You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
plateanmeldelser<br />
Blått & rått<br />
Lady sings the blues,<br />
volume 2,<br />
Night & Day<br />
(EMI 7243 596140 2 1)<br />
Ja da, jeg vet det. Dette er en<br />
politisk ukorrekt rekke klassiske<br />
jazz-svisker, og det er debatterbart<br />
hvorvidt det hører hjemme<br />
i denne spalten. Men jeg kunne<br />
bare ikke la det være, altså…<br />
For det første er det blues i<br />
de fleste tonene på denne plata. For det andre<br />
får vi her en samling av noen av de flotteste<br />
kvinnelige vokalister vår verden har fostret,<br />
samlet på en dobbel CD til ca. enkel pris. For<br />
det tredje er det vakkert og stemningsfullt fra<br />
første til siste sekund. De fleste innspillingene er<br />
foretatt på 60-tallet, men vi finner opptak helt<br />
tilbake til 30-tallet også. Lydkvaliteten er noe<br />
variabel, mens de musikalske kvaliteter er på<br />
topp nivå hele veien. Plata er behørig merket<br />
med kopisbeskyttelse, og vil således skape problemer<br />
for enkelte.<br />
Her vil alle finne sine fredagskveld-favoritter å<br />
kose seg med, i lag med ei flaske rødvin og en<br />
vakker kvinne. Det er for lite kjærlighet i verden.<br />
Denne CD’n yter sin skjerv og vel så det, og det<br />
er i seg selv en god grunn til å handle…<br />
Ole Staveteig: The best of tap<br />
(C+C Records CCD 016)<br />
Når jeg først er i gang med samlinger, finner jeg<br />
flere gode grunner til å ta for meg Ole Staveteig<br />
også. Denne mannen burde være verdenskjent,<br />
egentlig, rett og slett av den grunn at han<br />
behersker sitt instrument med en ekvilibrisme de<br />
færreste gitarer kan drømme om. Som tittelen<br />
indikerer dreier dette seg om en spesiell teknikk<br />
som kalles tapping, van Halen gjorde seg kjent<br />
med en noe forenklet(!) versjon av dette.<br />
Teknikken dreier seg altså om at gitaristen slår<br />
an strengen direkte på gitarhalsen, på denne<br />
måten kan han benytte begge hender uavhengig<br />
av hverandre, og således fremføre mer pianolignende<br />
akkorder og låtsammensetninger.<br />
Teknikken til Staveteig er på samme tid blen-<br />
52<br />
2/2004<br />
dende og elegant. Ved overfladisk gjennomlytting<br />
vil man tenke seg at man hører en gitarduo,<br />
eventuelt en gitarist som akkompagnerer<br />
seg selv ved hjelp av flerspors opptaksteknikk,<br />
men så er altså ikke tilfellet. Jeg antar at vanskelighetsgraden<br />
om lag tangerer det å sykle<br />
baklengs i ca 100 km/t mens man leser<br />
Dag<strong>bladet</strong> høyt og spiser softis. Og det hele gjøres<br />
totalt avslappet og vakkert. Han fremfører<br />
for det meste stemningsmusikk med mange blå<br />
stemninger i, men vi skal nok<br />
strekke bluesbegrepet mer enn<br />
en smule for å legge denne<br />
skiva inn under den fanen.<br />
Skiva er en samling fra<br />
Staveteigs utgivelser fram til nå,<br />
pluss noen bonusspor. Det er<br />
blanding av kjente låter og<br />
egenskrevet materiale, kun en<br />
ensom gitar, som altså høres ut<br />
som to…<br />
Anbefales alle med sans for<br />
behagelig stemningsmusikk. Og til gitarister<br />
som er tror de er modige nok til å høre denne<br />
skiva uten å legge gitaren på hylla for all fremtid…<br />
Robert Randolph & The family<br />
band: Unclassified<br />
(Warner 9362-48472-2)<br />
Heller ikke denne skiva er åpenbart blå, her finnes<br />
tydelige inspirasjoner fra alle kanter, blues,<br />
av Håkon Rognlien<br />
haakon.rognlien@c2i.net<br />
funk, soul, garage… i det hele tatt en spennende<br />
mix det tar litt ti då komme inn i. Begynn<br />
gjerne med "Soul Refreshing", en låt som er<br />
relativt lett forståelig og behagelig å lytte til,<br />
deretter er det bare å henge seg på de mer<br />
swingende sakene som "Squeeze", eller de<br />
stemningsfulle som "Smile" for eksempel. En<br />
meget variert, men tidvis også litt variabel skive,<br />
dette, som vil appellere til mange musikkelskere<br />
med sine mangslungne inspirasjonskilder. Alt i<br />
alt veldig spennende låtmatriale, og god lyd;<br />
denne CD’n fortjener mye spilletid på anlegget<br />
ditt, for det tar litt tid å få grep om den.<br />
Omar & The Howlers:<br />
Boogie Man<br />
(Ruf 1093)<br />
Omar & The Howlers bør i hvertfall være kjent<br />
hos bluesfolket, selv om dette også er langt<br />
over i renraset rockelandskap. Uansett er dette<br />
skikkelig håndverk fra første strofe. Stødig og<br />
lødig, og jeg vil nødig si noe negativt om skiver<br />
med så vidt jevnt høy kvalitet. Selv om neppe<br />
noen av fansen bør blir overrasket over kreativiteten,<br />
for å si det sånn, er det lett å bli glad i<br />
denne skiva. Rett på sak, tungt og fett er det fra<br />
åpningssporet og hele veien. Selv om jeg ikke<br />
helt skjønner at åpningssporet er heftig nok, jeg<br />
liker nok bedre "Bamoozled", saftig og sløy<br />
som den er, "Stone cold Blues" med sin heftige<br />
tyngde, i det hele tatt flommer det av røff bluesrock<br />
her.<br />
Selv om min favoritt på skiva er det nærmeste<br />
de kommer en ballade, med "White crosses"<br />
som er en herlig, luftig mid-tempo sak med<br />
nydelig stemning og fine arrangementer.<br />
Verdt å merke seg at han har med seg Stevie<br />
Ray Vaughan’s følgesvenner Tommy Shannon og<br />
Chris Layton på flere spor, karer som holder<br />
orden på kompet er viktig!<br />
Fin rocka lyd, i det hel tatt ei skive å leve livet<br />
til!!
Change language