påflere nivåer ta i bruk alle krefter som medutgangspunkt i alminnelig aktelse oggode analyser kan fremme Akademikernesog samfunnets interesser paralleltmed forhandlingene. Initier samarbeidom felles interesser på alle områder hvorsamarbeid etterspørres. Før eller senerekommer uttellingen også ved forhandlingsbordet.Jeg er ikke overbevist om atmedlemsforeningene - og seksjonene –fullt ut nyttiggjør seg hovedorganisasjons-arenaen.Rollen som hovedorganisasjon er viktigog må pleies. Den er ikke forsømt,men det hender man aner at forhandlingstaktiskehensyn har fått overskyggebehovet for synlig, uredd og tydelig opptreden.Akademikerne skal ikke menenoe om alt. Men har man en relevant oggjennomtenkt oppfatning, bør den hellerikke stikkes under en skjeppe. Medlemmene,våre motparter og samfunnet somhelhet fortjener Akademikernes meninger.48