statped statped statped statped statp ed statped statped statped

Differensiering og alternativ opplæring
Både i forsøksperioden og etter at loven var vedtatt, var differensieringsspørsmålet en
utfordring. Forsøkene med linjedeling og kursplaner svarte ikke til forventningene, og man
var på leting etter andre differensieringstiltak – organisatoriske og pedagogiske. Hans-Jørgen
Dokka som var leder av mønsterplankomiteen og opptatt av differensieringsspørsmålet,
beskrev differensieringsdilemmaene i sin jubileumsbok (Dokka 1988:180):
”Det ble ikke lagt skjul på at enhetsskolens ungdomstrinn syntes å bli en problematisk
skole fordi differensieringen var lite tilfredsstillende. Særlig ble ”skoletretthet” et
utbredt fenomen fordi elever opplevde seg som tapere overfor skolens utfordringer.
Dermed ble også disiplinproblemene påtrengende. Situasjonen var slik at det ble stilt
spørsmål ved skolens evne og mulighet til å utvikle et undervisningstilbud for
ungdomsskolen, og om det var riktig med 9 års skoleplikt for alle, dvs. mulig fritak
etter 8. kl.”.
Disse synspunktene ble gjentatt i NOU 1974:8 ”Alternativ opplæring i ungdomsskolen”, og
videre tatt med i lovendringen i 1975 (Ot.prp. nr.64 (1973-74) hvor det ble gitt anledning til
alternativ opplæring i ungdomsskolen, for eksempel i form av utplassering i arbeidslivet.
Lov om tilskudd til private skoler av 1970
I Arbeiderpartiets enhetsskoleprogram inngikk ikke private skoler da man mente at private
skoler tilhørte det gamle klassesamfunnet, mens de borgerlige partiene ønsket en slik løsning.
De fant støtte i FNs menneskerettighetserklæring av 1948 og Europarådets konvensjon av
1950 og 1952 som bl.a. Norge hadde sluttet seg til, og som ga rom for opprettelse av private
skoler for grupper som mente at den offentlige skolen ikke samsvarte med deres livssyn eller
overbevisning (Myhre 1982:206). Retten til å opprette og å drive privat skole var derfor ikke
et stridstema i slutten av 1960-årene, men finansieringen. Det spørsmålet hadde vært
gjenstand for bitter strid i hele etterkrigstiden, og praksis hadde blitt at folkehøgskoler og
kristne ungdomsskoler hadde fått offentlig tilskudd, mens privat folkeskoler/grunnskoler og
videregående skoler ikke hadde fått det (med unntak av Forsøksgymnaset som fikk tilskudd).
For å møte menneskerettighetskravet om trosfrihet, sørget Arbeiderpartiet for at ble det åpnet
for alternativ livssynsundervisning innefor den offentlige skolen i M74.
Etter at de borgerlige partiene hadde overtatt regjeringsmakten i 1965, ble det oppnevnt en
komité til å utarbeide retningslinjer for støtte til private skoler. På bakgrunn av
komitéforslaget la regjeringen Borten fram St.prp.nr.106(1967-68), og ”Lov om tilskudd til
private skoler” ble vedtatt i 1970 - etter sterk motstand fra Arbeiderpartiet. En lang rekke
skoler (særlig kristne skoler) ble omfattet av loven, og Myhre (1982:210) viser til at utgiftene
på statsbudsjettet økte fra om lag en halv mill. i midten av 1960-årene til over 100 mill. i
slutten av 1970-årene. På det tidspunkt oppsto det ny strid om loven på grunn av lov om
arbeidervern og arbeidsmiljø av 1977 som f.eks. ikke tillot å spørre en stillingssøker om
livssyn. Problemet ble avverget ved revisjon av loven i 1980 der livssynskolene ble unntatt fra
arbeidsmiljøloven på det aktuelle punktet.
Lov om lærerutdanning av 1973
Bl.a. som en følge av utvidelsen til 9-årig grunnskole for alle ble det, etter et omfattende
utredningsarbeid med tilhørende forsøksvirksomhet i 1960-årene, vedtatt ny lov om lærerutdanning
i 1973. For første gang var opptaksgrunnlaget examen artium eller tilsvarende, og
Jørgen Sorkmo: Statped. Siste epoke i mer enn 100 års spesialpedagogikk. En faktafremstilling.
Side 44