5 - Nasjonalt folkehelseinstitutt

Rotter og mus
I den følgende teksten blir ordet resistens brukt om begrepet fysiologisk resistens. Siden 1958 har man
funnet resistens hos brunrotte mot førstegenerasjons antikoagulanter i Storbritannia, Danmark,
Nederland, Frankrike, Tyskland, Japan, USA og Brasil. Hyppigheten av resistens er vanligvis 25-85 %
i områder hvor den er utviklet. Resistens mot difenacoum (andregenerasjons antikoagulant) er funnet i
syd i England. Resistens mot difenacoum og bromadiolon er funnet i Danmark.
Siden 1961 har man hatt problemer med resistens hos husmus mot førstegenerasjons antikoagulanter i
svært mange land. Mus fra ubehandlede områder har ofte en naturlig lav følsomhet mot disse
rodenticidene. Svært høy grad av resistens i deler av Storbritannia, Sverige og Canada kan tilskrives et
spesielt resistensgen hos husmus. Når en dyrerase er resistent mot en spesiell antikoagulant, og i
tillegg er resistent mot en annen type gift som den tidligere ikke har vært eksponert for, da sier vi at
dyrene viser kryssresistens. Data viser at gnagere som er resistente mot Warfarin ofte viser tilsvarende
grad av resistens mot andre førstegenerasjons antikoagulanter, men mye lavere (ofte ubetydelig)
kryssresistens mot andregenerasjons antikoagulanter. Warfarin-resistente mus viser imidlertid ofte en
høy grad av toleranse også mot andregenerasjons antikoagulanten brodifacoum.
Forebygging av resistens kan skje ved flere metoder. Maksimal bruk av ikke-kjemiske
kontrollmetoder, og økt bruk av rodenticider som resistens sjelden utvikles mot vil motvirke
oppbygging av resistente bestander. Hvis mulig bør man sørge for en total eliminering av rotte- eller
muse-bestanden hver gang et rodenticid brukes.
Hvordan situasjonen er med hensyn på resistens hos rotter og mus i Norge er ukjent, men vi vil gjerne
ha opplysninger fra skadedyrbekjempere som mistenker resistens.
Evaluering
Enhver bekjempelse må avsluttes med etterkontroll for å finne ut om arbeidet har vært vellykket. I
slike tilfeller går man gjennom en ny inspeksjon for å se etter tegn på aktivitet av gnagere. Dette kan
være avføring, fotspor, samt gnag på giftfri åte som er satt ut.
Ved fortsatt aktivitet må man finne årsaken til at bekjempelsen ikke var vellykket. Kanskje må de siste
dyrene tas på en annen måte enn gift, f.eks. feller, fordi de av en eller annen grunn ikke vil spise av
åten.
32