statped statped statped statped statp ed statped statped statped

Den første skole for ”åndssvake børn” i Norge ble opprettet i 1874 av døvelærerne Johan
Lippestad og Hans Hansen. Begge hadde fått noe erfaring med undervisning av åndssvake
barn, og Lippestad hadde foretatt studier i utlandet hvor han sannsynligvis hadde gjort seg
kjent med Séguins tenkning og metode. I søknaden til Kristiania skolemisjon sto det at målet
for undervisningen var ”for der første at befri Almueskolen for en for den heldige Virken høist
generende Byrde, og dernest ved en rationel Behandling og intens Paavirkning at bibringe
saa mange som mulig af disse Elever Betingelsen for senere med Frugt at kunne deltage i
Almueskolens Undervisning” (Østrem 1989). Tilbakeføring til allmueskolen var sannsynligvis
realistisk siden de første elevene var ”de normalt begavede med talevansker, eller med
nervøse eller andre feil” (Simonsen 2000:91). Etter hvert omfattet opplæringen også ”sinker,
aandssløve, aandssvage og idiotiske Børn, der ikke staaer lavere, end at de maa ansees i
nogen Grad modtagelige for Undervisning og Udvikling” (op.cit). For disse elevene var
tilbakeføring til allmueskolen uaktuell.
I 1878 skilte Lippestad og Hansen lag. Lippestad etablerte et ”institutt for åndssvake piker” på
Torshaug, mens Hansen som i første omgang etablerte seg på Lindern med en ren gutteskole,
flyttet til Røstad ved Levanger i 1903. Kjønnsdelte skoler skulle etter dette bli det vanlige til
langt ut på 1900-tallet. Jacob Sæthre som var lærer hos Hansen på Lindern, startet i 1882 en
tilsvarende skole på Eikelund utenfor Bergen. I 1902 overtok staten de tre skolene som til
sammen dekket tre landsdeler.
Lov om abnorme børns undervisning
Etter hvert som det ble gjort positive erfaringer ved de etablerte skolene, og det ble gjort
gjentatte henvendelser til myndighetene om lovregulering av undervisningen også for disse
gruppene, ble det nedsatt en kommisjon i 1877 til å utrede spørsmålet ”Om skoletvang for
abnorme Børn”. Da kommisjonen startet sitt arbeid, hadde det skjedd en betydelig
modernisering i lovgivningen både for allmueskolen (1860) og den høyere skole (1869), jfr.
kap. 2.1.2.
Det lå dessuten i tiden en optimistisk tro på alle barns muligheter, bare de fikk den rette
undervisning og behandling. Kommisjonen uttalte derfor at ”i Sagns Natur sees nemlig ikke at
ligge nogen Grund til at gjøre Forskjel i denne henseende mellom de normale og de abnorme
Børn, Saasnart det først er godtgjort, at overhodet abnorme Børn er Undervisningsdygtige.
Meget mer maa det vistnok erkjendes, at de abnorme Børn endog i Høiere Grad end de
normale tiltrænge Samfundets Omsorg” (Ot.prp. Nr. 2, 1879:6, Askildt og Johnsen 2004).
Men det var også motstandere mot statlig regulering og ansvar på dette området. Venstres
skoletalsmann Bentsen argumenterte for integrering i allmueskolen og hjelp til kommunene i
form av spesialutdannede ”kolportører” som kunne veilede de lokale skolene (Simonsen
2000:97). Han fikk ikke tilslutning før 100 år senere. Men Bentsen hadde også et annet motiv:
å legge til rette for privat ervervsvirksomhet på undervisningsområdet. Det skulle bli et
skolepolitisk stridsspørsmål i 100-året som fulgte..
Loven av 1881omfattet blinde, døve og åndssvake, og formålet med opplæringen skulle være
”saavidt mulig at bibringe Eleverne det for Folkeskolen fastsatte Maal af kristelig og
borgerlig Oplysning samt at oplære dem for praktisk Livsvirksomhed” (§ 1). Skolene skulle
også overta konfirmasjonsforberedelsene. I flg. § 3 kunne et barn være i abnormskole i inntil
8 år innenfor følgende aldersspenn, døvstumme barn mellom fylte 7 og 17 år, blinde barn
mellom 9 og 21 år og åndssvake barn mellom 8 og 21 år. Etter visse kriterier kunne oppholdet
utvides med to år når foreldre og tilsynskommisjon fant det hensiktsmessig.
Jørgen Sorkmo: Statped. Siste epoke i mer enn 100 års spesialpedagogikk. En faktafremstilling.
Side 24