Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
3 3 3<br />
78<br />
Komprimering av lyden i platestudioet<br />
eksakt de samme bits som lå på CD’en.<br />
Det kan være en god idé ved kritisk<br />
lytting til gode innspillinger av klassisk<br />
musikk.<br />
Med ReplayGain i bruk skjer det noe<br />
interessant med den opplevde lydkvaliteten<br />
av «sterke» og «svake» innspillinger.<br />
Komprimerte plater med høyt<br />
gjennomsnittsnivå får ikke noe psykoakustisk<br />
drahjelp av at de sniker seg til å<br />
skru opp volumet. Det eneste som skjer<br />
er at disse innspillingene låter som om<br />
alle detaljer og all dynamikk er kuttet<br />
vekk – hvilket er hva som faktisk har<br />
skjedd!<br />
Originalversjon og remastret utgave med<br />
ReplayGain aktivt. Hvilken låter best, mon tro?<br />
Det viser seg at de aller fleste mennesker<br />
foretrekker den opprinnelige lyden<br />
uten klipping og kompresjon hvis<br />
de får høre den med samme volum<br />
som den remastrede. Etter hvert som<br />
avspillingskjeder med funksjoner som<br />
ReplayGain eller SoundCheck tar over<br />
markedet, vil det ikke lenger være noen<br />
verdi av å skulle mastre ved høyest<br />
mulig nivå. Tvert imot, fordi man bare<br />
fratar seg selv muligheten til å gjengi<br />
dynamikk og «hooks» i musikken.<br />
Ettersom ReplayGain beregnes fra gjennomsnittlig<br />
nivå, vil det snarere være<br />
en fristelse til å putte inn så mye dynamikk<br />
som mulig for å få innspillingen<br />
til å låte «fresh» og skille seg ut.<br />
Den andre teknologien er analyseverktøy<br />
for hvermann. Det mest<br />
kraftfulle hittil er MasVis, utviklet<br />
av Svante Granquist og Ljudtekniska<br />
Sällskapet (LTS). MasVis er særdeles<br />
enkelt å bruke, man bare drar en lydfil<br />
eller flere oppå programvinduet og<br />
venter noen sekunder på resultatet. I et<br />
oversiktsvindu viser den bølgeformen<br />
av innspillingen, men den kan også<br />
vise mye mer detaljerte analyser for å<br />
avsløre kompresjon, peak limiting og<br />
digital klipping. Plassen strekker ikke<br />
til for å beskrive dette verktøyet ordentlig,<br />
men jeg anbefaler å gå innom<br />
http://www.lts.a.se/lts/masvis både for å<br />
lese mer og for å laste ned programmet<br />
(gratis!). Med verktøy som dette er det<br />
ikke lenger nødvendig å la seg lure av<br />
remastrede plater som bare har skrudd<br />
opp volumet og klippet bort noen dB<br />
dynamikk.<br />
Den tredje teknologien er normer og<br />
verktøy for å standardisere nivået ved<br />
produksjon, miksing og mastring av<br />
digitale innspillinger. En av foregangsfigurene<br />
for dette er Bob Katz, som bl<br />
a har skrevet boken «Mastering Audio:<br />
The Art and Science». Han mastret for-<br />
øvrig Jenny Hvals glimrende «Viscera»<br />
(2011), som står frem som et lysende<br />
unntak fra lydstyrkekrigen. Katz har<br />
utviklet det han kaller K-systemet for<br />
å normalisere innspillingsnivået slik at<br />
det er tilstrekkelig plass for dynamikk<br />
på innspillingen. Dette består av tre<br />
ulike standarder, K-20, K-14 og K-12 for<br />
bruk på ulike musikkformer. K-systemet<br />
er basert på lydpraksis i filmindustrien<br />
og foreskriver at et gjennomsnittlig<br />
signalnivå på f eks -20 dBFS (K-20)<br />
skal gi 83 dB lydtrykk ved avspilling.<br />
Katz vedlikeholder også en liste over<br />
innspillinger med realistisk dynamikk<br />
på http://www.digido.com/honor-roll.<br />
html. Lignende teknologi som Ksystemet<br />
diskuteres også av forskjellige<br />
internasjonale standardiseringsmyndigheter<br />
i arbeidet med regler for å hindre<br />
radioversjonen av «loudness war» som<br />
får jingles og reklamer til å gjalle ut<br />
med mye høyere volum enn resten av<br />
programmet.<br />
Det er også noen andre tegn på at<br />
ting er i ferd med å snu, eksempelvis<br />
at EMI motsto fristelsen til å ødelegge<br />
Beatles-katalogen da den ble remastret<br />
i 2009. Jeg har også lagt merke til noen<br />
enkeltstående eksemper på artister som<br />
tidligere skrudde lydstyrken opp enda<br />
et hakk for hver eneste nye utgivelse i<br />
10-15 år, og som nå plutselig har begynt<br />
å gi ut plater med litt lavere lydstyrke<br />
enn på den forrige.<br />
UNCLE SAM WANTS yOU!<br />
Så hva kan vi gjøre for å reversere denne<br />
utviklingen? Flere ting. Det første,<br />
enkleste og viktigste vi kan gjøre som<br />
