statped statped statped statped statp ed statped statped statped

fulgte på grunn av bl.a. stramme økonomiske rammer (Befring 1994:259, Hagen 2001:85,
Simonsen 2000: ). Det som skulle bli pedagogiske foregangsinstitusjoner, ble i realiteten
fattigdomskulturer med trange kår for elever og ansatte. Innenfor rammen av denne fattigdomskulturen,
pågikk en årelang strid mellom pedagoger og medisinere og til dels kristenfilantropiske
bevegelser om makt og innflytelse på fagområdet. Medisinernes var særlig
offensive og bidro til en betydelig medikalisering av spesialpedagogikken, noe Peder Haug
(1998:48) har omtalt som ”den medisinske imperialismen”. Men etter at skolene fikk definert
sitt eget fag og tydeliggjort sin status som skoler ved egen lov i 1951, opplevde skolene etter
hvert faglig og økonomisk vekst helt fram mot slutten av 1970-årene. Fra midten av 1960årene
inntrådte imidlertid en endring. Spesialskolesystemet ble utsatt for sterk kritikk samtidig
som det hevet seg sterke røster for integrering av funksjonshemmede i vanlig skole. Det skulle
komme til å endre skolenes situasjon og status.
I omtale av enkeltskoler senere i dette kapitlet, er mange formaldata hentet fra en historisk
oversikt over skolene, utarbeidet av Sigvald Løkeland (Løkeland 2008). Særlig omtales de av
skolene som skulle få en rolle etter 1992, dvs. bli en del av ”Statped”:
2.3.1 Abnormskolene (1900 – 1940)
Med hjemmel i abnormskoleloven (1881) var det ved inngangen til 1900-tallet opprettet to
skoler for blinde, tre skoler for åndssvake og 7 skoler for døve. Blinde kunne i flg. loven gå i
skole fra de var 9 til de var 21 år, døve fra 7 til 17 år og åndssvake fra 8 til 21 år. Målet med
undervisningen skulle ”så vidt mulig” være det samme som for folkeskolen, men i tillegg
skulle elevene opplæres i praktisk livsvirksomhet. I prinsippet skulle det bety 7-årig
folkeskole med påfølgende yrkesopplæring, men mye tyder på at yrkesopplæring og
inntektsbringende arbeid ble mer vektlagt enn 7-årig folkeskole. Ved en lovendring i 1896
fikk blinde barn senket skolealder til 7 år. Samtidig ble skoleplikten redusert til 8 år, hvorav 6
år folkeskole og 2 år ”håndverksutdanning”. Fra blindeskolene ble dette kritisert da
folkeskolelovene ga rett til 7-årig folkeskole forut for yrkesopplæringen (Larssen 2007:15).
At abnormskolene ikke lenger skulle ha samme formål som folkeskolen, ble langt på vei
bekreftet ved at hvert skoleslag under abnormskoleloven fikk egne skoleplaner (i 1918) som
var særlig rettet inn mot å lære et yrke og å klare seg i samfunnet (Simonsen 2000:473).
Men det var også grupper av funksjonshemmede som ikke ble omfattet av loven. Noen av
disse fikk så langt ikke noe tilbud. Det gjaldt bl.a. barn med epilepsi, vanføre barn og barn
med talefeil (Haug 1998:46). Haug skriver for øvrig at vanføre uten mentale defekter kunne
gå i vanlig skole til 1936, da de ble ”innkalt til vanføreskole”. Åndssvake som ikke var
dannelsesdyktige (jfr.§ 3 i abnormskoleloven), var også utestengt fra abnormskolen, men for
denne gruppen hadde Emma Hjort opprettet et privat pleiehjem i Bærum i 1898. Det var så
langt ingen lovhjemmel for drift av et slik hjem, men den kom i 1915, og i 1917 bidro staten
til at det ble opprettet et hjem til i Klæbu. For barn med talefeil ble det første hjelpetiltaket satt
i verk i 1919, men ikke lovhjemlet før i 1951. Heller ikke barn med epilepsi fikk sikret
opplæringsretten før i 1950-årene.
Abnormskoledirektoratet og direktørene – et tidsbilde
Som omtalt i kap. 2.1.3, ble det iverksatt tiltak for å begrense antall elever i bl.a. døve- og
åndssvakeskolene og dermed redusere de statlige utgiftene. For ytterligere å sikre kontroll
med utviklingen, ble det besluttet å opprette et eget direktørembete (Simonsen 2000:171).
Direktoratet for abnormskolene ble opprettet og satt i drift i 1897 med en direktør som øverste
faglige myndighet. Direktøren skulle ”foreta inspeksjoner og gi veiledning, gjennomgå
Jørgen Sorkmo: Statped. Siste epoke i mer enn 100 års spesialpedagogikk. En faktafremstilling.
Side 48