statped statped statped statped statp ed statped statped statped

første årene, men helt fram til 1950-tallet. Ellen Key som senere skulle utgi boken om
”Barnets århundre”, skrev at hun var misunnelig på nordmennene som hadde en slik lesebok
(Ness 1989:128). En lesebok (i tre bind) som fikk mindre oppmerksomhet, men som fikk stor
betydning for den delen av befolkningen som benyttet nynorsk, var Andreas Austlids
”Lesebok fyr born” som kom ut rundt 1900 og var i bruk til slutten av 1950-årene (Mohn
2009). Ved inngangen til 1940-årene ble nynorsk benyttet av om lag 34 % av folkeskolens
elever.
I forlengelsen av folkeskolelovene ble det gjennomført et nytt utredningsarbeid om høyere
utdanning som førte fram til Lov om Høiere almenskole av 1896. Loven omfattet middelskole
og gymnas og representerte et endelig brudd med latinskolen. Middelskolen skulle nå være 4årig
og bygge på folkeskolens 5. klasse. Middelskolen skulle være felles for gutter og jenter.
Gymnaset ble 3-årig med et første felles år og deretter linjedelig i reallinje og språklighistorisk
linje. Gymnaset skulle føre fram til avsluttet høyere utdannelse, dvs. eksamen
artium. Latinlinje ble tillat bare ved enkelte gymnas.
Det må også tilføyes at loven fastslo at ”legemlig straff ikke må tildeles piker, eller elever av
gymnaset” (Ness 1989:133). Det betydde at guttene i middelskolen fortsatt kunne få en lusing
eller to. Ved loven av 1896 var Norge det første land i Europa som opphevet kravet om
latinkunnskap som adgangskriterium til universitetet, og det er blitt sakt at dette var ” en
reform som antagelig er uten sidestykke i Europas historie” (Slagstad 2000:30). Med denne
sammenkoblingen av folkeskole og høyere skole var et steg videre på vegen mot en
enhetsskole. Myhre (1982:70) formulerte det slik: ”Med folkeskolelovene av 1889 og lov om
høyere skole av 1896 hadde vårt skolevesen fått en utforming som svarte til vår demokratiske
konstitusjon, som var et uttrykk for tidens kulturelle bestrebelser og som var i samklang med
pedagogiske reformideer i utlandet”.
2.1.3 Abnormskoler og skolehjem (1825 - 1900)
Selv om den pietistiske allmueskolen fra 1739 skulle være for ”alle og enhver”, viste det seg
at de som ikke kunne lese og tilegne seg Guds ord, sannsynligvis ble utestengt som ikke
dannelsesdyktige. Noen ”tilbakestående” ble riktignok reddet gjennom særskolen (hjelpeskolen),
jfr. kap. 2.1.1, men det gjaldt neppe blinde, døve og åndssvake. Undervisningstiltak
for disse gruppene kom i stand på privat initiativ, ofte på kristent og filantropisk grunnlag.
Pionerene på dette området hentet kunnskap og inspirasjon fra europeiske nybrottsinstitusjoner
som fulgte i kjølvannet av opplysningstidens optimisme. Dette gjaldt i særlig
grad undervisningstiltak for døve og blinde.
Undervisningstiltak for åndssvake hentet inspirasjon fra franskmannen Édouard Séguin som
var utdannet lærer og lege og som regnes som åndssvakeundervisningens far (Østrem 1989).
Han var mer opptatt av elevenes muligheter enn deres mangler, og han skrev (1846) om
hvordan tilbakestående barn kunne diagnostiseres og behandles og om mulig helbredes. Hans
syn på funksjonshemmede og metodiske tenkning, fikk stor betydning for utviklingen også i
Norden. ”Med dette fikk den helbredende og inkluderende pedagogikken for alvor fotfeste i
Norden. Denne holdningen omfattet også døve og blinde og fikk sitt mest markante
organisatoriske uttrykk i Lov og abnorme børns undervisning” (Simonsen 2007:98).
Opplæringstiltak og institusjonalisering av ulike grupper funksjonshemmede i siste halvdel av
1800-tallet må også ses i sammenheng med de store samfunnsendringene som fant sted. Økt
industri og handel, i kombinasjon med ledige hender på landsbygda, førte til en betydelig
tilflytning til byene. Det innebar at det tradisjonelle landsens selvbergingshusholdet hvor også
barn og funksjonshemmede hadde hatt sin plass, i betydelig grad ble overtatt av lønnsarbeid i
Jørgen Sorkmo: Statped. Siste epoke i mer enn 100 års spesialpedagogikk. En faktafremstilling.
Side 20