musikklyttere er å bruke volumkontrollen.<br />
Det er ikke nødvendig å kjøpe en<br />
remastret CD for å få musikken til å<br />
spille litt høyere. Det er enklere og billigere<br />
å skru opp volumet på den CD’en<br />
du allerede har! Og hvis du først har<br />
blitt lurt til å kjøpe en slik remastret<br />
sak, skru volumet ned slik at du ikke lar<br />
deg lure til å tro at den CD’en «låter bedre»<br />
når den i virkeligheten bare låter<br />
mye høyere og litt dårligere. Dette er<br />
aller enklest å gjøre i en digital avspillingskjede<br />
med automatisk volumjustering,<br />
så bruk ReplayGain eller Sound-<br />
Check hvis du har muligheten til det.<br />
Da er det du som bestemmer hvor høyt<br />
det skal spilles, ikke plateselskapet.<br />
Som alminnelig betalende musikkunde<br />
er det nest viktigste å gjøre<br />
bevisste innkjøp, sånn at vi ikke kjøper<br />
de verste utslagene av lydstyrkekrigen.<br />
Det er ikke helt enkelt, for plateprodusentene<br />
setter ingen klistrelapp med<br />
varedeklarasjon på omslaget. En god<br />
start er å lære seg å kjenne igjen lyden<br />
av overkomprimert musikk. Lytt kritisk<br />
til noen av musikkeksemplene som er<br />
nevnt i denne artikkelen, men pass på<br />
at du spiller de forskjellige CD’ene med<br />
samme volum. Hvis du også skaffer<br />
deg analyseverktøyet MasVis vil du<br />
fort kjenne igjen de forskjellige typene<br />
kompresjon og limiting. Da vil du både<br />
se og høre når en artist eller et plateselskap<br />
har gått så langt i å degradere<br />
lydkvaliteten at det ikke er noen vits i å<br />
kjøpe flere plater derfra. Det er et signal<br />
musikkbransjen forstår.<br />
En annen ting vi kan gjøre er å skrive<br />
klager til artister og plateselskaper som<br />
gir ut ødelagte CD’er og å skrive oppmuntrende<br />
brev til de få som fortsatt<br />
gir ut kvalitetsinnspillinger. Min erfaring<br />
er at slike henvendelser blir lest og<br />
besvart hvis de er skrevet på en saklig<br />
og høflig måte. Hvis ihjelkomprimerte<br />
utgivelser møtes med massiv kritikk<br />
og en flom av klager fra betalende<br />
kunder, er det et visst håp om at dette<br />
etter hvert blir lagt merke til. Og de få<br />
kvalitetsinnspillingene som fortsatt<br />
finnes fortjener all den ros og støtte<br />
de kan få, ikke minst at vi kjøper disse<br />
platene. Her er det på sin plass å nevne<br />
nisjeselskaper som Blue Coast Records<br />
og Mobile <strong>Fidelity</strong> Sound Labs.<br />
Plateanmeldere har et stort ansvar.<br />
Jeg har opplevd gang på gang at nye<br />
plater har fått glimrende kritikk selv<br />
i hifi-blader som <strong>Fidelity</strong>, men når jeg<br />
kjøper CD’en viser det seg at den er så<br />
øreskjærende komprimert at det er vanskelig<br />
å høre på den mer enn én gang.<br />
Og da blir nok et bomkjøp liggende og<br />
samle støv på en hylle. I sånne tilfeller<br />
funderer jeg både på ørene til anmelder<br />
og på hva slags anlegg vedkommende<br />
kan ha brukt for å unngå å legge merke<br />
til ulydene. (Følger dere med, Nistad<br />
og Rognlien?) Anmeldere må ihvertfall<br />
lære seg å kjenne igjen lyden av kompresjonshelvetet<br />
og ikke være redde for<br />
å skrive det som det er, slik at vi andre<br />
slipper å kaste penger ut av vinduet.<br />
Grundig og ettertrykkelig slakt er også<br />
lesverdige anmeldelser med stor underholdningsverdi!<br />
Jeg skulle helst sett at hver plateanmeldelse<br />
i blader som <strong>Fidelity</strong> satte av<br />
en linje på slutten for målt gjennomsnittsnivå<br />
på CD’en, slik at vi har noe<br />
objektivt å støtte oss til når vi bestemmer<br />
oss for om vi har tenkt å kjøpe<br />
den eller ikke. Hvis den linjen viste<br />
noe sånt som «RMS -10 dBFS» vet jeg<br />
at den CD’en trenger ikke jeg å bruke<br />
penger på, selv om anmelderen skryter<br />
av den. Den er ødelagt, ferdig med det.<br />
Jeg tror det er et håp om at lydstyrkekrigen<br />
har passert høyvannsmerket og<br />
langsomt begynner å synke tilbake. Dette<br />
skjer nok ikke av seg selv, så det er opp til<br />
oss som betalende og interesserte forbrukere<br />
av musikkinnspillinger å gi tydelig<br />
uttrykk for hva vi synes. Jo tydeligere vi<br />
kan være, i plateanmeldelser, diskusjoner<br />
på internett, og i hvilke plater vi velger<br />
å kjøpe, desto fortere tror jeg vi kommer<br />
tilbake til en mer akseptabel lydkvalitet.<br />
Det er verdt å kjempe for! 3
Change language