statped statped statped statped statp ed statped statped statped

Lov om hjelp til blinde og vanføre
På bakgrunn av sosiallovkomiteens arbeid ble det i 1936 iverksatt en lov om hjelp til blinde
og vanføre. Loven sikret rett til pensjon for blinde og vanføre, men pensjonen var
behovsprøvd. Dersom en selv eller slekt hadde noe å bidra med, ble pensjonen avkortet eller
kunne helt bortfalle. Øvre alder for pensjon til blinde var 65 år. Loven ble avløst av lov om
uføretrygd i 1961 hvor det var lagt til grunn et langt videre uførebegrep og hvor behovsprøvingen
var forlatt.
Lov om yrkesskoler for håndverk og industri av 1940
Loven knyttet sammen de eksisterende skoletilbudene: verkstedsskoler, lærlingeskoler og
verksmesterskoler og samlet de under betegnelsen yrkesskoler for håndverk og industri.
Verkstedsskoler var betegnelsen på skolene elevene gikk på før de begynte i ”læra” (1 – 3 år),
mens lærlingeskoler (eller verkstedskoler) var betegnelsen på skoletilbudet i læretiden.
Deretter kunne elevene ta videreutdanning med tanke på formanns- eller verksmesterstilling
(Myhre 1982:200). Loven av 1940 ble supplert med lov av 1950 om lærlinger i håndverk,
industri, handel og kontorarbeid og med lov av 1957 om handelsgymnasier og yrkesskoler for
handel og kontorarbeid (Op.cit.).
Framhaldskolen
Fortsettelseskolene skulle ”befeste og udvide den i Folkeskolen meddelede Undervisning”,
men de utviklet seg dels forskjellig i byene hvor de ble yrkesrettet og på landet hvor de ble en
teoretisk videreføring av folkeskolen. Fortsettelsesskolen var frivillig og hadde forskjellig
varighet i ulike kommuner. I 1939 ble navnet endret til framhaldsskole, og det forelå utkast
til egen lov, men på grunn av krigen 1940 – 45 ble lov om framhaldsskoler vedtatt først i
1946.
Normalplan for ”normalskolen”
Tilhengerne av arbeidsskoletanken fikk gjennomslag for sitt syn da det skulle utarbeides en
Normalplan for folkeskolen (Ness 1989:205). Normalplanen som kom i 1939, inneholdt både
en felles ”visjonær” del og fagplaner. Den visjonære delen framhevet barnets lyst og kreative
krefter som utgangspunkt for undervisningen, og den framhevet arbeidsskolens prinsipper
som redskap i gjennomføringen. Planen introduserte også det man i dagens term vil kalle
tilpasset opplæring: ”Målet med opplæringa er ikkje å hjelpa elevar med ulike evner og
givnader til å bli like dugande i skulearbeidet, men å gjeva elevane ei opplæring som er i best
mogleg samhøve med evnene og givnaden deira” (Oftedal og Mediås 2003:118). Men denne
delen av planen ble i betydelig grad undergravet av fagplanene hvor det ble stilt minstekrav til
elevenes arbeider og ferdigheter. (Oftedal & Mediås 2003:123, Befring 2004:192,). Oftedal
og Mediås (2003:176) hevder at mye av det nye i planen ble neglisjert av kommunene, og
”mye ble ved det gamle”. Det bekreftes av Ness (1989:205) som viste til utsagn om at
kateterundervisning og leksehøring fortsatt var det mest vanlige en mannsalder senere.
Lovene og Normalplanen bidro til å styrke enhetsskolen, men bidro samtidig til å styrke
behovet for utestenging av elever som ikke kunne oppfylle Normalplanens minstekrav
(Simonsen 2000:399). Simonsen hevder videre at staten fryktet erstatningsansvar dersom
elever ikke nådde normalplanens mål, og at det derfor ble viktig å sortere ut elever tidlig.
Elever som man antok ikke ville ha et tilfredsstillende utbytte av undervisningen i
folkeskolen, ble som før henvist til skoler for døve, blinde og åndssvake/evneveike og til
skolehjem, jfr. § 31 i loven. Noen elever ble imidlertid ”hjulpet” til å fylle folkeskolens
Jørgen Sorkmo: Statped. Siste epoke i mer enn 100 års spesialpedagogikk. En faktafremstilling.
Side 36